Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
2 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Ja dyr er så fantastisk. Har lyst på hund jeg også, men er dessverre for dårlig til det per dags dato. Forhåpentligvis blir det til i framtiden. :)

Det kommer nok en dag du vil bli frisk nok! Har du mulighet til å "låne" hund av noen som skal reise vekk en periode? 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner hva du mener. Hadde en hund selv som også alltid var der og skjønte når jeg ble lei meg osv. Savner sykt å ha dyr, men får ikke lov med dyr her jeg bor. Så det er noe som mangler😢 hva slags dyr skal du anskaffe? 

Anonymkode: 4e101...97c

Så leit at du ikke får lov til å ha dyr! Er du sikker på at et lite burdyr ikke er greit? Jeg skal få meg et par undulater. De er utrolig sosiale og jeg tror det kan hjelpe meg å få litt liv i hus! Jeg fikk ikke lov å ha husdyr i leiligheten i utgangspunktet. Spurte huseier om jeg kunne få fugl, og hun sa "ja, selvfølgelig! Jeg tenkte på husdyr som hund og katt siden jeg er allergisk". 

Anonymkode: d28f0...ac6

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

For en trist med utrolig fin tråd. 

Jeg har aldri gått til behandling eller fått noen diagnose, men har kjent på at livet er vanskelig i mange år nå (som stort sett bare har blitt verre). Nylig tok en bekjent av meg livet sitt, og det gjorde veldig sterkt inntrykk på meg både av den åpenbare grunnen av noen går bort og at måten det skjer på er så grusom og vanskelig å ta innover seg. Samtidig gikk det også inn på meg fordi jeg vet at jeg ikke har en topp psyke selv, og har ofte tenkt på om jeg burde søke hjelp, for å gjøre det jeg kan for å ikke ende opp der min bekjente gjorde. Så å poste her er kanskje første skritt.

Jeg er nok av typen som folk flest aldri ville tenkt er deprimert, da jeg stort sett er i OK eller godt humør utad, er med på en del ting og holder maska bra. Ofte vil jeg ikke si det er en maske heller - for de timene jeg er med venninner og drikker vin, eller tar en kopp kaffe med hyggelige kolleger, eller ser en film med søsteren min, så har jeg det ofte bra og setter pris på sosial kontakt. 

Men det jeg ikke viser er at stort sett alle timene av døgnet jeg ikke "må" være OK, så har jeg knapt noe energi igjen og det tar mye krefter bare å gjøre basic ting som å gå i dusjen, rydde opp etter meg selv, etc. I tillegg så sliter jeg mye med negative tanker om meg selv, kroppen min, fremtiden og livet generelt. I noen perioder blir det verre og jeg sliter med å ha noe som helst rutine på søvn, mat og til dels hygiene. Og selv om jeg ofte setter pris på det når jeg ender opp med å møte noen, så har jeg så himla høy terskel for å gå ut, vil aller helst bare gjemme meg hjemme og late som jeg ikke fins. Det går åpenbart også utover jobb i de periodene, selv om jeg stort sett klarer å gjøre et minimum av hva jeg må. 

Det tok litt tid før jeg i det hele tatt tenkte at jeg kunne være deprimert, fordi jeg vil ikke si jeg er "lei meg" - jeg er bare utrolig sliten og flat og ser ofte mørkt på alt. Har ofte tanken at jeg angrer på alt jeg har gjort i livet mitt siden jeg var i tenårene og at jeg har låst meg fast i et liv jeg egentlig ikke liker. Jeg skjønner at de tankene er ganske irrasjonelle, men jeg klarer ikke gjøre noe med hverken tankene eller de tingene som får meg til å tenke slik. 

Hvis noen som leser dette har erfaring med lignende ting og hvordan man kan gå frem for å gjøre positive endringer? Jeg har også problemer med at jeg overbeviser meg selv om at jeg ikke har "ekte problemer", at jeg bare er lat og dum, at jeg hadde blitt kvitt alt hvis jeg klarte å gå ned i vekt (vet av erfaring at det ikke hjalp, snarere tvert imot) osv. Så er derfor jeg aldri har tatt det opp med fastlegen (har testet meg for noen mangler, uten resultater). Hvis noen har noen råd eller tanker vil jeg gjerne høre ❤️ 

Anonymkode: 70c39...429

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer nok en dag du vil bli frisk nok! Har du mulighet til å "låne" hund av noen som skal reise vekk en periode? 

Så leit at du ikke får lov til å ha dyr! Er du sikker på at et lite burdyr ikke er greit? Jeg skal få meg et par undulater. De er utrolig sosiale og jeg tror det kan hjelpe meg å få litt liv i hus! Jeg fikk ikke lov å ha husdyr i leiligheten i utgangspunktet. Spurte huseier om jeg kunne få fugl, og hun sa "ja, selvfølgelig! Jeg tenkte på husdyr som hund og katt siden jeg er allergisk". 

Anonymkode: d28f0...ac6

Har tenkt på naken marsvin, de er utrolig søte. De er jo også allergivennlige tror jeg, er nesten aldri noen her og huseier er aldri her heller. Synes smågnagere er så nydelige ☺️

Anonymkode: 4e101...97c

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har tenkt på naken marsvin, de er utrolig søte. De er jo også allergivennlige tror jeg, er nesten aldri noen her og huseier er aldri her heller. Synes smågnagere er så nydelige ☺️

Anonymkode: 4e101...97c

Det er de absolutt! Du kan jo spørre huseier om du kan få deg et marsvin (helst to da de er flokkdyr) da! Det er godt selskap i dem. Trenger ikke være hund eller katt for å være gode kompanjonger 😊

Anonymkode: d28f0...ac6

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm

Jeg må bare blåse ut et sted jeg vet det er velmenende mennesker som vet hva det å slite kan handle om. 

