Min frustrasjon over uføre :(

[AnonymBruker]

7 minutter siden, magikeren skrev:

Kan ikke si at jeg ser tråder der en frisk person blir dømt av uføre, med mindre den friske fordømmer uføre først. De trådene der det er uføre vs frisk, så er det som regel tråder der friske fordømmer uføre og de svarer på tiltale. Du kan ikke klandre uføre som angriper friske som angrep de først. Når noen skriver dritt om uføre som gruppe, så er det forståelig at uføre skriver dritt om friske som gruppe tilbake

Har aldri sett eksempler på det motsatte.

Anonymkode: 6ca9a...630

[aiba]

Jeg er ufør pga bipolar lidelse. Siden OKT ifjor har jeg vært innlagt i 4 mnd tilsammen. 10 år siden jeg hadde en ordinær jobb. Helgestilling mens jeg studerte. Dreit i studiet pga en manisk episode og de er det mange av. Jeg er bedre nå pga sprøyte i armen en gang i mnd og litium. Men hvem ville vel ansatt meg noe som helst sted? Det skulle jeg likt å visst. For jeg skulle gjerne jobbet litt...

[tussi680]

Ts kan godt få min epilepsisykdom - mer enn gjerne så kan jeg jobbe jeg. Ligger rett ut for hjernen jobber på høygear under et hardt anf og du har kramper og kaster opp. Blir ikke meg sjøl igjen før etter minst 3 dg. Er det det ts trakter etter så vær så god.

[AnonymBruker]

På 31.5.2017 den 7.26, skruf skrev:

Har du tenkt over at det er nettopp pga hun er ufør som gjør at hun kan leve et godt og meningsfullt liv? Hadde hun jobbet så kanskje hun ikke hadde fungert i hverdagen. Brukt all energi på jobb og ikke hatt et liv utenom? Hadde hun jobbet så kanskje hun ikke hadde vært så stabil som hun er. En jobb som kanskje forverrer sykdomsbildet hennes. 

Men hvor meningsfylt liv skal folk ha? Jeg orker å gå på fjelltur et par ganger i året, treffe venner en gang i måneden, skulle virkelig ønske jeg kunne ha en hund, men vet jeg ikke har energi til å følge den opp. Dette fordi jeg er i 100% jobb og bruker energien min på å gjøre noe godt for samfunnet. 

Anonymkode: 29e04...b91

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvor meningsfylt liv skal folk ha? Jeg orker å gå på fjelltur et par ganger i året, treffe venner en gang i måneden, skulle virkelig ønske jeg kunne ha en hund, men vet jeg ikke har energi til å følge den opp. Dette fordi jeg er i 100% jobb og bruker energien min på å gjøre noe godt for samfunnet. 

Anonymkode: 29e04...b91

Så meningsfullt som mulig. Noe annet er utelukket.

Anonymkode: 6ca9a...630

[Leo]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det skjønner jeg godt. Jeg har venner som TS, uføre som lever gode liv. Turer i skogen, masse tid til å strikke eller lage god mat,  masse tid sammen med ungene sine. Og jeg unner dem det! Jeg unner alle lykkelige liv. Men selv om jeg unner dem det som er godt i deres liv må jeg da ha lov til å kjenne på misunnelse?

En jeg kjenner sier at om han kunne bli helt frisk og jobbe igjen så ville han ikke ha byttet. Han syns det er verdt det å leve med sykdommen sin for å til gjengjeld ha så mye fri og frihet til å fokusere på de tingene han har lyst til. Han lærer seg nye ting, bruker masse tid sammen med ungene, mekker, står opp sent, holder huset i stand, og har det generelt godt på tross av diagnosen. Det at han sier at livet generelt er bedre nå enn som frisk og i full jobb, det syns jeg egentlig er litt treffende. 

Jeg har slitt i årevis før, men er frisk nå. Livet består nå i å stå opp tidlig, få ungene avgårde til barnehagen, sitte i bilkø, jobbe, bilkø, hente ungene, lage middag, få noen ytterst få timer med barna, få dem i seng, gjøre husarbeid og smøre nister i noen timer før jeg er helt utkjørt og stuper i seng. Dagen etter er det samme, og til og med helgene er mye jobb. Da kommer etterslepet med å betale regninger, gjøre vedlikehold på hus, innkjøp osv som ikke jeg har rukket i løpet av uka. 

