Ingen bryr seg?

[AnonymBruker]

Jeg har vært uhelbredelig kreftsyk i snart to år. I starten var det voldsomt så venner, naboer og kollegaer skulle vise sin omtanke og sympati, de lovte å besøke meg - og de kom med gaver og sa jeg måtte si fra om det var noe jeg trengte. VEL - jeg vil ikke mase. Og ikke trenger jeg hjelp til noe heller - ennå. Det jeg trenger er sosial kontakt... men jeg vil ikke være påtrengende!

Jeg er ikke pleietrengende ennå - er faktisk i god form, men jeg føler meg utrolig ensom og glemt!
Det å vite at folk bryr seg om en,  og ikke bare sier når de tilfeldigvis møtes " tenker på deg" - ja hva hjelper det om jeg aldri hører fra deg.
Jeg har aldri vært mer ensom enn siden jeg fikk kreft. Folk som lovte å besøke meg - så hører jeg aldri fra dem. Det var liksom i starten da jeg fikk det alle kom og skulle vise sin omtanke. Nå føler jeg mer glemt. Jeg er fortsatt syk... og det går jo bare en vei til slutt... men ingen sender meg hilsener ,verken på facebook, sms - ringer eller kommer på besøk. Jeg skulle ønske noen inviterte meg på middag... Vi var noen naboer som pleide å invitere hverandre før. Jeg orker jo ikke lage til noe middagsstyr og invitere - men å komme til dekket bord - hadde vært fantasisk!.

 

Det var en venninne - som liksom skulle være bestevenninne, men hun bor langt borte. Før jeg ble syk var hun veldig å skrive til meg på facebook og ringe meg, nå hører jeg aldri fra henne. Det er JEG som må kontakte henne om det er noe. Så jeg spør hvordan det går, og da kommer det masse bla bla... Så spør hun til slutt, hvordan går det med deg da?

Jo, jeg måtte utsette cellegiftkuren nok en gang. Eller jo jeg er så plaget med smerter, så måtte begynne med morfin - er pga spredning til skjelettet...

Å huff - ja da er det voldsomt til sympati jeg får, nesten så jeg tror hun bryr seg om meg... men så hører jeg ikke mer, ikke før jeg selv tar kontakt!

Dette høres nok noe selvmedlidende ut, men 

dette dreier seg ikke om meg, men om de fleste kreftpasienter. 
Vi kan føle oss veldig ensomme. Ikke vær redd for å ta kontakt med oss. Dere er kanskje redde for å forstyrre oss, at vi vil være i fred, hvile oss, at vi ikke orker sosial kontakt? Tro meg - da sier de fleste i fra.... Vi kan ha gode og dårlige dager. 

Det er bedre at dere tar kontakt og viser at dere bryr dere. Om det så bare er en liten hilsen på facebook, hei hvordan går det?
Så velger vi selv om vi vil svare, om vi vil si hvor dårlig/bra det går... kanskje vi bare vil snakke om ungene våre, om jobben, om været... 

og vi bryr oss fortsatt om hvordan du og andre friske har det. Vi vil gjerne leve mens vi kan... 

Jeg ligger ikke og venter på døden, for jeg kan leve i mange år ennå jeg - jeg har til og med håp om at de finner en kur så jeg blir helt frisk - eller at et mirakel skjer, det er det som holder meg gående.

Jeg vil mye heller at du viser at du bryr deg nå, enn at du dukker opp i begravelsen min eller legger flotte blomster på graven. 
Da er jeg ikke her og vil ikke se dette.... 

men det er nå jeg/vi lever - det er nå vi trenger deg!

 

Bare et lite hjertesukk fra meg. 

 

 

 

Anonymkode: 6a441...d5b

[AnonymBruker]

Har du trekket deg vekk fra vennene dine? Det er fort gjort om man føler man er til bry, og før du vet ordet av det tror vennene dine at du ikke er interessert i de lengre og kontakten sakte men sikkert forsvinner.