I natt ringte jeg til Mental Helse sin hjelpetelefon. Det er virkelig lenge siden sist. Jeg trodde, og tror vel egentlig fortsatt, at poenget var å kunne få snakke litt om hvordan man har det, hva man sliter med, hvordan man føler seg. Ikke å motta råd og formaninger. Og det verste er at når det først er natta jeg trenger å ringe noen om natta så er det råd og formaninger jeg får. Så nå sitter jeg her med puls i hundre fordi jeg er aktivert. Aktivert og engstelig, sint kanskje over å bli møtt som et brødhue. 

Jeg ringte og fortalte at jeg ikke fikk sove fordi det var noe jeg tenkte sånn på, og at siden klokken var 4 om natten så kunne jeg ikke ringe verken psykologen eller legen min, derfor tenkte jeg at jeg kunne prøve å ringe hit. Så forteller jeg om hva disse tankene går i, og fokusere på hvor sliten det får meg til å føle, og hvor håpløst jeg føler det er. Og så sier hun "men du får vel bare ...", "da må du jo bare ..." Og så snakker hun litt om det. Og jeg prøver å si at hun ikke forstår hva jeg mener men hun gønner på med "men det er jo ingen annen løsning enn bare ..." Og så prøver jeg å si at "nei, det er kanskje ikke det, men jeg orker ikke å ha det på mine skuldre (en ganske omfattende prosess og mye arbeid)", for poenget er at jeg ønsket å få fortelle noen hvordan jeg har det, ikke tusen råd om hva jeg bare MÅ gjøre. Med psykolog og legetimer jevnlig så har jeg en handlingsplan for å si det sånn. Så da sier hun "Nei, men da vet jeg ikke hvilke råd jeg skal gi deg da, da må du jo kontakte lege da og få henvisning til psykolog". Jeg svarer "som sagt innledningsvis så har jeg oppfølging hos både lege og psykolog, men de kan jeg ikke ringe på natten, jeg trodde man kunne ringe Mental helse når man hadde det vanskelig og trengte å snakke med noen om hvordan man har det, det du har gitt meg er masse råd jeg ikke ba om, setter pris på de og tar de med videre, men det jeg trengte var å snakke med noen og få fortelle at jeg er sliten og ikke føler jeg orker å leve mer med dette", og så sier hun bare "vi gir ikke medisinsk oppfølging da får du ringe legevakten". Jeg sa takk for rådene og at hun ikke kunne hjelpe meg. 

Men nå føler jeg meg så sykt aktivert og trigget. Er det der en god måte å møte noen i krise på? Jeg trenger vel ikke ringe legevakten fordi jeg ligger våken og ikke får sove av vanskelige tanker om et problem som riktignok gir meg selvmordstanker, når jeg ikke er reelt selvmordstruet. 

Vet dere hva gaslighting er? Jeg er så redd for å skrive dette/fortelle folk for jeg er redd for å få "var sikkert du som misforstod/du overdriver". Det er så slitsomt å være psykisk syk for det er liksom blancofullmakt for andre til å påpeke at når de behandler deg dårlig så er det bare du som innbiller deg ting. 

Håper noen orket å lese dette og kan dele noen tanker. Skjønner om innlegget var gjennomsyret av sinne, jeg ble bare helt satt ut av at noen kunne svare sånn. Det er jo ikke Rådspalten i Topp jeg ringte til! 😅 Men skal i alle fall ikke ringe Mental helse på en stund hvis jeg føler jeg ikke orker/holder ut mer! (Har hatt gode erfaringer med dem for flere år siden, så tenkte det ville gå bra)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Koya
5 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg må bare blåse ut et sted jeg vet det er velmenende mennesker som vet hva det å slite kan handle om. 

I natt ringte jeg til Mental Helse sin hjelpetelefon. Det er virkelig lenge siden sist. Jeg trodde, og tror vel egentlig fortsatt, at poenget var å kunne få snakke litt om hvordan man har det, hva man sliter med, hvordan man føler seg. Ikke å motta råd og formaninger. Og det verste er at når det først er natta jeg trenger å ringe noen om natta så er det råd og formaninger jeg får. Så nå sitter jeg her med puls i hundre fordi jeg er aktivert. Aktivert og engstelig, sint kanskje over å bli møtt som et brødhue. 

Jeg ringte og fortalte at jeg ikke fikk sove fordi det var noe jeg tenkte sånn på, og at siden klokken var 4 om natten så kunne jeg ikke ringe verken psykologen eller legen min, derfor tenkte jeg at jeg kunne prøve å ringe hit. Så forteller jeg om hva disse tankene går i, og fokusere på hvor sliten det får meg til å føle, og hvor håpløst jeg føler det er. Og så sier hun "men du får vel bare ...", "da må du jo bare ..." Og så snakker hun litt om det. Og jeg prøver å si at hun ikke forstår hva jeg mener men hun gønner på med "men det er jo ingen annen løsning enn bare ..." Og så prøver jeg å si at "nei, det er kanskje ikke det, men jeg orker ikke å ha det på mine skuldre (en ganske omfattende prosess og mye arbeid)", for poenget er at jeg ønsket å få fortelle noen hvordan jeg har det, ikke tusen råd om hva jeg bare MÅ gjøre. Med psykolog og legetimer jevnlig så har jeg en handlingsplan for å si det sånn. Så da sier hun "Nei, men da vet jeg ikke hvilke råd jeg skal gi deg da, da må du jo kontakte lege da og få henvisning til psykolog". Jeg svarer "som sagt innledningsvis så har jeg oppfølging hos både lege og psykolog, men de kan jeg ikke ringe på natten, jeg trodde man kunne ringe Mental helse når man hadde det vanskelig og trengte å snakke med noen om hvordan man har det, det du har gitt meg er masse råd jeg ikke ba om, setter pris på de og tar de med videre, men det jeg trengte var å snakke med noen og få fortelle at jeg er sliten og ikke føler jeg orker å leve mer med dette", og så sier hun bare "vi gir ikke medisinsk oppfølging da får du ringe legevakten". Jeg sa takk for rådene og at hun ikke kunne hjelpe meg. 