Jeg savner tid til å gjøre alle de tingene som gjør meg glad. Gå turer i fjellet, trene, stelle i hagen, lese en god bok, strikke, ta et kokkekurs, lære meg nye ting. Men tiden strekker ikke til. 

Ja, jeg setter enormt pris på å være frisk. Jobben min er helt OK, men tung. I forhold til mange andre lever jeg et kjempegodt liv. Jeg kan imidlertid føle savn etter fritid, tid til å gjøre alle de tingene som gjør meg lykkelig, tid til å tenke på meg selv. Det har jeg ikke. Og da må jeg faktisk få lov til å kjenne på misunnelse, uten at det er noe galt med meg av den grunn. 

Anonymkode: 76b76...881

Jeg tror du glemmer noe viktig og det er at det for en stor del er dine egne valg som har ført til at du føler at tiden ikke strekker til. Du har tross alt selv valgt både å få barn og å kjøpe et hus som må vedlikeholdes. De som er uføre har ikke valgt å bli syke, men har vært nødt til å tilpasse seg det funksjonsnivået de har. Og for veldig mange innebærer ikke det at de kan bruke tiden sin på det de har aller mest lyst til å gjøre her i livet.

Du forutsetter at de som er uføre er i stand til å gjøre det samme som du ville ha gjort med ditt funksjonsnivå hvis du hadde tid. Du føler med andre ord misunnelse fordi du (også) tror at det å være ufør er en slags betalt ferie. Det er det ikke og jeg er ganske sikker på at du ikke føler den samme misunnelsen hvis noen fortalte deg at du kunne slippe å jobbe resten av livet mot at du ikke kan f.eks. trene, gå tur, stelle i hagen eller konsentrere deg om å lese en bok og (nesten) alt mulig annet du kunne tenke deg å gjøre. 

Endret 21. november 2018 av Leo

[Missyme2]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er mange flere av dem som ikke ønsker seg tilbake i jobb, enn det det ser ut som. Mange sier selvsagt at de ville vært i jobb igjen, men det er nok bare for å holde maska i samfunnet generelt. Det gjelder meg, og da gjelder det antakelig flere i kongeriket også.

Om en sier rett ut at en ikke vil tilbake i jobb, kommer stigmaet automatisk uansett hvor syk en er. Det er holdningen folk reagerer på. Det er også fullt forståelig at folk blir misunnelige på de som velger det vekk. For de som ikke er så opptatt av jordisk gods og gull og høye lønninger, er det helt fantastisk å ha så mye fritid. Ingen ansvar i det hele tatt, bortsett fra der man selv velger å ta ansvar.

Det er likevel synd at dette går utover de som sliter som uføre og ville heller hatt både kropp og jobb på stell.

Anonymkode: 6ca9a...630

Det å kunne jobbe handler ikke for min om gull og høye lønninger, det handler om følelse av mestring og det å føle at man bidrar. Det å være en del av et fellesskap og ikke bare være en byrde for samfunnet. Lønna kunna jeg ikke brydd meg mer om. 

Syns det er veldig forståelig om andre reagerer om man sier man ikke vil tilbake på jobb. Det å «velge vekk» å jobbe er helt greit, men det burde man ikke gjøre på statens regning. Og da mener jeg som sagt de som velger vekk som du så pent skriver, og ikke de som er uføre. 

[AnonymBruker]

Mange uføre har veldig gode liv, meg selv inkludert. 

Mange som må jobbe er sjalu på oss som er uføre - men en del uføre som er skikkelig syke er nok sjalu på dere som er friske nok til å jobbe. Sånn er livet! Er det ikke fint at vi alle kan være litt sjalu på hverandre - eller ville det vært bedre for dere som jobber dersom alle uføre levde så grusomme liv at det var umulig for en levende sjel å bli sjalu på oss? 

