Jump to content
Skadeskutt

Livet ble ikke slik det skulle bli - Veien tilbake VOL.2.

Recommended Posts

Sukrin

Kjære deg.

Det er så rart med dette forumet. På den ene siden så mye tull og tøys, og på den andre siden mennesker som har så mye å hanskes med.

 Jeg leste akkurat i tråden til hun som er så redd for leukemi. Der var du så god og trøstende og ville hjelpe. Jeg sender en klem til deg i kveld og håper du har er god natt.

:hjertesmil:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Skadeskutt
6 timer siden, Sukrin skrev:

Kjære deg.

Det er så rart med dette forumet. På den ene siden så mye tull og tøys, og på den andre siden mennesker som har så mye å hanskes med.

 Jeg leste akkurat i tråden til hun som er så redd for leukemi. Der var du så god og trøstende og ville hjelpe. Jeg sender en klem til deg i kveld og håper du har er god natt.

:hjertesmil:

Tusen takk. :)

Ja jeg finner litt mening i å prøve å hjelpe andre. I tillegg bruker jeg forumet som avledning fra tankene. Så da ender jeg opp med å være ganske aktiv. Både i tullete fjasetråder, men også mye på kropp og helse-delen hvor det er mer alvorlige temaer. 

Natten har gått greit bortsett fra at jeg har våknet oftere enn hver time og er som vanlig ikke uthvilt. Jeg er så depressiv og tung i kroppen. Vet ikke vitsen med å stå opp. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ferny

jeg vet ingenting
om din kamp
men jeg har rykka ned
et par ganger selv
jeg har stått
på sekstenmeteren
to minutter igjen
sett opprykk
svare med stang ut
da er det ikke bare
et spill
jeg vet det

(Jeg er også litt svak for ordene til Trygve Skaug)
:hjerte:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

Tusen takk for gode ord dere. :) Og fra dere som har sendt PM. Skal få svart senere. :)

Jeg klarte meg i "hele" to dager. Sent sent på onsdags kveld ble jeg kjørt med blålys til akuttmottaket. Jeg var bevisstløs og reagerte ikke på smerte. Husker absolutt ingenting gjennom hele prosessen med førstehjelp på stedet, alt som skjedde på akuttmottaket osv. Plutselig våknet jeg med et utall ledninger på meg, kateter osv. 

Så ble jeg overfør til psykiatrien. En annen avdeling enn der jeg har pleid å være. På frivillig innleggelse, men det var kun fordi at jeg fikk ultimatum om å enten samtykke eller legges inn på tvang. Men jeg sitter bare og venter på å få samtale for jeg skal skrive meg ut. Vil ikke være her. Det er ikke bra for meg å være her. 

Det høres kanskje rart ut, men akkurat nå kjennes det ut som at jeg har "fått det ut av systemet".  Jeg MÅ finne styrken i meg nå. Men én ting jeg er livredd for, det et om behandleren min kutter relasjonen mellom oss. Hvis han gjør det så havner jeg under bunnivået jeg er på nå. Jeg kommer ikke til å takle det. 

Edited by Skadeskutt

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

Da er jeg skrevet ut igjen. Samtalen med psykologen der gikk greit og jeg fikk luftet mine tanker både om det som har skjedd, om veien videre osv. Jeg har time hos psykiateren min allerede i morgen, og det blir nok en tøff samtale. Jeg har sviktet så mange ved å gjøre det jeg har gjort. Jeg har hatt kontakt på chatten til Mental Helse i den naive tro at man får være anonym uansett hva man sier. De har liksom aldri gitt uttrykk for at de overstyrer anonymiteten noen gang.

Men jeg så nå i journalnotatet at de hadde kontaktet politi på tirsdag som igjen hadde kontaktet sykehuset og psykiateren min med bekymringsmelding. Ikke godt å si om jeg allerede var innlagt i somatikken da eller ikke, men var i alle fall ingen som forsøkte å ringe meg. Så vil tro jeg allerede hadde "blitt gjort rede for".