Men nå føler jeg meg så sykt aktivert og trigget. Er det der en god måte å møte noen i krise på? Jeg trenger vel ikke ringe legevakten fordi jeg ligger våken og ikke får sove av vanskelige tanker om et problem som riktignok gir meg selvmordstanker, når jeg ikke er reelt selvmordstruet. 

Vet dere hva gaslighting er? Jeg er så redd for å skrive dette/fortelle folk for jeg er redd for å få "var sikkert du som misforstod/du overdriver". Det er så slitsomt å være psykisk syk for det er liksom blancofullmakt for andre til å påpeke at når de behandler deg dårlig så er det bare du som innbiller deg ting. 

Håper noen orket å lese dette og kan dele noen tanker. Skjønner om innlegget var gjennomsyret av sinne, jeg ble bare helt satt ut av at noen kunne svare sånn. Det er jo ikke Rådspalten i Topp jeg ringte til! 😅 Men skal i alle fall ikke ringe Mental helse på en stund hvis jeg føler jeg ikke orker/holder ut mer! (Har hatt gode erfaringer med dem for flere år siden, så tenkte det ville gå bra)

Jeg har samme erfaring som deg og har helt gitt opp å ringe slike steder.(mental helse, LFSS og sidetmedord) Det verste er som du sier den " gaslightinga ", for når jeg har prøvd å ta opp det jeg har opplevd med andre så er det jeg som får skylden siden jeg har borderline og sikkert bare "overreagerer". Gøy å ha psykisk syk stempelet i panna ja 😛

Ikke virker det som de følger helt med på hva du forteller underveis heller, for jeg har også fått beskjed av dem om å ta kontakt med fastlege for å få henvisning til DPS hvis jeg sliter så fælt, og må da minne dem på at jeg ved flere anledninger under samtalen vår har nevnt at jeg har gått i behandling i 18 år til sammen i sommer nå, og allerede er i et flerårig behandlingsopplegg for personlighetsforstyrrelser ukentlig.  Håpløst. 

Endret av Koya
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Rainstorm
1 time siden, Koya skrev:

Jeg har samme erfaring som deg og har helt gitt opp å ringe slike steder.(mental helse, LFSS og sidetmedord) Det verste er som du sier den " gaslightinga ", for når jeg har prøvd å ta opp det jeg har opplevd med andre så er det jeg som får skylden siden jeg har borderline og sikkert bare "overreagerer". Gøy å ha psykisk syk stempelet i panna ja 😛

Ikke virker det som de følger helt med på hva du forteller underveis heller, for jeg har også fått beskjed av dem om å ta kontakt med fastlege for å få henvisning til DPS hvis jeg sliter så fælt, og må da minne dem på at jeg ved flere anledninger under samtalen vår har nevnt at jeg har gått i behandling i 18 år til sammen i sommer nå, og allerede er i et flerårig behandlingsopplegg for personlighetsforstyrrelser ukentlig.  Håpløst. 

Takk for at du svarte meg! 

Jeg har hatt god erfaring med Kirkens SOS, og der VET jeg strategien er å lytte og støtte i det som er her og nå. Men så kjenner jeg etter hvert så "mange" som er frivillig der at jeg ikke orket ringe dit. Så trodde jeg jo at strategien var den samme hos Mental helse! 

Jeg ringte jo ikke dit for å få råd på råd på råd sagt i en sliten, nedlatende tone som om det faktisk bare er å gjøre ditt og datt. Dessuten var klokken 4 på natten jeg skal jo ikke gjøre alt mulig da! 

Det som gjør meg så trist noen ganger, det er det at for meg er det helt åpenbart hva som er en god måte å møte noen på, men det skremmende og triste er at så mange ikke gjør en brøkdel av det som er godt men på motsatt side i beste mening er skikkelig frekk og krenkende. Og det er så håpløst. Når til og med folk som jobber sånne stedet er "Du må jo bare..." Og alskens råd når man aldri ba om råd, da er det vanskelig som du sier å gå rundt å være psykisk syk. 

Man blir lært opp av samfunnet til å alltid tvile på ens følelser og ens grenser, for hver gang noen behandler deg dårlig, som er mye av i psykisk helsevern, så er det bare fordi "Du er jo syk" så slipper de å høre på deg. I det siste har jeg lest mye om holistisk psykologi og fokus på "wellness" og kropp-psyke sammenheng. Begynt å stole mer på meg selv og ikke legge alt på ditt og datt diagnose. Livet er så mye bedre. Og jeg sliter mye med å leve med traumene det offentlige har påført meg. Hehe, ikke tro man kan si noe sånt uten å bli mistrodd. 

Setter pris på at du svarte meg @Koya og om du trenger noen å rante med skal jeg være ver for deg også. 🤗

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
7 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg må bare blåse ut et sted jeg vet det er velmenende mennesker som vet hva det å slite kan handle om. 

I natt ringte jeg til Mental Helse sin hjelpetelefon. Det er virkelig lenge siden sist. Jeg trodde, og tror vel egentlig fortsatt, at poenget var å kunne få snakke litt om hvordan man har det, hva man sliter med, hvordan man føler seg. Ikke å motta råd og formaninger. Og det verste er at når det først er natta jeg trenger å ringe noen om natta så er det råd og formaninger jeg får. Så nå sitter jeg her med puls i hundre fordi jeg er aktivert. Aktivert og engstelig, sint kanskje over å bli møtt som et brødhue. 

