Bør jeg angre på at jeg sluttet med idretten?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en jente på 19, som holdt på med en idrett gjennom tenårene, på høyere nivå. Ifjor gikk jeg på en smell og ble utbrent/overtrent og så sluttet jeg egentlig med idretten og deltok ikke i konkurranser i år. På slutten hadde jeg så dårlig motivasjon og gav meg med en gang det kom motgang... Et familiemedlem spørte hvorfor jeg ville bruke livet mitt på trening og at jeg kom til å angre på at jeg ikke opplevde ting som andre ungdommer gjør i de "beste årene" av livet mitt. Og når jeg var så sliten så sluttet jeg på dagen etter at det familiemedlemmet sa det. Mitt valg for all del altså. Trener enda, men bare ca 3 ganger i uken i forhold til hver dag som jeg gjorde før.  Jeg hadde heller ikke den "driven" under konkurranser på slutten og dersom jeg var ved siden av en annen konkurrent og det var spurt til mål så gav jeg meg alltid... Jeg fikk også mye skader som gjorde at jeg ble demotivert når jeg måtte trene meg opp igjen... 

Jeg angrer ganske ofte på at jeg sluttet, for når jeg leser på nyhetene om folk som har gjort det bra i min idrett og jeg ser de jeg trente sammen med før, og hører på sanger som jeg forbandt med trening får jeg en klump i magen. Men etter å ha tenkt mye tror jeg at det var anerkjennelsen av å være "flink" og "talentfull" som gjør at jeg savner det. Jeg gruet meg i flere timer før hver hard trening, og savner alt det "bra" med idretten men ikke det "dårlige"... Nå i dag hadde jeg ikke klart å trene hver dag. Jeg studerer første året på universitetet (master), jobber 1 dag i uka og har fått venner som jeg er med. Jeg hadde knapt venner da jeg holdt på med denne idretten seriøst, og jeg har heller aldri hatt kjæreste for det var aldri tid til det. 

Men føler meg så alminnelig og det er ingenting "spesielt" med meg mer... Men jeg vet jo at jeg sannsynligvis ser tilbake på meg selv som mer talentfull enn hva jeg faktisk var, for veldig mange unge blir kalt for talentfulle så det ordet har jo mistet litt betydning... Jeg hadde kanskje aldri komt med i OL  (heller ikke et mål jeg hadde) men jeg kunne nok være høyt oppe her i Norge, for jeg var jo det for juniorer. Det jeg tenker mest på er: Hva om jeg ikke hadde sluttet? Hvor god hadde jeg vært da? Det er veldig destruktivt av meg å tenke sånn for jeg kan jo ikke gjøre noe med det...

Jeg blir lei meg når folk spør foreldrene mine hvordan det går med meg og idretten, og de svarer at jeg har sluttet... Og når tidligere idrettsutøvere (gamle) som bor i hjembygda sier at jeg kunne ha nådd langt. Men så er det jo det om jeg hadde kastet bort mange år på å trene hver dag og så hadde jeg blitt f.eks 27 år og aldri blitt den beste og ingen hadde egentlig visst hvem jeg var. Og jeg hadde nok ikke klart å kombinere idrett, venner, studier og eventuellt kjæreste. Det er ikke det som betyr noe, det å være den aller beste altså, men håper noen skjønner tankegangen min....

Har noen råd?? 

 

Anonymkode: ed734...795

[Alice123]

For det første er forhåpentligvis ikke alderen 13-19 "de beste årene i ditt liv".

For det andre har du tatt et valg om å slutte, og det må du stå for. Å bruke energi på å angre og hvisomatte-tenking bringer ingenting bra med seg. Du ga opp noe, og du fikk noe.

For det tredje høres det ut som du må finne deg sjøl litt. Om du har vært "Mari som driver med turn" i mange år kan det være rart å gå over til å være "Mari". Da må du finne ut hvem "Mari" er. Når jeg leser det du skriver ser det ut som du knytter identiteten din veldig opp mot idretten din, og det er helt naturlig. Men om det er en trøst kan jeg nesten love deg at dette ikke blir siste gang du mister en bærebjelke i din identitet.

[AnonymBruker]

J

6 timer siden, Alice123 skrev:

For det første er forhåpentligvis ikke alderen 13-19 "de beste årene i ditt liv".