I alle fall. Nå må jeg ta noen grep. Slik jeg ser det er det tre mulige utfall: Jeg mister livet mitt fordi jeg skader meg selv. Jeg havner helt utenfor med jobb, unger og samfunn. At jeg ikke klarer å komme meg opp og ut av dette her før konsekvensene har gått ut over alt i hele livet mitt på permanent basis. Eller at jeg klarer å karre meg ut av dette. Jeg må bare sette på autopiloten tror jeg. Skrive opp en timeplan hver dag og i forkant og tenke at dette SKAL jeg gjennomføre. Kanskje jeg til slutt finner mer mening?

På en måte føler jeg at jeg står ved et veiskille nå. "The point of noe returne". Så nå skal jeg ta et riktig valg. Jeg vil egentlig legge meg, for jeg er så utslitt av de siste dagene. Men jeg skal ut i frisk luft. Jeg har ikke kommet meg fysisk enda, men jeg kan gå rolig i alle fall.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt
På ‎20‎.‎06‎.‎2017 den 12.24, Ferny skrev:

jeg vet ingenting
om din kamp
men jeg har rykka ned
et par ganger selv
jeg har stått
på sekstenmeteren
to minutter igjen
sett opprykk
svare med stang ut
da er det ikke bare
et spill
jeg vet det

(Jeg er også litt svak for ordene til Trygve Skaug)
:hjerte:

Hva heter denne sangen? Jeg finner den ikke når jeg søker på teksten. Finner bare akkurat det verset på Trygve sin istagram. Er det kanskje et dikt og ikke en sang?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Ferny
1 time siden, Skadeskutt skrev:

Hva heter denne sangen? Jeg finner den ikke når jeg søker på teksten. Finner bare akkurat det verset på Trygve sin istagram. Er det kanskje et dikt og ikke en sang?

Det er bare et dikt. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt
34 minutter siden, Ferny skrev:

Det er bare et dikt. :)

Okei. Fint var det uansett. :) Jeg kjenner meg igjen i så mye av det han skriver.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ferny
45 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Okei. Fint var det uansett. :) Jeg kjenner meg igjen i så mye av det han skriver.

Jeg vet, samme her. :) Og jeg håper du vet at vi er mange som heier på deg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

Dette er oppriktig talt ikke til å holde ut.

I morgen er det ett år siden det ble slutt mellom meg og eksen. Har jo generelt tilbakevendende depressiv lidelse, men denne "episoden" har altså vært alvorlig og sammenhengende helt siden slutten av mars i fjor i alle fall. Og fra 24 juni i fjor har livet mitt oppriktig talt vært et sant helvete. Hver eneste dag gjenopplever jeg den dagen. Hver eneste dag i ett år har jeg gjort det. Jeg har ikke plutselige og ufrivillige "flashbacks" slik som ved PTSD, men tankene popper opp når som helst og jeg ser det hele for meg. Har tatt stor skade av forholdet med den mannen der. 

Vet virkelig ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg tvinger meg selv til å være i aktivitet hver dag. Jeg har gått lenge i behandling. Jeg prøver, og har prøvd så veldig lenge. Ikke bare det siste året, men hele livet mitt. Så lenge jeg kan huske omtrent. Jeg klarer det ikke.

I tillegg har jeg så voldsomme søvnproblemer. Til tross for at jeg bruker sovemedisin, har god søvnhygiene osv. Så jeg er konstant utslitt, lydsensitiv, sliten i kroppen osv..

Faen.  

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

Søvn, hva skal man med det da? :P 

Natt til mandag: Våkner hver halvtime natten gjennom og våkner tidlig på morgenen.

Natt til tirsdag sover litt bedre, men fortsatt veldig dårlig.

Natt til onsdag: Bevisstløs fra kanskje sånn kl 2130 (?), våknet for første gang kl 0330, men falt inn og ut av bevissthet de neste timene og var ikke ved reell bevissthet før jeg plutselig våknet med legen stående over meg kl 09. Sov nok en del utover formiddagen da jeg var fryktelig døsig og preget av det som hadde skjedd.

Natt til torsdag: Våkner hver halvtime natten gjennom og har masse mareritt.

Natt til fredag: Får ikke sove før 0345 og våkner for dagen 0630.