Anonymkode: 7f2ed...727

[AnonymBruker]

Nei, har ikke trukket meg vekk. Det er jo jeg som må ta kontakt. 
Det virker som om de vil la meg være i fred.
Jeg jobber fortsatt jeg - bare for å bevise for verden at jeg er i live, jeg er ikke sengeliggende ennå... 

og for å få sosial kontakt. For hjemme er det ingen som tar kontakt, det er jeg som må ta kontakt eller besøke folk om jeg vil ha noen som helst sosial omgang. Og jeg må invitere folk....... ingen som tar initiativ til å invitere meg eller invitere seg selv til meg da.

Og sånn det er med meg så kan jeg ikke planlegge ting flere dager i forveien, invitere folk hit, for jeg vet ikke hvilken form jeg er i da - og folk vil jo ha flere dagers varsel om d skal på besøk eller få besøk.

Jeg må ta ting på sparket jeg. I dag kjenner jeg meg i fin form, ringe noen og si - hei, kan du komme hit en tur? eller jeg besøke deg? 
Nei, jeg kan ikke for jeg skal bla bla...

Om folk ringer/sender meg sms om det passer at de kommer i dag - så kan jeg svare om jeg er i form eller ei.

I dag passer det ikke, er ikke helt i form. Kan vi se i morgen? Jeg sender deg melding jeg.

 

Anonymkode: 6a441...d5b

[AnonymBruker]

Har jobbet i helsevesenet i mange år, hvor jeg har sett mye av slikt du forteller. En noe trist trend. Folk med meget godt nettverk som får store permanente fysiske skader, hvor venner bare forsvinner. Ikke helt det samme som med deg, men samme tema.

 

Det er ikke alltid men ofte sannheten. Heldigvis gjelder det ikke for familier da. Oftest er de vennene som ser ut til å bli\ stille opp. En bestevenn fra barndommen med mye empati, gjerne en eller ei som jobber med folk selv eller faktisk er lavt utdannet.

 

De som har kariære og er høyt utdannet, stiller sjelden opp og forsvinner gradvis. Kan ha noe med tid å gjøre men handler nok også om prioritering.

 

Men du har familie som stiller opp?

Anonymkode: 78e12...a9a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har jobbet i helsevesenet i mange år, hvor jeg har sett mye av slikt du forteller. En noe trist trend. Folk med meget godt nettverk som får store permanente fysiske skader, hvor venner bare forsvinner. Ikke helt det samme som med deg, men samme tema.

 

Det er ikke alltid men ofte sannheten. Heldigvis gjelder det ikke for familier da. Oftest er de vennene som ser ut til å bli\ stille opp. En bestevenn fra barndommen med mye empati, gjerne en eller ei som jobber med folk selv eller faktisk er lavt utdannet.

 

De som har kariære og er høyt utdannet, stiller sjelden opp og forsvinner gradvis. Kan ha noe med tid å gjøre men handler nok også om prioritering.

 

Men du har familie som stiller opp?

Anonymkode: 78e12...a9a

Kun min mor...

en tante sendte en melding da jeg blel syk: Vi er glad i deg. 
Hørte ikke et kvekk etter det...

Og mine søsken tar sjelden kontakt selv. 

Det syns jeg er trist. 
Føler det blir litt feil at jeg som er syk skal være den som tar kontakt. Hvorfor tar de ikke kontakt og spør hvordan det går?

Det hadde i alle fall jeg gjort. Om jeg var redd for å forstyrre for at vedkommende kanskje ikke orket å prate pga var dårlig, så hadde jeg i alle fall sendt en sms eller en melding på facebook da- bare for å vise at jeg bryr meg.

Men men, folk er forskjellige. 

Anonymkode: 6a441...d5b

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kun min mor...

en tante sendte en melding da jeg blel syk: Vi er glad i deg. 
Hørte ikke et kvekk etter det...

Og mine søsken tar sjelden kontakt selv. 

Det syns jeg er trist. 
Føler det blir litt feil at jeg som er syk skal være den som tar kontakt. Hvorfor tar de ikke kontakt og spør hvordan det går?