For det andre har du tatt et valg om å slutte, og det må du stå for. Å bruke energi på å angre og hvisomatte-tenking bringer ingenting bra med seg. Du ga opp noe, og du fikk noe.

For det tredje høres det ut som du må finne deg sjøl litt. Om du har vært "Mari som driver med turn" i mange år kan det være rart å gå over til å være "Mari". Da må du finne ut hvem "Mari" er. Når jeg leser det du skriver ser det ut som du knytter identiteten din veldig opp mot idretten din, og det er helt naturlig. Men om det er en trøst kan jeg nesten love deg at dette ikke blir siste gang du mister en bærebjelke i din identitet.

Ja er enig... Jeg har ikke hatt noe særlig nære venner og har vært veldig ensom til tider, og jeg har jo mulighet til å endre det nå som jeg sluttet. Det var ikke mellom 13-19 som skulle være de beste årene altså, men om jeg fortsatte å trene hver dag opp gjennom 20-årene... 

Anonymkode: ed734...795

[AnonymBruker]

Man kan ikke få i pose og sekk. Om du ikke trivdes, og gruet deg til trening, så var det rett å slutte. Det er lett å tenke i etterkant at "tenk om". Men prøv å tenke virkelig, hva om. Hva om du begynner igjen nå? Har du virkelig lyst til det? Tror du livet ditt kommer til å bli bedre av det?

Jeg er/var i samme situasjon. Jeg var helt i norgestoppen i en kampsport. Jeg holdt på fra jeg var i tenårene til jeg var over 30. Ikke aktiv konkurranse de siste årene, men i denne idretten er det graderingssystem, og man kunne altså stige i gradene "Hele livet". Jeg var høyest graderte kvinne i landet. Men så mistet jeg gleden. Det sosiale endret seg i klubben jeg trente i. Det var ikke kjekt der lenger. I tillegg slet jeg mer og mer med følelsen av at treningen styrte hele livet mitt. Treningen tok jo omtrent hele fritiden de dagene det var trening, ikke tid å finne på noe før trening, ei heller etter, så de dagene var "ødelagt" på en måte. I tillegg trente jeg styrke, spenst og kondisjon 3 dager i uken, siden det var nødvendig for å være i toppen. Det sluttet helt å være kjekt, jeg følte meg fanget og kvalt, og var deppa hver gang jeg skulle på trening. 

Jeg gikk først over til å trene den idretten bare 2 dager i uken. Det var så utrolig deilig å få en fridag i uken... så etter hvert sluttet jeg helt. Og reaksjonene lot jo ikke vente på seg, med hvor synd det var, osv. Men jeg hadde det så veldig mye bedre. Selv om jeg trener like mange timer nå, så kan jeg selv velge tidspunkt for treningen. Bare ta på meg løpeskoene og løpe en tur hjemmefra, sparer dermed masse tid på reising, bagpakking, skifting, osv, og har da mye mer fritid. Og det er helt valgfritt, jeg MÅ ingenting. 

Men jeg får jo selvsagt også vonde følelser av og til. Når jeg ser på facebook at person sånn og sånn plutselig har gradert seg og nesten tatt meg igjen. Når jeg ser bilder fra treningssamlinger med de gamle treningskompisene mine. Når jeg plutselig ikke har noe spesielt å si når noen spør hva jeg driver med - det vakte alltid oppsikt når jeg sa jeg drev med det jeg drev med. Jeg mistet på en måte litt av identiteten min. 

Men når jeg tenker tanken på å begynne igjen, så nei. Rett og slett nei. Det å miste friheten igjen, å føle meg fanget og presset, hele tiden ha forventningepresset om at jeg skal gjøre det så bra og være så flink (det er det MER enn nok av på jobb, ellers takk), osv... 

Anonymkode: 4e515...dd1

[AnonymBruker]

Du kan like godt tenke "hva om jeg fortsatt og mislykkes totalt, vært deprimert og utviklet angst for trening" eller "hva om jeg hadde vært i en ulykke der jeg mistet funksjonen i en kroppsdel for alltid eller ble lam". 

Det kan være ting hadde vært mye verre for deg om du hadde fortsatt med idrett, du tenker jo bare på drømmescenarioene 

Anonymkode: 159f5...36c

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ikke få i pose og sekk. Om du ikke trivdes, og gruet deg til trening, så var det rett å slutte. Det er lett å tenke i etterkant at "tenk om". Men prøv å tenke virkelig, hva om. Hva om du begynner igjen nå? Har du virkelig lyst til det? Tror du livet ditt kommer til å bli bedre av det?