Natt til lørdag (nå): Kl er 04 og jeg har enda ikke klart å roe ned og sove. Jeg er svimete trøtt, har frysninger og bare helt "dau".

Kan ikke huske sist jeg hadde god søvn, og det er ikke det at jeg har dårlig søvnhygiene. Sånn bortsett fra i dag da, for etter å ha prøvd lenge, så gav jeg opp og stod heller opp og spiste yoghurt, chips og en hel hvitløksbaguet. Huff. :P 

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

Noen har kanskje stusset litt på at jeg er så veldig åpen rundt omkring på forumet og deler så mye detaljert om meg selv. Vel, det er ikke detaljert nok til at noen som ikke kjenner meg godt vil klare å koble sammen brukeren og personen, og for meg er det helt naturlig å bruke meg selv som eksempel når jeg har et eksempel å bruke enten det gjelder kosthold, trening, fysisk og mental helse, barn og familie osv. osv. Jeg føler jeg har noe å bidra med og jeg får dessuten litt skriveterapi av å skrive. Akkurat som at flere av temaene jeg snakker med behandler om går igjen og igjen så er det det samme her på forumet, at jeg svarer på lignende tråder igjen og igjen og dermed skriver om de samme tingene x antall ganger. Jeg har så mye å bearbeide det at det må rett og slett snakkes helt i hjel. Så gjør jeg meg regelmessig nye refleksjoner når jeg snakker/skriver om det. For ikke å snakke om at jeg lærer mye av å lese andres erfaringer. Så da tenker jeg at andre vil kunne lære av mine. Hvis noen begynner å bli dritt lei av innleggene mine på KG så tenker jeg de bare kan ignorere meg så er problemet løst. :P 

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
Vetdudet

Jeg har lest alt du har skrevet både i den gamle dagboken og denne. Jeg setter pris på at du deler, og det er brutalt, ærlig og ekte. Det er synd med de strenge reglene for hva man kan skrive her, men samtidig kan jeg forstå det, fordi noen kan bli trigget rett og slett.

 

Uansett, ville bare si at jeg leser. Og takk.

Jeg håper du blir bedre :hjerte:

 

Hilsen ei som har tilbakevendende depressiv lidelse

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Skadeskutt
6 timer siden, Vetdudet skrev:

Jeg har lest alt du har skrevet både i den gamle dagboken og denne. Jeg setter pris på at du deler, og det er brutalt, ærlig og ekte. Det er synd med de strenge reglene for hva man kan skrive her, men samtidig kan jeg forstå det, fordi noen kan bli trigget rett og slett.

 

Uansett, ville bare si at jeg leser. Og takk.

Jeg håper du blir bedre :hjerte:

 

Hilsen ei som har tilbakevendende depressiv lidelse

Tusen takk. :)

Tilbakevendende depressiv lidelse ja. En brutal sykdom. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Parkeringsvakt

 

19 timer siden, Skadeskutt skrev:

Ei lang liste og jeg er helt maktesløs. Vet virkelig ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg tvinger meg selv til å være i aktivitet hver dag. Jeg har gått lenge i behandling. Jeg prøver, og har prøvd så veldig lenge. Ikke bare det siste året, men hele livet mitt. Så lenge jeg kan huske omtrent. Jeg klarer det ikke. For å ta et eksempel på hvor hardt jeg forsøker, så var jeg altså ute på sykkeltur i går. 3-4 timer etter utskrivelse fra tvangsinnleggelsen fra dagen før.

Har du noen gang lurt på om dette behovet med å klare og gjøre gjør at du distanserer deg fra problemene dine? Om du fokuserer på hva du "burde" gjøre så er det enklere enn å konfrontere problemer og forsøke føle seg gjennom dem. Jeg mener ikke være stygg, jeg lurer genuint på dette. Å komme seg gjennom traumer og andre tunge følelser krever i hovedsak å føle seg gjennom det. Å kunne føle seg gjennom kaoset og komme ut en ny person med nye følerier, for å si det sånn. Det er en veldig tung prosess.