Jeg ringte og fortalte at jeg ikke fikk sove fordi det var noe jeg tenkte sånn på, og at siden klokken var 4 om natten så kunne jeg ikke ringe verken psykologen eller legen min, derfor tenkte jeg at jeg kunne prøve å ringe hit. Så forteller jeg om hva disse tankene går i, og fokusere på hvor sliten det får meg til å føle, og hvor håpløst jeg føler det er. Og så sier hun "men du får vel bare ...", "da må du jo bare ..." Og så snakker hun litt om det. Og jeg prøver å si at hun ikke forstår hva jeg mener men hun gønner på med "men det er jo ingen annen løsning enn bare ..." Og så prøver jeg å si at "nei, det er kanskje ikke det, men jeg orker ikke å ha det på mine skuldre (en ganske omfattende prosess og mye arbeid)", for poenget er at jeg ønsket å få fortelle noen hvordan jeg har det, ikke tusen råd om hva jeg bare MÅ gjøre. Med psykolog og legetimer jevnlig så har jeg en handlingsplan for å si det sånn. Så da sier hun "Nei, men da vet jeg ikke hvilke råd jeg skal gi deg da, da må du jo kontakte lege da og få henvisning til psykolog". Jeg svarer "som sagt innledningsvis så har jeg oppfølging hos både lege og psykolog, men de kan jeg ikke ringe på natten, jeg trodde man kunne ringe Mental helse når man hadde det vanskelig og trengte å snakke med noen om hvordan man har det, det du har gitt meg er masse råd jeg ikke ba om, setter pris på de og tar de med videre, men det jeg trengte var å snakke med noen og få fortelle at jeg er sliten og ikke føler jeg orker å leve mer med dette", og så sier hun bare "vi gir ikke medisinsk oppfølging da får du ringe legevakten". Jeg sa takk for rådene og at hun ikke kunne hjelpe meg. 

Men nå føler jeg meg så sykt aktivert og trigget. Er det der en god måte å møte noen i krise på? Jeg trenger vel ikke ringe legevakten fordi jeg ligger våken og ikke får sove av vanskelige tanker om et problem som riktignok gir meg selvmordstanker, når jeg ikke er reelt selvmordstruet. 

Vet dere hva gaslighting er? Jeg er så redd for å skrive dette/fortelle folk for jeg er redd for å få "var sikkert du som misforstod/du overdriver". Det er så slitsomt å være psykisk syk for det er liksom blancofullmakt for andre til å påpeke at når de behandler deg dårlig så er det bare du som innbiller deg ting. 

Håper noen orket å lese dette og kan dele noen tanker. Skjønner om innlegget var gjennomsyret av sinne, jeg ble bare helt satt ut av at noen kunne svare sånn. Det er jo ikke Rådspalten i Topp jeg ringte til! 😅 Men skal i alle fall ikke ringe Mental helse på en stund hvis jeg føler jeg ikke orker/holder ut mer! (Har hatt gode erfaringer med dem for flere år siden, så tenkte det ville gå bra)

Jeg synes ikke noe om at de skal gi råd når de egentlig ikke virker som om de har peiling. Høres ut som om hun du møtte på var veldig glad i sin egen stemme og var en bedreviter. Hun burde heller vært åpen for dialog heller enn å gi råd. Tror ikke de innser at å gi råd faktisk kan vippe noen av pinnen, og noen ganger blir overveldet av slike råd. Jeg håper du har det bedre nå!

Anonymkode: d28f0...ac6

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke noe om at de skal gi råd når de egentlig ikke virker som om de har peiling. Høres ut som om hun du møtte på var veldig glad i sin egen stemme og var en bedreviter. Hun burde heller vært åpen for dialog heller enn å gi råd. Tror ikke de innser at å gi råd faktisk kan vippe noen av pinnen, og noen ganger blir overveldet av slike råd. Jeg håper du har det bedre nå!

Anonymkode: d28f0...ac6

Å gi råd vet jeg ofte blir nedlatende liksom. Selve rådene kunne jo vært greie de, om det var råd jeg trengte. Og om de var sagt på en utforskende og undrende måte. Men det var så innmari "men dumme kvinnfolk du må jo bare ditt og datt". Og det burde jeg sikkert. Det var mer at det var mye råd og mangel på støtte, og utforskende lytting. Men da jeg til og med sa det "det er ikke å få råd jeg ringte for, jeg trodde man kunne ringe hit for å få snakke litt rundt hvordan man har det, og det jeg trenger er å snakke om at disse tingene gjør meg så sliten at jeg ikke orker å leve" så var det avfeiing med det som virket for meg som irritert stemme "men da må du jo ta kontakt med lege..." Og etterpå "vi gir ikke medisinsk hjelp da må du ringe legevakten". 

At mennesker med så dårlige menneskeevner, at de tenker at å lytte til en person som er sliten er "medisinsk hjelp", får sitte og ta i mot sårbare mennesker er for meg en gåte. Jeg har bestemt meg for å ringe inn en klage. Så får se hvordan det går. 

Jeg har det bedre nå etter noen timer søvn, takk ❤ Men jeg er bare for lei av den måten folk tillater seg å møte psykisk syke. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
9 minutter siden, Rainstorm skrev:

Å gi råd vet jeg ofte blir nedlatende liksom. Selve rådene kunne jo vært greie de, om det var råd jeg trengte. Og om de var sagt på en utforskende og undrende måte. Men det var så innmari "men dumme kvinnfolk du må jo bare ditt og datt". Og det burde jeg sikkert. Det var mer at det var mye råd og mangel på støtte, og utforskende lytting. Men da jeg til og med sa det "det er ikke å få råd jeg ringte for, jeg trodde man kunne ringe hit for å få snakke litt rundt hvordan man har det, og det jeg trenger er å snakke om at disse tingene gjør meg så sliten at jeg ikke orker å leve" så var det avfeiing med det som virket for meg som irritert stemme "men da må du jo ta kontakt med lege..." Og etterpå "vi gir ikke medisinsk hjelp da må du ringe legevakten". 