Det hadde i alle fall jeg gjort. Om jeg var redd for å forstyrre for at vedkommende kanskje ikke orket å prate pga var dårlig, så hadde jeg i alle fall sendt en sms eller en melding på facebook da- bare for å vise at jeg bryr meg.

Men men, folk er forskjellige. 

Anonymkode: 6a441...d5b

Du kan jo lufte tankene dine til din mor for eksempel? Det kan jo hende at hun tar seg en prat med andre i familien osv. Det er ikke sikkert alle forstår situasjonen eller hvordan de skal vise deg omsorg. Hvilken alder er disse i?

 

Har en søster som fikk en skikkelig psykisk knekk. Hun var inlakt i 2-3 år og hun måtte fortelle det til mor før vi søsken tok mer inintiativ på en måte.

 

Men jeg forstår deg godt. Det burde være en selvfølge at folk stiller opp.

Anonymkode: 78e12...a9a

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, har ikke trukket meg vekk. Det er jo jeg som må ta kontakt. 
Det virker som om de vil la meg være i fred.
Jeg jobber fortsatt jeg - bare for å bevise for verden at jeg er i live, jeg er ikke sengeliggende ennå... 

og for å få sosial kontakt. For hjemme er det ingen som tar kontakt, det er jeg som må ta kontakt eller besøke folk om jeg vil ha noen som helst sosial omgang. Og jeg må invitere folk....... ingen som tar initiativ til å invitere meg eller invitere seg selv til meg da.

Og sånn det er med meg så kan jeg ikke planlegge ting flere dager i forveien, invitere folk hit, for jeg vet ikke hvilken form jeg er i da - og folk vil jo ha flere dagers varsel om d skal på besøk eller få besøk.

Jeg må ta ting på sparket jeg. I dag kjenner jeg meg i fin form, ringe noen og si - hei, kan du komme hit en tur? eller jeg besøke deg? 
Nei, jeg kan ikke for jeg skal bla bla...

Om folk ringer/sender meg sms om det passer at de kommer i dag - så kan jeg svare om jeg er i form eller ei.

I dag passer det ikke, er ikke helt i form. Kan vi se i morgen? Jeg sender deg melding jeg.

 

Anonymkode: 6a441...d5b

Det er ofte vanskelig å ta ting på sparket om man er etablert. Hadde en venninne ringt og spurt om jeg kunne komme ikveld så hadde nok svaret vært nei, da det er vanskelig for meg å få gjort noe uten å planlegge det først.

Anonymkode: 7f2ed...727

[AnonymBruker]

På 6/2/2017 den 12.19, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært uhelbredelig kreftsyk i snart to år. I starten var det voldsomt så venner, naboer og kollegaer skulle vise sin omtanke og sympati, de lovte å besøke meg - og de kom med gaver og sa jeg måtte si fra om det var noe jeg trengte. VEL - jeg vil ikke mase. Og ikke trenger jeg hjelp til noe heller - ennå. Det jeg trenger er sosial kontakt... men jeg vil ikke være påtrengende!

Jeg er ikke pleietrengende ennå - er faktisk i god form, men jeg føler meg utrolig ensom og glemt!
Det å vite at folk bryr seg om en,  og ikke bare sier når de tilfeldigvis møtes " tenker på deg" - ja hva hjelper det om jeg aldri hører fra deg.
Jeg har aldri vært mer ensom enn siden jeg fikk kreft. Folk som lovte å besøke meg - så hører jeg aldri fra dem. Det var liksom i starten da jeg fikk det alle kom og skulle vise sin omtanke. Nå føler jeg mer glemt. Jeg er fortsatt syk... og det går jo bare en vei til slutt... men ingen sender meg hilsener ,verken på facebook, sms - ringer eller kommer på besøk. Jeg skulle ønske noen inviterte meg på middag... Vi var noen naboer som pleide å invitere hverandre før. Jeg orker jo ikke lage til noe middagsstyr og invitere - men å komme til dekket bord - hadde vært fantasisk!.

