Fordommer mot psykisk sykdom

[tussi84]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk en alvorlig depresjon og PTSD etter å ha opplevd vold og forfølgelse. Han skulle ødelegge meg, og det kan jeg si at han klarte. Likevel har jeg reiste meg igjen. Det var beintøft, men jeg visste jo at alternativet  var verre. At jeg skulle forbli i den tilstanden, som ikke var et liv, men en hul smerte og redsel. 

Å ta seg sammen,  begynne å gå ut, tvinge seg selv til stadig større sirkler rundt det som oppleves som det tryggeste, og å begynne å trene, det var ikke tåpelig, det var min vei ut av det! Så ja, jeg gir slike råd til andre som sliter. Ikke fordi jeg bagatelliserer det de står i, men fordi jeg VET at det faktisk er veien ut. Jeg sier ikke at det er lett, for det var det ikke, men det er sannhet i det at den eneste som virkelig kan ta tak i psykisk sykdom er den syke selv. Den personen må ønske det, den personen må tro at det er mulig, og den personen må ta tak og tvinge seg selv ut av det. Babysteg av gangen, men med et klart JEG SKAL KLARE DET i hodet. Ingen andre kan gjøre det for deg! 

Jeg kunne vært ødelagt for livet, men i dag sitter jeg og vet at jeg seiret. Jeg er i full jobb, og jeg klarer meg på alle mulige måter. 

Jeg forstår og har opplevd, og jeg vet hvor krevende det er å jobbe seg opp fra mørket, så ikke si at jeg ikke forstår! Men jeg er også et bevis på at det er mulig, og å kalle meg overfladisk fordi jeg gir råd om hva som virket for meg er å bagatellisere den vanvittige innsatsen jeg la i å bli fungerende igjen. 

Det er kanskje ikke rådene man har lyst til å få, fordi dette krever en så vanvittig innsats, men det er også temmelig overfladisk å avvise andres erfaringer, fordi man ikke vil ha akkurat disse rådene. Å avvise dem som noe som ikke virker, når både jeg og mange andre kan si at det var akkurat det som faktisk virket. Det eneste som virket! 

Anonymkode: 983d1...e5c

Dette er typisk eksempel på bare fordi det fungerte for meg så fungerer det for alle andre. Det kan godt være det fungerer for noen,  men for alle fungerer det ikke. Men godt du klarte det. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk en alvorlig depresjon og PTSD etter å ha opplevd vold og forfølgelse. Han skulle ødelegge meg, og det kan jeg si at han klarte. Likevel har jeg reiste meg igjen. Det var beintøft, men jeg visste jo at alternativet  var verre. At jeg skulle forbli i den tilstanden, som ikke var et liv, men en hul smerte og redsel. 

Å ta seg sammen,  begynne å gå ut, tvinge seg selv til stadig større sirkler rundt det som oppleves som det tryggeste, og å begynne å trene, det var ikke tåpelig, det var min vei ut av det! Så ja, jeg gir slike råd til andre som sliter. Ikke fordi jeg bagatelliserer det de står i, men fordi jeg VET at det faktisk er veien ut. Jeg sier ikke at det er lett, for det var det ikke, men det er sannhet i det at den eneste som virkelig kan ta tak i psykisk sykdom er den syke selv. Den personen må ønske det, den personen må tro at det er mulig, og den personen må ta tak og tvinge seg selv ut av det. Babysteg av gangen, men med et klart JEG SKAL KLARE DET i hodet. Ingen andre kan gjøre det for deg! 

Jeg kunne vært ødelagt for livet, men i dag sitter jeg og vet at jeg seiret. Jeg er i full jobb, og jeg klarer meg på alle mulige måter. 

Jeg forstår og har opplevd, og jeg vet hvor krevende det er å jobbe seg opp fra mørket, så ikke si at jeg ikke forstår! Men jeg er også et bevis på at det er mulig, og å kalle meg overfladisk fordi jeg gir råd om hva som virket for meg er å bagatellisere den vanvittige innsatsen jeg la i å bli fungerende igjen. 

