Burde jeg fortelle mannen min at jeg er forelsket i en annen?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt på det skredet av tanker og følelser. Det er det som holder meg tilbake fra å si noe. 

Hva har jeg vært uærlig på? Jeg har jo skrevet det, at jeg bruker tanker og følelser på den andre, så her er jeg ikke uenig. Jeg har valgt mannen min med viljen og fordi jeg er veldig glad i ham. 

 

Anonymkode: b9850...48d

Det virker som du tror at mannen din skal hjelpe deg å komme over forelskelsen. Tror kanskje at parterapi der dere kan jobbe med forholdet hadde vært noe for dere. 

Hvis det skal være noen grunn til å si det må det være for å begynne på nytt. Virkelig gå til mannen din å si at vi sliter, jeg er forelsket i en annen. Jeg vet at denne forelskelsen bare er en dum greie som ikke skal bli noe mer. Det er deg jeg elsker, og vil være sammen med. Og jeg tenker at hvis vi kan være ærlig nå, og prøve å jobbe med forholdet vårt. Så vil vi få det bedre, og det at jeg er betatt av en annen mann vil forsvinne.

MEN hvis du gjør dette må du være forberedt på at dette kan bli slutten på forholdet. Kan jo hende mannen din ikke tror på deg, eller rett og slett ikke har lyst til å jobbe for forholdet. Jeg tenker at uansett må dere gjøre noe drastisk med forholdet ellers blir det å holde sammen helt meningsløst. Det at du sier du har valgt mannen din betyr ikke så mye, hvis du sitter å tenker på en annen fyr. Håper det ble litt klarer det jeg mener.

Anonymkode: e30c6...758

[AnonymBruker]

Jeg har selv samboer som ikke er forelsket i meg. Han sier knapt at han er glad i meg. han tar bare på meg om jeg gråter og er utrøstelig, feks ved et dødsfall eller om vi har sex. vi har barn og barna er limet.

Jeg er forelsket i noen andre, i en kvinne. jeg lengter etter å holde rundt noen, og noen som holder rundt meg og forteller meg hvor god jeg er. noen som ser mine gode sider og bedårer meg for den jeg er. som løfter meg opp med trøstende ord og har lyst å sitte med meg når kvelden kommer. 

men det er bare en drøm, og jeg blir fordi vi har barn sammen. jeg blir ihvertfall til han vil gå..

Anonymkode: 9906c...0da

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt på det skredet av tanker og følelser. Det er det som holder meg tilbake fra å si noe. 

Hva har jeg vært uærlig på? Jeg har jo skrevet det, at jeg bruker tanker og følelser på den andre, så her er jeg ikke uenig. Jeg har valgt mannen min med viljen og fordi jeg er veldig glad i ham. 

 

Anonymkode: b9850...48d

Men hva er alternativet til å velge mannen din? Den andre vet ikke engang at du er forelsket, og vedkommende er gift. Har du grunn til å tro at han føler noe for deg i det hele tatt?

Anonymkode: ca90f...a75

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er alternativet til å velge mannen din? Den andre vet ikke engang at du er forelsket, og vedkommende er gift. Har du grunn til å tro at han føler noe for deg i det hele tatt?

Anonymkode: ca90f...a75

Den andre mannen er ikke et alternativ. Det er mannen min jeg har valgt. Jeg aner ikke hva han føler for meg, og det er også helt irrelevant siden jeg ikke har tenkt å prøve å få et forhold til ham. Jeg vil beholde mannen min og familien min.

Anonymkode: b9850...48d

[AnonymBruker]

Da er nok det beste alternativet å ikke si noe, og få noen kollegaer til å ta over kontakten. DU er nok klar over at dersom du sier noe til mannen din, MÅ du faktisk bytte jobb. Dere er livspartnere, bestevenner, elskere og hverandres klipper, det trumfer alt annet, spesielt jobb...

Anonymkode: d92a4...614

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den andre mannen er ikke et alternativ. Det er mannen min jeg har valgt. Jeg aner ikke hva han føler for meg, og det er også helt irrelevant siden jeg ikke har tenkt å prøve å få et forhold til ham. Jeg vil beholde mannen min og familien min.