 

Det var en venninne - som liksom skulle være bestevenninne, men hun bor langt borte. Før jeg ble syk var hun veldig å skrive til meg på facebook og ringe meg, nå hører jeg aldri fra henne. Det er JEG som må kontakte henne om det er noe. Så jeg spør hvordan det går, og da kommer det masse bla bla... Så spør hun til slutt, hvordan går det med deg da?

Jo, jeg måtte utsette cellegiftkuren nok en gang. Eller jo jeg er så plaget med smerter, så måtte begynne med morfin - er pga spredning til skjelettet...

Å huff - ja da er det voldsomt til sympati jeg får, nesten så jeg tror hun bryr seg om meg... men så hører jeg ikke mer, ikke før jeg selv tar kontakt!

Dette høres nok noe selvmedlidende ut, men 

dette dreier seg ikke om meg, men om de fleste kreftpasienter. 
Vi kan føle oss veldig ensomme. Ikke vær redd for å ta kontakt med oss. Dere er kanskje redde for å forstyrre oss, at vi vil være i fred, hvile oss, at vi ikke orker sosial kontakt? Tro meg - da sier de fleste i fra.... Vi kan ha gode og dårlige dager. 

Det er bedre at dere tar kontakt og viser at dere bryr dere. Om det så bare er en liten hilsen på facebook, hei hvordan går det?
Så velger vi selv om vi vil svare, om vi vil si hvor dårlig/bra det går... kanskje vi bare vil snakke om ungene våre, om jobben, om været... 

og vi bryr oss fortsatt om hvordan du og andre friske har det. Vi vil gjerne leve mens vi kan... 

Jeg ligger ikke og venter på døden, for jeg kan leve i mange år ennå jeg - jeg har til og med håp om at de finner en kur så jeg blir helt frisk - eller at et mirakel skjer, det er det som holder meg gående.

Jeg vil mye heller at du viser at du bryr deg nå, enn at du dukker opp i begravelsen min eller legger flotte blomster på graven. 
Da er jeg ikke her og vil ikke se dette.... 

men det er nå jeg/vi lever - det er nå vi trenger deg!

 

Bare et lite hjertesukk fra meg. 

 

 

 

Anonymkode: 6a441...d5b

Tror folk har nok med seg selv. Jeg har vært i veldig vanskelig situasjon. Noe vi ikke viste utgangen på. Jeg er typen som har støttet andre,ringt,invitert osv når det har vært vanskelig. Hørte lite. Det ble tekstmelding.  Ingen tlf.ingen besøk. Fant ut at folk er full i seg selv. Jeg kuttet ut mange etter det. Like greit,de har heller ikke savnet det.

Anonymkode: d318e...f99

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg.

Og synes det virker som at folk generelt har mer enn nok med seg selv og de aller nærmeste. Det er noe som har skjedd de siste årene med ekstremt mange, tror jeg.

Jeg merket det da en av mine nærmeste ble syk. Vi visste tidlig at det kom til å ende med dødsfall. I starten var det en del hilsner, folk lurte på hvordan det gikk (et spørsmål jeg forresten syntes var jævlig å få) osv. Men det dabbet av, og verden gikk videre for de fleste.

Nå prøver jeg å ha kontakt med en slektning som er alvorlig syk. Men får ikke noe særlig respons. Da er det vanskelig å vite hva man bør gjøre.

Hva, helt konkret, skulle du ønske at noen gjorde? Bortsett fra å invitere på middag for eksempel. Hva vil du at noen skal si, hvis de ringer eller sender sms? Folk er så forskjellige, fort gjort å tråkke skikkelig feil.

Anonymkode: 19558...e02

[AnonymBruker]

Anonymkode: eef46...105

[AnonymBruker]

Anonymkode: daf5d...c6e

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske folk turte å spørre hvordan går det.... For det går faktisk veldig bra nå. Jeg er i god form og tåler behandlingene bra. Jeg klarer å fokusere på vanlige ting og ikke bare sykdom. Jeg får energi av å prate med folk om vanlige ting. De trenger ikke spørre meg ut om sykd ommen. Har jeg behov for å prate om den gjør jeg jo det. Men jeg føler mest behov for å prate om normale hverdagsting. Ikke sykdom. 