At mennesker med så dårlige menneskeevner, at de tenker at å lytte til en person som er sliten er "medisinsk hjelp", får sitte og ta i mot sårbare mennesker er for meg en gåte. Jeg har bestemt meg for å ringe inn en klage. Så får se hvordan det går. 

Jeg har det bedre nå etter noen timer søvn, takk ❤ Men jeg er bare for lei av den måten folk tillater seg å møte psykisk syke. 

Ja. Det å si til noen som sliter psykisk at «det er bare å...» er et under. Det er ikke slik man møter folk med forståelse for situasjonen. Det er fint at du turte å si i fra om at du ikke ringte for å få råd. Det ville aldri jeg klart, spesielt når jeg står i en sårbar situasjon. Det står det mye respekt av! Det er fint du ønsker å klage på måten du ble møtt på. Forhåpentligvis slipper andre å bli møtt slik du ble.

Godt å høre du føler deg bedre etter å ha sovet litt! ❤️

Anonymkode: d28f0...ac6

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Purple_Pixiedust
8 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg må bare blåse ut et sted jeg vet det er velmenende mennesker som vet hva det å slite kan handle om. 

I natt ringte jeg til Mental Helse sin hjelpetelefon. Det er virkelig lenge siden sist. Jeg trodde, og tror vel egentlig fortsatt, at poenget var å kunne få snakke litt om hvordan man har det, hva man sliter med, hvordan man føler seg. Ikke å motta råd og formaninger. Og det verste er at når det først er natta jeg trenger å ringe noen om natta så er det råd og formaninger jeg får. Så nå sitter jeg her med puls i hundre fordi jeg er aktivert. Aktivert og engstelig, sint kanskje over å bli møtt som et brødhue. 

Jeg ringte og fortalte at jeg ikke fikk sove fordi det var noe jeg tenkte sånn på, og at siden klokken var 4 om natten så kunne jeg ikke ringe verken psykologen eller legen min, derfor tenkte jeg at jeg kunne prøve å ringe hit. Så forteller jeg om hva disse tankene går i, og fokusere på hvor sliten det får meg til å føle, og hvor håpløst jeg føler det er. Og så sier hun "men du får vel bare ...", "da må du jo bare ..." Og så snakker hun litt om det. Og jeg prøver å si at hun ikke forstår hva jeg mener men hun gønner på med "men det er jo ingen annen løsning enn bare ..." Og så prøver jeg å si at "nei, det er kanskje ikke det, men jeg orker ikke å ha det på mine skuldre (en ganske omfattende prosess og mye arbeid)", for poenget er at jeg ønsket å få fortelle noen hvordan jeg har det, ikke tusen råd om hva jeg bare MÅ gjøre. Med psykolog og legetimer jevnlig så har jeg en handlingsplan for å si det sånn. Så da sier hun "Nei, men da vet jeg ikke hvilke råd jeg skal gi deg da, da må du jo kontakte lege da og få henvisning til psykolog". Jeg svarer "som sagt innledningsvis så har jeg oppfølging hos både lege og psykolog, men de kan jeg ikke ringe på natten, jeg trodde man kunne ringe Mental helse når man hadde det vanskelig og trengte å snakke med noen om hvordan man har det, det du har gitt meg er masse råd jeg ikke ba om, setter pris på de og tar de med videre, men det jeg trengte var å snakke med noen og få fortelle at jeg er sliten og ikke føler jeg orker å leve mer med dette", og så sier hun bare "vi gir ikke medisinsk oppfølging da får du ringe legevakten". Jeg sa takk for rådene og at hun ikke kunne hjelpe meg. 

Men nå føler jeg meg så sykt aktivert og trigget. Er det der en god måte å møte noen i krise på? Jeg trenger vel ikke ringe legevakten fordi jeg ligger våken og ikke får sove av vanskelige tanker om et problem som riktignok gir meg selvmordstanker, når jeg ikke er reelt selvmordstruet. 

Vet dere hva gaslighting er? Jeg er så redd for å skrive dette/fortelle folk for jeg er redd for å få "var sikkert du som misforstod/du overdriver". Det er så slitsomt å være psykisk syk for det er liksom blancofullmakt for andre til å påpeke at når de behandler deg dårlig så er det bare du som innbiller deg ting. 

Håper noen orket å lese dette og kan dele noen tanker. Skjønner om innlegget var gjennomsyret av sinne, jeg ble bare helt satt ut av at noen kunne svare sånn. Det er jo ikke Rådspalten i Topp jeg ringte til! 😅 Men skal i alle fall ikke ringe Mental helse på en stund hvis jeg føler jeg ikke orker/holder ut mer! (Har hatt gode erfaringer med dem for flere år siden, så tenkte det ville gå bra)

Dette skjønner jeg veldig godt. Jeg er også i en vanskelig situasjon og føler det blir veldig mye velmenende råd her og der og "det meste ordner seg jo på et vis", "viktig å ikke svartmale situasjonen" osv. Når det faktisk er en alvorlig situasjon jeg er i, med en ødelagt framtid hvor jeg blir å miste hus og verdier og masse annet drit knyttet opp mot situasjonen. Jeg har kontroll på hva som vil bli utfallet, jeg har jo snakket med advokaten og gjort undersøkelser selv. Da trenger jeg ikke å høre at jeg svartmaler eller at jeg kan komme meg gjennom dette. Det blir en form for bagatellisering. Jeg trenger å bare møte forståelse for at "ja, denne situasjonen er helt jævlig. Er det noe jeg kan gjøre for deg?" Hvorfor dette desperate behovet for å få meg til å se løsninger? Jeg har full kontroll på hvordan dette vil utspille seg. Det er ingen løsning de kan presentere for meg som vil være levelig for meg. 