Anonymkode: b9850...48d

Og tror du ikke forelskelsen i han andre like godt handler om at forholdet til din mann ikke er helt bra for tiden? Du vet nesten ikke noe om han hvis man skal tro det du skriver her om at kontakten bare har vært profesjonell.

Anonymkode: ca90f...a75

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du aldri vært forelsket?

Anonymkode: 0aaae...d96

Pass

Anonymkode: 9d4eb...c2d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og tror du ikke forelskelsen i han andre like godt handler om at forholdet til din mann ikke er helt bra for tiden? Du vet nesten ikke noe om han hvis man skal tro det du skriver her om at kontakten bare har vært profesjonell.

Anonymkode: ca90f...a75

Ja, det spiller helt klart inn at forholdet til mannen ikke har vært godt. Jeg har tross alt vært sammen med ham i veldig mange (gode) år også, og da var jeg aldri betatt av andre.

Anonymkode: b9850...48d

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det spiller helt klart inn at forholdet til mannen ikke har vært godt. Jeg har tross alt vært sammen med ham i veldig mange (gode) år også, og da var jeg aldri betatt av andre.

Anonymkode: b9850...48d

Da er problemene i forholdet utenom denne forelskelsen hovedproblemet tenker jeg, og at du ikke trenger å gjøre disse følelsene større enn de er. De er et resultat av de tingene som ikke fungerer med din mann, og ikke årsaken til at dere sliter. Forelskelsen vil nok forsvinne når ting blir bedre i forholdet ditt, selv om den føles som en årsak til at ting er vanskelig akkurat nå.

Og hvis du tenker på det, hvem er du forelsket i? Hva vet du om han egentlig? Ikke så mye.

Anonymkode: ca90f...a75

[AnonymBruker]

Har ikke lest hele tråden, men vil gjerne bidra likvel.

Det spiller ingen rolle om du sier det eller ikke, spørsmålet er jo heller: vil du være sammen med mannen din? Hvis svaret er ja, gå til en annen psykolog eller parterapeut (alene) og få hjelp. 

Lykke til!

Hilsen forelsket i en annen, står nå i samlivsbrudd..

Anonymkode: b3f70...109

[AnonymBruker]

On 20.10.2017 at 7:52 PM, RoH said:

TS hadde egentlig ikke tenkt å svare deg noe mer. 

Det som er gjenganger er at vi egentlig ønsker å få bekreftelse på at våre egne avgjørelser er de rette. I innlegget ditt over hvor du sa at dette gikk inn på deg tenkte jeg at du egentlig tok en kikk i speilet og så ditt eget ansvar i situasjonen. 

Men i din oppfølgingen over ser jeg at du benytter de vanlige argumentene.  

Jeg kan love deg at  om du ikke bare troller merker mannen din at noe er galt. Han ser det på deg, han merker det på kroppsspråket ditt, ser det på måten dere samehandler med på osv. Denne delen av deg selv har du ingen mulighet for å påvirke, eller kontrollere med mindre du har vesentlige personlighetsforstyrrelser. Dette får han til å prøve og rette seg selv ved å bli en bedre utgave av seg selv, eventuelt bebreide deg for forhold som ligger utenfor hans kontroll, kanskje begge deler. Forholdet blir til slutt innholdsløst og uten mening. Dette er fullstendig unødvendig og bør kunne fikses. Spesielt siden dere har barn sammen. 

Så hva gjør dere med det , hva gjør du med det? Siden det er du som har problemet ligger ballen hos deg. I åpningsinnlegget ditt sier du at du har hatt en greie med en kar på jobben i 2 år, men at han merker det?? Tror du virkelig ikke det?? Om anledningen byr seg på et Julebord, på en foretningsreise, ved en eller annen anledning? Jeg tenkte også sånn en gang, det gjør jeg ikke lenger. Men du er sikkert unntaket som bekrefter reglene? 

I og med at "forelskelsen" alt har vart i 2 år så har du en slags heng på denne mannen. Dette medfører at du ikke er der for mannen din slik du skulle vært, dette må du ta tak i. Hvem andre skulle ellers gjøre dette? Jeg tror de fleste på KG som gir råd i samme retning som meg har den samme erfaring som jeg har. De har enten blitt forlatt, eller har forlatt noen og sett at det ikke var så smart. 

Så jeg står nok fast med det jeg har nevnt over, ikke for å være slem, men fordi det sporet du er inne på kjenner jeg igjen. Jeg mener ingen bør følge det, fordi det er ikke vært det på noe som helst vis. 

Og du er i høyeste grad det jeg definerer som emosjonelt utro, noe som for min del er vel så ille som fysisk utroskap. 

 

   

 

On 20.10.2017 at 8:06 PM, a l'orange said:

Jeg hadde lyst til å svare deg på dette, siden jeg er en av de som er enig med deg her. 

Jeg har aldri oppleve noe lignende i et parforhold. Verken for min egen del eller partners. Men jeg har opplevd mye av dette utenom parforhold, og tildels med mennesker jeg var avhengig av og skulle forholde meg nært til.

Det at et menneske utgir seg for å føle eller mene noe som de ikke føler eller mener, er rett og slett PSYKISK TERROR.

Man mister seg selv. Man mister sin egen virkelighetsoppfatning. Man mister troen på egen dømmekraft. Man svekkes som person. 

Jeg vet at dette er harde ord, men du, trådstarter, skrev også dette i HI; at han kjemper mot en fiende han ikke kan se.

Hvordan hadde du selv opplevd å være i et forhold med noen som sa de var glad i deg og ønsket å få det til med deg, men du merket at noe var galt, at ingenting du gjorde var nok. Og hver gang du følte at du hadde rett i magefølelsen din, så bortforklarte han dette.

Jeg synes det er hjerteskjærende å tenke på at du forstår at det er sånn han har det, og likevel ikke klarer å sette hans velferd forran din egen. Du har vært forelsket i to år! Det er på alvorlig høy tid å innse at dette ikke går over i løpet av en uke eller to. Noe må gjøres.

 

Enig i dette.

Les disse to innleggene nøye, jeg er veldig enig i det som står her! Det er faktisk psykisk terror når man går rundt med en dårlig følelse og prøver å lese partneren sin, og ikke får det h'n sier til å stemme med det du selv kan kjenne..

For en tid tilbake var jeg igjennom en krise i forholdet. Mannen min begynte å oppføre seg annerledes, han var avvisede, irritabel og kort, mye borte, trente mye.. mao alle typiske "tegn" tl at han kunne være utro/forelsket. Jeg fikk fullstendig panikk og hadde det så grusomt vondt på den tiden, for jeg forsto ingenting og jeg kjente med hver celle i kroppen at den gamle, sterke kjærligheten ikke lenger strømmet fra ham. Kjente ikke ømheten han pleide å vise meg, bare en kald avvisning. Han kunne skrive at han elsket meg på melding, men det kjentes ikke ut som han gjorde, og da ble det bare vondt for meg. Det fucket med hodet mitt, for man senser og aner så mye mer enn det som sies. 

Poenget er at jeg tror at mannen din går med en uro og aner at noe er feil her. Og da skylder du å fortelle det til ham, så han ikke føler seg forvirret og blir gående å jakte på et svar uten å finne det, fordi du ikke er ærlig. I mitt forhold viste det seg at mannen gikk gjennom mye på et dypere psykologisk plan som han ikke klarte å dele (litt traumatisk), samtidig som han var lei av visse mønstre mellom oss (og sint på meg og seg selv for at han ikke hadde vært klarere på ting), og når jeg begynte å mase og grave fordi jeg ble redd, rømte han ut. Altså han gikk ikke fra meg, men han trengte tid alene. Jeg trodde da at han var betatt av noen. Det har han hele tiden benektet at han var. Jeg vet ikke. Men jeg vET, at skulle det skjedd, at han hadde blitt gående med følelser og tanker for noen over tid, da ville jeg visst det. For hvis ikke ville han jo ført meg bak lyset- jeg er hengiven og tror/håper alt er nrmalt, så er tankene hans et annet sted. Det er ikke riktig.

Hvis jeg skulle forelsket meg over tid (hvilket jeg tror aldri skjer), så ville jeg til slutt bekjent det for ham, så hadde han visst.  Det aller viktigste for meg er å være ærlig om alt.... Dette påvirker forholdet deres, og det er bare destruktivt.

SÅ; noen foreslo at du overlater kontakten med denne fyren til en kollega, støttes! Og- du har jo selv sagt at dette er et uttrykk for at ting ikke er bra mellom dere; det blitr IKKE bedre av seg selv, uten å jobbe! Dere MÅ bestille dere tid til parterapi. Det er GRATIS på familievernkontorene, så det er ingen hindre for å ta skrittet. Dere trenger å komme til bunns i hva som ikke funker, og finne ut hvordan det kan bli bedre for dere..

