Jump to content
Hjertehåp

Hjertehåp og mannen skal prøve på et lite mirakel

Recommended Posts

Melis87

Gratulerer! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

mia83

Gratulerer så mye! :) håper alt står bra til!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hjertehåp

Fødselshistorie 

Denne kommer etter snart tre uker. Men jeg har ikke vært psykisk klar for å skrive den før nå. Jeg syns fødselen og tiden som fulgte etter på sykehuset var utrolig tøff og trengte å distansere meg vekk fra det en liten periode. Vi har time på sykehuset etter påske og jeg vurderer å la M ta det alene. Det kjipe er at jeg jobber på det sykehuset jeg fødte og gruer meg til p begynne å jobbe igjen. Er redd jeg ikke takler det pga opplevelsen vi hadde. Men nok om det. Her er min fødselshistorie og hvordan tiden etter har vært. 

 

Min fødsel startet med slimproppen som gikk torsdag morgen. Da startet riene sånn smått samme dagen. De var uregelmessige og tenkte ikke så mye over det da jeg har hatt mye frem og tilbake med falske rier. Denne dagen var vi hos jordmor og jeg begynte i hodet mitt å planlegge overtidskontroll. Jeg hadde termin lørdag denne uken, men tenkte kommer til å gå langt over. Torsdagen gikk, samme med fredagen. Slimproppen fortsatte å gå mer og mer. Kom også en del blod. Tenkte fortsatt ikke noe over det da jeg leste st slimproppen kan gå 14 dager før. Riene ble tettere men så slapp de igjen og ble uregelmessige. 

 

Natt til lørdag var de mye vondere og tettere før de slapp taket igjen på morgenkvisten. Nå var jeg på 4 natten uten søvn og begynte å bli utslitt. Jeg stod opp på lørdagen. Tok meg en dusj med rier, stelte meg. Tok bilnøkler og kjørte til nærmeste senter og shoppet. Alt dette mens jeg hadde rier. Satt med appen hele denne dagen. Etter shopping dro jeg i middagsselskap. Riene var tettere nå men tenkte de slipper nok snart. Etter besøket spurte mamma om jeg ville sove over hos henne men ville helst hjem til min egen seng og leilighet. Kom meg hjem til M og fortalte om dagen min. Han sa ja kanskje det skjer noe da. Mens jeg bare åh nei da. Det slipper snart. Jeg er bare sliten. Uten søvn på fire dager lism så gikk og la meg tidlig denne kvelden. 

 

Kl 1 natt til søndag bråvåknet jeg av at jeg hadde en type smerte som slo i ryggen, magen og strammet i ca 1- 1 1/2 minutts tid med 2-3 minutters mellomrom. Smertene var av en helt annen karakter enn noe jeg hadde kjent før. Nå var det kanskje noe som skjedde tenkte jeg. Men ville ikke ha for høye forhåpninger da vi hadde blitt sendt hjem så mange ganger før jeg holdt sengen med varmepute ganske lenge hjemme. Tok meg så en dusj og tømte varmtvannet før jeg tok en tlf til føden og snakket med dem. Fikk beskjed om at det tar tid som førstegangs så hold meg hjemme så lenge så mulig. Så jeg ble hjemme helt til de var ca 2 minutter mellom hele tiden. Da ringte jeg opp igjen og sa at nå går det ikke lenger. For nå trenger jeg smertelindring annet enn varmepute. Ville gjerne ha badekar. Det har ikke vi hjemme. Ene jordmoren vi pratet med sa ja det er veldig fullt i natt men du får bare komme da. Snakk om å føle meg velkommen da. 

 

Vi bor ti minutter unna sykehuset men turen føltes så mye lengere pga riene. Når vi kom til sykehuset så sa M ja men er det noe vits å ta tingene da i tilfelle vi blir sendt hjem. Men jeg bare jeg skal ikke hjem eller ut herfra inn i bilen igjen før jeg har med ungen vår. Vi kom opp på føden og jeg ble sjekket. Jeg var 4 cm og over i aktiv fødsel. Kl var nå 5 morgenen. Og jeg lå på et familierom som det kalles og ventet på fødestue. Smertene tok seg opp og begynte å bli desperat. Fikk mye massasje og varmepute som M holdt. Ville så gjerne komme meg i det badekaret. Men alt var fullt. Tiden gikk og smertene ble verre og verre. Husker jeg syns det var godt å henge over pilatesballen med knærene på bakken.  Når jeg skulle opp fra denne stillingen så hadde jeg fått søkk i knærene da jeg hadde så mye vann i kroppen. Hele kroppen var vond. Kl 7 greide jeg meg ikke mer og skrek om å få en fødestue nå. Og da ble det fart i sakene. Vi kom på fødestuen og jeg begynte å ta tappe vann i badekaret. Mens jeg lente meg over badekaret begynte riene å slå enda hardere og kom uten stans. Hadde ti minutter før dette snakket med jordmor om at jeg ville føde i  vann og slappe av. Jeg skulle ikke ha epidural da det kunne utsette fødselen. 