Jeg er ufør fordi jeg ikke kan jobbe. Til og med en kort arbeidsdag - fører til at jeg blir fullstendig utmattet. Å gå på jobb neste dag er utenkelig. Under arbeidsutprøving, klarte jeg i snitt 2 timer i uka - og da hadde jeg ikke kapasitet til å lage middag en gang i dagene mellom jobb. 

Nå som ufør, er belastningen med denne arbeidsutprøvingen og alt maset med NAV borte. Det har gitt mer litt mer overskudd til å dyrke interessene mine. 

Skal man bli filosofisk, er jeg en av dem som setter pris på at livet ble som det ble. Friheten veier tyngre for meg enn belastningen sykdommen medfører. Til syvende og sist får jeg sett barna mine mer (og dyrket interessene mine mer) som ufør - enn om jeg skulle ha jobbet. 

På dødsleiet er det få som angrer på at de ikke jobbet mer eller at de ikke fikk skaffet seg nok materielle goder - de angrer på at de brukte for liten tid på dem de var glade i.... 

Anonymkode: 11465...5b3

[AnonymBruker]

10 timer siden, Leo skrev:

Jeg tror du glemmer noe viktig og det er at det for en stor del er dine egne valg som har ført til at du føler at tiden ikke strekker til. Du har tross alt selv valgt både å få barn og å kjøpe et hus som må vedlikeholdes. De som er uføre har ikke valgt å bli syke, men har vært nødt til å tilpasse seg det funksjonsnivået de har. Og for veldig mange innebærer ikke det at de kan bruke tiden sin på det de har aller mest lyst til å gjøre her i livet.

Du forutsetter at de som er uføre er i stand til å gjøre det samme som du ville ha gjort med ditt funksjonsnivå hvis du hadde tid. Du føler med andre ord misunnelse fordi du (også) tror at det å være ufør er en slags betalt ferie. Det er det ikke og jeg er ganske sikker på at du ikke føler den samme misunnelsen hvis noen fortalte deg at du kunne slippe å jobbe resten av livet mot at du ikke kan f.eks. trene, gå tur, stelle i hagen eller konsentrere deg om å lese en bok og (nesten) alt mulig annet du kunne tenke deg å gjøre. 

Det er helt greit, klart jeg har valgt å få barn. Men jeg har ikke valgt de fysiske følgene på kroppen min, å måtte ta ny utdannelse for å bytte jobb fordi min jobb ikke lenger var mulig å utføre, at barna skulle være ekstra krevende eller å ikke ha sovet en natt igjennom på 6 år. Jeg valgte heller ikke å få barn vel vitende om at jeg ville få så lite tid med dem.

I så fall kan man like gjerne si at mange uføre har "valgt" sin situasjon, ved å velge å kjøre for fort eller utføre den tingen som medførte skade, ruse seg eller bruke alkohol. De som er uføre grunnet livsstilssykdommer kunne valgt annerledes for å slippe dette. Det må gå an å ha forståelse for at folk opplever situasjonen de er i som tung og vanskelig, selv om de selv kunne ha gjort ting annerledes for å slippe å havne der.  

Anonymkode: 76b76...881

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt greit, klart jeg har valgt å få barn. Men jeg har ikke valgt de fysiske følgene på kroppen min, å måtte ta ny utdannelse for å bytte jobb fordi min jobb ikke lenger var mulig å utføre, at barna skulle være ekstra krevende eller å ikke ha sovet en natt igjennom på 6 år. Jeg valgte heller ikke å få barn vel vitende om at jeg ville få så lite tid med dem.

I så fall kan man like gjerne si at mange uføre har "valgt" sin situasjon, ved å velge å kjøre for fort eller utføre den tingen som medførte skade, ruse seg eller bruke alkohol. De som er uføre grunnet livsstilssykdommer kunne valgt annerledes for å slippe dette. Det må gå an å ha forståelse for at folk opplever situasjonen de er i som tung og vanskelig, selv om de selv kunne ha gjort ting annerledes for å slippe å havne der.  

Anonymkode: 76b76...881

Du kan endre din situasjon. Det kan ikke en ufør. 

Anonymkode: fdb94...fc8

[Leo]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt greit, klart jeg har valgt å få barn. Men jeg har ikke valgt de fysiske følgene på kroppen min, å måtte ta ny utdannelse for å bytte jobb fordi min jobb ikke lenger var mulig å utføre, at barna skulle være ekstra krevende eller å ikke ha sovet en natt igjennom på 6 år. Jeg valgte heller ikke å få barn vel vitende om at jeg ville få så lite tid med dem.