 

Lykke til!

Anonymkode: f64ba...21f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke lest hele tråden, men vil gjerne bidra likvel.

Det spiller ingen rolle om du sier det eller ikke, spørsmålet er jo heller: vil du være sammen med mannen din? Hvis svaret er ja, gå til en annen psykolog eller parterapeut (alene) og få hjelp. 

Lykke til!

Hilsen forelsket i en annen, står nå i samlivsbrudd..

Anonymkode: b3f70...109

Jeg vil jo være med mannen min, men forelskelsen i den andre gjør det vanskelig å føle sterk overbevisning.

Hva fikk deg til å ville gå fra mannen din? Bare forelskelsen som trakk, eller problemer i forholdet til mannen?

Anonymkode: b9850...48d

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Les disse to innleggene nøye, jeg er veldig enig i det som står her! Det er faktisk psykisk terror når man går rundt med en dårlig følelse og prøver å lese partneren sin, og ikke får det h'n sier til å stemme med det du selv kan kjenne..

For en tid tilbake var jeg igjennom en krise i forholdet. Mannen min begynte å oppføre seg annerledes, han var avvisede, irritabel og kort, mye borte, trente mye.. mao alle typiske "tegn" tl at han kunne være utro/forelsket. Jeg fikk fullstendig panikk og hadde det så grusomt vondt på den tiden, for jeg forsto ingenting og jeg kjente med hver celle i kroppen at den gamle, sterke kjærligheten ikke lenger strømmet fra ham. Kjente ikke ømheten han pleide å vise meg, bare en kald avvisning. Han kunne skrive at han elsket meg på melding, men det kjentes ikke ut som han gjorde, og da ble det bare vondt for meg. Det fucket med hodet mitt, for man senser og aner så mye mer enn det som sies. 

Poenget er at jeg tror at mannen din går med en uro og aner at noe er feil her. Og da skylder du å fortelle det til ham, så han ikke føler seg forvirret og blir gående å jakte på et svar uten å finne det, fordi du ikke er ærlig. I mitt forhold viste det seg at mannen gikk gjennom mye på et dypere psykologisk plan som han ikke klarte å dele (litt traumatisk), samtidig som han var lei av visse mønstre mellom oss (og sint på meg og seg selv for at han ikke hadde vært klarere på ting), og når jeg begynte å mase og grave fordi jeg ble redd, rømte han ut. Altså han gikk ikke fra meg, men han trengte tid alene. Jeg trodde da at han var betatt av noen. Det har han hele tiden benektet at han var. Jeg vet ikke. Men jeg vET, at skulle det skjedd, at han hadde blitt gående med følelser og tanker for noen over tid, da ville jeg visst det. For hvis ikke ville han jo ført meg bak lyset- jeg er hengiven og tror/håper alt er nrmalt, så er tankene hans et annet sted. Det er ikke riktig.

Hvis jeg skulle forelsket meg over tid (hvilket jeg tror aldri skjer), så ville jeg til slutt bekjent det for ham, så hadde han visst.  Det aller viktigste for meg er å være ærlig om alt.... Dette påvirker forholdet deres, og det er bare destruktivt.

SÅ; noen foreslo at du overlater kontakten med denne fyren til en kollega, støttes! Og- du har jo selv sagt at dette er et uttrykk for at ting ikke er bra mellom dere; det blitr IKKE bedre av seg selv, uten å jobbe! Dere MÅ bestille dere tid til parterapi. Det er GRATIS på familievernkontorene, så det er ingen hindre for å ta skrittet. Dere trenger å komme til bunns i hva som ikke funker, og finne ut hvordan det kan bli bedre for dere..

 

Lykke til!

Anonymkode: f64ba...21f

Dette du skriver er nøyaktig det jeg er redd for og ikke unner mannen min å gå gjennom. Det er selve grunnen til at jeg har vurdert å fortelle ham det. Samtidig er han sjalu av type og ble bedratt i et forhold før meg. Gjennom årene vi har vært sammen har han luftet skrekken sin for at jeg skulle være utro veldig mange ganger. Derfor vegrer jeg meg for å fortelle om forelskelsen.

