Fordommer mot psykisk sykdom

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 81f4e...762

[Gjest Jegskulleønskeat]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dytt

Anonymkode: 81f4e...762

Jepp. Det er mange av dem på forumet.

[AnonymBruker]

Det er nok flere grunner til fordommer til psykisk syke. Jeg har selv slitt en god del grunnet traumer og vanskelig barndom. I følge psykologene og lege skulle jeg aldri klart å være i jobb eller fungere normalt, hverken psykisk eller fysisk. Det var først når jeg kom til en terapeut som hjalp meg med å kjempe for å ta tilbake livet mitt, ikke gi opp og ikke satt meg i noen bås, at jeg kom meg på beina og i dag fungerer ingenlunde normalt. Men hadde jeg gått til psykolog nå hadde jeg uten tvil kunne blitt uføre. 

Det jeg merker er at det er så innmari mange som mener de er psykisk syke av helt normale ting eller litt motgang. Samt mange som hviler på diagnosen sin i stede for å prøve å bli bedre. Man må kjempe for en bedre tilværelse. 

Kommer en person til meg å sier at en har angst, det bare er slik og synes synd på seg selv, merker jeg at jeg blir litt irritert. Jeg har også en venninne som er 30 nå som fortsatt sutrer over at eksen hennes var utro når hun var 16, hun gikk til psykolog. Ellers fint og normalt liv. Jeg har en annen venninne som har gått igjennom samme helvete som meg, men får ingen hjelp. Jeg bare fatter ikke. 

Jeg tror folk som har hatt et greit liv faktisk ikke forstår hvor langt nede et menneske kan komme og hvor tøft en kan ha det, de klarer rett og slett ikke å skille mellom litt nedfor og deprimert, eller redd for en situasjon og angst. Angstlidelser er jo virkelig noe som har tatt helt av. 

 

Anonymkode: 1a8b1...768

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er nok flere grunner til fordommer til psykisk syke. Jeg har selv slitt en god del grunnet traumer og vanskelig barndom. I følge psykologene og lege skulle jeg aldri klart å være i jobb eller fungere normalt, hverken psykisk eller fysisk. Det var først når jeg kom til en terapeut som hjalp meg med å kjempe for å ta tilbake livet mitt, ikke gi opp og ikke satt meg i noen bås, at jeg kom meg på beina og i dag fungerer ingenlunde normalt. Men hadde jeg gått til psykolog nå hadde jeg uten tvil kunne blitt uføre. 

Det jeg merker er at det er så innmari mange som mener de er psykisk syke av helt normale ting eller litt motgang. Samt mange som hviler på diagnosen sin i stede for å prøve å bli bedre. Man må kjempe for en bedre tilværelse. 

Kommer en person til meg å sier at en har angst, det bare er slik og synes synd på seg selv, merker jeg at jeg blir litt irritert. Jeg har også en venninne som er 30 nå som fortsatt sutrer over at eksen hennes var utro når hun var 16, hun gikk til psykolog. Ellers fint og normalt liv. Jeg har en annen venninne som har gått igjennom samme helvete som meg, men får ingen hjelp. Jeg bare fatter ikke. 

Jeg tror folk som har hatt et greit liv faktisk ikke forstår hvor langt nede et menneske kan komme og hvor tøft en kan ha det, de klarer rett og slett ikke å skille mellom litt nedfor og deprimert, eller redd for en situasjon og angst. Angstlidelser er jo virkelig noe som har tatt helt av. 

 

Anonymkode: 1a8b1...768

Veldig enig! Jeg nekter å tro at 90% har angstlidelser

Anonymkode: 1dcb0...992

[AnonymBruker]

På ‎16‎.‎06‎.‎2017 den 19.38, AnonymBruker skrev:

 

Jeg fikk en alvorlig depresjon og PTSD etter å ha opplevd vold og forfølgelse. Han skulle ødelegge meg, og det kan jeg si at han klarte. Likevel har jeg reiste meg igjen. Det var beintøft, men jeg visste jo at alternativet  var verre. At jeg skulle forbli i den tilstanden, som ikke var et liv, men en hul smerte og redsel. 

Å ta seg sammen,  begynne å gå ut, tvinge seg selv til stadig større sirkler rundt det som oppleves som det tryggeste, og å begynne å trene, det var ikke tåpelig, det var min vei ut av det! Så ja, jeg gir slike råd til andre som sliter. Ikke fordi jeg bagatelliserer det de står i, men fordi jeg VET at det faktisk er veien ut. Jeg sier ikke at det er lett, for det var det ikke, men det er sannhet i det at den eneste som virkelig kan ta tak i psykisk sykdom er den syke selv. Den personen må ønske det, den personen må tro at det er mulig, og den personen må ta tak og tvinge seg selv ut av det. Babysteg av gangen, men med et klart JEG SKAL KLARE DET i hodet. Ingen andre kan gjøre det for deg! 

Jeg kunne vært ødelagt for livet, men i dag sitter jeg og vet at jeg seiret. Jeg er i full jobb, og jeg klarer meg på alle mulige måter. 

