Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg skrev denne tråden. 

Jeg sitter med en blanding av følelser av sinne, hvordan jeg lot meg sette i gang med en person uten å vite noe om fremtidsplaner og ideer, hvordan jeg kunne tillate meg til å sveve av gårde og slippe noen inn i hjertet mitt. Samtidig så sitter jeg med en følelse av tristhet og føler sorg. Jeg tviler på at han sørger over meg. Hvem hadde giddet å sørge over meg er det som jeg føler, men jeg sørger over han. At jeg ikke kan holde rundt han mer, kysse han, klemme han, sitte i nærheten av han eller aldri høre stemmen hans. Jeg gleder meg til dagene går og til jeg kommer lengre av gårde. Jeg gleder meg til han er glemt, helt glemt. 

Vi var så like, virkelig. Nesten samme livssituasjon, samme bakgrunn, og så god forståelse for hverandre. Jeg sitter og føler.. vil jeg virkelig treffe noen igjen som virkelig forsto meg? 

Hater meg selv som har lyst til å dra hjem til han og hamre på døren hans for å si... Du.. vær så snill.. la oss gjøre dette igjen. 

Anonymkode: 18a07...0ff

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
På 20.7.2020 den 0.56, AnonymBruker skrev:

Det er tankekjøret om natta som er det værste

Anonymkode: 2615f...9d7

Jeg er så enig med deg. Jeg skulle ønske jeg bare kunne gi mer faen... i alt...

Anonymkode: 18a07...0ff

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Nå er klokken 01.23 og ligger og griner. :P I dag så er det en uke siden sist jeg så han. Det var en fredag morgen jeg sist så han. Klokken var.. hmm... hva var klokken? Jeg begynte tidlig på jobb, så jeg måtte ut døren og vi sa litt slurvete ha det. Hodet mitt spinner nå. Jeg har så lyst til å snakke med han, klemme han, og være nær han. Jeg var til og med sammen med han på bursdagen min (har bursdag i juli). :ler: Så desperat var jeg. Jeg lete etter øyeblikk og pleide å tråle timeplanen vår så vi fikk litt tid sammen. Jeg er så sikker på at han ikke sørger over meg på samme måte som jeg sørger over han, men akkurat nå så føler jeg at han sikkert er glad for å være kvitt meg. :P Vi satt på t-banen i stad og jeg følte bare at om jeg så. han.. så kom jeg til å begynne å grine. Jeg håper jeg slipper å se han... at jeg bare kan la være å se han og at det som vi hadde blir et fjernt minne med tiden. :) 

Anonymkode: 18a07...0ff

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er klokken 01.23 og ligger og griner. :P I dag så er det en uke siden sist jeg så han. Det var en fredag morgen jeg sist så han. Klokken var.. hmm... hva var klokken? Jeg begynte tidlig på jobb, så jeg måtte ut døren og vi sa litt slurvete ha det. Hodet mitt spinner nå. Jeg har så lyst til å snakke med han, klemme han, og være nær han. Jeg var til og med sammen med han på bursdagen min (har bursdag i juli). :ler: Så desperat var jeg. Jeg lete etter øyeblikk og pleide å tråle timeplanen vår så vi fikk litt tid sammen. Jeg er så sikker på at han ikke sørger over meg på samme måte som jeg sørger over han, men akkurat nå så føler jeg at han sikkert er glad for å være kvitt meg. :P Vi satt på t-banen i stad og jeg følte bare at om jeg så. han.. så kom jeg til å begynne å grine. Jeg håper jeg slipper å se han... at jeg bare kan la være å se han og at det som vi hadde blir et fjernt minne med tiden. :) 

Anonymkode: 18a07...0ff

Vi som i meg og mitt barn. :P 

Anonymkode: 18a07...0ff

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 2 uker senere...
Koya

Alt er så vondt nå. Jeg valgte å avslutte behandlingen jeg har gått i de to siste årene da jeg ikke orker å måtte bytte til enda en ny behandler, og jeg blir dårlig av den voldsomme utskiftningen som vi opplever innen gruppeterapien. På en måte føles det rett å slutte så noen andre kan få plassen ( og jeg hadde blitt tuppa ut om ett år uansett da det er maks 3 år der ) samtidig så føles det som jeg går gjennom en intens hjertesorg. Jeg mistet allerede individualterapauten min før sommeren, og nå mister jeg alle de andre på huset. Det kommer til å bli rart å ikke lengre ha det stedet å gå til to ganger ukentlig og prate..