Anonymkode: 6a441...d5b

[AnonymBruker]

Et viktig innlegg grader TS

Jeg er ikke alvorlig syk,  men har fått en kronisk sykdom som bl.a gjør at energinivået er under pari. Gradvis så forsvant venner fordi jeg ikke fartet rundt hit og dit og deltok på det meste av det sosiale. Veldig sårt. Ekstra sårt da min nærmeste venninne faset meg ut. Jeg duger fortsatt for prat som gjelder henne. Aldri meg dersom jeg ikke presser det fram i samtalen.

Anonymkode: 5e456...c37

[Meltzer]

På 2.6.2017 den 12.19, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært uhelbredelig kreftsyk i snart to år. I starten var det voldsomt så venner, naboer og kollegaer skulle vise sin omtanke og sympati, de lovte å besøke meg - og de kom med gaver og sa jeg måtte si fra om det var noe jeg trengte. VEL - jeg vil ikke mase. Og ikke trenger jeg hjelp til noe heller - ennå. Det jeg trenger er sosial kontakt... men jeg vil ikke være påtrengende!

Jeg er ikke pleietrengende ennå - er faktisk i god form, men jeg føler meg utrolig ensom og glemt!
Det å vite at folk bryr seg om en,  og ikke bare sier når de tilfeldigvis møtes " tenker på deg" - ja hva hjelper det om jeg aldri hører fra deg.
Jeg har aldri vært mer ensom enn siden jeg fikk kreft. Folk som lovte å besøke meg - så hører jeg aldri fra dem. Det var liksom i starten da jeg fikk det alle kom og skulle vise sin omtanke. Nå føler jeg mer glemt. Jeg er fortsatt syk... og det går jo bare en vei til slutt... men ingen sender meg hilsener ,verken på facebook, sms - ringer eller kommer på besøk. Jeg skulle ønske noen inviterte meg på middag... Vi var noen naboer som pleide å invitere hverandre før. Jeg orker jo ikke lage til noe middagsstyr og invitere - men å komme til dekket bord - hadde vært fantasisk!.

 

Det var en venninne - som liksom skulle være bestevenninne, men hun bor langt borte. Før jeg ble syk var hun veldig å skrive til meg på facebook og ringe meg, nå hører jeg aldri fra henne. Det er JEG som må kontakte henne om det er noe. Så jeg spør hvordan det går, og da kommer det masse bla bla... Så spør hun til slutt, hvordan går det med deg da?

Jo, jeg måtte utsette cellegiftkuren nok en gang. Eller jo jeg er så plaget med smerter, så måtte begynne med morfin - er pga spredning til skjelettet...

Å huff - ja da er det voldsomt til sympati jeg får, nesten så jeg tror hun bryr seg om meg... men så hører jeg ikke mer, ikke før jeg selv tar kontakt!

Dette høres nok noe selvmedlidende ut, men 

dette dreier seg ikke om meg, men om de fleste kreftpasienter. 
Vi kan føle oss veldig ensomme. Ikke vær redd for å ta kontakt med oss. Dere er kanskje redde for å forstyrre oss, at vi vil være i fred, hvile oss, at vi ikke orker sosial kontakt? Tro meg - da sier de fleste i fra.... Vi kan ha gode og dårlige dager. 

Det er bedre at dere tar kontakt og viser at dere bryr dere. Om det så bare er en liten hilsen på facebook, hei hvordan går det?
Så velger vi selv om vi vil svare, om vi vil si hvor dårlig/bra det går... kanskje vi bare vil snakke om ungene våre, om jobben, om været... 

og vi bryr oss fortsatt om hvordan du og andre friske har det. Vi vil gjerne leve mens vi kan... 

Jeg ligger ikke og venter på døden, for jeg kan leve i mange år ennå jeg - jeg har til og med håp om at de finner en kur så jeg blir helt frisk - eller at et mirakel skjer, det er det som holder meg gående.

Jeg vil mye heller at du viser at du bryr deg nå, enn at du dukker opp i begravelsen min eller legger flotte blomster på graven. 
Da er jeg ikke her og vil ikke se dette.... 

men det er nå jeg/vi lever - det er nå vi trenger deg!

