Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

På 13.11.2018 den 23.55, Elán skrev:

Alle forventer noe av meg. Jeg takler ikke presset lenger... 

Det er vel litt sånn livet er? 

Anonymkode: f0a70...a94

[BerntHulken]

Jeg har klart å gjort det til en vane å løpe tre ganger i uka, slik jeg gjorde tidligere. Godt å kjenne at formen er på vei til å bli bra igjen, og at det hjelper på det mentale.

Men jeg ser litt med skrekk og gru på den neste måneden. Hva jeg skal igjennom, og hva som skjer etterpå.. Er så lei av at alt er uforutsigbart og uholdbart.

[Gjest supernova_87]

1 time siden, æøå* skrev:

Jeg har klart å gjort det til en vane å løpe tre ganger i uka, slik jeg gjorde tidligere. Godt å kjenne at formen er på vei til å bli bra igjen, og at det hjelper på det mentale.

Men jeg ser litt med skrekk og gru på den neste måneden. Hva jeg skal igjennom, og hva som skjer etterpå.. Er så lei av at alt er uforutsigbart og uholdbart.

Krysser fingrene for deg! Håper det går bra og at det kan bli noe mer fast og ordinært etter hvert!  

[BerntHulken]

1 time siden, Rainstorm skrev:

Krysser fingrene for deg! Håper det går bra og at det kan bli noe mer fast og ordinært etter hvert!  

Takk for det❤️😉

[AnonymBruker]

På 30.10.2018 den 15.52, Elán skrev:

Nå er jeg så utrolig lei hvor mye vekt alle legger på min vekt og hvor mye press jeg får fra andre, ikke bare i forhold til vekt, men i forhold til min psykiske helse. Jeg må bare skjerpe meg. Som om det funker... 

Er det pga medisinene at du får stor apetitt og spiste deg større? Har du prøvd herbalife måltidserstatter? Den er veldig god og jeg brukte den selv i noen år, gjorde endringer. 1 til 2 g om dagen pluss middag med grønnsaker og kjøtt eller fisk, og små mellommåltider, små porsjoner og flere ganger om dagen gjør så du holder deg mett og balansert i blodsukkeret. Den regulerer sultfølelsen skikkelig godt og søsuget, bedre i tarmen osv.

Anonymkode: b2ac4...b9f

[Elán]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det pga medisinene at du får stor apetitt og spiste deg større? Har du prøvd herbalife måltidserstatter? Den er veldig god og jeg brukte den selv i noen år, gjorde endringer. 1 til 2 g om dagen pluss middag med grønnsaker og kjøtt eller fisk, og små mellommåltider, små porsjoner og flere ganger om dagen gjør så du holder deg mett og balansert i blodsukkeret. Den regulerer sultfølelsen skikkelig godt og søsuget, bedre i tarmen osv.

Anonymkode: b2ac4...b9f

Jeg vet faktisk ikke. Vet ikke om det var trøstespising etter det ble slutt med kjæresten eller om det var på samme tid jeg begynte på medisiner, begge deler skjedde omtrent samtidig. 

Takk for tips, skal sjekke det ut når jeg får bedre økonomi! 

[AnonymBruker]

Første gang jeg skriver her. Utad har jeg det fint, men det ingen vet er at jeg hver morgen og kveld ber om å få dø. -Nei moderator jeg er ikke suicidal, ville aldri tatt livet mitt da jeg har barn.- Jeg har hatt det slik siden jeg var 6 år, så det er nærmere 30 år. Har noen fysiske ting som aldri kan bedres og jeg har dårlige utsikter framover. Dessverre ikke dødelig. Husker jeg tenkte i 20årene når jeg bare var psykisk syk at heldigvis kan det bare bli bedre, men dengang ei. Nå kan jeg ikke gjøre noen av de tingene som før gjorde livet verdt å leve tross de psykiske symptomene. Hater reklamen som går "livet blir bare bedre og bedre". For noe vrøvl. Jeg er blitt så bitter og lei, alt det jeg aldri skulle bli. 

