Har du noen gang opplevd noe tragisk og så føles det som om ingen egentlig bryr seg?

[AnonymBruker]

Det har jeg. Med en gang det skjedde fikk jeg noen henvendelser fra folk, men langt færre enn man skulle tro ut ifra hvor mange "venner" jeg har. Og bare en gang fra hver av dem, en sånn standard "å det var trist"-melding. Bare en av dem fulgte opp med å spørre igjen etter en stund "hvordan går det nå". De andre har jeg ikke hørt et ord fra siden den gang. Noen unngår meg bevisst, det må de gjøre. For tidligere snakket vi oftere sammen.

Det er ensomt å sørge.  

Anonymkode: 9bbc6...c65

[AnonymBruker]

Sorg er veldig ensomt. Har opplevd det samme selv. Vi mistet barnet vårt for fire år siden, traumatisk og uventet. Mange man hadde trodd ville brydd seg, sendte ikke en eneste sms engang. Noen hørte vi ikke mer fra, andre har unnskyldet seg med at det var for tøft for de å ta kontakt med oss. Noen venner har vi mistet for godt. Føler at folk som har opplevd lite motgang selv, takler dårlig å støtte venner og familie som går gjennom tøffe perioder i livet. Trist. 

Nå har det gått 4 år, og vi opplever ofte at folk har glemt barnet vårt, at han har levd og hvordan han døde. Det gjør veldig vondt. 

Det er tungt å komme seg gjennom sorg ts. Enda tøffere når man opplever at andre ikke bryr seg. Håper du har familie som er støttende hvertfall❤

Anonymkode: 646f5...68c

[AnonymBruker]

Det er ikke så mange mennesker som er modne og sterke nok til å stå støtt ved noen som er i sorg. Det er en tung prosess som er veldig krevende av både den som sørger og den som støtter. 

Når jeg mistet min mor så var det BARE de sterkeste som greide å ringe meg. Bare en av 7 veninner orket å se meg så langt nede. Men, man trenger ikke ALLE. Man trenger bare noen. Det er de som er aller mest glad i deg som man trenger.

Anonymkode: 2c7c1...604

[AnonymBruker]

Det er ofte vanskelig å vite hva man skal si, som ofte dessverre ender med å si ingenting. Det gjelder i mange situasjoner her i livet.

Jeg mistet bestevenninnen min tidligere i år. Å klare og møte foreldrene hennes, vite hva man skulle si eller om man skulle si noe i det hele tatt, var kjempevanskelig, og det er det fremdeles. Enkelt og greit fordi man føler så innmari med, men allikavel ikke klarer å sette seg inn i hvordan de har det.

Bare vit at folk tenker på deg, selv om det kanskje ikke virker sånn.

Anonymkode: 7cc82...83f

[Virrevirrevapp]

Det er ikke lett for noen, dette med sorg.

Jeg føler iblant at "ingen bryr seg" rundt ting som jeg synes er vanskelig, men det kan jo også være jeg som isolerer meg rundt det og ikke vil snakke om det. Eller at folk synes det er vanskelig å snakke om. Ofte så viser det seg at folk som vet om det, tenker på en. Det har jeg merket mange ganger når jeg har trodd at folk ikke var der. Men det er jo tung å sørge selv om folk bryr seg. Sorgen i seg selv er veldig tung, og en bør ingen kan ta fra en.

[Gjest Anonym Bruker]

Har  etterhvert opplevd mye sorg og motgang,og  utvilsamt vert mange "tøffe stunder"  å bearbeide  når nære familiemedlemmer,og nære venner blir råka av ulykker....Dette i en tid  da krisepykiatri,og støttegrupper  var eit ukjent begrep for dei fleste....Sorgbearbeiding  inndeles i flere faser  ,og kan vera komplisert,og handler om å vise empati ,forståelse og tålmodighet .....Ved ulykker er m.a.  besiktelse av åsted / ulykkestedet en viktig  del  av  sorgbearbeidelsen,men langt ifra alle får oppleve det,og senere får en grav å gå til....

Senskader etter ein kraftig sorgreaksjon som ein ikkje har fått tilstrekkeleg bearbeidet en sorg  er m.a. stress,søvnvansker, konsentrasjonsvansker , psykiske problemer...

Sjølv opplevde eg å ha eit  godt nettverk av nære venner og familiemedl.rundt meg første tiden......Etter en tid vart det flytting, fra hjemstedet og måtte begynne å   forholde seg til eit nytt miljø,og påfyll m/ fleire dødsfall og sorgreaksjoner....Møtte veggen /utbrenthet,og psykisk reaksjon,og korleis tenke positivt når sorgen råker deg.

Etterhvert så opplevde eg at mange mennesker rundt meg var mer opptatt av å "snakke om meg" eller "med meg",og ingen tvil om at  sterke sorgreaksjoner  gjør noe med  oss......Personer  som stort sett har levd på en "medgangsbølge".,og har vert opptatt av matrielle verdier...... mangler empati....

Å møte mennesker i sorg handler ofte  bare vera eit medmenneske,og lydhør...

En kvinne som brått mistet ektefellen følte hun fikk mange "falske håndtrykk og klemmer under begravelsen" ....Ifra folk hun nesten aldri har sett,og sidan ikkje fått noen oppmerksamhet ifra

 

Endret 14. august 2017 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

Tror ikke folk forstår hvor stor betydning selv de minste ting har. Det er mye som ikke krever stort, som varmer lenge etterpå. Å vise at man bryr seg, og ikke glemmer at ting fortsatt er vanskelig etter noen uker/måneder, så man bør være tilstede da også...