Faen as, jeg vil bare grine.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg startet på antidepressiva her for ca. 2 uker siden, sliter med symptomer på angst og depresjon. Var ekstremt skeptisk for jeg var veldig redd for bivirkninger(da noen kan bli suicidale og selvskade, og jeg er/gjør...). Startet derfor på halvparten av normal oppstartdose før jeg gikk over til normal dose.

Holy. Fucking. Shit.

Trodde først det var en placebo effekt, eller at jeg tilfeldigvis har en god periode samtidig med oppstart, men legen min sa at det var enkelte som responderte veldig raskt, så er mulig effekten er reell. Alle disse vanskelige, påtrengende tankene og følelsene har gått fra å brøle til meg fra høytalere på størrelse med en høyblokk, til å febrilsk forsøke å få oppmerksomheten min fra et lydtett rom. Jeg har forsøkt å trigge meg selv med overlegg men jeg klarer det ikke. Merker denne litt avflatede effekten mtp. følelser generelt, men det synes jeg er en helt grei tradeoff i forhold til hvordan jeg er til vanlig! Så er kjempespent på hvordan det går fremover nå:)

Anonymkode: 64a07...602

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Dere som er deprimerte: hva ønsker dere at andre som bryr seg om dere skal si/gjøre? Hva savner dere mest fra de rundt dere - eller hva har noen gjort som betydde ekstra mye? Forstår at dette er individuelt - men hører veldig gjerne tankene deres. 

Spør fordi jeg kjenner noen som er veldig langt nede, og dessverre ikke har mye erfaring med depresjon fra før. På forhånd tusen takk ❤️

Anonymkode: 23978...8ef

Lenke til innlegg
Del på andre sider
æøå*

Postet ved et uhell.

Endret av æøå*
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Sheik

Jeg har nylig spleiset et vennepar av meg hvor det ble full klaff og de er perfekte for hverandre. Jeg er så utrolig glad på deres vegne, men samtidig føler jeg litt på det at jeg selv aldri vil finne meg en partner. Oppi dette har jeg mistet to av mine nærmeste fordi de tilbringer all fritid med hverandre. *sukk*

Jeg har snakket med venninna om at tiden jeg er inne i nå er tøff på grunn av noe som ser ut til å gå til rettasak, og jeg får ikke svar engang fordi hun sitter i nyforelska-bobla si. Har spurt henne om å finne på ting sammen, men det er ikke lett å presse tid til meg blant jobb og sin nye kjæreste.

Jeg har akkurat nå så dårlig råd på grunn av uforutsette regninger at jeg ikke engang kan hente ut medisinene mine, eller gå til legen slik at jeg får tømt tankespinnet 😞 jeg får dekket dette av NAV, men tankespinnet gjør meg helt handlingslammet. Klarer ikke lage mat engang. Jeg har ikke dusjet på over en uke. I morgen skal jeg skjerpe meg. Håper jeg. 

For første gang i mitt liv skulle jeg ønske at jeg kunne vært noens førsteprioritet. At jeg kunne lagt maska jeg bruker daglig på hodeputa i senga og tillate meg selv å være sårbar, og tørre å vise den siden til andre. Men jeg må være voksen og tøff hele tiden. Det er hva som forventes av meg. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Er lenge siden jeg har følt det slik som nå. Har vært så treg og langt nede, som om at hodet og kroppen går i slowmotion. Har følt meg ganske rolig egentlig, noe som er depresjonen sin skyld. Men i dag har jeg en skikkelig angstdag. Knute i magen, dirring i kroppen, hjertebank og det føles ut som at jeg skal gråte. Hodet går i tusen og jeg klarer ikke å fokusere på verken film eller bok. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg! Det er som om at jeg har en trang til å løpe i sirkel, telle til 10.000 og vaske gulv samtidig. Har angst uten grunn, våknet opp med det. Har en rolig dag planlagt, rolig helg, ingen planer. Allikevel så er jeg på nippet til å sniffe valium for å ro meg ned!! 

Anonymkode: 79f48...0ca

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Føler jeg drukner i meg selv.

