Saltvannsperler.

[Gjest Anonymous]

Jeg skriver ikke mye her, men vil skrive dette.

"Jeg er enig i at påskesola på fjellet er flott. Men den kan ikke måle seg seg med deilige saltvannsperler som bruner min kropp, mens jeg gjør klar surfbrettet..

Surfing er livet. Hvite strender. Krystallklart vann. Du står der tidlig om morgenen og ser utover turkist glitrevann. Du kjenner sola tar. Og vinden.

Ta påskefjellet ditt og kos deg med det..

Jeg surfer. Jeg surfer til jeg stuper.

(Fra lattermild diskusjon april 04)

29 åring fra Oslo.

Sist hørt fra 17.00 Julaften, 04. Phi Phi Island.

[Gjest Anonymous]

Man trenger ikke å kommentere så mye her.

Jeg kommer til å klare meg osv..

Ville bare at disse ordene fra han sist påske skulle publiseres på en måte. Hans ironiske, sarkastiske og samtidig poetiske måte å utrykke seg på.

En mektig personlighet er savnet.

En flott person.

Hvis han er død er jeg overbevist om at han brukte sine siste minutter til å prøve å redde en annen.

Det er jeg nesten overbevist om.

Ingen tsunami kan knuse hans fortid.

RIP my friend!!

Surf or Die!!

[Gjest Anonymous]

Jeg har kastet et dusin roser fra aker brygge.

Du fikk din våte grav, som så mange nordmenn før deg.

Håper du nå følger turkise strømninger over fantastiske koraller.

Der du hører hjemme.

[Gjest baby-E]

h*n surfer nok på i de beste bølgene skal du vite..

:trøste:

ikke at det er noen trøst, men jeg veit at en kamerat av meg koser seg på snowbord i de beste bakkene, med pudderhvit sne....

[Gjest Gjest]

Har så lyst å være der i juletiden.

Prøve å innånde det som skjedde, men vet ikke hva jeg vil oppnå.

Har så lyst å stå der å "VITE" hva han tenkte den morgenen.

[Missbumblebee]

Der kom klumpen i magen min tilbake ja. Saltvannsperler... Et vakkert ord! En voldsom kontrast til havets dødbringende bølger.

Jeg hadde mye familie i thailand i jula i fjor, to av mine søsken med mann/kone og 9 av tanteungene mine. Den yngste var nettopp fylt ett, og den eldste var 15år.

Jeg glemmer aldri telefonen tidlig om morgenen 2. juledag 04, med spørsmålet om jeg hadde sett på nyhetene... Nei, jeg hadde ikke det, jeg sov jo ennå. Et forsiktig spørsmål om hvor familien min var på ferie... Og total stillhet i andre enden.

Tre dager gikk det, før jeg hørte noe som helst. Tre grusomme dager. Jeg orket ikke å ta det innover meg, skjønte ikke hvordan det kunne være mulig. Fryktet det værste, og turte nesten ikke håpe.. Men de var utrolig heldige, de overlevde alle sammen. De var ute på båttur. Heldigvis! Båten ble knust til pinneved, de ble slynget ut i vannet, men de klarte seg alle sammen. Bare mine to søsken ble skadet, alle barna klarte seg uten mer enn noen skrammer.

Tvillingene til søsteren min har skrevet en sang om det som skjedde, spilt den inn og greier. Når jeg hører på den, kommer følelsen fra romjula tilbake igjen. Og takknemligheten for at de fremdeles er her alle sammen. Og tårene...

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det ville være om de aldri kom hjem.