Jeg savner at folk er mer lyttende, viser forståelse og heller gir en invitasjon til om det er noe de kan gjøre, framfor at de skal komme med råd og liksom prøve å snu tankegangen min. Det virker som at de tror jeg har et pessimistisk syn på dette her, men både jeg og min advokat vet at det er realistisk det jeg frykter. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
57 minutter siden, Purple_Pixiedust skrev:

Dette skjønner jeg veldig godt. Jeg er også i en vanskelig situasjon og føler det blir veldig mye velmenende råd her og der og "det meste ordner seg jo på et vis", "viktig å ikke svartmale situasjonen" osv. Når det faktisk er en alvorlig situasjon jeg er i, med en ødelagt framtid hvor jeg blir å miste hus og verdier og masse annet drit knyttet opp mot situasjonen. Jeg har kontroll på hva som vil bli utfallet, jeg har jo snakket med advokaten og gjort undersøkelser selv. Da trenger jeg ikke å høre at jeg svartmaler eller at jeg kan komme meg gjennom dette. Det blir en form for bagatellisering. Jeg trenger å bare møte forståelse for at "ja, denne situasjonen er helt jævlig. Er det noe jeg kan gjøre for deg?" Hvorfor dette desperate behovet for å få meg til å se løsninger? Jeg har full kontroll på hvordan dette vil utspille seg. Det er ingen løsning de kan presentere for meg som vil være levelig for meg. 

Jeg savner at folk er mer lyttende, viser forståelse og heller gir en invitasjon til om det er noe de kan gjøre, framfor at de skal komme med råd og liksom prøve å snu tankegangen min. Det virker som at de tror jeg har et pessimistisk syn på dette her, men både jeg og min advokat vet at det er realistisk det jeg frykter. 

Jeg er skikkelig enig. Jeg forventer jo ikke at noen på en hjelpetelefon som vet en milliprosent av situasjonen skal være i stand til å komme med relevante løsninger. Det jeg ønsker meg er noen som kan stå i akkurat den timen/natten/dagen med meg en liten stund. For situasjonen må man jo ta tak i uansett, men akkurat her og nå (i natt) trengte jeg å ikke være helt alene i verden. Jeg tenker ikke at de trenger å gi en invitasjon til hva DE kan gjøre en gang, men hjelpe meg med å finne ut hva jeg kan gjøre i øyeblikket. "Hva trenger du når du har det sånn du har det nå?", "Har du hatt det sånn før hva er det som pleier å hjelpe?", utforske litt med meg. Følelsene, tankene, her og nå situasjonen. 

Jeg tenker litt at veldig vanskelige situasjoner hadde opplevdes mer levelig om de rundt kunne la være å pushe at "joda det er levelig!", og få deg til å føle deg svak/dust fordi du er sliten og opplever det som "for mye". Signaleffekten er jo at de gir en enda større følelse av at man ikke kan mestre situasjonen. Men dersom de hadde sagt "oi, jeg skjønner veldig godt at du kan tenke at dette ikke er til å leve med" hadde vært en viktig anerkjenning av at "klart dette er tungt". Som kanskje kunne gitt en bitteliten smule av ny giv. 

Å støtt bli møtt med at man svartmaler eller overdriver er å gaslighte psykisk syke sine adekvate, forståelige følelser. Klart man kan påpeke depressivt tankegods. Men blir en viktig og nødvendig skille mellom det som er depressivt og det som et naturlig situasjonen tatt i betraktning. Jeg begynner nylig å innse hvor mye gaslighting jeg har opplevd å møte med hjelpeapparatet. Liksom jeg liker Ingvar Wilhemsen som sier "det er ikke mer synd på deg en alle andre", jeg vil ikke ha hjelpere som sitter og syns synd på meg og ikke evner å utfordre meg, jeg må ta ansvaret for å redde meg selv. Men samtidig er det noe helt annet med de som hele tiden prøver å løfte når man bare trenger å få føle en følelse. "Ja, men..." burde elimineres. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Purple_Pixiedust
4 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg er skikkelig enig. Jeg forventer jo ikke at noen på en hjelpetelefon som vet en milliprosent av situasjonen skal være i stand til å komme med relevante løsninger. Det jeg ønsker meg er noen som kan stå i akkurat den timen/natten/dagen med meg en liten stund. For situasjonen må man jo ta tak i uansett, men akkurat her og nå (i natt) trengte jeg å ikke være helt alene i verden. Jeg tenker ikke at de trenger å gi en invitasjon til hva DE kan gjøre en gang, men hjelpe meg med å finne ut hva jeg kan gjøre i øyeblikket. "Hva trenger du når du har det sånn du har det nå?", "Har du hatt det sånn før hva er det som pleier å hjelpe?", utforske litt med meg. Følelsene, tankene, her og nå situasjonen. 

Jeg tenker litt at veldig vanskelige situasjoner hadde opplevdes mer levelig om de rundt kunne la være å pushe at "joda det er levelig!", og få deg til å føle deg svak/dust fordi du er sliten og opplever det som "for mye". Signaleffekten er jo at de gir en enda større følelse av at man ikke kan mestre situasjonen. Men dersom de hadde sagt "oi, jeg skjønner veldig godt at du kan tenke at dette ikke er til å leve med" hadde vært en viktig anerkjenning av at "klart dette er tungt". Som kanskje kunne gitt en bitteliten smule av ny giv. 