Det er kanskje ikke rådene man har lyst til å få, fordi dette krever en så vanvittig innsats, men det er også temmelig overfladisk å avvise andres erfaringer, fordi man ikke vil ha akkurat disse rådene. Å avvise dem som noe som ikke virker, når både jeg og mange andre kan si at det var akkurat det som faktisk virket. Det eneste som virket! 

Anonymkode: 983d1...e5c

Det er jo fint for deg at det fungerte slik. Men det er ikke sånn for alle. I motsetning til de som sier "skjerp deg" uten å ha noen erfaring med hva psykiske problemer dreier seg om, kan iallfall du underbygge dine råd. 

Jeg har hatt store traumer i barndommen og det var ikke bare å "skjerpe seg" for min del. Og at folk har bagatellisert har vært til null hjelp, heller det motsatte. Det har tatt mange år å komme seg ut av problemene for min del, men jeg vil ikke si det er fordi jeg skjerpet meg.  Det er mer komplekst enn som så. 

Men det er godt vi er forskjellige. Skal man gi råd, så får man underbygge de iallfall, så rådene får validitet. Og ja, enkelte gir råd uten å ha vært borti psykiske problemer i det hele tatt. 

Anonymkode: bb3cc...132

[AnonymBruker]

Det skal være åpenhet osv...flere kampanjer. Alle kan bli rammet. Kjendiser står frem med sin sykdom,og blir hyllet.

Sannheten er at det er fordommer. Arbeid kan du glemme,få vil ansette deg. Barnevern bruker det mot deg,selv vanlige psyk lidelser

Anonymkode: 6b7e4...c6b

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Folk med personlighetsforstyrrelser har også fått livene sine ødelagt som barn, men det er det null forståelse for. Det hjelper ikke å fordømme dem. Det blir faktisk en verre situasjon både for dem selv og de rundt.

Anonymkode: b5090...bd8

Ja, selvfølgelig skal en ødelagt barndom rettferdiggjøre en helt ræva oppførsel når man er voksen #ironi , ærlig talt så er det et valg man tar.

Anonymkode: 7393a...39b

[Skadeskutt]

1 time siden, C.Tramell skrev:

Den dagen alle mennesker er prikk like på alle måter vil vi bli kvitt alle fordommer, men fram til da må vi leve med dem. Tipper at en med sosial angst forstår like dårlig hvordan det er å ha MS som en med MS forstår hvordan det er å sosial angst. Det er faktisk ikke alltid så lett for to med samme sykdom å forstå hverandres utfordringer til fulle, for de har ikke de samme utfordringene og ressursene. Alle har vel fordommer og ting vi ikke helt greier å sette oss inn i, men det skader ikke om flere holder dem for seg selv. Man trenger ikke å si alt man tenker.

Jeg tenker det er forskjell på fordom og det å ikke klare å sette seg akkurat inn i hvordan det er å ha den eller den sykdommen.

Jeg kan ikke sette meg nøyaktig inn i hvordan det er å være psykotisk (sånn bortsett fra at jeg har hallisunert noen ganger. Det er ganske skummelt), men jeg har likevel ikke noen fordom mot det. Jeg har både faglige, men også medmenneskelige kunnskaper om at man kan ikke alltid helt forstå hvordan det er og hvor vanskelig det kan være, men jeg dømmer de ikke og vet bedre enn å se ned på folk for deres sykdommer. Kunnskapsløshet og en tendens til å sammenligne seg selv med andre er de største truslene. For eksempel er det mange som har kommet seg ut av depresjon som kan sitte og dømme andre med depresjon fordi de ikke klarer å ta tak i livet like lett som en selv klarte. Det blir jo helt feil.

Vi har jo til syvende og sist alle fordommer. Forskjellen er vel kanskje på om man velger å være åpensindig og utfordre disse fordommene. Å ta lærdom og se det at fordommer ikke trenger å være rasjonelt i det hele tatt. Min x er et prakteksemplar på å ha utrolig mange kunnskaps- og empatiløse fordommer. Uansett hvor mye man argumenterer og hvor mye han egentlig burde vært i stand til å ta til seg ny kunnskap, så gjør han ikke det. For han har rett og sånn er det. Slike mennesker er de skumleste mtp. fordommer. Å ikke være i stand til å ta et steg tilbake og innse at det man tenkte der er faktisk en fordom og fordommer har ikke alltid rot i virkeligheten. En førstehånds regel bør være at man ikke trenger å si alt man tenker ja, helt klart. Men skal man kunne utvikle seg som et reflekterende menneske så bør man være bevisst på egne fordommer og utfordre de. Ta til seg kunnskap og ikke sette seg fast i egne antakelser.