I så fall kan man like gjerne si at mange uføre har "valgt" sin situasjon, ved å velge å kjøre for fort eller utføre den tingen som medførte skade, ruse seg eller bruke alkohol. De som er uføre grunnet livsstilssykdommer kunne valgt annerledes for å slippe dette. Det må gå an å ha forståelse for at folk opplever situasjonen de er i som tung og vanskelig, selv om de selv kunne ha gjort ting annerledes for å slippe å havne der.  

Anonymkode: 76b76...881

Selvfølgelig har jeg forståelse for det. Poenget mitt er at du forutsetter at uføre spretter spreke og opplagte ut av sengen hver morgen til et hav av tid som kan brukes i hagen, på fjellet, på reise og ellers alt mulig som er hyggelig og gøy og at du derfor er misunnelig på noe som i svært stor grad er en utopi.

Du må også huske på at de svært mange oppfatter den fasen av livet som omfatter full jobb og små barn som svært krevende, men at den ikke varer for evig. Barna vil i løpet av noen få år ha blitt så store at de for en stor del klarer seg selv. En som er ufør vil i de aller fleste tilfeller ikke ha blitt mye bedre om 5 - 10 år. 

[AnonymBruker]

«Kronisk syke later ikke som om de er syke, de later som oftest som om de er friske» var det en som sa. Og det er mye sant i det. 

Anonymkode: fdb94...fc8

[AnonymBruker]

10 timer siden, Missyme2 skrev:

Det å kunne jobbe handler ikke for min om gull og høye lønninger, det handler om følelse av mestring og det å føle at man bidrar. Det å være en del av et fellesskap og ikke bare være en byrde for samfunnet. Lønna kunna jeg ikke brydd meg mer om. 

Syns det er veldig forståelig om andre reagerer om man sier man ikke vil tilbake på jobb. Det å «velge vekk» å jobbe er helt greit, men det burde man ikke gjøre på statens regning. Og da mener jeg som sagt de som velger vekk som du så pent skriver, og ikke de som er uføre. 

Jada, klart uføre vil ha forskjellige holdninger til dette, det kommer an på hvem man spør av de. Men for meg personlig er det ikke så viktig å føle at jeg var en del av et fellesskap. For meg var jobb egentlig bare stress og inneholdt en drøss elementer jeg aldri hadde klart å satt pris på.

Jeg lærte aldri å like at jeg måtte forholde meg til folk (på jobb) som jeg ikke fikk velge selv, jeg savner ikke å måtte opp tidlig hver dag, måtte skrape is av bil, sitte i kø til og fra jobb, ikke få disponert min egen tid, måtte delta på oppfølgningskurs utenom arbeidstid, sosialisering utenom jobbtid, lange arbeidsdager, uinteressant jobb, osv. For meg er disponering av min egen tid såå mye viktigere enn alt dette. Nå har man tid til alt, kan gjøre akkurat det som passer en hver eneste dag.

For meg er heller ikke gull eller høye lønninger det spøtt viktig.

Anonymkode: 6ca9a...630

[Leo]

Før man lar misunnelsen ta helt overhånd så må man også tenke på at svært mange sykdommer utvikler seg over tid og de fleste som er uføre er godt voksne. Det er med andre ord ganske stor sannsynlighet for at en god del av de som er uføre i dag har bidratt med både innsats og skattepenger i flere tiår og kanskje gått på jobb i ganske mange dager og år og følt på smerter og utmattelse. Jeg ser derfor ikke bort fra at noen av dem som her beskriver at de føler mer eller mindre syke hver dag og blir totalt utmattet av å jobbe vil ende opp som uføre når de blir litt eldre. Før eller siden vil kroppen gjerne si stopp og da er man ganske enkelt ikke i stand til å jobbe selv om man aldri så gjerne vil og all hvile i verden hjelper ikke. 

[AnonymBruker]

Jeg er ganske sikker på at denne venninnen heller ville gått skole, fått utdanning og hatt en godt betalt jobb hun trives med.