Å støtt bli møtt med at man svartmaler eller overdriver er å gaslighte psykisk syke sine adekvate, forståelige følelser. Klart man kan påpeke depressivt tankegods. Men blir en viktig og nødvendig skille mellom det som er depressivt og det som et naturlig situasjonen tatt i betraktning. Jeg begynner nylig å innse hvor mye gaslighting jeg har opplevd å møte med hjelpeapparatet. Liksom jeg liker Ingvar Wilhemsen som sier "det er ikke mer synd på deg en alle andre", jeg vil ikke ha hjelpere som sitter og syns synd på meg og ikke evner å utfordre meg, jeg må ta ansvaret for å redde meg selv. Men samtidig er det noe helt annet med de som hele tiden prøver å løfte når man bare trenger å få føle en følelse. "Ja, men..." burde elimineres. 

Ja ikke sant. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor den tilnærmingen er så vanskelig for mange. Hvis man ønsker konkrete råd kan man vel spørre direkte om det? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Daryl Dixon

Jeg har så vondt om dagen, mye mer enn normalt. Jeg er alene hjemme, og har ikke sagt noe til mine nærmeste forde jeg vet de er opptatt og vil ikke plage dem med mine plager atter en gang. Får ikke ha store eller mange doser smertestillende liggende, og har ikke vært nødvendig nå når jeg har klart å trappe godt ned. Men i går var det slutt ille, og alt gikk med de første timene, og hjalp ikke. Det var så vondt, viste ikke hva jeg skulle gjøre. Klarte ikke kle på meg, eller bevege meg spesielt rundt. Får fortsatt hjelp av hjemmesykepleien 4 ganger om dagen, men har bare hjelp med ernæring. Men i går, og i dag har de gitt meg så mye hjelp som jeg ikke trenger å be om en gang. Blir så rørt. Kom til og med i natt. ❤ Tar så fort til tårer når det er sånn. Det er min egen feil jeg er alene nå, vil ikke forstyrre andre, men å bare kunne si til noen at det er så vondt at jeg tror jeg blir gal, hadde vært godt. Etter å ha lest lenger opp virker det ikke så fristende å ringe hjelpetelefon eller. Jeg føler jeg bare syter og at folk blir lei, uansett om jeg holder det inne eller sier det.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
HalldirV2
3 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg har så vondt om dagen, mye mer enn normalt. Jeg er alene hjemme, og har ikke sagt noe til mine nærmeste forde jeg vet de er opptatt og vil ikke plage dem med mine plager atter en gang. Får ikke ha store eller mange doser smertestillende liggende, og har ikke vært nødvendig nå når jeg har klart å trappe godt ned. Men i går var det slutt ille, og alt gikk med de første timene, og hjalp ikke. Det var så vondt, viste ikke hva jeg skulle gjøre. Klarte ikke kle på meg, eller bevege meg spesielt rundt. Får fortsatt hjelp av hjemmesykepleien 4 ganger om dagen, men har bare hjelp med ernæring. Men i går, og i dag har de gitt meg så mye hjelp som jeg ikke trenger å be om en gang. Blir så rørt. Kom til og med i natt. ❤ Tar så fort til tårer når det er sånn. Det er min egen feil jeg er alene nå, vil ikke forstyrre andre, men å bare kunne si til noen at det er så vondt at jeg tror jeg blir gal, hadde vært godt. Etter å ha lest lenger opp virker det ikke så fristende å ringe hjelpetelefon eller. Jeg føler jeg bare syter og at folk blir lei, uansett om jeg holder det inne eller sier det.

God bedring Dixon, håper ting lysner for deg 😊

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Frøkensina
18 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg har så vondt om dagen, mye mer enn normalt. Jeg er alene hjemme, og har ikke sagt noe til mine nærmeste forde jeg vet de er opptatt og vil ikke plage dem med mine plager atter en gang. Får ikke ha store eller mange doser smertestillende liggende, og har ikke vært nødvendig nå når jeg har klart å trappe godt ned. Men i går var det slutt ille, og alt gikk med de første timene, og hjalp ikke. Det var så vondt, viste ikke hva jeg skulle gjøre. Klarte ikke kle på meg, eller bevege meg spesielt rundt. Får fortsatt hjelp av hjemmesykepleien 4 ganger om dagen, men har bare hjelp med ernæring. Men i går, og i dag har de gitt meg så mye hjelp som jeg ikke trenger å be om en gang. Blir så rørt. Kom til og med i natt. ❤ Tar så fort til tårer når det er sånn. Det er min egen feil jeg er alene nå, vil ikke forstyrre andre, men å bare kunne si til noen at det er så vondt at jeg tror jeg blir gal, hadde vært godt. Etter å ha lest lenger opp virker det ikke så fristende å ringe hjelpetelefon eller. Jeg føler jeg bare syter og at folk blir lei, uansett om jeg holder det inne eller sier det.

Jeg har lurt på hvordan du har det i dag uten å spørre idiotisk nok. Godt at hjemmesykepleien har trått til nå, håper du får den smertelindringen du trenger? Vet dine nærmeste hvordan du har det nå? Synes ikke du skulle være alene om du ikke må når du har det så vondt. Klart du må kunne fortelle noen hvordan du har det! Og smerte kan være uutholdelig. Håper du snakker mer med noen nære eller her med oss :hjerte: :klemmer:

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
15 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg har så vondt om dagen, mye mer enn normalt. Jeg er alene hjemme, og har ikke sagt noe til mine nærmeste forde jeg vet de er opptatt og vil ikke plage dem med mine plager atter en gang. Får ikke ha store eller mange doser smertestillende liggende, og har ikke vært nødvendig nå når jeg har klart å trappe godt ned. Men i går var det slutt ille, og alt gikk med de første timene, og hjalp ikke. Det var så vondt, viste ikke hva jeg skulle gjøre. Klarte ikke kle på meg, eller bevege meg spesielt rundt. Får fortsatt hjelp av hjemmesykepleien 4 ganger om dagen, men har bare hjelp med ernæring. Men i går, og i dag har de gitt meg så mye hjelp som jeg ikke trenger å be om en gang. Blir så rørt. Kom til og med i natt. ❤ Tar så fort til tårer når det er sånn. Det er min egen feil jeg er alene nå, vil ikke forstyrre andre, men å bare kunne si til noen at det er så vondt at jeg tror jeg blir gal, hadde vært godt. Etter å ha lest lenger opp virker det ikke så fristende å ringe hjelpetelefon eller. Jeg føler jeg bare syter og at folk blir lei, uansett om jeg holder det inne eller sier det.