Endret 16. juni 2017 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

17 minutter siden, tussi84 skrev:

Dette er typisk eksempel på bare fordi det fungerte for meg så fungerer det for alle andre. Det kan godt være det fungerer for noen,  men for alle fungerer det ikke. Men godt du klarte det. 

Jeg sier ikke at det fungerer for alle, men det bør heller ikke avvises som tull og bagatellisering! Mange som avviser dette gir det ikke en sjanse engang. Eller de forsøker litt, men gir det opp fordi det er for krevende. 

JA det var krevende! Jeg ga selv opp flere ganger, men jeg ga likevel ikke opp å forsøke på ny og på ny, og litt etter litt fant jeg metoder for å klare litt mer. Jeg hadde for eksempel angst for å gå inn på veier jeg ikke kjente, og fikk dermed en venninne til å gå dem med meg. I starten var 10 meter en seier, men gradvis gikk vi lengre. Nå går jeg alene. Jeg kaldsvettet og kastet opp første gang jeg gikk på trening, nå er senteret et av mine trygge steder. 

At ting virker uoverkommelig betyr ikke at man bør gi opp! 

Jeg tenker litt på det som en labyrint. Man er ikke mørket og vet at det er lys på andre siden, som man ønsker å nå, men det krever MANGE forsøk å komme seg gjennom. Gang på gang må man returnere til utgangspunktet og samle litt krefter, men man må holde fast ved tanken på at man en dag skal gjennom. Og litt etter litt blir man kjent med labyrinten, og føler at man mestrer å være i større og større deler av den,  og våger seg lengre inn. 

Jeg har grått, jeg har kastet opp og jeg har lengtet etter å gi opp og la mørket sluke meg, men jeg kom gjennom til slutt, og jeg er ikke noe overmenneske! Klarte jeg det bagatelliserer jeg ingenting ved å si til andre at de og KAN klare det. At JEG tror på dem. Det som må til er imidlertid at de må tro det. Selv om de feiler mange ganger før det lykkes. 

Anonymkode: 983d1...e5c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, selvfølgelig skal en ødelagt barndom rettferdiggjøre en helt ræva oppførsel når man er voksen #ironi , ærlig talt så er det et valg man tar.

Anonymkode: 7393a...39b

Helt alvorlig: selv om du har møtt noen som hadde personlighetsforstyrrelse som ikke oppførte deg noe bra mot deg, kan du ikke drive å stigmatisere alle med personlighetsforstyrrelse på den måten som du gjør. De aller fleste av dem er ikke sosiale i det hele tatt, og lever rimelig isolert av ulike grunner som mye angst, at de ikke stoler på folk, at de er selvdestruktive og lite stolt av det osv. Det er relativt vanskelig for dem som gruppe å ødelegge alle andre sitt liv når de fleste av dem ikke har kontakt med folk engang. 

Anonymkode: 836de...02b

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, selvfølgelig skal en ødelagt barndom rettferdiggjøre en helt ræva oppførsel når man er voksen #ironi , ærlig talt så er det et valg man tar.

Anonymkode: 7393a...39b

Er det virkelig et valg man har tatt å oppføre seg dårlig, sabotere relasjoner, seg selv og sitt eget liv? Er det dette livet folk med pf ser for seg som unge og håpefulle? Eller handler det om at de det gjelder ikke har de rette verktøyene for å kunne behandle seg selv og andre bra nok? Sannheten er at de fleste med personlighetsforstyrrelser gjør så godt de kan ut i fra de verktøyene og forutsetningene de har. De prøver, men desverre så går det ofte galt.

Det er ikke snakk om å rettferdiggjøre dårlig oppførsel og ja man har ansvar for hvordan man oppfører seg som voksen eller søke hjelp for å endre seg. Å påføre mennesker med pf mer skam enn den de allerede bærer på ved å dømme tjener ingen. 

