Savn etter firbeint bestevenn

[Mellifluous]

Min fine, fantastiske, gode bestevenn ble avlivet i dag. Den kjære katten min ble syk, faktisk på samme tid som meg, og i dag var det på tide å ta farvel. Jeg har visst en stund nå, at det var lite håp og at det kun var et spørsmål om tid - men ingenting har kunnet forberede meg på den sorgen jeg føler på nå. 

Noen vil kanskje si at katter er egoistiske og "kun" kjæledyr, men hun var så mye mer enn det. Vi har vokst opp sammen, og jeg har alltid sett på henne som min trygge base. En som alltid ville elske meg uansett. Hun var flink til å trøste; når jeg lå i senga og gråt kom hun og la seg inntil meg og sammen lå vi under dyna.. jeg gråtende og hun som støtte. I de mørkeste tider hvor jeg følte meg helt alene, da var hun der. Hun var alltid der. Da jeg gikk hjem fra skolen løp hun meg i møte, en gjenforening som var like viktig hver eneste dag. Selv om hun var hele familiens katt, hadde vi et spesielt bånd.. det var oss to. Hun var min, og jeg var hennes. Som hun alltid var der for meg, var jeg der for henne i dag. Jeg holdt henne, jeg koste med henne, og hun sovnet inn i fanget mitt på et fint dyrlegekontor med utsikt over havet. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg har snakket med familien om det, jeg har grått utallige tårer alene i senga, og jeg har prøvd å tenke at hun har det bedre nå. Men jeg klarer ikke å takle tanken på at jeg aldri kommer til å se henne igjen, hvordan i all verden skal jeg fortsette livet uten min bestevenn? Min aller største støttespiller? Jeg er klar over at jeg nå har en sjokkreaksjon, men jeg er dypt redd dette kun kommer til å bli verre. Jeg har lenge slitt psykisk, og er for øyeblikket midt i en tung fase. Jeg er redd alt kommer til å bli verre nå, og jeg skammer meg for hun hadde ikke ønsket det for meg. Hun hadde ønsket at jeg tok vare på minnene og husket hvor fantastisk hun var, men sorgen er for stor. Jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang kommer over dette tapet.. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med denne tråden.. kanskje det hjelper å høre andres erfaringer? Det er helt utrolig hvor knyttet man blir til disse flotte skapningene, og jeg vet jeg ikke er alene om å føle det sånn. 

[Puselusk]

Måtte selv ta den beslutningen i fjor sommer. Jeg kjenner så utrolig godt til den følelsen. Det er selvfølgelig ikke "bare en katt". Kjærlighet er rent subjektivt, og går på tvers av arter. Sorg er ikke mindre reell om man mister en katt, eller menneske, det avhenger av båndet man hadde med personen (bruker ordet person om både katt og menneske). Jeg har mistet flere mennesker, i form av familie og venner i dødsfall. Det vanskeligste jeg noen gang har opplevd er likevel når jeg måtte si farvel til katten min, og tiden etterpå. Jeg sørger fortsatt og gråter ihvertfall ukentlig på grunn av savnet selv om det har gått over et halvt år.

Jeg vet ikke helt hva jeg kan gi av råd, men å snakke med noen regelmessig den første tiden tror jeg er viktig. Selv om man har vrengt sjelen en gang til noen, så er det å miste noen så nære noe som tar opp mye. Å ha noen som forstår at man trenger å lufte ut med jevne mellomrom er til stor hjelp. For noen hjelper det å snakke om det f.eks. hos psykolog o.l om man går til en, for noen kan en gruppe på facebook for katteelskere være et sted der man kan dele minner og snakke om sorgen et fristed. Mange i en slik gruppe forstår at det ikke bare er å "legge det vekk". Man må få utløp, og man må få vise hvor mye en person betyr for en.

For meg har det noen gang hjulpet å "skrive brev" til pusen min. Det hjelper meg på en eller annen måte å komme nær ham.

Og ikke si du aldri kommer til å se henne igjen, den dagen vi selv er borte fra denne jorden møter vi dem igjen. Kjempestor klem fra en som absolutt kan fortelle deg at du ikke er alene <3

 

 

[Carrot]

Sorg er en reel reaksjon uansett om det "bare" er for "et dyr" - eller kanskje spesielt da siden dyr er så utrolig trofaste og avhengig av deg på mange måter. Det blir et tomrom, en stillhet - en mangel. De som sier de ikke savner et kjæledyr de har hatt lenge i en slik setting er etter min mening kalde  klart noen føler savnet og sorgen ulikt, men de aller fleste kjenner på det.

Det eneste som kanskje er en trøst er at det endrer seg over tid - følelsen av savn. Kanskje en dag vil du til og med vurdere et nytt kjæledyr. 

*klem*

[Gjest canacas]

Ingen trøst kanskje, men jeg savner fortsatt min bestevenn fra oppveksten. Fikk 12 år med verdens fineste hund. 

[Blålys]

1 time siden, canacas skrev:

Ingen trøst kanskje, men jeg savner fortsatt min bestevenn fra oppveksten. Fikk 12 år med verdens fineste hund. 

Synes du er kjempeflink til å sette ord på din sorg og din reaksjon, det er et godt skritt mot å bearbeide følelsene. Det er bare du som vet hvor vondt sorgen gjør, så tenk ikke på hva andre måtte mene. Når du kommer litt til hektene så kanskje du burde tenke på en ny bestevenn, kanskje en hund? Masse frisk luft og mosjon, og en som logrer og er glad hver dag du kommer hjem! Lykke til med å takle sorgen din!

[Gjest canacas]

4 minutter siden, Blålys skrev:

Synes du er kjempeflink til å sette ord på din sorg og din reaksjon, det er et godt skritt mot å bearbeide følelsene. Det er bare du som vet hvor vondt sorgen gjør, så tenk ikke på hva andre måtte mene. Når du kommer litt til hektene så kanskje du burde tenke på en ny bestevenn, kanskje en hund? Masse frisk luft og mosjon, og en som logrer og er glad hver dag du kommer hjem! Lykke til med å takle sorgen din!

Dette er ikke min tråd, siterte du feil?  

[Blålys]

Akkurat nå, canacas skrev:

Dette er ikke min tråd, siterte du feil?  

Ble litt feil, du er vel uten en tråd her! Tror du jeg er inne på noe?

[AnonymBruker]

Sender deg en klem, ts. Bare tanken på at jeg en dag kommer til å miste katten min får meg til å gråte. Dyr kan bety så mye de også! Det er lov å være lei seg. Kanskje du en dag finner ut at du ønsker deg en ny katt, eller et annet dyr. Inntil videre må du jo bare sørge slik det er naturlig for deg. 

Anonymkode: 21e2b...854