Livet ble ikke slik det skulle bli - Veien tilbake VOL.2.

[Skadeskutt]

Tomhet. Rastløshet. 

Spis ikke. Da blir du fet. 

Ut og springe, sykle eller gå. 

Ikke en dag uten. Da skal du få! 

 

Livet kjennes ut som en endeløs tunell.

En gang i blant ser en glimtet av lys,

Men det er nettopp det det er. Et glimt. 

Så blir det mørkt. En skulle ønske en aldri ble født.

Hver gang håpet begynner å gro,

Møter jeg enden for det er ingen bro. 

Ingen bro til å ta meg over. Over til den andre siden. Der hvor det er varme og mening med livet. Der en ikke er konstant sliten. 

Mine tanker og min kropp er som et fengsel. 

Med lidelse, smerte, ensomhet og trengsel. 

------ 

Ikke en bra dag. Jeg er fanget i et depressivt følelsesliv med en følelse av å ikke kunne bestemme selv. Mat og trening, vekt og kropp. Ensomhet, verdiløshet og en sterk følelse av at det har ingen ende. 

Hver gang jeg tror at nå går det bedre. Rundt den svingen der så er det sol! Men når jeg kommer dit så er det like grått og like endeløst. 

Føler meg som en parasitt. En verdiløs dritt. Klarer ikke tenke at det ikke er sant. For det er jo det. 

Hvordan kan det ha seg at jeg har vært rusfri i snart 1,5 måned? Jo, jeg må ha lappen tilbake. Tenker jeg å ruse meg når jeg er ferdig med rustesting? Ja. For hver gang jeg får rus-sug nå så tenker jeg at nei, jeg må jo ha tilbake lappen. Det er det eneste som gjør at jeg holder meg. En kan jo håpe at når jeg får lappen i september at livet føles bedre. At jeg ikke trenger rusen lenger, men akkurat nå trenger jeg den veldig. 

Er dette slik jeg skal leve. Jeg har brukt så mye energi på å være bedre, tenke bedre, gjøre det bedre. Men helt ærlig føler jeg det er noe veldig falskt ved det. Jeg mener, jeg har det jo like ille. Jeg bare later som. Av og til er det godt å late som, men når kvelden kommer så er det like vondt og tungt å leve. 

Å være under fattigdomsgrensen i Norge med tanke på økonomi hjelper jo heller ikke på. Er konstant stresset over økonomien. Jeg har ikke råd til å gjøre noe som helst lystbetont. Jeg har ikke økonomi til å kjøpe nok og sunn mat. Jeg har ikke økonomi til å betale verken lån eller studielån. Så det går på avdragsfrihet og det kan jeg ikke ha for evig. Hjelper ikke å selge leiligheten heller for det er jo dyrere å leie...Så hvis jeg selger og setter egenkapitalen min inn på BSU til "bedre tider" så vil det ikke hjelpe. Leieprisene er jo helt sinnsyke. 

Har prøvd å være så positiv og å jobbe så hardt med meg selv. Men jeg ser nå at jeg bare har lurt meg selv. Jeg har det ikke bedre. Jeg har ikke det..

Men klarer jeg å gråte eller å virkelig føle? Neida. Murene er der. "Beskytter" meg fra elendigheten.  

Endret 24. april 2018 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Så...Jeg har hatt en rar dag. Våknet tidlig og hadde en bulimisk "episode". Skjer ca 2-3 ganger i måneden. Så er langt bedre enn jeg var. Så fikk jeg besøk av ene kontakten min i den psykiatriske hjemmetjenesten. Vi gikk en tur på ca halvtime. Jeg har vedtak på 5 timer i uken og hittil har jeg bare fått 2-3. Så det må vi finne ut av. Trenger definitivt alle 5. 

Så gikk jeg tur med ei venninne jeg ikke har sett siden i fjor. Hun bor hos moren sin her i byen og sliter hun også. Bør absolutt prøve å styrke det vennskapet da vi var veldig nære fra tredje til tiende klasse. 

Deretter hev jeg meg rundt og ryddet og vasket hele leiligheten og vasket trappeoppgangen da det var min tur denne uken. Hopper i dusjen, barberer legger og diverse da jeg skal på badeland med sønnene mine i morgen.

Så kommer cravingen tilbake. Det kjennes fysisk i hele kroppen. Jeg lurer på om jeg er veldig PMS da jeg hadde eggløsning for en uke siden, om jeg har rus-sug eller om det er en form for trøstespising. Jeg har regulert følelser med mat helt siden jeg var sånn ni år gammel. På ulike måter. Har en uspesifisert spiseforstyrrelse siden symptomene mine veksler. Min mor derimot mente det er kroppen min som sier i fra at jeg har gått lenge nok i kcal-underskudd. Institusjonslivet pluss forrige sommers høye alkoholinntak gjorde at jeg la på meg Mye. Har aldri vært så tung før. Har gått ned 19 kg og er enda 4 kg unna min normalvekt. Altså vekta jeg har hatt når jeg har vært symptomfri i forhold til spiseforstyrrelse. Det kan hende, men jeg har tvunget meg selv til å spise normalt en uke i strekk, men cravingen blir bare verre. 