Anonymkode: b5090...bd8

[Skadeskutt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, selvfølgelig skal en ødelagt barndom rettferdiggjøre en helt ræva oppførsel når man er voksen #ironi , ærlig talt så er det et valg man tar.

Anonymkode: 7393a...39b

Ehem, det finnes mange ulike personlighetsforstyrrelser. Det er faktisk ikke alle som er dårlige mot andre på noe som helst vis. Jeg har ikke personlighetsforstyrrelse, men har en del trekk fra emosjonelt ustabil og unnvikende PF. Jeg har aldri i mitt liv behandlet noen dårlig. Faktisk har jeg mange venner som er veldig glade i meg og som jeg har gjort alt for. Jeg er oversnill og i overkant empatisk. Så har du jo de med andre personlighetsforstyrrelser. Som "psykopater" på gammelspråket. De gjør gjerne livet til andre til et helvete. Jeg har selv vært borti det. Både av min tidligere stefar og min tidligere samboer. De har begge gjort livet mitt til et levende mareritt. Og ja, ofte har det med barndom osv. å gjøre. Men har man først den personlighetsforstyrrelsen så er det sykt vanlig å endre da de ikke eier selvinnsikt og ikke har empati. Du kan ikke generalisere alle med PF. Finnes mange typer og langt fra alle gjør andres liv dårlig.

 

[AnonymBruker]

Det er nok en del fordommer i mot det. De oppfører seg rart, kan være farlige og hvis noen har sett filmen Gjøkeredet så ser dere en del av fordommene jeg har der.  

Nå er det mange år siden, og lobotomering har de sluttet med og det var da enda godt. 

Anonymkode: 04a77...4b5

[AnonymBruker]

Men som sagt: fordommer har folk nok av så det kan vel folk slipe litt av seg. Noen av de er jo sunne å ha, litt som sunn skepsis men det kan vel bli for mye av det gode. 

Anonymkode: 04a77...4b5

[Simbyxor]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke om jeg har erfart så mye fordommer, men heller mye bagatellisering. Da tenker jeg på fraser som "skjerp deg", "ta deg sammen", "begynn og tren så blir alt bedre" osv. Det er mange som bare har svevd gjennom livet på en sky, som ikke har evner til å se mer nyansert på ting. 

Anonymkode: bb3cc...132

Nei, de har ikke dybde i livet. 

[Simbyxor]

Jeg tror mange møter seg selv i døra; de blir redde for sine egne følelser og tar det ut på samtalepartneren. De lukker seg og kommer med fraser som: "Du må ta deg sammen", og "dette gjør du et stort problem ut av", de bagatelliserer for å fjerne de vonde følelsene, som de selv sitter med. 

Noen gjør det så automatisk at man lett kan tro at de mangler sympati og empati. Noen mangler det selvsagt, men jeg tror ganske mange rett og slett møter seg selv i døra, og ikke takler følelsene som dukker opp - så det blir lettere å skyve dem bort ved å bagatellisere problemet.

Endret 16. juni 2017 av Simbyxor

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk en alvorlig depresjon og PTSD etter å ha opplevd vold og forfølgelse. (......)

Det er kanskje ikke rådene man har lyst til å få, fordi dette krever en så vanvittig innsats, men det er også temmelig overfladisk å avvise andres erfaringer, fordi man ikke vil ha akkurat disse rådene. Å avvise dem som noe som ikke virker, når både jeg og mange andre kan si at det var akkurat det som faktisk virket. Det eneste som virket! 

Anonymkode: 983d1...e5c

Jeg kan si at dine råd gjelder ikke meg. Jeg tok meg sammen i 15 år. Jeg dro på skolen og på jobb. Var sosial, reiste, var med familien. Alt som gjorde vondt, alt som førte meg smerte, det gjorde jeg. Fordi jeg ville bli frisk, og alles råd var å skjerpe meg, bare gjør det, gjør det om å om igjen så blir du frisk. 
Møtte veggen og ble sykere enn noen gang. 
Det å presse meg selv til det uendelige. Torturere meg selv med ordene "skjerp deg" i bakhodet, det gjorde meg sykere. Hvis én person i livet mitt hadde sagt "gå til psykolog, skaff deg hjelp!" så hadde jeg ikke sittet her i dag. Jeg kunne ha vært frisk.

Du bagatiliserer ikke bare vår sykdom. Du hever deg selv over oss. Måten du skriver på forteller oss at du er bedre enn oss. Du er flinkere enn oss andre. Det er du absolutt ikke. Så klart, det er tøft å jobbe seg opp. Det er det for alle. Det at noen bruker lengre tid enn andre, betyr ikke at de er svakere eller mindre flink. De trenger ikke å være sykere enn deg heller. Folk er forskjellige, og det at du stk har samme diagnose, betyr ikke at de får utbytte av samme behandlingsform. 

Jeg har hatt tre forskjellige psykiske lidelser av to forskjellige grunner. Angst og depresjon. Pga mishandling i barndommen, mobbing, dårlig nettverk som skadet meg psykisk m.m Som følge av det har jeg også kronisk depresjon. 
Den siste er, eller var, PTSD etter en bilulykke. Jeg mistet nesten storebroren min i den ulykken.
Jeg kan si deg såpass at PTSD og angst er to forskjellige ting! Det har jeg selv opplevd, for noen så kan ptsd og angst overlappe. For panikk er panikk, samme om det kommer fra angst eller traumer. Men det er fortsatt to forskjellige lidelser. 
Jeg hadde ptsd og kom meg over det. Jeg var ikke alene. Var jeg og mine to brødre i en ulykke. 
Lillebror og jeg fikk det psykisk, vi hadde små, ubetydelige skader. Vi måtte ligge på sykehus for observasjon ei natt. Storebror lå på sykehuset i flere uker. Han slet på sin måte, og det trenger jeg ikke å skrive om. For hans situasjon var annerledes enn min og min lillebrors. Da vi to var i samme båt.
Min (lille)bror trengte samtaleterapi. Han trengte bare noen måneder for å bli frisk. Jeg trengte samtaleterapi i 1 år, og det å faktisk sitte i bil hver dag. Jeg måtte ut å kjøre bil, sitte i bil og gjøre dette helt til jeg følte meg trygg. Det tok meg 4 år å bli symptomfri. Broren min kunne sitte i bil dagen etter, uten å få noen reaksjon. Hans reaksjon var ikke knyttet til bilen på samme måte som hos meg. Jeg fikk panikk av å se bilulykker på film, lyden av bil, lukten av bil. Bil i seg selv var en trigger for meg. Det var det ikke for han, han fikk en reaksjon av sykehus i tiden etterpå. Det å besøke broren vår var vanskelig for han, da det ga han en reaksjon. Til slutt, etter flere forsøk så klarte han ikke å gå inn på sykehuset en gang. Fikk panikkanfall ute på parkeringsplassen. Men etter noen måneder med samtaleterapi og det å ikke tvinge seg selv til å dra på sykehuset, så gikk det over. Han ble verre av å konfrontere sykehuset i starten, han måtte ta tilbake kontrollen psykisk før han dro dit. Har null problemer sykehus i ettertid.
Sykehus gjorde ingenting for meg, verken til eller fra. 

Vi var i samme ulykke. Samme situasjon. Oppvokst sammen, så arv og miljø utgjorde ikke stor forskjell. Allikevel så slet vi på hver vår måte, og vi trengte hver vår metode på å bli frisk. 
Hadde han gjort som meg, tvunget seg selv til å dra på sykehuset. hvem vet om han noen gang hadde blitt frisk igjen. Han kan ha brukt flere år på å frisk. For det å tvinge seg selv, det funket ikke for han. 

Så selv om at det funket for deg. Så må du passe deg for å si de ordene til andre. Du kan fint si "dette funket for meg, kanskje du kan prøve det også?". Det å si at du klarte det, så da må alle klare det. Det å kommentere andres innsats, bare fordi de ikke vil følge din oppskrift på suksess. Den får du spare deg for. Det er ikke slik det funker. 

Anonymkode: e31d9...721

[AnonymBruker]

Jeg har da ikke skrevet noe om at dette er en fast oppskrift. Om det oppfattes slik har jeg uttrykket meg uklart. Mitt poeng var 1: At å gi slike råd ikke nødvendigvis er å bagatellisere. Og 2: At man må ta tak i sine problemer selv, fordi det er en kamp ingen kan ta for deg. 

Man blir ikke frisk dersom man ikke tar tak, for slikt går ikke over av seg selv! Det er en kamp man MÅ ta! Å måtte ta den på ulike måter, JA! Man må finne SIN vei ut av "labyrinten "! Selv om du og din bror måtte kjempe dere frisk på ulike måter,  så måtte dere begge presse dere og jobbe med det. Med det som mål å bli frisk. Da beskriver du det samme som jeg gjør,  både når det gjelder din bror og deg. Dere satte dere ikke ned med hendene i fanget, og aksepterte at "Jeg har et problem, og det er det ingenting å gjøre med!" Dere VILLE bli frisk, og jobbet med det som mål. Altså gjorde dere akkurat det jeg skriver er nødvendig,  og det eneste som virker. Dere gikk på, og ga ikke opp! At dere måtte ta ulike virkemidler i bruk... ja selvsagt vil jeg nesten si! Det er ikke poenget!  Poenget er at man må ville bli frisk. Selv! Og at man må ta tak i det man sliter med. Selv! Og da må man ta tak i seg selv og sine problemer, "skjerpe seg" , og det er krevende, det koster, men det er også verdt det om man klarer det. 

Jeg er på ingen måte bedre enn andre, men jeg vil gjerne si til folk at de KAN klare å reise seg. Fordi jeg vet at det går å gjøre det, selv om utgangspunktet ser helsvart ut. Om de gjør det på ene eller andre måten betyr ikke noe, men UANSETT  vil det kreve at man går i dypet av seg selv og henter opp vilje til å kjempe seg opp og frem. For det finnes ingen gratis vei ut av slikt! Og absolutt ingen kan kjempe kampen for deg! De kan i beste fall støtte, men uten vilje, og uten at den syke selv tar tak, så er det håpløst. 

Anonymkode: 983d1...e5c

[AnonymBruker]

Ikke fordommer, men med mindre jeg må forholde meg til en psykisk syk person gjennom jobb, eller at jeg allerede har en relasjon til vedkommende, styrer jeg unna. 

Anonymkode: bfa51...4de

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke fordommer, men med mindre jeg må forholde meg til en psykisk syk person gjennom jobb, eller at jeg allerede har en relasjon til vedkommende, styrer jeg unna. 

Anonymkode: bfa51...4de

Og det blir jo akkurat som å si: jeg er ikke homofob, jeg bare nekter å omgåes homofile. 

Anonymkode: 836de...02b

[Skadeskutt]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke fordommer, men med mindre jeg må forholde meg til en psykisk syk person gjennom jobb, eller at jeg allerede har en relasjon til vedkommende, styrer jeg unna. 

Anonymkode: bfa51...4de

Hva er det som gjør at du styrer unna? Spør av ren nysgjerrighet. 

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, selvfølgelig skal en ødelagt barndom rettferdiggjøre en helt ræva oppførsel når man er voksen #ironi , ærlig talt så er det et valg man tar.

Anonymkode: 7393a...39b

 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har da ikke skrevet noe om at dette er en fast oppskrift. Om det oppfattes slik har jeg uttrykket meg uklart. Mitt poeng var 1: At å gi slike råd ikke nødvendigvis er å bagatellisere. Og 2: At man må ta tak i sine problemer selv, fordi det er en kamp ingen kan ta for deg. 

Man blir ikke frisk dersom man ikke tar tak, for slikt går ikke over av seg selv! Det er en kamp man MÅ ta! Å måtte ta den på ulike måter, JA! Man må finne SIN vei ut av "labyrinten "! Selv om du og din bror måtte kjempe dere frisk på ulike måter,  så måtte dere begge presse dere og jobbe med det. Med det som mål å bli frisk. Da beskriver du det samme som jeg gjør,  både når det gjelder din bror og deg. Dere satte dere ikke ned med hendene i fanget, og aksepterte at "Jeg har et problem, og det er det ingenting å gjøre med!" Dere VILLE bli frisk, og jobbet med det som mål. Altså gjorde dere akkurat det jeg skriver er nødvendig,  og det eneste som virker. Dere gikk på, og ga ikke opp! At dere måtte ta ulike virkemidler i bruk... ja selvsagt vil jeg nesten si! Det er ikke poenget!  Poenget er at man må ville bli frisk. Selv! Og at man må ta tak i det man sliter med. Selv! Og da må man ta tak i seg selv og sine problemer, "skjerpe seg" , og det er krevende, det koster, men det er også verdt det om man klarer det. 