Jeg forstår og har opplevd, og jeg vet hvor krevende det er å jobbe seg opp fra mørket, så ikke si at jeg ikke forstår! Men jeg er også et bevis på at det er mulig, og å kalle meg overfladisk fordi jeg gir råd om hva som virket for meg er å bagatellisere den vanvittige innsatsen jeg la i å bli fungerende igjen. 

Det er kanskje ikke rådene man har lyst til å få, fordi dette krever en så vanvittig innsats, men det er også temmelig overfladisk å avvise andres erfaringer, fordi man ikke vil ha akkurat disse rådene. Å avvise dem som noe som ikke virker, når både jeg og mange andre kan si at det var akkurat det som faktisk virket. Det eneste som virket! 

Anonymkode: 983d1...e5c

Jeg er veldig enig i det du skriver, samtidig tror jeg at mennesker som har blitt skadet av det man nesten kan kalle helsefarlige foreldre allerede som små barn,sliter mer med å kjempe seg ut av det siden skaden sitter så dypt i sinnet. For å nevne et helt ekstremt eksempel, barnehjemsbarna fra Romania, de lå i en seng omtrent helt uten menneskelig kontakt i sine første leveår,da blir man skadet på et veldig dypt plan, som nok er mye vanskeligere å komme utav enn når skaden kommer i voksen alder. Men uansett mener jeg det er håp for alle, man må søke hjelp hos en dyktig psykolog/ psykiater, og ta små museskritt ut av traumene, og da kan man faktisk ende opp som et noenlunde lykkelig menneske en gang i fremtiden, slik du beskriver. 

Anonymkode: ca5db...9f9

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er veldig enig i det du skriver, samtidig tror jeg at mennesker som har blitt skadet av det man nesten kan kalle helsefarlige foreldre allerede som små barn,sliter mer med å kjempe seg ut av det siden skaden sitter så dypt i sinnet. For å nevne et helt ekstremt eksempel, barnehjemsbarna fra Romania, de lå i en seng omtrent helt uten menneskelig kontakt i sine første leveår,da blir man skadet på et veldig dypt plan, som nok er mye vanskeligere å komme utav enn når skaden kommer i voksen alder. Men uansett mener jeg det er håp for alle, man må søke hjelp hos en dyktig psykolog/ psykiater, og ta små museskritt ut av traumene, og da kan man faktisk ende opp som et noenlunde lykkelig menneske en gang i fremtiden, slik du beskriver. 

Anonymkode: ca5db...9f9

Akkurat. Skaden sitter så uendelig dypt. Er selv skadet

Anonymkode: 1dcb0...992

[AnonymBruker]

Det er en del fordommer mot psykiske lidelser, særlig mot personlighetsforstyrrelser. 10% av befolkningen har faktisk en personlighetsforstyrrelse. De vanligste er riktig nok de milde som avhengig, engstelig/unnvikende og tvangspreget. Nesten halvparten av dem med en personlighetsforstyrrelse har engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse, som nesten kan beskrives som en ekstrem variant av sosial angst. De vanligste personlighetsforstyrrelsene går altså nesten bare ut over personene som er rammet, på lik linje som f.eks angst og depresjon. Alvorlige personlighetsforstyrrelser som dyssosial og narsisstisk kan også gå utover andre mennesker, da de ofte mangler empati, bryr seg lite om regler etc. Likevel er det ikke synonymt med å være ond. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er også en alvorlig personlighetsforstyrrelse som ødelegger livet til dem som er rammet. Denne lidelsen er mer eller mindre en manglende evne til å regulere følelser, slik at alle følelser blir svært intense og kan oppleves som uutholdelige. Dette fører til impulsivitet, ustabilt selvbilde, ustabile forhold og sinneproblemer, blant annet. Det kan derfor være vanskelig for pårørende, men på langt nær like vanskelig som for dem som er rammet, og 10% ender opp med å ta sitt eget liv. Paranoid personlighetsforstyrrelse kjennetegnes ved blant annet manglende evne til å stole på andre mennesker, mistenksomhet overfor andre, krenkbarhet. Det går derfor også ut over andre mennesker, da et individ med en slik lidelse kan beskylde andre for å f.eks være utro. Likevel går det uten tvil mest utover dem som er rammet, blant annet da de i liten grad er i stand til å danne nære og meningsfulle relasjoner.  Så ja, man kan merke at det er noe påfallende med mange som har en personlighetsforstyrrelse, men i relasjoner som ikke er særlig nære vil veldig mange fremstå helt normale. 

Anonymkode: 10da8...038

[AnonymBruker]

Folk som tror de er psykisk friske er bestandig de dummeste menneskene i verden.

Anonymkode: 3152c...b0f

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg tror det er bedre å se mennesket bak utfordringer og diagnoser. 

Dette tror jeg hadde vært bedre for mange mennesker, å føle at det er greit å være menneske. At man blir behandlet utfra behov, som behandleren min sier. 

En med bipolar lidelse, er ikke diagnosen. Jeg tror kanskje samfunnet gror seg litt for fast i et navn, i et stempel. Jeg er så personlig lei av det. Jeg vil ikke være «noe». Jeg vil være meg. 

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat