Den store depresjonstråden

[Blackbird]

.

Endret 21. november 2018 av Blackbird

[Rainbowdash_90]

Hva er vitsen. Her har jeg en tydelig avtale med behandler på akuttpost. Personalet her i rusbehandling ser jeg trenger ekstra hjelp nå, legevakt er enig. Vakthavende lege i psykiatrien insisterer på samtale med ambulant akutteam. Som det står i avtalen mellom meg og behandler at jeg IKKE skal måtte gå gjennom. Ambulant akutteam driter også i avtalen. Driter i det jeg sier og det de ansatte her sier. Jeg får avslag på innleggelse i dag også. 

To dager på rad forsøkte jeg å be om hjelp. FØR jeg blir så dårlig at jeg mister kontroll. 

Jeg blir behandlet som en diagnose og ikke som en person. De ser ikke den gode utviklingen som har vært med hvordan jeg og min behandler har gjort det. De ser ikke verdien i å være i forkant. De avviser meg når jeg er så sårbar og ber om hjelp. 

Jeg er enda lenger ned nå etter å ha kjempet slik mot systemet som ikke vil hjelpe meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å be om hjelp igjen. Hva er vitsen med å blottlegge seg slik når en bare møter en slik avvisning. 

Hva skal jeg gjøre. Jeg klarer ikke være her, men jeg kan ikke dra hjem. Jeg får ikke innleggelse slik jeg trenger. Jeg har ikke noen løsning her. Hva står igjen da. Slik jeg har håndtert livet og følelsene før? Falle inn i det destruktive mønsteret mitt igjen fordi jeg føler meg så presset inn i et hjørne at jeg vet ikke hva annet å gjøre enn å ty til det gamle kjente. Jeg vet det ikke er bra for meg, men det rakner nå. Jeg må bruke mer og mer energi for å stå i mot. Vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg er bare ikke verdt det. Jeg har prøvd å overbevise meg om at jeg ER verdt det, men nå føler jeg at jeg har fått bekreftet det motsatte, og hjertet mitt blør når jeg innser at jeg igjen føler og tror på at jeg ikke er verdt en dritt. 

[Gjest supernova_87]

48 minutter siden, Rainbowdash_90 skrev:

Hva er vitsen. Her har jeg en tydelig avtale med behandler på akuttpost. Personalet her i rusbehandling ser jeg trenger ekstra hjelp nå, legevakt er enig. Vakthavende lege i psykiatrien insisterer på samtale med ambulant akutteam. Som det står i avtalen mellom meg og behandler at jeg IKKE skal måtte gå gjennom. Ambulant akutteam driter også i avtalen. Driter i det jeg sier og det de ansatte her sier. Jeg får avslag på innleggelse i dag også. 

To dager på rad forsøkte jeg å be om hjelp. FØR jeg blir så dårlig at jeg mister kontroll. 

Jeg blir behandlet som en diagnose og ikke som en person. De ser ikke den gode utviklingen som har vært med hvordan jeg og min behandler har gjort det. De ser ikke verdien i å være i forkant. De avviser meg når jeg er så sårbar og ber om hjelp. 

Jeg er enda lenger ned nå etter å ha kjempet slik mot systemet som ikke vil hjelpe meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å be om hjelp igjen. Hva er vitsen med å blottlegge seg slik når en bare møter en slik avvisning. 

Hva skal jeg gjøre. Jeg klarer ikke være her, men jeg kan ikke dra hjem. Jeg får ikke innleggelse slik jeg trenger. Jeg har ikke noen løsning her. Hva står igjen da. Slik jeg har håndtert livet og følelsene før? Falle inn i det destruktive mønsteret mitt igjen fordi jeg føler meg så presset inn i et hjørne at jeg vet ikke hva annet å gjøre enn å ty til det gamle kjente. Jeg vet det ikke er bra for meg, men det rakner nå. Jeg må bruke mer og mer energi for å stå i mot. Vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg er bare ikke verdt det. Jeg har prøvd å overbevise meg om at jeg ER verdt det, men nå føler jeg at jeg har fått bekreftet det motsatte, og hjertet mitt blør når jeg innser at jeg igjen føler og tror på at jeg ikke er verdt en dritt. 

Du ER verdt det. At den legen møter deg på denne måten handler om ham og hans ideer, ikke om deg. Det hadde vært det samme enten det var meg, andre, eller deg som var i denne situasjonen. I morgen er kanskje din faste behandler på jobb igjen? Og kanskje noen andre er på jobb på akuttposten.  

[Gjest Daryl Dixon]

Har vært hjemme noen døgn, skal tilbake på vurdering/samtale i morgen. Jeg er nå sikker på at jeg vil fortsette å være hjemme. Det har gått tålelig greit, må bare bli vant til å være alene igjen og fungere. Om jeg så må ha tilsyn eller lignende daglig så får det bare gå. Jeg må bare lære å leve med diagnosen, og oppturer og nedturer uten å bli suicidal. Har totalt kaos i hodet nå, masse tanker, men det jeg vet er at jeg vil være hjemme. 

[BerntHulken]

Uff, jeg får ikke lest på det jeg skal. Det kommer jo ikke til å gå, og jeg kommer til å bli avslørt på alle manglene mine.

[Gjest supernova_87]

34 minutter siden, æøå* skrev:

Uff, jeg får ikke lest på det jeg skal. Det kommer jo ikke til å gå, og jeg kommer til å bli avslørt på alle manglene mine.

Masse lykke til! Er det denne uken du skal i ilden? 

[BerntHulken]

Akkurat nå, Rainstorm skrev:

Masse lykke til! Er det denne uken du skal i ilden? 

Takk! Nei, det er noen uker til enda 😧 

Har jo aldri klart å bestå noe av betydning, så om jeg ikke klarer dette nå... Så vet jeg ikke helt hvor veien går videre. Vet jeg ikke bør fokusere på det som kan gå galt, men når det er det jeg har blitt vant med er det ikke så lett å la være.

[Elán]

Jeg blir så mektig sliten av å høre på min mor som snakker om konspirasjoner angående leger og matproduksjonen for tiden. Jeg holder på å bli gal. Hver jævla gang vi snakker, MÅ hun fortelle hvordan vi nordmenn spiser oss syke. Kreft var et fremmedord da hun vokste opp og siden da har sykdommer flommet over og hun er sååå sikker på at det er maten som har fått alle mulige tilsetningsstoffer og disse gjør oss syke, samt at leger gjør oss mer syke ved å stille diagnoser. Det hadde vært jævlig interessant å se hvilken psykisk diagnose hun har, for hun har virkelig ikke hodet i vater, altså.

[Elán]

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter å utsette meg selv for ting jeg vet ikke gjør meg godt. 

[AnonymBruker]

Hva gjør man når man er kronisk alvorlig deprimert med angst, og i tillegg PANG får en alvorlig kreftdiagnose? Ler, tydeligvis. 😆 Jeg visste ikke at jeg var i stand til å reagere på en slik måte. Kanskje fordi det er for absurd.

Er jeg i stand til å ta opp kampen når jeg verken har kamp- eller livsvilje i utgangspunktet? Jeg vet ikke enda. Dette er en rar situasjon.

Anonymkode: 6207c...85b

[Becka]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør man når man er kronisk alvorlig deprimert med angst, og i tillegg PANG får en alvorlig kreftdiagnose? Ler, tydeligvis. 😆 Jeg visste ikke at jeg var i stand til å reagere på en slik måte. Kanskje fordi det er for absurd.

Er jeg i stand til å ta opp kampen når jeg verken har kamp- eller livsvilje i utgangspunktet? Jeg vet ikke enda. Dette er en rar situasjon.

Anonymkode: 6207c...85b

😵😵❤ 

Så forferdelig. Jeg klarer ikke sette meg inn i det. Men tanken har jo streifet meg. Hva om jeg ble ordentlig alvorlig syk, hadde det vært sorg eller nærmest en lettelse? Hadde jeg ville leve da, plutselig? Ville jeg tatt opp kampen? 

Og du har kommet der nå? Skjønner at det må være kjempe absurd ja.  

God klem til deg ❤ vi er her. 

[Elán]

Jeg hater å ikke ha interesse for noe. Ingen hobbyer. Ingenting. Dagene er lange, og det er deprimerende. Jeg er apatisk til alt. Jeg bryr meg ikke om noe. Føler meg tom. 

Endret 23. november 2018 av Elán

[Rainbowdash_90]

Er så langt nede nå. Vet ikke hva jeg kan gjøre. Prøver så hardt jeg kan. Det har jeg gjort lenge, men jeg faller ned i gjørma igjen og igjen. Når alt er så håpløst så vil jeg bare gi opp og ruse meg. Hva er vitsen liksom. 

[Skorstein]

På 20.11.2018 den 0.42, Elán skrev:

Jeg blir så mektig sliten av å høre på min mor som snakker om konspirasjoner angående leger og matproduksjonen for tiden. Jeg holder på å bli gal. Hver jævla gang vi snakker, MÅ hun fortelle hvordan vi nordmenn spiser oss syke. Kreft var et fremmedord da hun vokste opp og siden da har sykdommer flommet over og hun er sååå sikker på at det er maten som har fått alle mulige tilsetningsstoffer og disse gjør oss syke, samt at leger gjør oss mer syke ved å stille diagnoser. Det hadde vært jævlig interessant å se hvilken psykisk diagnose hun har, for hun har virkelig ikke hodet i vater, altså.

Det kan jo være sant? Tror du verden er så plettfri?

[Elán]

1 time siden, Skorstein skrev:

Det kan jo være sant? Tror du verden er så plettfri?

Nei, det tror jeg selvfølgelig ikke. Poenget er at hun pakker på meg disse konspirasjonsteoriene hver jævla gang vi møtes. Hun vil ikke engang at jeg skal kjøre noen steder fordi "det kan begynne å snø" eller at man kan bli utsatt for en trafikkulykke. Også skal man ikke spise mat som ikke er økologisk. Det er helt hysterisk. Jeg får ikke ha mitt eget liv og syn på ting fordi hun pakker på meg alt hun frykter. 

[AnonymBruker]

Noen som føler frustrasjon over hodet? Sånn at man bare har lyst til å slå seg selv hardt i hodet for å få depresjonen «vekk». Sånn føler jeg det nå, blir gal. 

Anonymkode: 016b0...4c3

[Elán]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen som føler frustrasjon over hodet? Sånn at man bare har lyst til å slå seg selv hardt i hodet for å få depresjonen «vekk». Sånn føler jeg det nå, blir gal. 

Anonymkode: 016b0...4c3

Ja, definitivt. 

[Elán]

Den helvetes julen har skakkjørt meg skikkelig. Julegaver i hytt og gevær. Føler ikke jeg kan la være å kjøpe julegaver heller. Særlig når jeg nesten er ferdig. Bruker heller ikke mye på julegaver, maks 200 kr pr julegave, litt mer til min datter, men ikke mye. 

Hvert år blir jeg skakkjørt. Slår aldri feil. Nå i år er det verre. Jeg er alene. Ingen å støtte meg på. Jeg er alene. Jeg vil ikke være her lenger. 

[AnonymBruker]

I starten så kunne jeg ikke vente med å komme tilbake til hverdagen, bestående av venner og aktiviteter, trening, turer, arrangementer og alt jeg vanligvis har gledet meg til.

Nå, kjenner jeg bare angst når jeg tenker på at jeg skal tilbake til hverdagen. Føler at jeg har lyst å gråte hele tiden. Er så redd for at andre skal se meg slik som dette.

Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: d6889...d03

[Becka]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I starten så kunne jeg ikke vente med å komme tilbake til hverdagen, bestående av venner og aktiviteter, trening, turer, arrangementer og alt jeg vanligvis har gledet meg til.

Nå, kjenner jeg bare angst når jeg tenker på at jeg skal tilbake til hverdagen. Føler at jeg har lyst å gråte hele tiden. Er så redd for at andre skal se meg slik som dette.

Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: d6889...d03

Hvor lenge har du vært "ute av hverdagen" da?