Så drar jeg på butikken for å kjøpe potetgull for jeg skal øve meg på, og "la" meg selv  skeie ut én gang i uka. På impuls tok jeg også to øl. Ville "teste" hvordan jeg reagerer på det. Siden jeg ikke har hatt et alkoholproblem siden sommeren, men brukt andre (ulovlige) rusmidler så tas det ikke blodprøver av meg. Bare urinprøver. Jeg har altså lov til å stikke alkohol så lenge det ikke blir et substitutt for den andre rusen. 

Jeg kommer hjem, spiser potetgull og tar min første slurk øl. Kjenner en ro komme over meg og det smaker så utrolig godt. Men så kjenner jeg det. Jeg vil ha mer, eller jeg vil ha andre rusmidler. Lengselen i kroppen min øker. Samtidig som jeg blir trist. Plutselig får jeg selvskadingstrang. Så nå skriver jeg her for å avlede meg selv. For jeg vil ha rus og jeg kjenner en intens trang til å skade meg selv. Kommer absolutt ikke til å gjøre det, men bare det at 1,5 øl gjør meg så emosjonelt ustabil!? Har jeg virkelig ikke kommet lenger enn som så? 

I hverdagen er jeg nærmest som en apatisk zombie, men så snart jeg får ørlite grann med alkohol i meg så blir jeg straks mer emosjonell. Har så dårlig kontakt med egne følelser at det kun er i rusen, evt. Ved abstinensfasen når jeg har sluttet med rus at jeg får kontakt med de. Murene rundt meg er så høye og alt jeg tenker på er hvor sinnsykt lyst jeg har til å stikke på byen og bli full. Igjen, det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal på badeland i morgen. 

Har lovet meg selv å aldri sette rusen foran barna igjen. Selv om det tidvis føles umulig. Er sånn sett ingen risiko. Jeg bare merker hvilke følelser og tanker jeg har hatt i dag og nå har. Også tenker jeg mye rundt hvorfor det er slik. Før ble jeg jo alltid bare tullete og glad av alkohol. Nå har jeg så mye undertrykte følelser at selv ei eneste øl trigger meg. 

Mulig det hadde vært anderledes hvis det var sosial drikking. Med gode venner. Uansett så er jo bare dette et bevis på at jeg ikke er klar for å drikke alkohol igjen. Jeg håper bare ikke det gir "mersmak". At det at jeg har krysset en bariere nå ved å tillate meg å drikke to små øl, gjør at det neste gang blir tre. Så fire, seks, ti. Plutselig er jeg på byen igjen og når alkoholen går i hodet på meg og den emosjonelle ustabiliteten min tar helt over, så blir jeg nok en gang plukket opp av politiet. 

Hvordan vil det føles da? At jeg havnet i rusens klør igjen? For et nederlag! Eller går jeg rett inn i "Jeg gir faen-modusen" igjen. 

Uff. For et tankekjør. Jeg er i grunn ikke skuffet over å ha tatt to øl. Det er ikke mye og de fleste gjør jo det innimellom. Det jeg derimot blir redd for er at dette er starten på å havne utfor igjen. Må jo bare være sterk og ikke tillate meg det, men det er seriøst virkelig lettere sagt enn gjort. 

Det er som om den delen av hjernen som gjør at en blir avhengig av noe plutselig våknet opp fra en dvale. Hvor den roper "mer! Mer! Mer!". Den delen av en fra før avhengig person er sterk. Så alt for sterk. Skulle ønske de ikke solgte øl på butikken. Nabobygget mitt er en butikk. Hadde jeg måtte dratt til polet så hadde det vært vanskeligere å følge impulsene. Eller skal jeg si lettere å ikke gjøre det. 

Jaja. Denne dagen har vært lang og rar. Det jeg gjorde i morges føles ut som var i går...Men morgendagen kommer og da skal jeg sykle til min mor og dra på badeland med mine barn og min stefar. 

[Gjest Granola]

Jeg har fulgt deg og dagboka di under en annen bruker - men tenkte jeg ville legge igjen en kommentar ang dette du tenker på rundt inntak av rusmidler/alkohol.

Jeg har vokst opp med rusavhengige foreldre, og store deler av slekten min har enellerannen form for problematisk forhold til rusmidler(av foreldregenerasjon og eldre). 

MIne foreldre er begge rusfrie idag, det skjedde når jeg var tenåring. 

De går i NA/AA - og jeg kjenner mange andre som også går der/har gått der.

Erfaringen min er vel at når man først er tilbøyelig til å være avhengig, så må man kutte helt ut alt. Det betyr mer enn bare «favoritten». 

Så jeg ville ikke vært så dømmende ovenfor meg selv i din situasjon - jeg kjenner ingen med en avhengighet eller «problematisk forhold» som kan benytte hverken rusmidler eller alkohol uten at det er nesten garantert for å sprekke noe voldsomt. 

Så den rasjonaliseringen av den ene ølen vil jeg si at du bør droppe neste gang. Om du velger å kjøpe ei øl så er det ditt valg, men det er ikke «ok sålenge det ikke er favoritt rusmiddel». 

Om du etterhvert velger å gå i NA/AAprogrammet(når du er friskere) så vil du ikke møte ett eneste menneske som forventer å kunne benytte litt/moderat av noe som helst. De velger bort rusmidler på livstid, og lever etter det. 

Jeg tenker at du nå har gjort deg noen refleksjoner og en erfaring om hvordan kroppen reagerer selv bare med 1,5 øl - og da vet du det. Det at du tenker så mye på øl, og skulle ønske deg ikke fantes i en butikk sier noe om at du har et problematisk forhold til samtlige rusmidler - eller som du sier «avhengighet». Det kunne jo vært hva som helst, men for folk flest er det jo spilling/rusmidler/alkohol/matutfordringer. 

Og angående dette med rus og barn: jeg skjønte som voksen at avhengigheten alltid ville vinne, sålenge den avhengige ikke valgte hver dag å være rusavhengig. Det er ingenting som heter «Litt». 

Og det er jo prinsippet de lever etter; en dag av gangen. 12trinnsprogram, liksom.

Ikke ei uke eller ett år, men en dag. Så det sier jo noe om at det er mange som har det som deg, men mange av de klarer på etellerannet vis å stabl seg på bena etterhvert på sikt. Og det er ikke bare snakk om husmødre med et lite pilleproblem, men også regelrett narkomane og folk som virkelig har drukket seg fra absolutt alt i livet.

Med andre ord er det stort håp for deg - tenker nå jeg! Men ikke om du tenker at du kan benytte deg fritt av rusmidler sålenge det bare er «litt på en onsdag» eller «bare en tur på byen med drinker» eller «bare de tingene jeg ikke har sterkest avhengighet ovenfor». 

Jeg sier ikke dette for å gi kritikk for det ølgreiene, men for å realitetsorientere litt om at avhengighet virkelig er så kraftfullt at man ikke kan styre over handlingene/tingene man er avhengig av. Derav cold turkey. 

Og ja, det er kanskje kjipt å gå glipp av en fest eller to - men du får muligheten til å få et liv med barna dine og kanskje danne andre relasjoner hvor festing og drikking ikke er i fokus. Mange lever jo sånn, og har rike sosiale liv i de fellesskapene. 

[Skadeskutt]

Nå går det greiere igjen. Fikk skrevet av meg tankekjøret. Det virket!

Fortsatt redd for å strekke strikken lenger og lenger, så må absolutt finne styrken til å fortsette å holde meg helt unna. 

Jeg leste jo også spesialisterklæringen som er sendt til Nav for å få AAP ut fra ung ufør-sats. Jeg var fornøyd med den i den grad at jeg ikke kan tenke meg til at Nav gir meg avslag igjen. For hun skrev rett ut, svart på hvitt, at jeg med stor sannsynlighet kommer til å være minst 50% ufør i framtiden. Selv om jeg i løpet av 5-10 år kan bli bra nok til å jobbe noe. 

Det er jo en bra ting da jeg snur på hver krone og lever under fattigdomsgrensen i Norge. Samtidig så kan det være jeg ble litt lei meg av det også. Å lese om seg selv hvor det skrives om dramatisk funksjonsfall, per tiden 100% arbeidsufør osv. Jeg har jo visst dette lenge, det blir bare mer virkelig av å lese det i en erklæring sendt til Nav. 

Det er jo ikke noen drømmesituasjon at jeg med stor sannsynlighet kommer til å være delvis ufør resten av livet. Jeg ønsker å kunne leve et normalt liv, men dessverre så har mine hittil 27 år her på jorden gjort stor skade. Godt mulig uopprettelig skade. 

Uansett er målet mitt å komme meg ut i jobb igjen. Selv om jeg kanskje ikke vil bli i stand til full jobb. Det er noe jeg aldri har mestret. Dessverre. Jeg har hittil ikke tålt det. Selv om jeg har jobbet siden jeg var 15 år. Så ingen kan si at jeg ikke har prøvd. 

På samme tid så må jeg innrømme at jeg blir redd for å bli dømt av andre. La oss si at om fem år etter mye intensiv behandling og arbeidsutprøving ender med å feks bli permanent 50% ufør. Det er jo ikke slik at folk vil kunne se på meg at jeg faktisk ikke har evne til å jobbe fulltid. Etter ti år på Kvinneguiden så vet jeg hvordan mange med "usynlige" sykdommer blir sett på. Er jo ikke slik at jeg kommer til å gå rundt med et skilt på meg hvor mine diagnoser og traumatiske og ødeleggende opplevelser står. At jeg i løpet av 1,5 år har ikke mindre enn 1800 notater i journalen min. At jeg har vært tvangsinnlagt, beltelagt, elektrosjokkterapi og Gud vet hvor mye forskjellig jeg har prøvd. Det vises ikke på utsiden! Bortsett fra arrene da. Men igjen så går jeg ikke rundt og flasher dem. 

Hvordan skal man klare å se på seg selv som verdt noe som menneske hvis store deler av befolkningen ville sett på meg som trygdesnylter.. 

Jaja. Nok selvmedlidenhet. Jeg venter egentlig bare på at klesvasken skal bli ferdig så er det rett i seng. 