Jeg mistet begge foreldrene mine i løpet av to år da jeg var 27-28 år. Jeg ble veldig overrasket over at tanter, onkler osv. ikke tok kontakt. Jeg er mammas eneste datter. Pappa hadde tre døtre og en sønn. Han døde først, og da var vi søsken enige om å ha mer kontakt, støtte hverandre osv. Men det tok ikke lang tid før jeg følte at jeg var den eneste som virkelig mente det. Mammas bror var mest, men ikke mye, tilstede for meg da mamma døde. Noen kusiner sendte en medfølende sms hver, thats it. En kusine var jeg litt sammen med den første tiden. Men det dabbet fort av.

En stund hadde jeg mer enn nok med meg selv. Orket liksom ingenting. Følte meg som dårlig selskap.. Men tok litt kontakt med folk, for å høre om de ville møtes. Jeg skulle nok vært mer direkte. Sagt at jeg trenger å ha de rundt meg, ikke bare spurt om de vil "ta en kaffe". Men ville ikke at de skulle møte meg fordi de følte at de måtte.

Eksen min var faktisk den jeg fikk mest støtte av. Rett etter bruddet hadde vi ikke kontakt, men så ble vi mer og mer som bestevenner. Nå har begge ny kjæreste, så det var ikke naturlig å beholde vennskapet men. Et par venninner og kjente av mamma tok også litt kontakt. Disse har jeg fortsatt litt kontakt med. Det føles godt. Men det er skuffende med famile/slekt synes jeg. Mine søsken er hverandres helsøsken, kanskje de ikke helt ser på meg som en søster, vi har "bare" samme pappa.

Sorg er jævlig. Enda verre uten særlig nettverk. Noen tenker sikkert at de ikke vil trenge seg på, at jeg sikkert har noen som står meg nærmere enn de gjør, men.... Andre vet da at man på en måte er enebarn. Når foreldrene er borte, er det ikke noen tvil om at tanter osv. burde bli mer tilstede. De færreste som trenger noen, spør om noen kan stille opp, det skal ikke være nødvendig. Men det er kanskje sånn mange tenker? "Hun kunne jo bare tatt kontakt, hvis hun ønsket det". Hvis man som ikke så nær en avdød, tenker at situasjonen er trist, vanskelig osv. så kan man jo bare forestille seg hvordan de nærmere har det. Å bare lukke øynene og nærmest tenke at det ikke er deres problem, noen andre tar seg sikkert av det, er for dårlig.

Jeg har generelt tatt initiativ, både midt i den verste sorgen, og når jeg kom meg mer på beina. Men synes det virker som at det har skjedd noe med folk de siste årene. Verden går veldig fort videre når triste ting skjer, alle har nok med seg selv og de aller nærmeste. "Sånn er verden, alle skal dø, hun var jo syk, han hadde det jo vondt, mora til en venninne, samt søstera til kompisen til broren min, samt faren til en kollega er også syk og skal snart dø." Jada. Men det er betydningsfulle liv man snakker om. At mange dør og at alle skal dø, gjør da ikke sorgen for enkeltmenneskene mindre. Mamma og pappa skulle levd i ca 40 år til de, hvis de var friske, uten ulykker osv. Det jeg tenker på er hvor mye de ikke får oppleve, hvor mye tid vi fortsatt skulle hatt sammen.

Hvis du har noen som egentlig står deg nær, men som ikke vet hva de skal gjøre nå, så kan du godt være direkte med dem. Si litt om hva du ønsker og trenger. Man er gjerne apatisk, da er det er deilig med folk som tar litt tak av seg selv. Som ikke sier "Si ifra hvis du trenger noe" eller spør om det er noe de kan gjøre, men som er konkrete selv. "Vil du at jeg skal lage middag/vaske badet/støvsuge?" eller "Kom, så går vi en tur!" eller "Jeg kommer og henter deg kl 11 i morgen, så drar vi til *etellerannetpassende*. Ok?"

Anonymkode: 406fe...4b7

[AnonymBruker]

Jeg har selv mistet barn under graviditeten. Og er veldig ensom. De vennene som jeg tidligere har støttet i deres vanskelige perioder er nå ikke mulig å få tak i fordi de har nok med seg selv. Jeg syns faktisk det virker litt motsatt av hva flere her inne skriver, de som sliter har ikke nødvendigvis mer empati. 

Anonymkode: 684c6...06d

[Gjest <(o¿o)>]

På 13.8.2017 den 19.53, AnonymBruker skrev:

Nå har det gått 4 år, og vi opplever ofte at folk har glemt barnet vårt, at han har levd og hvordan han døde. Det gjør veldig vondt. 

Anonymkode: 646f5...68c

De har nok ikke glemt og tenker nok ofte på det og dere, tror heller det handler om at dem ikke vet hvordan å forholde seg til det og ikke vil ripe opp i deres verste minner. Se det som at de bryr seg om dere ved å ikke snakke om det. Det er intet i veien for at dere tar det opp med dem, tror mange av dine/deres venner ville være glad for å kunne lytte til deg/dere men det må nesten komme fra deg/dere da det er vanskelig å hente frem et tema som gjør andre trist.