 

Jeg løp tilbake til fødesengen. Tok tak i pilatesballen og begynte med lystgass. Skrek høyere og høyere at dette hjalp faen ikke. Hun ville ikke skru den opp. Jeg ventet til hun gikk ut og skrudde den opp selv for jeg vet hvordan ting virker på sykehuset. Ventet en halvtimes tid og M sa at kjære deg du er utslitt allerede. Sikker på at du ikke vil ha epidural. Jeg gråt en skvett om at vi vår kultur så tar bare svake kvinner epidural men da får jeg vel være svak for dette var et helvete. Så dro i snoren og skrek etter epidural. Etter dette husker jeg ingenting av de neste 3 timene da lystgassen ble brukt flittig. M måtte ta den fra meg til tider da han mistet totalt kontakt med meg. Under noe av dette så hadde jeg stått opp og sagt at dette var avlyst. Og jeg hadde begynt å pakke sakene mine og skulle hjem. 

 

Epiduralen kom som bestilt og husker at jeg begynte å bli meg slev igjen sånn ca ved 12 tiden. Da la jeg fra meg lystgassen eller ble tatt den ifra og begynte å slappe av litt da epiduralen begynte å virke. Fikk sovet en tre timer. Drukket og spist litt. Og snakket med M om hva som ventet oss og forventningene. Kveldsvakt kom på og jeg var åpen og ærlig om hva jeg tenkte og hvor redd jeg var. For jeg var redd. Har hørt altfor mange skrekk historier som gravid. Det har nesten vært så jeg angret på at jeg ble gravid så tøft som  svangerskapstiden har vært. Og mens jeg gikk gravid så sa jeg aldri mer !!!! 

 

Tiden gikk og slappet av litt begge to. I 5 tiden prøvde jordmor å ta vannet mitt da de så at babyen var litt stressa helt siden vi kom inn. Kom nesten ikke no vann sa hun. Sikkert fordi hun lå langt nede. Ville sette meg på rie drypp for å få åpnet meg fortere da riene var blitt svakere av epiduralen. Okei tenkte jeg. Da var vi igang igjen. Ikke lenge etter dette begynte jeg å kaste opp av smerter og riene slo igjen som stormrier. Forskjellen nå var at jeg kjente voldsomt trykke trang og at jeg måtte bæsje. Prøvde meg på bekken men kom ingenting. Fikk raskt beskjed om opp i sengen igjen. Og opp i en rar stilling for å få hodet hennes lengere ned. Så snu meg og begynne å trykke. De hadde fått opp en mld på skjermen om at nå måtte hun ut på 10 min ellers ble det keisersnitt. Jeg var utslitt og greide ikke ta instrukser om når jeg skulle trykke og presse da jeg kjente trykke trang hele tiden. Jeg hørte bare bedøvelse og ordet vakum bli slengt ut i rommet. Plutselig oppi dette stod det tre leger inne på rommet. Samt et operasjons team stod på gangen klare til å kjøre meg keiser snitt samt en stue stod klart. 

 

Vakumet ble ikke tatt før det ble besluttet at jeg måtte klippes. Og jeg hørte saksen og kjente et søkk inni  magen. M Stod ved hodet mitt og sa kom igjen prøv å trykke nå. Nå kommer hun. De ser hodet hennes. Jeg var for sliten. Vakumet ble tatt frem og jeg kjente enda et søkk og hun var ute. Lille gullet vårt brukte litt tid på å gråte og de måtte klippe navlestrengen og rett på gjennopplivningsbordet da hun hadde vært stresset Gud vet hvor lenge og hun hadde bæsjet enorme menger i magen. Ikke var det noe fostervann igjen heller. Vannet har sikkert lekket i dagesvis uten at jeg viste det. 

 

Hun kom på bordet og ble skyllt og tørket og gråt. Jeg gråt og M gråt. Han fikk klippe litt av navlestrengen etterhvert. Hun kom omsider på brystet mitt og M fikk lest et vers fra koranen inn i øret hennes når alt roet seg. 

 

Vi fikk ikke komme på hotellet da hun var mekonium barn og ville holde ekstra øye med oss. Dagene på barsel de gikk. Vi kom aldri godt i gang med amming da hun hatet pupp og fikk aldri godt tak samt at jeg hadde ikke melk. Jeg ble desperat og ga nan i skjul på barsel. Onsdag var det planlagt overflytting til hotell for å få ekstra hjelp til amming før vi skulle hjem. Kvelden før syns jeg hun forandret seg og kjente henne ikke igjen. Denne natten sov jeg ikke. Jeg satt oppe med henne på morgenkvisten og hadde en dårlig følelse. Plutselig blir hun borte for meg og får kramper og et anfall som ligner på eplipsi anfall. Jeg prøver å få kontakt med henne i det samme som jeg ringer på og opp med mobilen og filmer det så jeg har noe å vise legene og sykepleierne. De kom fort og innen ti minutter var vi overflyttet nyfødtintensiven. Der ble vi frem til mandagen. 

 

Jenta vår hadde bittesmå blødninger i det ytre i hjernen som skyldes vakumet. Dette forsvinner av seg selv men tar ingen sjanser så er medisinert for tiden og hyppige kontroller. Tiden på sykehuset var utmattende og jeg har aldri vært så nede før. Hadde skremmende øyeblikk der jeg tenkte nå mistet vi henne. Veldig mye skyldfølelse også og tenkte hva gjorde jeg feil i graviditeten. 

 

Nå er vi endelig hjemme og vi har det bra. Jeg har bare fortsatt bekkenløsning fra helvete. Så ikke blitt mange turer på oss. Jeg går dessuten rundt og er redd for å gjøre alt feil. Ammingen får vi ikke til. Jeg fikk produksjon og spreng når vi var på intensiven men verken hun eller jeg hadde krefter og overskudd. Så det har jeg dårlig samvittighet for. Dette ammepresset gjør meg gal.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...