💔  :troest:

Anonymkode: 678af...b79

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
On 6/11/2020 at 3:31 PM, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke. Er jeg "heldig" kan jeg bli erklært soningsudyktig pga psykisk sykdom og heller sone på institusjon, men erstatningskrav og slikt kommer jo uansett. Jeg leter etter løsninger eller en måte å roe katastrofeangsten, men jeg synes alt virker håpløst. 

Anonymkode: 8b918...12e

Så du nevnte at personen mishandlet deg? Jeg skal ikke spørre om utdypelse da jeg skjønner at du nok foretrekker å holde anonymiteten best mulig. Men hvis det du gjorde kan knyttes til denne mishandlingen på en eller annen måte, og spesielt om personen var klar over og utnyttet sårbarheten din. Så er det jo også et svært viktig moment i vurdering av skyldspørsmålet. Jeg har vært vitne i en rettssak, som forøvrig ikke handlet om det samme, men et av temaet var hvordan en part kunne lastes for noe hen gjorde. I dommen ble hen imidlertid ikke dømt for det punktet fordi motparten hadde bevisst og grovt utnyttet hens sårbarhet, noe som ble sett å bidra betydelig til handlingen. Dvs motparten hadde sin del av skyld, ved å i praksis være skyldig i å fremprovosere situasjonen.

Jeg vet såklart ikke noe om denne situasjonen din. Men ønsket å skrive eksemplet ovenfor da det skal gå an at de også legger vekt på dine opplevelser rundt dette. Det håper jeg også at de gjør på en god måte.

Håper forøvrig det vil gå bedre med deg etterhvert. Skjønner du er i en veldig krevende situasjon, og jeg får helt vondt av å lese det du skriver. Sender deg en kjempestor og varm klem 🥰

Anonymkode: 35286...27a

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så du nevnte at personen mishandlet deg? Jeg skal ikke spørre om utdypelse da jeg skjønner at du nok foretrekker å holde anonymiteten best mulig. Men hvis det du gjorde kan knyttes til denne mishandlingen på en eller annen måte, og spesielt om personen var klar over og utnyttet sårbarheten din. Så er det jo også et svært viktig moment i vurdering av skyldspørsmålet. Jeg har vært vitne i en rettssak, som forøvrig ikke handlet om det samme, men et av temaet var hvordan en part kunne lastes for noe hen gjorde. I dommen ble hen imidlertid ikke dømt for det punktet fordi motparten hadde bevisst og grovt utnyttet hens sårbarhet, noe som ble sett å bidra betydelig til handlingen. Dvs motparten hadde sin del av skyld, ved å i praksis være skyldig i å fremprovosere situasjonen.

Jeg vet såklart ikke noe om denne situasjonen din. Men ønsket å skrive eksemplet ovenfor da det skal gå an at de også legger vekt på dine opplevelser rundt dette. Det håper jeg også at de gjør på en god måte.

Håper forøvrig det vil gå bedre med deg etterhvert. Skjønner du er i en veldig krevende situasjon, og jeg får helt vondt av å lese det du skriver. Sender deg en kjempestor og varm klem 🥰

Anonymkode: 35286...27a

Takk. Ja jeg har sagt at han har mishandlet meg, men vet ikke om det har noen stor betydning for selve saken. Det har jo selvsagt noe med årsaken til det jeg gjorde å gjøre, det var kanskje en dum protest mot hvordan han har behandlet meg. Jeg vet egentlig ikke, for jeg husker ikke hva jeg tenkte eller hvorfor jeg gjorde det. Var helt utenfor meg selv. 

Alt virker bare så håpløst. I tillegg til alt jeg sliter med fra før av, så må jeg slite med dette også. Og de katastrofale følgene det får. 

Jeg merker det begynner å bygge seg opp et stort, destruktivt trykk inni meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Vil ikke gå på enda en ny smell. Har vært mange smeller i det siste. Ikke en gang trening gir meg mening for tiden. Jeg trener likevel, men det er bare tungt. 

Alt er grått og bekmørkt. 

Anonymkode: 8b918...12e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Ja jeg har sagt at han har mishandlet meg, men vet ikke om det har noen stor betydning for selve saken. Det har jo selvsagt noe med årsaken til det jeg gjorde å gjøre, det var kanskje en dum protest mot hvordan han har behandlet meg. Jeg vet egentlig ikke, for jeg husker ikke hva jeg tenkte eller hvorfor jeg gjorde det. Var helt utenfor meg selv. 

Alt virker bare så håpløst. I tillegg til alt jeg sliter med fra før av, så må jeg slite med dette også. Og de katastrofale følgene det får. 

Jeg merker det begynner å bygge seg opp et stort, destruktivt trykk inni meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Vil ikke gå på enda en ny smell. Har vært mange smeller i det siste. Ikke en gang trening gir meg mening for tiden. Jeg trener likevel, men det er bare tungt. 

Alt er grått og bekmørkt. 

Anonymkode: 8b918...12e

Klem :kose: Håper på det beste for deg.

Anonymkode: ec5df...db2

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...