Noen ganger tenker jeg at behandling fokuserer for mye på å resonnere og forsøke prate seg frem til ting, mens egentlig er det et menneske lever av, er å føle. Om et menneske føler livet er verdt å leve- så er det sannheten til det menneske. Om et menneske mener livet ikke er verdt det, like så. Men å lære seg å føle er ikke enkelt, det kan være ekstremt vanskelig. Mitt inntrykk er at dagens psykiatri ikke er bevisst nok på denne faktoren hos menneske

Du er på et tungt sted, jeg vet ikke hvor lenge du har jobbet med dette eller hva problemene dine er. Men du har familie som verdsetter deg, ja? Du vet at noen mennesker vil heller at du lever som et ødelagt menneske, enn at du tar livet av deg. De vil heller se deg på ditt verste, enn å se deg dø. Jeg regner med du har slike personer i livet ditt, husk dem. Minn deg selv på at de er der, og at de vil heller se deg "ødelagt" enn dø. De vil ha deg der som det du er, uansett hvor grusom du synes du er, så trenger de at du er i livet. Du kan være den mest mislykkede personen som eksisterer, og disse menneskene vil fortsatt ha deg i livet. De verdsetter deg for den du er

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt
På 24.6.2017 den 17.12, Parkeringsvakt skrev:

 

Har du noen gang lurt på om dette behovet med å klare og gjøre gjør at du distanserer deg fra problemene dine? Om du fokuserer på hva du "burde" gjøre så er det enklere enn å konfrontere problemer og forsøke føle seg gjennom dem. Jeg mener ikke være stygg, jeg lurer genuint på dette. Å komme seg gjennom traumer og andre tunge følelser krever i hovedsak å føle seg gjennom det. Å kunne føle seg gjennom kaoset og komme ut en ny person med nye følerier, for å si det sånn. Det er en veldig tung prosess.

Noen ganger tenker jeg at behandling fokuserer for mye på å resonnere og forsøke prate seg frem til ting, mens egentlig er det et menneske lever av, er å føle. Om et menneske føler livet er verdt å leve- så er det sannheten til det menneske. Om et menneske mener livet ikke er verdt det, like så. Men å lære seg å føle er ikke enkelt, det kan være ekstremt vanskelig. Mitt inntrykk er at dagens psykiatri ikke er bevisst nok på denne faktoren hos menneske

Du er på et tungt sted, jeg vet ikke hvor lenge du har jobbet med dette eller hva problemene dine er. Men du har familie som verdsetter deg, ja? Du vet at noen mennesker vil heller at du lever som et ødelagt menneske, enn at du tar livet av deg. De vil heller se deg på ditt verste, enn å se deg dø. Jeg regner med du har slike personer i livet ditt, husk dem. Minn deg selv på at de er der, og at de vil heller se deg "ødelagt" enn dø. De vil ha deg der som det du er, uansett hvor grusom du synes du er, så trenger de at du er i livet. Du kan være den mest mislykkede personen som eksisterer, og disse menneskene vil fortsatt ha deg i livet. De verdsetter deg for den du er

Jeg lider sterkt av flink spike-syndromet.. Så at jeg gjør mye for andre, men ikke for meg er det ingen tvil om. Nå for tiden er jeg derimot så syk at selv om jeg har de samme tankene om at jeg må fungere for andres skyld, så klarer jeg ikke å følge det opp. Tankene om å slippe er sterkere enn noen gang. Jeg opplever deg absolutt ikke som stygg, men som en som oppriktig lurer. Jeg tenker at det aldri er noe galt i å lure, det som er galt er å trekke konklusjoner uten å faktisk bruke intellekt, refleksjonsevne osv. Også blir man full av fordommer.

Jeg er dog usikkker på om jeg kan kjenne meg igjen i det du sier. Jeg er helt enig i at en må reflektere rundt sine egne problemer, tanker følelser, osv. Men jeg gjør jo nettopp det. Jeg vet man er så syk at man ikke klarer tenke rasjonelt (jeg har nok en styrke der med tanke på 22 års sykdom, egen utdanning og arbeidsplass pluss egen evne til å mestre vanskelige følelser), jeg vet at man til syvende og sist gjør det fordi man SELV ikke klarer å holde ut følelsestrykket. Jeg vet akkurat hvordan det er. Jeg kjemper mot det hver eneste dag, men jeg vet også det at det er alt for enkelt å si det er egoistisk å ikke klare mer. Alt for enkelt.