 

Anonymkode: 1b37e...962

[AnonymBruker]

Som ufør er du ganske "damned if you do, damned if you dont". I allefall når det er snakk om psykiske årsaker. Jeg er selv ufør og merker de rundt meg irriterer seg over hvor lite jeg gjør(ikke de nærmeste da). Jeg som ikke jobber burde da i allefall ha ork og tid til å besøke oftere osv. Hadde jeg flydd rundt hele tiden hadde det nok vært galt det også.

Anonymkode: 9b35f...259

[AnonymBruker]

Jeg lurer helt genuint; hva er det som feiler dere som er uføre egentlig? Dere som må kjenne hvordan kroppen er om morgenen og derfor ikke kan jobbe, osv. Majoriteten av uføre er det jo pga subjektive muskel og skjelettplager, og lettere psykiske tilstander. Så hvilke diagnoser er det folket har? Er det fibromyalgi og kronisk bekkenleddssyndrom og sånn? ME? Angst og depresjon?

Anonymkode: 91d24...8bc

[AnonymBruker]

2 timer siden, Leo skrev:

Selvfølgelig har jeg forståelse for det. Poenget mitt er at du forutsetter at uføre spretter spreke og opplagte ut av sengen hver morgen til et hav av tid som kan brukes i hagen, på fjellet, på reise og ellers alt mulig som er hyggelig og gøy og at du derfor er misunnelig på noe som i svært stor grad er en utopi.

Du må også huske på at de svært mange oppfatter den fasen av livet som omfatter full jobb og små barn som svært krevende, men at den ikke varer for evig. Barna vil i løpet av noen få år ha blitt så store at de for en stor del klarer seg selv. En som er ufør vil i de aller fleste tilfeller ikke ha blitt mye bedre om 5 - 10 år. 

Uansett om en ufør blir bedre etter 5-10 år, vil ikke denne returnere til arbeidslivet. Det er den samme tendensen som man ser på langtidsledige. De kommer sjeldent tilbake i jobb.

Grunnene til dette er sammensatte, men det bunner ut i at man da er blitt vant til det bedagelige livet man har lagt seg til. I tillegg er jobben blitt vanskeligere med stadig høyere press og nye tekniske ting er kommet til. Dette gjør til at folk rett og slett ikke orker å begynne på nytt, og synes de har det bra som de har det.

Anonymkode: 6ca9a...630

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uansett om en ufør blir bedre etter 5-10 år, vil ikke denne returnere til arbeidslivet. Det er den samme tendensen som man ser på langtidsledige. De kommer sjeldent tilbake i jobb.

Grunnene til dette er sammensatte, men det bunner ut i at man da er blitt vant til det bedagelige livet man har lagt seg til. I tillegg er jobben blitt vanskeligere med stadig høyere press og nye tekniske ting er kommet til. Dette gjør til at folk rett og slett ikke orker å begynne på nytt, og synes de har det bra som de har det.

Anonymkode: 6ca9a...630

Det finnes unntak   Jeg har gått hjemme i årevis, men er nå ute i 60% jobb, fast ansatt Resten får jeg i uføretrygd. Men bedre for både meg og NAV at jeg jobber det jeg klarer. Jeg er utrolig glad for at noen arbeidsgivere lar oss med dårlige kropper og CV'er som sveitseroster få en sjanse

Anonymkode: 4eef0...f3c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes unntak   Jeg har gått hjemme i årevis, men er nå ute i 60% jobb, fast ansatt Resten får jeg i uføretrygd. Men bedre for både meg og NAV at jeg jobber det jeg klarer. Jeg er utrolig glad for at noen arbeidsgivere lar oss med dårlige kropper og CV'er som sveitseroster få en sjanse

Anonymkode: 4eef0...f3c

Jepp, som jeg sa vil en finne alle mulige individer og meninger om dette. Men forskning viser altså at langtidsledige sjeldent kommer tilbake i jobb. Da er det nok ennå mindre sjans for at langtidsuføre kommer i jobb igjen heller. Disse er som kjent sikret livet ut.

Men unntak finnes, selvsagt:-)

Anonymkode: 6ca9a...630