Endret 27. april 2018 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

8 minutter siden, Granola skrev:

Jeg har fulgt deg og dagboka di under en annen bruker - men tenkte jeg ville legge igjen en kommentar ang dette du tenker på rundt inntak av rusmidler/alkohol.

Jeg har vokst opp med rusavhengige foreldre, og store deler av slekten min har enellerannen form for problematisk forhold til rusmidler(av foreldregenerasjon og eldre). 

MIne foreldre er begge rusfrie idag, det skjedde når jeg var tenåring. 

De går i NA/AA - og jeg kjenner mange andre som også går der/har gått der.

Erfaringen min er vel at når man først er tilbøyelig til å være avhengig, så må man kutte helt ut alt. Det betyr mer enn bare «favoritten». 

Så jeg ville ikke vært så dømmende ovenfor meg selv i din situasjon - jeg kjenner ingen med en avhengighet eller «problematisk forhold» som kan benytte hverken rusmidler eller alkohol uten at det er nesten garantert for å sprekke noe voldsomt. 

Så den rasjonaliseringen av den ene ølen vil jeg si at du bør droppe neste gang. Om du velger å kjøpe ei øl så er det ditt valg, men det er ikke «ok sålenge det ikke er favoritt rusmiddel». 

Om du etterhvert velger å gå i NA/AAprogrammet(når du er friskere) så vil du ikke møte ett eneste menneske som forventer å kunne benytte litt/moderat av noe som helst. De velger bort rusmidler på livstid, og lever etter det. 

Jeg tenker at du nå har gjort deg noen refleksjoner og en erfaring om hvordan kroppen reagerer selv bare med 1,5 øl - og da vet du det. Det at du tenker så mye på øl, og skulle ønske deg ikke fantes i en butikk sier noe om at du har et problematisk forhold til samtlige rusmidler - eller som du sier «avhengighet». Det kunne jo vært hva som helst, men for folk flest er det jo spilling/rusmidler/alkohol/matutfordringer. 

Og angående dette med rus og barn: jeg skjønte som voksen at avhengigheten alltid ville vinne, sålenge den avhengige ikke valgte hver dag å være rusavhengig. Det er ingenting som heter «Litt». 

Og det er jo prinsippet de lever etter; en dag av gangen. 12trinnsprogram, liksom.

Ikke ei uke eller ett år, men en dag. Så det sier jo noe om at det er mange som har det som deg, men mange av de klarer på etellerannet vis å stabl seg på bena etterhvert på sikt. Og det er ikke bare snakk om husmødre med et lite pilleproblem, men også regelrett narkomane og folk som virkelig har drukket seg fra absolutt alt i livet.

Med andre ord er det stort håp for deg - tenker nå jeg! Men ikke om du tenker at du kan benytte deg fritt av rusmidler sålenge det bare er «litt på en onsdag» eller «bare en tur på byen med drinker» eller «bare de tingene jeg ikke har sterkest avhengighet ovenfor». 

Jeg sier ikke dette for å gi kritikk for det ølgreiene, men for å realitetsorientere litt om at avhengighet virkelig er så kraftfullt at man ikke kan styre over handlingene/tingene man er avhengig av. Derav cold turkey. 

Og ja, det er kanskje kjipt å gå glipp av en fest eller to - men du får muligheten til å få et liv med barna dine og kanskje danne andre relasjoner hvor festing og drikking ikke er i fokus. Mange lever jo sånn, og har rike sosiale liv i de fellesskapene. 

Hei og takk for tilbakemelding! Tar det absolutt ikke som kritikk. 

Det er godt mulig du har rett. Jeg kjenner selv både de som har klart å få et normalt forhold til alkohol og de som må holde seg helt unna. Per nå er jeg sistnevnte i alle fall. Det fikk jeg kjenne på i dag. 

Jeg kan prise meg lykkelig over at mine barn aldri har sett meg ruset. Jeg har hatt stålkontroll (altså holdt meg unna alt) når jeg har hatt de. Og de skal absolutt ikke måtte vokse opp med en aktiv rusmisbrukende mor. Jeg har tatt et valg om å leve nå. Mye på grunn av mine barn. Da må jeg også velge å være en god mor for dem. 

Men om jeg blir nødt til å være helt avholds for alltid eller om jeg en dag kan ta noen enheter i sosiale lag det får vi se på. Jeg har som sagt sett begge "typer".

Akkurat nå er uansett konklusjonen å holde seg helt unna. 

[Skadeskutt]

Var ikke lange tiden jeg fikk fra tankekjøret. Til tross for både Imovane og to typer antipsykotikum som jeg går på mot angst, uro, tankekjør og for mer sammenhengende søvn, så klarer jeg ikke å sovne. 

Jeg har hatt en aktiv dag og burde strengt tatt vært sliten. Jeg er jo sliten, men søvnen kommer ikke. Hadde en aktiv og sosial dag i går også. Like vanskelig å sovne og alt føles like meningsløst. Innbiller meg selv at bare jeg er sosial nok, aktiv nok, så vil jeg få det bedre. Eller kanskje hvis jeg finner nålen i høystakken av en mann som klarer å se på meg som noe annet enn et ødelagt vrak. Daaa blir det så mye bedre, men. Det er ikke sant. 

Jeg er for skadet. Mest psykisk, men det at jeg nok har skadet hjernen min (hatt oksygenmetning på 70%, mistet den automatiske respirasjonen og fikk medisin for å gjenopprette denne automatiske refleksen som er å puste) plager meg veldig. Jeg var over tre uker på avrusningen. Begynte å tenke på det at jeg husket ikke hvordan rommet mitt der så ut. Til tross for at jeg var på rommet sånn 22 timer i døgnet. Lå lenge og tenkte på det, og klarte bit for bit å hente fram hvordan det så ut. Jeg har slitt veldig med hukommelsen siden 7 februar. Jeg har blitt skjelt ut og kalt hjerneskadet igjen og igjen i mitt ni år lange forhold med min eks. Jeg var ikke hjerneskadet da, men det virker som jeg er det nå. 

Det er bare en uke til det skal vurderes om eksen min (ikke han jeg skrev om over) skal videre varetektsfengsles eller om han slippes ut. Da har han vært inne i åtte uker. Angsten for at han slippes ut tar stadig mer tak. Bare det å skrive om det gjør at jeg blir ekstremt nervøs og helt nummen i beina. Filmer spilles av i hodet mitt i forhold til hva jeg gjør hvis (når??!) Han bryter seg inn igjen. Jeg er redd for å bli drept...Det er en ekkel redsel og følelse å ha. 

Life is empty. Det er noe dritt at jeg er utskrevet fra akuttposten. Trenger skjermingen og tryggheten nå.

[Skadeskutt]

Da har jeg hatt noen timer med barna. Er hjemme igjen nå. Sliten etter badeland og slikt. 

Alone again. Selv om jeg er sliten så er jeg også rastløs. Klarer ikke sette fingeren på hva det er. Rastløs og lei. 

Har to veldig fine gutter da. Det er for dem jeg kjemper for livet nå. De fortjener ikke å miste meg. Så da må jeg bare holde ut og fortsette å jobbe med meg selv. Uansett hvor tungt det er.

[Skadeskutt]

Æsj så usunn jeg har vært den siste uken. Blir seriøst kvalm av å tenke på det. 

I morgen er det en ny uke og kostholdet skal skjerpes. Jeg skal ikke sulte meg og begynne å kompensere en hel masse. Skal fokusere på et sunt og regelmessig kosthold og fortsette med trening seks dager i uken. Da bør det jeg har lagt på meg de siste to ukene være borte innen to uker. Litt kjipt at jeg hadde vært mye nærmere vektmålet mitt hvis jeg ikke hadde disse to ukene med gradvis mer og mer utskeielser. Hadde nok bare vært to kg unna. Nå er jeg 4-5. Får mensen i løpet av uken så de siste dagene er definitivt et resultat av PMS! Men det gjør også at jeg holder mer på vann så nå skal jeg gå to uker uten å veie meg. Målet mitt de to neste ukene er å komme meg ned til 71,8 igjen.  Som er der jeg var for to uker siden før denne sprekken. Så fortsetter jeg derfra. 

Tror også jeg skal begynne å måle meg. For jeg trener mye for tiden og merker jeg har fått mer muskler. Kan derfor ikke stole helt på vekten. Tar derfor mål i morgen som jeg skriver inn her. Så tar jeg nye mål om én måned. 

Siden jeg har hatt en sprekk nå og føler at jeg må systematisre kosthold og trening mer slik at jeg går ned de siste kiloene og viktigst av alt; ikke går OPP i vekt. Ettersom jeg har en uspesifisert spiseforstyrrelse så må jeg være litt forsiktig. Så å begynne å telle kcal  er uaktuelt, skal bare veie meg maks en gang i uken og prøve å fokusere på en sunn og sterk kropp framfor tynnn/slank osv. 

Når jeg får hund får jeg så mye å gjøre at den kjedespisingen jeg har slitt med to siste uker vil reduseres av seg selv. Men jeg tilbragte forrige sommer med en langt høyere vekt enn hva som er normalt for meg. I november i fjor var jeg 89,9 kg. Aldri vært så tung før. 

Denne sommeren skal jeg være 68 kg. Må derfor gå ned ca 600 g per uke. Det er kjempelett så lenge jeg ikke skeier ut hele tiden. Fra november til februar så gikk jeg ned nesten ett kg i uken. Så tenker 600 g er innafor. Samtidig må jeg ta hensyn til at muskler veier mer og at når man bygger muskler så holder de også på mer vann. 

Jeg må være flink til å tenke rasjonelt og ikke bli for opphengt i det. Jeg elsker at jeg passer klærne mine igjen. Så nå må jeg bare sørge for at jeg går litt til ned i vekt og videre holder meg der.  Heldigvis en tid på året hvor man får lyst til å dra ut. 

Akkurat nå har jeg bokstavelig talt vondt i magesekken min for jeg er så mett. Altså skikkelig smerter! Jeg er egentlig ikke vant til å spise så mye så magesekken har jo tilpasset seg etter det siste halvårets spisevaner. Såå det er svært ubehagelig. 

Endret 29. april 2018 av Skadeskutt

[Kardinal]

Heier virkelig på deg! Helt utrolig at du har kommet igjennom så mye som har skjedd

Og slike mannfolk fortjener ikke leve. Jeg blir så sint!!!! Skulle sendt dem til havets bunn

Samme med anonyme AB! Du får trøste deg med at det er sikkert støgge, ekkle drittfolk som har store problemer selv når de skriver slik. 

Tenker på deg og ønsker deg alt godt

 

[Kardinal]

Jeg leser gjerne boka di når den evt måtte dukke opp. Du er veldig god til å formulere deg skriftlig🤓

 

[Skadeskutt]

På 30.4.2018 den 23.12, Kardinal skrev:

Heier virkelig på deg! Helt utrolig at du har kommet igjennom så mye som har skjedd

Og slike mannfolk fortjener ikke leve. Jeg blir så sint!!!! Skulle sendt dem til havets bunn

Samme med anonyme AB! Du får trøste deg med at det er sikkert støgge, ekkle drittfolk som har store problemer selv når de skriver slik. 

Tenker på deg og ønsker deg alt godt

 

Takk for det. Ja nei slike folk er ikke gode i hodet sitt. Rett og slett. Altså eksen min. Synes riktig nok det er frekt og rart at noen sitter og gjemmer seg bak AB for å angripe og trykke andre ned, men om de er gode i hodet eller ikke skal jeg ikke uttale meg om. Jeg bare skjønner ikke hva de får ut av det. 

--

En stund siden jeg har skrevet nå. Har liksom vært så nummen og følelsesløs den siste tiden. Samtidig som jeg kjenner at noe "bobler" under huden min. 

Det har vært ei tøff helg og en konfirmasjon og dermed samling av familie skulle vise seg å bli skikkelig hardt. 

Fikk et skikkelig skrikeanfall på kvelden da jeg endelig kom for meg selv igjen. Gråt og gråt og alle mulige destruktive tanker kom som kastet på meg. 

Siden da har jeg vurdert å ringe dps for å benytte meg av brukerstyrt plass. Jeg har en planlagt innleggelse der om to uker, men slik det har vært siste tiden så tror jeg det kan være lurt. Etter litt drøfting med legen min som jeg tilfeldigvis hadde time hos i dag så bestemte jeg meg for å ringe. Så i morgen skal jeg innlegges i fem dager. 

Jeg tenker alltid at jeg må bare bite tenna sammen. Suck it up. Men det er jo det som har skjedd igjen og igjen. Jeg lytter ikke til "varslene" kroppen gir meg og nærmest før jeg vet ordet av det så klikker det for meg og jeg ender opp med akuttinnleggelse på akuttpost. Legen gav meg den påminnelsen om at det er nettopp slik som nå som den brukerstyrte plassen er ment for. Å være i forkant. Prøve å unngå å falle helt i kjelleren. Nå får jeg kanskje muligheten til å finne roen og komme meg litt opp igjen før det evt. Rakner helt. 

At jeg klarte å ringe og ta kropp og sinn på alvor, at jeg tenker forebyggende, det er kanskje et framskritt i seg selv? Jeg gjør nå et tiltak for å unngå å havne helt på skeiva. Jeg har klart meg hjemme i 20 dager i strekk når jeg legges inn i morgen. Det er 1,5 år siden jeg var så lenge hjemme uten noen form for innleggelse. 

Hvis det kan hjelpe slik at jeg ikke må akuttinnlegges med masse styr i forkant så er det jo bra. Det er jo derfor jeg fikk brukerstyrt plass. Et lavterskeltilbud. 

Jeg har lav terskel for akuttinnleggelse også. Hvis brukerstyrt plass hadde vært opptatt og jeg om noen dager hadde kjent at det bare ble verre så kunne jeg dratt til fastlegen eller legevakt og sagt at nå er det like før jeg sprekker også hadde jeg nok fått innleggelse akutt. Likevel har jeg personlig HØY terskel for å be om akuttinnleggelse. Føler jeg må være akkurat like dårlig og ustabil som alle de andre gangene jeg har vært innlagt der. Så det er fort gjort at jeg bare presser meg til det er for sent og det ender med tvang igjen. 

Jeg skriver alt dette nå for å rasjonalisere for meg selv det at jeg skal innlegges i morgen. Synes det er veldig rart å legges inn på et så rolig grunnlag som at nå er jeg utslitt, jeg trenger hjelp til å hente meg inn igjen FØR det går for langt. 

Så får vi se om dette blir en positiv erfaring. Før har jeg alltid blitt "presset" til å takke ja til brukerstyrt i stedet for akuttinnleggelse. Hvor det å si nei uansett første til tvangsinnleggelse. De prøver jo alltid den minst inngripende metoden først. De gangene jeg har sagt nei så har det blitt tvang. Så etter hvert lærte jeg meg at selv om det var frivillig så var det mer som frivillig tvang. Og jeg var særdeles nedkjørt og ustabil når jeg kom til dps, evt. Akuttpost. Er jo der jeg har vært mest. 

SÅ! Nå prøver jeg noe nytt. Nå har jeg selv ringt og jeg får komme i morgen.

Veksler mellom å føle meg flink og å føle meg skikkelig svak. Så nå skriver jeg til krampa tar meg for å overbevise meg selv om at dette var bra gjort.

Tar i alle fall ansvar for egen helse? Eller er jeg svak som velger å lene meg så mye på psykiatrien. Er liksom ikke all oppfølgingen jeg får fra psykiatrisk kommunaltjeneste og VOP nok?! Er funksjonsnivået mitt så dårlig? 

Nei nei nei. Nå må jeg ikke vikle meg inn i mitt eget negative tankemønster. Må prøve å tenke at dette er en bra ting. 

[LillieNor]

Klokt valg av deg. 

Lykke til og klem til deg. 

[Gjest supernova_87]

Fy søren! Jeg er så imponert. Jeg tenker at det er helt supert at du velger dette for deg selv. Og ser du at du ikke trenger det og at du mestrer det på egen hånd kan du vel få dra hjem før det er gått 5 dager? 

Dette valget er å fortelle seg selv at man fortjener hjelp, man fortjener hvile. Det er så mye bedre å ta seg selv på alvor og lytte til kroppen enn å kjøre på fordi "jeg burde jo" eller "jeg fortjener ikke". Jo du fortjener det, og det er derfor du får det tilbudet. Og du er sterk som benytter deg av det i stedet for å ruse deg, og i stedet for å selvskade eller spy eller trene for mye. Du gjør noe godt for deg selv og det er et kjempesteg. Dette er ikke å være svak. Dette er å se sykdommen i hvitøyet og klare å ikke la den vinne. For sykdommen vil helst at du ruser deg, skader deg eller hører på stemmene om din verdiløshet. Men du sier "fuck you" til sykdommen og gjør noe godt for deg selv. Yes! 

Og ja, når man trenger akuttinnleggelser eller som jeg i dag hastetime hos legevakten så har man nedsatt funksjonsevne, man er syk, men det er ikke svakt. Det er sykt. Vi er syke. Og det har vi ikke valgt. Det handler ikke manglende viljestyrke eller annen styrke. Det handler om traumer og sykdom og kanskje til og med for mye viljestyrke. Å skulle klare for mye selv. Du blir ikke innlagt nå fordi du ikke klarte alene eller var svak, men fordi du er syk. Og det å klare å akseptere det og gjøre det beste ut av det, det er sterkt. 

[Skadeskutt]

På 7.5.2018 den 16.33, Sukrin skrev:

Klokt valg av deg. 

Lykke til og klem til deg. 

Takk!

På 7.5.2018 den 21.13, Rainstorm skrev:

Fy søren! Jeg er så imponert. Jeg tenker at det er helt supert at du velger dette for deg selv. Og ser du at du ikke trenger det og at du mestrer det på egen hånd kan du vel få dra hjem før det er gått 5 dager? 

Dette valget er å fortelle seg selv at man fortjener hjelp, man fortjener hvile. Det er så mye bedre å ta seg selv på alvor og lytte til kroppen enn å kjøre på fordi "jeg burde jo" eller "jeg fortjener ikke". Jo du fortjener det, og det er derfor du får det tilbudet. Og du er sterk som benytter deg av det i stedet for å ruse deg, og i stedet for å selvskade eller spy eller trene for mye. Du gjør noe godt for deg selv og det er et kjempesteg. Dette er ikke å være svak. Dette er å se sykdommen i hvitøyet og klare å ikke la den vinne. For sykdommen vil helst at du ruser deg, skader deg eller hører på stemmene om din verdiløshet. Men du sier "fuck you" til sykdommen og gjør noe godt for deg selv. Yes! 

Og ja, når man trenger akuttinnleggelser eller som jeg i dag hastetime hos legevakten så har man nedsatt funksjonsevne, man er syk, men det er ikke svakt. Det er sykt. Vi er syke. Og det har vi ikke valgt. Det handler ikke manglende viljestyrke eller annen styrke. Det handler om traumer og sykdom og kanskje til og med for mye viljestyrke. Å skulle klare for mye selv. Du blir ikke innlagt nå fordi du ikke klarte alene eller var svak, men fordi du er syk. Og det å klare å akseptere det og gjøre det beste ut av det, det er sterkt. 

Tusen takk for veldig oppløftende svar! Jeg prøver å ta det til meg. Er jo dessverre rask til å kritisere meg selv ned i gjørma, men det er jo akkurat det jeg øver meg på å slutte med. På en måte føler jeg at jeg har blitt "født" på nytt de siste seks ukene. All den tid jeg har vært i psykiatrien så har jeg ikke vært mottakelig for behandling. Det har vært livsviktig for meg å være innlagt. Både når det har vært tvang, frivillig tvang og helt frivillig, men jeg har ikke vært der at jeg har klart å ta tak i livet mitt. De siste seks ukene har jeg jobbet hardt med akkurat det. Det er veldig tungt og mitt gamle og inngrodde tankemønster prøver heeeele tiden å ta over. Ofte må jeg holde meg konstant opptatt for å slippe unna tankene. Likevel så MÅ jeg ta meg tid til å la meg selv tenke i løpet av en dag. Er jeg veldig sliten så er det vanskelig å tenke de "riktige" tankene. Sånn som nå i kveld. Jeg føler meg helt på felgen nå, men jeg så den komme. Jeg ringte og ba om brukerstyrt plass. Så jeg sitter ikke alene i leiligheten min. Kanskje har jeg denne gangen, for første gang, klart å styre unna enda en akuttinnleggelse? En kan jo håpe. 

Men jeg føler meg helt jævlig. Og hva gjør jeg da? Jo jeg ligger alene på rommet mitt. Tenker på at jeg trenger en samtale, men jeg får ikke til å ta kontakt med personalet. Dessuten er det ingen jeg er trygg på som er på jobb i kveld. 

 

Også må jeg bare si at jeg synes det er veldig modig av deg å klare å dra til legevakten. Det krever mye og det er så sykt mye mer vanskelig enn mange kan forestille seg. Jeg håper virkelig du fikk god hjelp.

[Skadeskutt]

Sånn ellers så føler jeg meg veldig rar om dagen. På den ene siden så er jeg mer stabil enn jeg har vært på snart to år. På den andre siden så føler jeg at det snart blir å klikke for meg. Det er noe som rører seg inni meg. Noe som snart blir til en kaotisk storm. Det ville vært et så enormt nederlag å sprekke nå når jeg for første gang på lenge har vært rusfri i åtte uker. Det ville vært et ufattelig nederlag å bli akuttinnlagt. Samtidig så vet jeg ikke om jeg kommer til å klare å unngå det. 

Jeg må hjem på lørdag. Akkurat nå vet jeg at det hadde gått galt hvis jeg var hjemme. Det var jo derfor jeg ringte på mandag for å komme inn FØR det går for langt. Likevel, blir dette bare en utsettelse? Vil jeg klare meg om noen dager? Hvordan skal jeg unngå det? Prate med personalet? Planlegge på forhånd hva jeg skal gjøre? 

I tillegg er det angsten. Angsten for eksen min som nå er sluppet ut av varetekt. Jeg er så redd for at han skal bryte seg inn igjen. Jeg er så redd for det at jeg håper nesten han gjør det på lørdag bare så jeg får det overstått. At jeg hører han i tide, får utløst voldsalarmen og at politiet kommer like fort som de andre gangene. Slik at han blir pågrepet igjen og satt tilbake i fengsel. Hver eneste gang jeg kjenner på denne angsten så kobler jeg ut. Dissosierer. For jeg klarer ikke å forholde meg til hvor dypt den angsten sitter. Det er rett og slett alt for mye. 

Og hva skal jeg gjøre med angsten da? Er det en ting jeg er dårlig på å takle så er det angst. 

Føler det rabler for meg snart. 

[Skadeskutt]

Man skulle tro at jeg hadde sittet med følelsen av å ha hatt en god dag. Jeg har ligget masse i solen, spilt 5 runder kubb med personal og medpasienter, gått en topptur i nærområdet (1 mil) og reddet tre maur fra å drukne. 

Men...Jeg føler ikke det har vært en bra dag. Jeg har en stor klump i magen. Har en sterk følelse av at alt er på vei til å gå til helvete. Jeg vet ikke akkurat hva det er, men denne følelsen har blitt sterkere og sterkere. Det var denne følelsen som drev meg til å be om brukerstyrt plass. Det er denne følelsen, som nå er større, som gjør at jeg virkelig gruer meg til å skrives ut på lørdag. Denne følelsen som jeg frykter skal vokse seg så stor at jeg ikke klarer å kjempe i mot. At alt går til helvete og jeg ender opp med akuttinnleggelse..

I dag eller i morgen blir nok valpen jeg skal kjøpe, født. Men...Akkurat nå er jeg usikker på om jeg er klar. Er jeg klar for valp? Kan ikke risikere å måtte få noen til å passe henne fordi at jeg er stuck i min egen sykdom med innleggelser og alt sammen. 

På den ene siden kan det være skikkelig bra for meg å få hund. På den andre siden derimot, så er det et ansvar jeg ikke er klar for enda. Dette er tredje gang jeg venter på valp. Har feiget ut to ganger før. Heldigvis. For jeg var ikke klar da. 

Er jeg klar nå? 

[Skadeskutt]

Så tok eksen kontakt igjen. Ringte politiet. De har vært her og tatt bilde av meldingen og loggført hendelsen. Dessverre er det ikke sikkert det er nok til at de kan pågripe han igjen, men de skulle snakke med politijurist om det. 

Jeg har hatt et kraftig angstanfall. Nå er jeg fysisk kvalm og klumpen i magen er stor og tårene sitter løst.

Jeg er så jævlig redd. Jeg frykter for livet mitt...

Men jeg visste jo dette. Jeg visste han kom til å bryte kontaktforbudet. Likevel reagerte jeg mye kraftigere enn jeg hadde trodd. Han har traumatisert meg. Som om jeg ikke hadde nok dritt fra før av..

[Sirah]

Hjelpes! Ser det er lenge siden denne posten. Hvordan går det med deg? 

[Monstrum]

Hvordan har du det Skadeskutt? Snart en måned siden du skrev her, håper du har det bra!

[Kardinal]

Tenker på deg og håper du har det (etter forholdene) bra!