Jeg er på ingen måte bedre enn andre, men jeg vil gjerne si til folk at de KAN klare å reise seg. Fordi jeg vet at det går å gjøre det, selv om utgangspunktet ser helsvart ut. Om de gjør det på ene eller andre måten betyr ikke noe, men UANSETT  vil det kreve at man går i dypet av seg selv og henter opp vilje til å kjempe seg opp og frem. For det finnes ingen gratis vei ut av slikt! Og absolutt ingen kan kjempe kampen for deg! De kan i beste fall støtte, men uten vilje, og uten at den syke selv tar tak, så er det håpløst. 

Anonymkode: 983d1...e5c

Jeg tror at det som ofte kommer ut feil med velmenende råd, er at å be syke om å "ta seg sammen", "kjempe", og "prøve å gå i dypet av seg selv" ofte impliserer at personen ikke allerede gjør dette. Noe som nettopp er helt feil, de fleste som sliter alvorlig psykisk er i live i dag nettopp fordi de kjemper med nebb og klør. 

Så jeg ville kanskje trådd litt forsiktig rundt dette tema, uavhengig av hva som har fungert for meg eller noen jeg kjenner. Det å gi sin støtte og å faktisk anerkjenne at personen prøver alt for å bli bedre, hjelper ti ganger mer. Så kan man heller komme med konkrete råd, og fortelle hva som har hjulpet en selv dersom noen ber om det. 

Anonymkode: 439c2...6b9

[AnonymBruker]

På 17.6.2017 den 1.08, AnonymBruker skrev:

Jeg har da ikke skrevet noe om at dette er en fast oppskrift. Om det oppfattes slik har jeg uttrykket meg uklart. Mitt poeng var 1: At å gi slike råd ikke nødvendigvis er å bagatellisere. Og 2: At man må ta tak i sine problemer selv, fordi det er en kamp ingen kan ta for deg. 

Man blir ikke frisk dersom man ikke tar tak, for slikt går ikke over av seg selv! Det er en kamp man MÅ ta! Å måtte ta den på ulike måter, JA! Man må finne SIN vei ut av "labyrinten "! Selv om du og din bror måtte kjempe dere frisk på ulike måter,  så måtte dere begge presse dere og jobbe med det. Med det som mål å bli frisk. Da beskriver du det samme som jeg gjør,  både når det gjelder din bror og deg. Dere satte dere ikke ned med hendene i fanget, og aksepterte at "Jeg har et problem, og det er det ingenting å gjøre med!" Dere VILLE bli frisk, og jobbet med det som mål. Altså gjorde dere akkurat det jeg skriver er nødvendig,  og det eneste som virker. Dere gikk på, og ga ikke opp! At dere måtte ta ulike virkemidler i bruk... ja selvsagt vil jeg nesten si! Det er ikke poenget!  Poenget er at man må ville bli frisk. Selv! Og at man må ta tak i det man sliter med. Selv! Og da må man ta tak i seg selv og sine problemer, "skjerpe seg" , og det er krevende, det koster, men det er også verdt det om man klarer det. 

Jeg er på ingen måte bedre enn andre, men jeg vil gjerne si til folk at de KAN klare å reise seg. Fordi jeg vet at det går å gjøre det, selv om utgangspunktet ser helsvart ut. Om de gjør det på ene eller andre måten betyr ikke noe, men UANSETT  vil det kreve at man går i dypet av seg selv og henter opp vilje til å kjempe seg opp og frem. For det finnes ingen gratis vei ut av slikt! Og absolutt ingen kan kjempe kampen for deg! De kan i beste fall støtte, men uten vilje, og uten at den syke selv tar tak, så er det håpløst. 

Anonymkode: 983d1...e5c

Jeg er helt enig. Har hatt psykiske problemer i mange  år og det som hjelper er å tvinge meg selv ut i samfunnet igjen. Det å bare være hjemme og isolere meg gjør det bare verre. 

Anonymkode: a394f...827