Jeg er/var i samme situasjon. Jeg var helt i norgestoppen i en kampsport. Jeg holdt på fra jeg var i tenårene til jeg var over 30. Ikke aktiv konkurranse de siste årene, men i denne idretten er det graderingssystem, og man kunne altså stige i gradene "Hele livet". Jeg var høyest graderte kvinne i landet. Men så mistet jeg gleden. Det sosiale endret seg i klubben jeg trente i. Det var ikke kjekt der lenger. I tillegg slet jeg mer og mer med følelsen av at treningen styrte hele livet mitt. Treningen tok jo omtrent hele fritiden de dagene det var trening, ikke tid å finne på noe før trening, ei heller etter, så de dagene var "ødelagt" på en måte. I tillegg trente jeg styrke, spenst og kondisjon 3 dager i uken, siden det var nødvendig for å være i toppen. Det sluttet helt å være kjekt, jeg følte meg fanget og kvalt, og var deppa hver gang jeg skulle på trening. 

Jeg gikk først over til å trene den idretten bare 2 dager i uken. Det var så utrolig deilig å få en fridag i uken... så etter hvert sluttet jeg helt. Og reaksjonene lot jo ikke vente på seg, med hvor synd det var, osv. Men jeg hadde det så veldig mye bedre. Selv om jeg trener like mange timer nå, så kan jeg selv velge tidspunkt for treningen. Bare ta på meg løpeskoene og løpe en tur hjemmefra, sparer dermed masse tid på reising, bagpakking, skifting, osv, og har da mye mer fritid. Og det er helt valgfritt, jeg MÅ ingenting. 

Men jeg får jo selvsagt også vonde følelser av og til. Når jeg ser på facebook at person sånn og sånn plutselig har gradert seg og nesten tatt meg igjen. Når jeg ser bilder fra treningssamlinger med de gamle treningskompisene mine. Når jeg plutselig ikke har noe spesielt å si når noen spør hva jeg driver med - det vakte alltid oppsikt når jeg sa jeg drev med det jeg drev med. Jeg mistet på en måte litt av identiteten min. 

Men når jeg tenker tanken på å begynne igjen, så nei. Rett og slett nei. Det å miste friheten igjen, å føle meg fanget og presset, hele tiden ha forventningepresset om at jeg skal gjøre det så bra og være så flink (det er det MER enn nok av på jobb, ellers takk), osv... 

Anonymkode: 4e515...dd1

Tusen takk for svaret ditt, jeg føler meg bedre når jeg leser dette. Du var nok mye mye flinkere i din idrett enn det jeg var i min, men det var det å bli anerkjent og vekke "oppsikt" som jeg likte så godt på en måte, haha... Jeg hadde ikke klart å trent like mye nå som før og begynt igjen på høyt nivå, for som junior var det å trene rundt 6 dager i uken nok. For å følge med de som aktivt holder på på min alder så må man trene opp mot 2 ganger om dagen.... 

Jeg hadde gode personlige rekorder, men på junior nivå vel og merke, og hoppet fra junior og til senior er jo veldig stort. Det å forbedre seg bare "litt" kan jo kreve et helt treningsår. 

Jeg tenker bare på drømmescenarioene om å vinne mesterskap og bli "suksessfull"... Men hverdagen min er mye bedre uten det prestasjonspresset. Før trente jeg uansett hvor lei, sulten, kald eller sliten jeg var, og nå kan jeg droppe trening på disse dagene.

Jeg har en annen hobby som jeg holder på med, men jeg blir aldri veldig "flink" i det. Men det gir meg veldig mye tilbake... Og er mye lettere å kombinere med studier og sosialt liv. Det er som skrevet følelsen av å være spesiell jeg savner  Familie og venner spør om hvorfor jeg ikke bare kan trene for meg selv og for glede, men jeg kobler denne idretten sånn opp til prestasjon selv om jeg elsker å holde på med det, men bare ikke for mye.... Sliter med å godta at det er "godt nok"  

ts

Anonymkode: ed734...795

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svaret ditt, jeg føler meg bedre når jeg leser dette. Du var nok mye mye flinkere i din idrett enn det jeg var i min, men det var det å bli anerkjent og vekke "oppsikt" som jeg likte så godt på en måte, haha... Jeg hadde ikke klart å trent like mye nå som før og begynt igjen på høyt nivå, for som junior var det å trene rundt 6 dager i uken nok. For å følge med de som aktivt holder på på min alder så må man trene opp mot 2 ganger om dagen.... 