Vi har vært i parterapi på familievernkontoret for å takle de andre problemene vi hadde. Det var nyttig. Vi forstår hverandre bedre og snakker bedre sammen.

Men følelsene mine er ikke på plass ennå. Det kan skyldes tidligere problemer, og det skyldes også forelskelsen. Og den forelskelsen må jeg altså enten fortelle ham om, eller bearbeide selv.

Anonymkode: b9850...48d

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette du skriver er nøyaktig det jeg er redd for og ikke unner mannen min å gå gjennom. Det er selve grunnen til at jeg har vurdert å fortelle ham det. Samtidig er han sjalu av type og ble bedratt i et forhold før meg. Gjennom årene vi har vært sammen har han luftet skrekken sin for at jeg skulle være utro veldig mange ganger. Derfor vegrer jeg meg for å fortelle om forelskelsen.

Vi har vært i parterapi på familievernkontoret for å takle de andre problemene vi hadde. Det var nyttig. Vi forstår hverandre bedre og snakker bedre sammen.

Men følelsene mine er ikke på plass ennå. Det kan skyldes tidligere problemer, og det skyldes også forelskelsen. Og den forelskelsen må jeg altså enten fortelle ham om, eller bearbeide selv.

Anonymkode: b9850...48d

Hva tror du er grunnen til at du ikke har klart å bearbeide forelskelsen selv til nå? Er den andre mannen veldig ulik mannen din, slik at han virker veldig attraktiv nå når dere har slitt, og de "dårlige" trekkene til din mann har kommet tydeligere frem? Representerer han noen egenskaper du savner hjemme?

Anonymkode: ca90f...a75

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil jo være med mannen min, men forelskelsen i den andre gjør det vanskelig å føle sterk overbevisning.

Hva fikk deg til å ville gå fra mannen din? Bare forelskelsen som trakk, eller problemer i forholdet til mannen?

Anonymkode: b9850...48d

Jeg ble forelsket i en annen som utfylte "manglene" jeg opplevde hjemme, slik som anonym i post #94 sier. Jeg undres derfor også om han på jobben din utfyller noe du mangler hjemme?

Jeg klarte aldri helt og kutte kontakten, han så meg jo for den jeg innerst inne er. Vi har forsøkt parterapi, men kom egentlig ingen vei. Jeg klarte ikke å ha 2 menn i livet mitt, så mannen min går ifra meg. Sannsynligvis ender jeg opp helt aleine. Det gjør vondt og leve med konsekvensene av det jeg har gjort, men samtidig veldig godt å ha blitt anerkjent og sett for den jeg er.

Anonymkode: b3f70...109

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tror du er grunnen til at du ikke har klart å bearbeide forelskelsen selv til nå? Er den andre mannen veldig ulik mannen din, slik at han virker veldig attraktiv nå når dere har slitt, og de "dårlige" trekkene til din mann har kommet tydeligere frem? Representerer han noen egenskaper du savner hjemme?

Anonymkode: ca90f...a75

Jeg var veldig ung og uerfaren da jeg møtte mannen min. Den andre mannen er mer en sånn type jeg ville lett aktivt etter også om jeg var singel. Eller kanskje det er forelskelsen som snakker  Vi har likere interesser og bakgrunn, han er utrolig smart og utfordrende, sosial og engasjert.

Mannen min har en eneste interesse for tiden, og det er jobb. Han finnes ikke sosial eller engasjert i noe annet enn det. Vi ler omtrent aldri sammen. Vi har lite å snakke om utenom livet vi har felles. Jeg strever for å dra oss med på felles opplevelser så vi får utvidet horisonten sammen.

Selv om jeg har begrenset kontakten med den andre så godt jeg kan, kjenner jeg ham bedre enn det som har kommet fram i tråden. Jeg kan ikke gå i detalj, men firmaene våre samarbeider og vi var derfor sammen om et prosjekt. Da var kontakten tettere. Det var andre involvert også, så ikke bare oss, og vi ble som en vennegjeng. Vi ble alle ganske godt kjent. Han var lett å jobbe med, morsom, hadde spennende historier å fortelle og var en sånn som bobler over av energi. Jeg falt for ham. Heldigvis var prosjektet straks ferdigstilt da, og siden har kontakten vært nede på et minimum. 