Psykiske problemer er så mye verre enn en utenforstående kan se. De tror kanskje de forstår. Men de gjør ikke det.

 

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Parkeringsvakt

Du snakker om å reflektere og intellektuelt vite, men litt av poenget mitt at ord hjelper ikke i slike tilfeller. Du må føle det, du må tro på det. Å fortelle seg selv noe er ikke å tro på det og føle, tvet imot kan følelsene våre være helt på den andre siden av det vi forsøker ovebevise oss selv om med ord. Og dess mindre vi tror på egne ord, dess mer føler vi gjerne av det motsatte av det vi forteller oss selv. Det vi må søke etter er å finne nøkkelen til hvordan få følelsene med på laget og dit vi vil, noe som er mye vanskeligere enn å reflektere intellektuelt. Man må lære å manipulere egne følelser. (Ikke at det er så enkelt å skille ord og følelser på denne måten i praksis, men jeg skiller de på den måten for å tydeliggjøre hva jeg mener)

Hvorfor synes du det er ille å være en belastning? Når du møter andre som sliter, synes du at de er en negativ belastning ovenfor sine nærme? La oss si du er en belastning, da, er ikke det egentlig ok å ha perioder i livet der man er det? Hva om du er en belastning resten av livet, hva så? Hvorfor må du være noe mer? 

Du trenger ikke svare meg noe mer, jeg har ikke tenkt å forstyrre dagboken din om til en diskusjon eller noe, var bare noen tanker som slo meg. Ville også klargjøre det om at jeg mente at å tenke eller ikke tenke rasjonelt/ intellektuelt/ fornuftig ofte ikke er det som skal til for å føle seg ut problemer. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

@Parkeringsvakt Det er mange fine og reflekterende spørsmål du kommer med, men jeg kommer aldri til å føle at det er okei å være en belastning. Det ligger i min grunnleggende natur å være hjelperen, ikke mottakeren. Det er jo noe en kan jobbe med, lære å akseptere osv. Men å endre formen på følelsen går bare ikke. Tror jeg da. Jeg kjenner masse på følelsene mine, men prøver også å bruke kognitive metoder for å klare å endre tankemønster. Det er bare det at hittil så har jeg ikke hatt effekt ut av det.

___

Har hatt det så jævlig. Jeg synes det er så dårlig at jeg har blitt forflyttet i stedet for å kunne komme til den som er kjent for meg. Jeg må få snakket med psykiateren min i morgen om det..Men tror ikke jeg kommer noen vei da han har så mye press på seg fra ledelsen og øvrig helsepersonell i forhold til min situasjon at han kan neppe innfri mine ønsker selv om han vil.

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
padawan

Når jeg sliter med å sove setter jeg på en spilleliste jeg har på Spotify mer rolig musikk. Det hjelper meg veldig med å sove. Jeg har lest et eller annet sted at slik musikk senker pulsen og gjør det nye lettere å sove. Jeg er ikke i nærheten med å være så "tungt truffet" med innsovingsproblemer som du er men tenkte uansett jeg kunne gi seg er tips. Jeg setter det på vesig lavt.

 

Jeg har ikke vært så aktiv i denne tråden men følger med på hva du skriver.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt
På 25.6.2017 den 22.29, padawan skrev:

Når jeg sliter med å sove setter jeg på en spilleliste jeg har på Spotify mer rolig musikk. Det hjelper meg veldig med å sove. Jeg har lest et eller annet sted at slik musikk senker pulsen og gjør det nye lettere å sove. Jeg er ikke i nærheten med å være så "tungt truffet" med innsovingsproblemer som du er men tenkte uansett jeg kunne gi seg er tips. Jeg setter det på vesig lavt.

 

Jeg har ikke vært så aktiv i denne tråden men følger med på hva du skriver.

Hei. :)

Jeg pleier også å sette på rolig, lav musikk, men jeg skal prøve ut den spillelisten der. Kanskje jeg bare har hørt feil type. :)

-_______

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...