Jeg hadde gode personlige rekorder, men på junior nivå vel og merke, og hoppet fra junior og til senior er jo veldig stort. Det å forbedre seg bare "litt" kan jo kreve et helt treningsår. 

Jeg tenker bare på drømmescenarioene om å vinne mesterskap og bli "suksessfull"... Men hverdagen min er mye bedre uten det prestasjonspresset. Før trente jeg uansett hvor lei, sulten, kald eller sliten jeg var, og nå kan jeg droppe trening på disse dagene.

Jeg har en annen hobby som jeg holder på med, men jeg blir aldri veldig "flink" i det. Men det gir meg veldig mye tilbake... Og er mye lettere å kombinere med studier og sosialt liv. Det er som skrevet følelsen av å være spesiell jeg savner  Familie og venner spør om hvorfor jeg ikke bare kan trene for meg selv og for glede, men jeg kobler denne idretten sånn opp til prestasjon selv om jeg elsker å holde på med det, men bare ikke for mye.... Sliter med å godta at det er "godt nok"  

ts

Anonymkode: ed734...795

Det er hardt å gå fra å være "spesiell" til å være "helt vanlig". Det kjenner jeg også mye på. Men det er vel noe en venner seg til. En kan heller prøve å være spesiell på andre måter, som for eksempel å være en spesielt god venn som har tid til å være med venner og ikke bruker all fritiden på trening og lar venner gå for lut og kaldt vann

Du har jo også muligheten til å bli flink og spesiell på jobb. Du studerer nå, sier du. Da kan du jobbe mot å bli best i studiene, gjøre karriere, osv. OM du vil, vel og merke. Jeg tror nok det sunneste er å heller jobbe med dette behovet for å være flink og spesiell, for sannheten er at ikke alle kommer til å bli flinke eller spesielle. Det å hele tiden måtte føle seg spesiell, tror jeg ikke er bra for psyken. 

Anonymkode: 4e515...dd1

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er hardt å gå fra å være "spesiell" til å være "helt vanlig". Det kjenner jeg også mye på. Men det er vel noe en venner seg til. En kan heller prøve å være spesiell på andre måter, som for eksempel å være en spesielt god venn som har tid til å være med venner og ikke bruker all fritiden på trening og lar venner gå for lut og kaldt vann

Du har jo også muligheten til å bli flink og spesiell på jobb. Du studerer nå, sier du. Da kan du jobbe mot å bli best i studiene, gjøre karriere, osv. OM du vil, vel og merke. Jeg tror nok det sunneste er å heller jobbe med dette behovet for å være flink og spesiell, for sannheten er at ikke alle kommer til å bli flinke eller spesielle. Det å hele tiden måtte føle seg spesiell, tror jeg ikke er bra for psyken. 

Anonymkode: 4e515...dd1

Ja er helt enig... Det jeg studerer er veldig nærliggende min "nye" hobby så jeg har jo faktisk mulighet til å gjøre det godt karrieremessig... 

ts

Anonymkode: ed734...795

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: ed734...795

[Alice123]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

J

Ja er enig... Jeg har ikke hatt noe særlig nære venner og har vært veldig ensom til tider, og jeg har jo mulighet til å endre det nå som jeg sluttet. Det var ikke mellom 13-19 som skulle være de beste årene altså, men om jeg fortsatte å trene hver dag opp gjennom 20-årene... 

Anonymkode: ed734...795

Det er alltid slik i livet. For hver ting du velger, velger du bort noe. Du beskriver livet ditt som "Mari som driver med turn" som veldig ensomt og stressende. Du valgte bort det livet, men fikk i bytte venner og et mindre stressende liv. Prisen du betaler er identiteten din som "flink idretsutdøver" (du skriver "spesiell").

Sånn vil det ALLTID være. Du får noe og du mister noe. Og som jeg skrev tidligere, dette vil ikke være din siste identitetskrise.