Det første året jeg var forelsket hadde jeg ikke noe ønske om å bearbeide det. Da var forholdet til mannen på bunnen (av andre grunner), og jeg unnet meg å dagdrømme om ham. Jeg skammer meg over det. Jeg følte det holdt meg oppe. Så halte jeg mannen min i terapi og det gikk bedre. Og jeg skjønte at jeg ikke kunne holde på forelskelsen som jeg gjorde. Det siste året har jeg gjort alt jeg har kunnet. Skjult vedkommende på sosiale medier, prøvd å distrahere meg når jeg har tenkt på ham, gått enda sterkere inn for forholdet til mannen min. Men det er som en sorg jeg sitter fast i.

Anonymkode: b9850...48d

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var veldig ung og uerfaren da jeg møtte mannen min. Den andre mannen er mer en sånn type jeg ville lett aktivt etter også om jeg var singel. Eller kanskje det er forelskelsen som snakker  Vi har likere interesser og bakgrunn, han er utrolig smart og utfordrende, sosial og engasjert.

Mannen min har en eneste interesse for tiden, og det er jobb. Han finnes ikke sosial eller engasjert i noe annet enn det. Vi ler omtrent aldri sammen. Vi har lite å snakke om utenom livet vi har felles. Jeg strever for å dra oss med på felles opplevelser så vi får utvidet horisonten sammen.

Selv om jeg har begrenset kontakten med den andre så godt jeg kan, kjenner jeg ham bedre enn det som har kommet fram i tråden. Jeg kan ikke gå i detalj, men firmaene våre samarbeider og vi var derfor sammen om et prosjekt. Da var kontakten tettere. Det var andre involvert også, så ikke bare oss, og vi ble som en vennegjeng. Vi ble alle ganske godt kjent. Han var lett å jobbe med, morsom, hadde spennende historier å fortelle og var en sånn som bobler over av energi. Jeg falt for ham. Heldigvis var prosjektet straks ferdigstilt da, og siden har kontakten vært nede på et minimum. 

Det første året jeg var forelsket hadde jeg ikke noe ønske om å bearbeide det. Da var forholdet til mannen på bunnen (av andre grunner), og jeg unnet meg å dagdrømme om ham. Jeg skammer meg over det. Jeg følte det holdt meg oppe. Så halte jeg mannen min i terapi og det gikk bedre. Og jeg skjønte at jeg ikke kunne holde på forelskelsen som jeg gjorde. Det siste året har jeg gjort alt jeg har kunnet. Skjult vedkommende på sosiale medier, prøvd å distrahere meg når jeg har tenkt på ham, gått enda sterkere inn for forholdet til mannen min. Men det er som en sorg jeg sitter fast i.

Anonymkode: b9850...48d

Hvis du leser det du skriver er du sikker på at du vil fortsette med mannen din? Det virker som dere kanskje har det best som venner. Om du ikke har kjærestefølelser for han, dere prøver å fikse, men faller tilbake i gamle mønster, du blir betatt av en annen mann, har han så i mye i tankene at du skammer deg, og du forteller du og din mann har få felles interesser. 

Høres mer som du holder på mannen din for å få hverdagen til å gå opp. Mennesker liker ikke å ha det ubehagelig, og vi søker oss til trygghet. Det er sikkert trygt å bli værende med mannen din, men virker som mange andre sterke behov du har sulter. 

Anonymkode: e30c6...758

[Virrevirrevapp]

På 19.10.2017 den 23.24, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått og ventet på at forelskelsen skal gå over. Men nå har den vart i to år.

Anonymkode: b9850...48d

Og du har ikke sagt et kvekk til mannen din før nå?

 

På 20.10.2017 den 9.21, AnonymBruker skrev:

Hva om det var motsatt, og din mann fortalte deg at han var forelsket i en annen kvinne?

Hadde min mann kommet og fortalt at han var forelsket i en annen, hadde jeg tenkt at det var slutten for oss. Jeg vet at jeg aldri hadde klart å stole på at det var følelser som ville gå over. Jeg ville følt meg nedgradert og nestbest. Jeg ville følt meg sammenlignet og blitt sjalu på den kvinnen. Uavhengig av om han hadde kontakt med henne i det hele tatt. Jeg ville tenkt at hver gang vi hadde sex, så tenkte han på henne. Sikkert irrasjonell tankegang, men følelser er sjelden rasjonelle.