Anonymkode: 4a960...384

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Tidligere kunne jeg pusle sammen et ca realistisk bilde av meg som noen som var verdt litt omsorg, og det hjalp når jeg var uttafor selv om ingen faktisk så det bildet.  Nå er jeg ikke så hel ved lenger, ting jeg har gjort og som har skjedd som jeg ikke har maktet å 'eie'.  Uff, er i en sånn periode der jeg assosierer til smålige og skamfulle episoder hele tiden.  Føler at ordet forråder tanken så veldig hvis jeg ser for meg å snakke med noen, at det bare vil gjøre meg mer usynlig/ gjøre det åpenbart hvor umulig det er å bli sett. 

Anonymkode: fc44d...d1e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er i praksis allerede død. En mann som er en taper, og som aldri får ting til. Har ikke noe å kjempe med, vil bare oppløses i intet.

Anonymkode: 2c808...444

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Sheik

Jeg merker at jeg er tom for medisiner og er for blakk til å hente ut reseptene mine. Ikke at jeg tør å gå ut lenger. Gledene forsvinner mer og mer, og de kommer sjeldnere og sjeldnere. Jeg har gått mye turer i det siste (kjørt lang til ingensteds og gått der ingen er). Jeg prøver å gjøre ting som skal distrahere tankene, men jeg klarer ikke å holde fokus på noe. Skulle ta oppvasken, endte med å gå opp og ned trappa hjemme uten å huske hva jeg skulle gjøre. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 23.8.2020 den 16.23, AnonymBruker skrev:

Jeg er i praksis allerede død. En mann som er en taper, og som aldri får ting til. Har ikke noe å kjempe med, vil bare oppløses i intet.

Anonymkode: 2c808...444

Det hørtes ikke greit ut, at du føler det slik. Jeg er helt sikker på at du er en unik mann med fine kvalifikasjoner. Forsøk å gjøre ting som kan gi deg litt glede og motivasjon der du bygger deg opp psykisk/fysisk. Unngå å dra deg selv ned, blir bare verre. Kutt tanken tvert. Det kjipeste med en depresjon er at alt, absolutt alt blir negativt og en mister energi. Men bare forsøk i det små, litt etter litt. Kanske kan en hobby hjelpe, aktivitet/trening, sunnere kosthold etc. Lykke til 🍀 Husk at du har kun dette livet, forsøk å gjøre det beste ut av det du har fått utdelt. Ingen lett jobb, men bedre å forsøke, enn å råttne fullstendig, eller? 

Jeg liker å hjelpe og støtte andre. Som en nøytral og anonym person. Har som de fleste fått litt erfaringer selv med utfordringer i livet, opp igjennom.  

Send ev en pm. 

 

Anonymkode: 8e3b7...92e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 2 uker senere...
AnonymBruker

Må le høyt av alle som poster på nettet om hvor viktig det er å ta vare på hverandre siden det er Verdensdagen for selvmordsforebygging idag . Det er så åpenbart at det kun postes for oppmerksomhet. Det aller verste er politikerne som står og forteller hvor viktig det er å hindre folk i å begå selvmord, mens de planlegger nye kutt i velferd og psykatri. Jeg SPYR.

Anonymkode: ef0b3...305

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 4 uker senere...
AnonymBruker

Gruer meg til verdensdagen for psykisks helse i helga. Skulle ønske ting var som før og mediene holdt kjeft om psykiske lidelser. Jeg blir så trigget.

Anonymkode: ef0b3...305

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 2 uker senere...
AnonymBruker

En venninne spurte meg forrige uke "du, begynner du å bli litt deprimert eller noe sånt?". Jeg sa at livet bare suger. Men neida, sikkert ikke deprimert. Hun vet ikke at jeg har kompleks PTSD og OCD... så jeg tenkte at det var bare at det at jeg er inne i en verre periode som skinner gjennom. For jeg er jo ikke deprimert. Jeg har tenkt at siden ingenting noensinne kan bli så ille som det var så kan jeg aldri bli deprimert igjen. De milde depresjonene som kommer og går teller ikke og verre enn det... det går ikke... for... det går bare ikke. Det orker jeg ikke. Jeg kan ikke bli deprimert. Jeg kan ikke være mer syk. 

Alt er slitsomt. Ingenting er gøy. Alt er meningsløst. Ingenting betyr egentlig noe. Folk ville vel egentlig ikke brydd seg om jeg døde. 

Velkjent. Ja, nettopp, ja. 