 

Bare et lite hjertesukk fra meg. 

 

 

 

Anonymkode: 6a441...d5b

Jeg føler med deg. Folk er ikke vant til å takle spørsmål om liv og død, og de forholder seg gjerne uvitende om temaet.

Og for deg er det jo ikke et tema - det er noe reelt. Dette er noe du konfronteres med hver dag.

Jeg hater å si det, men det er dessverre du som må være forståelsesfull. Det er du som må prøve å innta deres perspektiv, for de forstår ikke.

Jeg håper du har hatt en god dag, TS.

[AnonymBruker]

TS er du enslig? Har du noen i din umiddelbare nærhet som er god på å lytte? Feks en mann? 

Ofte trenger man snakke med noen som virkelig forstår. Jeg vet at min mor snakket med en prest, faktisk, og fikk mye støtte. Ofte er det slik at vi "vanlige" ikke er sterke nok til å se et menneske bli veldig syk. Når jeg mista min mor så turte knapt folk ringe. Man orker ikke se at noen har det vondt. Man vet ikke hva man skal si, eller om det man si er best å si. Folk vet ikke at man trenger bare å lytte. Og å stille opp. Man trenger ikke snakke så mye for å stille opp.

 

Anonymkode: 2ea84...9fd

[AnonymBruker]

På 6/2/2017 den 12.19, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært uhelbredelig kreftsyk i snart to år. I starten var det voldsomt så venner, naboer og kollegaer skulle vise sin omtanke og sympati, de lovte å besøke meg - og de kom med gaver og sa jeg måtte si fra om det var noe jeg trengte. VEL - jeg vil ikke mase. Og ikke trenger jeg hjelp til noe heller - ennå. Det jeg trenger er sosial kontakt... men jeg vil ikke være påtrengende!

Jeg er ikke pleietrengende ennå - er faktisk i god form, men jeg føler meg utrolig ensom og glemt!
Det å vite at folk bryr seg om en,  og ikke bare sier når de tilfeldigvis møtes " tenker på deg" - ja hva hjelper det om jeg aldri hører fra deg.
Jeg har aldri vært mer ensom enn siden jeg fikk kreft. Folk som lovte å besøke meg - så hører jeg aldri fra dem. Det var liksom i starten da jeg fikk det alle kom og skulle vise sin omtanke. Nå føler jeg mer glemt. Jeg er fortsatt syk... og det går jo bare en vei til slutt... men ingen sender meg hilsener ,verken på facebook, sms - ringer eller kommer på besøk. Jeg skulle ønske noen inviterte meg på middag... Vi var noen naboer som pleide å invitere hverandre før. Jeg orker jo ikke lage til noe middagsstyr og invitere - men å komme til dekket bord - hadde vært fantasisk!.

 

Det var en venninne - som liksom skulle være bestevenninne, men hun bor langt borte. Før jeg ble syk var hun veldig å skrive til meg på facebook og ringe meg, nå hører jeg aldri fra henne. Det er JEG som må kontakte henne om det er noe. Så jeg spør hvordan det går, og da kommer det masse bla bla... Så spør hun til slutt, hvordan går det med deg da?

Jo, jeg måtte utsette cellegiftkuren nok en gang. Eller jo jeg er så plaget med smerter, så måtte begynne med morfin - er pga spredning til skjelettet...

Å huff - ja da er det voldsomt til sympati jeg får, nesten så jeg tror hun bryr seg om meg... men så hører jeg ikke mer, ikke før jeg selv tar kontakt!

Dette høres nok noe selvmedlidende ut, men 

dette dreier seg ikke om meg, men om de fleste kreftpasienter. 
Vi kan føle oss veldig ensomme. Ikke vær redd for å ta kontakt med oss. Dere er kanskje redde for å forstyrre oss, at vi vil være i fred, hvile oss, at vi ikke orker sosial kontakt? Tro meg - da sier de fleste i fra.... Vi kan ha gode og dårlige dager. 