Hvor vil du med ekteskapet ditt? vil du ut, så fortell det. Vil du bli, så ti om det.

Anonymkode: 0be4f...782

Jeg tenker omvendt; at om ekteskapet er noe å ta vare på, så klarer man å være ærlig om ting. 

I dette tilfellet vet han jo at noe er galt, det er bare det at hun delvis forleder ham med hva som er grunnen. Han blir feilinformert angående hva problemet er. Hadde han trodd alt var som før, hadde det kanskje vært noe annet. Men de færreste er uansett så gode skuespillere som de selv tror. 

[AnonymBruker]

På 22.10.2017 den 19.52, AnonymBruker skrev:

Jeg var veldig ung og uerfaren da jeg møtte mannen min. Den andre mannen er mer en sånn type jeg ville lett aktivt etter også om jeg var singel. Eller kanskje det er forelskelsen som snakker  Vi har likere interesser og bakgrunn, han er utrolig smart og utfordrende, sosial og engasjert.

Mannen min har en eneste interesse for tiden, og det er jobb. Han finnes ikke sosial eller engasjert i noe annet enn det. Vi ler omtrent aldri sammen. Vi har lite å snakke om utenom livet vi har felles. Jeg strever for å dra oss med på felles opplevelser så vi får utvidet horisonten sammen.

Selv om jeg har begrenset kontakten med den andre så godt jeg kan, kjenner jeg ham bedre enn det som har kommet fram i tråden. Jeg kan ikke gå i detalj, men firmaene våre samarbeider og vi var derfor sammen om et prosjekt. Da var kontakten tettere. Det var andre involvert også, så ikke bare oss, og vi ble som en vennegjeng. Vi ble alle ganske godt kjent. Han var lett å jobbe med, morsom, hadde spennende historier å fortelle og var en sånn som bobler over av energi. Jeg falt for ham. Heldigvis var prosjektet straks ferdigstilt da, og siden har kontakten vært nede på et minimum. 

Det første året jeg var forelsket hadde jeg ikke noe ønske om å bearbeide det. Da var forholdet til mannen på bunnen (av andre grunner), og jeg unnet meg å dagdrømme om ham. Jeg skammer meg over det. Jeg følte det holdt meg oppe. Så halte jeg mannen min i terapi og det gikk bedre. Og jeg skjønte at jeg ikke kunne holde på forelskelsen som jeg gjorde. Det siste året har jeg gjort alt jeg har kunnet. Skjult vedkommende på sosiale medier, prøvd å distrahere meg når jeg har tenkt på ham, gått enda sterkere inn for forholdet til mannen min. Men det er som en sorg jeg sitter fast i.

Anonymkode: b9850...48d

Det forklarer jo en del. Både det med at du møtte mannen din tidlig, og når du sier at du kjenner han andre bedre enn man først fikk inntrykk av. 

Men du skriver også at du og mannen har hatt mange gode år, sånn sett har kanskje ikke felles bakgrunn og interesser altfor mye å si om andre ting kommer på plass?

Og selv om du kjenner den andre mannen relativt godt... du har likevel bare sett han i jobbsammenheng. Ikke sint, frustrert, redd, lei seg osv. Du vet bare "så mye". Hvis du prøver å rasjonalisere forelskelsen litt, mye er nok illusjoner om hvem du håper han er eller kunne vært sammen med deg. Det du har med mannen din er ekte.

Anonymkode: ca90f...a75

[AnonymBruker]

På 20.10.2017 den 19.17, AnonymBruker skrev:

Jeg har seks års utdannelse og femten års arbeidserfaring for å få jobben jeg har nå i konkurranse med mange andre. Det er en jobb jeg er glad for å gå til hver dag, jeg har fantastiske kollegaer og stor fleksibilitet. Det er en type spesialisert jobb det finnes få av. Det er derfor ikke "bare" å bytte jobb.

Anonymkode: b9850...48d

Kanskje ikke, og det er ikke så økonomisk smart å bare si opp jobben sin uten å ha en annen å gå til, men du sender ikke søknader på andre jobber heller. Og det må man hvis man skal kunne få en jobb. 

Anonymkode: 4f009...d28