I natt når jeg nå ligger våken klokken 6 om morgenen innser jeg at jeg er kanskje blitt deprimert igjen jo. Og jeg ser ikke at det finnes noen løsning på det her. Jeg har hatt håpet. Nå skulle jeg endelig bli friskere, få livet litt tilbake. Begynte endelig å studere. Det var forferdelig tungt. Klarte knapt å ikke droppe ut. Men så begynte det å komme seg, i januar. Fikk litt mer kontakt med noen få her i byen. Og så skjedde korona og jeg taklet det greit en stund. Men tydeligvis ikke nå lenger. 

Jeg hater denne depressive følelsen. Den der man er så JÆVLIG pessimist. Den der alt er mørkt. Selv om jeg vet det er mye fint. Jeg har vært her før. Jeg vet hvordan dette funker. Jeg vet at depresjonen bedrar meg. Men likevel: alt er så innmari mørkt, inn til kjernen av meg. 

Alle de stusselige, plagsomme, litt patetiske depresjonstankene. Om at det finnes ikke håp, ikke muligheter. Om at ingenting fungerer... ingenting kommer noen gang til å bli bedre. Jeg vet de lyver men jeg tror så intenst på dem. De er Sannheten min. 

Og greia er at jeg tror ikke jeg har det i meg å bevege meg gjennom dette mørket på nytt. 

Den første gangen jeg ble deprimert, og alvorlig syk, for 13 år siden, turte jeg aldri å si til noen at jeg snakket med en psykolog og at jeg var deprimert. Jeg tør ikke nå heller. Men kanskje det kan gjøre det annerledes. Om jeg tør? 

Men de depressive tankene sier jo så høyt: ikke vær en byrde! De er ikke vennene dine egentlig! Ikke plag dem. 

Jeg klarer ikke dette. 

Anonymkode: 849b0...1ef

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Sheik

Alle har så høye forventninger til meg. Jeg skal begynne i jobb, få meg kjæreste, ta meg av datteren min, gå ned i vekt, bli frisk. Jeg prøvde å være ærlig i dag. Ble spurt om hvordan det gikk. Alt jeg klarte å si var "joda, det går, men det er utfordrende akkurat nå". Får til svar at "ja, men det er bare å komme deg gjennom det". Det er lett for deg å si. Jeg savner å høre denne personen si "jeg er glad i deg" og "jeg er stolt av deg". Jeg har aldri blitt fortalt dette i hele mitt liv - ok, bortsett fra på fylla når jeg deler alkoholen min. 

Jeg har ikke dusjet på snart to uker, har vasket meg én gang siden da. Jeg har spist omtrent 4 brødskiver hver dag, og det er alt, i en uke. Drikker i underkant av én liter væske i løpet av dagen. Sover på det meste 5 timer i løpet av et døgn - usammenhengende. Husarbeid er bare å glemme. 

Selv føler jeg ikke at jeg er verd å hjelpe. Jeg vil aldri bli en god ressurs for noen, ikke samfunnet, ikke de to "vennene" jeg har og ikke familie. Jeg vil aldri kunne bidra med noe positivt. Kroppen min er i ferd med å gi opp.

Jeg er så sliten. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Daryl Dixon
7 timer siden, Sheik skrev:

Alle har så høye forventninger til meg. Jeg skal begynne i jobb, få meg kjæreste, ta meg av datteren min, gå ned i vekt, bli frisk. Jeg prøvde å være ærlig i dag. Ble spurt om hvordan det gikk. Alt jeg klarte å si var "joda, det går, men det er utfordrende akkurat nå". Får til svar at "ja, men det er bare å komme deg gjennom det". Det er lett for deg å si. Jeg savner å høre denne personen si "jeg er glad i deg" og "jeg er stolt av deg". Jeg har aldri blitt fortalt dette i hele mitt liv - ok, bortsett fra på fylla når jeg deler alkoholen min. 

Jeg har ikke dusjet på snart to uker, har vasket meg én gang siden da. Jeg har spist omtrent 4 brødskiver hver dag, og det er alt, i en uke. Drikker i underkant av én liter væske i løpet av dagen. Sover på det meste 5 timer i løpet av et døgn - usammenhengende. Husarbeid er bare å glemme. 

Selv føler jeg ikke at jeg er verd å hjelpe. Jeg vil aldri bli en god ressurs for noen, ikke samfunnet, ikke de to "vennene" jeg har og ikke familie. Jeg vil aldri kunne bidra med noe positivt. Kroppen min er i ferd med å gi opp.

Jeg er så sliten. 

Har du ikke noe profesjonell hjelp heller? Som kan lytte til deg? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...