Det er bedre at dere tar kontakt og viser at dere bryr dere. Om det så bare er en liten hilsen på facebook, hei hvordan går det?
Så velger vi selv om vi vil svare, om vi vil si hvor dårlig/bra det går... kanskje vi bare vil snakke om ungene våre, om jobben, om været... 

og vi bryr oss fortsatt om hvordan du og andre friske har det. Vi vil gjerne leve mens vi kan... 

Jeg ligger ikke og venter på døden, for jeg kan leve i mange år ennå jeg - jeg har til og med håp om at de finner en kur så jeg blir helt frisk - eller at et mirakel skjer, det er det som holder meg gående.

Jeg vil mye heller at du viser at du bryr deg nå, enn at du dukker opp i begravelsen min eller legger flotte blomster på graven. 
Da er jeg ikke her og vil ikke se dette.... 

men det er nå jeg/vi lever - det er nå vi trenger deg!

 

Bare et lite hjertesukk fra meg. 

 

 

 

Anonymkode: 6a441...d5b

Folk vet ikke hvordan de skal forholde seg til syke mennesker, første gangen jeg nesten tapte kampen fortalte jeg det til folk da det var vanskelig å skjule hvor syk jeg var men andre gangen har jeg ikke sagt til mer enn et par stykker da jeg la merke til forskjellen på hvordan folk behandlet meg. Fikk en grei sum med penger etter kompensering da jeg ble feil behandlet, så betaler 5 tusen i mnd for "pleiern" min som kommer 2 ganger i uka. Da jeg vil føle at jeg har levd litt når det å gå ut på byen å treffe noen når man er så sliten bestandig er for vanskelig. 

Anonymkode: 79c61...c46

[AnonymBruker]

På Tuesday, June 06, 2017 den 10.35, AnonymBruker skrev:

Tror folk har nok med seg selv. Jeg har vært i veldig vanskelig situasjon. Noe vi ikke viste utgangen på. Jeg er typen som har støttet andre,ringt,invitert osv når det har vært vanskelig. Hørte lite. Det ble tekstmelding.  Ingen tlf.ingen besøk. Fant ut at folk er full i seg selv. Jeg kuttet ut mange etter det. Like greit,de har heller ikke savnet det.

Anonymkode: d318e...f99

Jeg har opplevd noe lignende. Kanskje ikke like ille, men dog. Har stått i en vanskelig situasjon veldig lenge - mer enn bare litt vanskelig - og ser mange venner har nok med sitt eget. Ikke at jeg mener de skal gi opp eget liv og alt de står i, men å komme på besøk EN gang kanskje eller ringe uten at det er jeg som må ta initiativ? 

Men, så skal det sies at jeg er heldig, har også et par venner som tar kontakt, og da føles det mer givende for meg å ta kontakt tilbake også. Særlig hun ene som ikke har stått i noe lignende i det hele tatt, allikevel er hun ikke redd for å ta kontakten, spørre hvordan det går og finne tid til å treffes. Det betyr faktisk mye!

Anonymkode: f8ffb...72c

[Gjest Cocosa]

Jeg har inne kreft, men er syk. Opplever det samme. Klem til deg ❤️

[Cas123]

<3

[Aesthetics]

Jeg føler veldig med deg. Selv er jeg på andre siden av dette: en venn av meg fra videregående har fått uhelbredelig hjernesvulst, men vi har ikke hatt særlig kontakt siden da, så det er ganske unaturlig for meg å ta kontakt nå. En annen kompis av meg har snakket med jenta som står han nærmest (som også er en veldig god venninne av oss) og hun har sagt at han er lei av at folk tar kontakt bare pga. sykdommen for å spørre hvordan det går. Han har ikke lenge igjen, så det er ganske åpenbart hvordan det går...

Det er ikke helt åpenbart hvordan man skal tre frem i slike situasjoner som pårørende, fordi det er vanskelig å tenke på noe annet enn av vedkommende er syk. Man behandler dem annerledes, så vennskapsdynamikken er fullstendig annerledes. Da kan det for mange være mest naturlig å bare la vedkommende få være i fred.