Anonymkode: 05b77...1aa

[Elán]

Faenfaenfaenfaenfaen... i morgen skal jeg på bassenget med vesla. Tanke nummer 1: "jippi, vesla synes jo det er så gøy, også liker jo jeg også å være i vannet!". Tanke nummer to: "ååååå faen... Jeg må dusje naken sammen med andre. Jeg hærer jo ikke egen kropp, hvordan skal jeg takle at andre ser meg?! De nistirrer jo ikke, men alle 'ser' jo på andre. Likevel. ANGST!". Tanke nummer 3: "shit! Eksen skal være med. Han vil da få se de nye arrene mine... han blir da å fortelle andre at jeg ennå bedriver dette, også blir han da å spørre meg ut! *google: hvordan skjule arr i basseng*". 

Det er jo egentlig lenge siden jeg skadet meg selv. Nærmer seg 2 måneder. Jeg var så sikker på at det ville forsvinne til jeg skulle i bassenget igjen. I stedet må jeg takle konfrontasjoner med min eks som også vil se at jeg ikke har noen framgang. Derfor blir det ny runde med barnevern, familievernkontoret og han vil da ringe til familien min og fortelle akkurat slik det er, så da må jeg håndtere nye runder med angst for å snakke med familien min, en periode hvor jeg må gjemme meg i leiligheten min med avskrudd telefon for å unngå all form for kontakt med instansene nevnt ovenfor.

[Rainbowdash_90]

Og nedturen kom. Jeg er så langt nede nå. Er helt fullstendig ødelagt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve dette. Hvordan jeg skal klare å holde meg i behandling, holde meg rusfri. Sorgen i meg er bunnløs så jeg kan ikke slippe den fri. Da eksploderer jeg. Jeg er ikke sterk nok til å åpne opp for alt jeg har inni meg. Det blir ikke å gå bra. Så mye jævelskap, mørke og helvetes opplegg. 

Men jeg klarer ikke å si noe? De ansatte spør om de kan gjøre noe for de ser jeg har falt ned igjen. For to dager siden beskrev jeg depresjonen til å være 5 på skala fra 1-10. Nå føler jeg den er 9. 

Det eneste som holder meg igjen fra å skrive meg ut og ruse meg er at om to uker har jeg ikke et hjem lenger. Hele bosituasjonen min er uavklart. Jeg vet ikke om jeg må flytte inn til pappa, min rusavhengige venn/kjæreste (han er ikke bra for meg.. ) eller om jeg får innvilget at institusjonen bistår meg med en overgangsbolig. Jeg har egentlig vært her for kort til det, men jeg har vært hjemme to ganger i uken og det har gått fint med tanke på rusen, og det at jeg blir så dårlig psykisk av å være her pluss diagnosene jeg har. Det kan gjøre at jeg ikke må vente i flere måneder med å få bolig gjennom denne stiftelsen jeg er i behandling hos. Men dagene går jo. Hvis jeg får det slik jeg håper så blir det jo å ta noen uker før jeg får flyttet. Jeg holder ikke ut en dag til. Så da kan jeg like gjerne la det gå rett vest. 

Prøver ellers å jobbe med boken jeg skriver. Finner fram tekster og dikt jeg har skrevet, leser i dagboken om de aller mørkeste tankene jeg har hatt. Detaljerte beskrivelser av diverse selvskading og suicidale situasjoner. Jeg er like langt nede nå som da, men det utspiller seg litt anderledes. Suicidaliteten har blitt byttet ut med rusen. Der jeg før lengtet etter å slippe å leve, så lengter jeg nå etter rusen. Og jeg kan ikke slippe tak i den livbøyen som rusen på en måte er. Jeg MÅ vite at jeg har den i bakhånd. Selv om jeg VET at det er som å pisse seg i buksa. Først blir det varmt og godt. Men så blir det kaldere og mye vondere enn det var i utgangspunktet. Unner ikke min verste fiende å sitte så i baret. 

Det er jo slik at verken døden ellee rusen kan være utveien. Jeg kan ikke tillate meg å slippe taket på den måten. Det er et helvete. Både for meg og mine pårørende. Jeg har kostet staten ekstremt mye penger og ressurser også. Det er jeg ikke verdt, men..Hva annet skal jeg gjøre enn å oppsøke hjelp og forsøke å bli bedre? 

Jeg håper oppriktig at jeg en dag kan ha det bra og være glad for at rusen er ute av livet mitt. At jeg en dag skal føle at jeg ser fram til dagen. De siste årene har jeg bare sett fram til å sove. Selv i mine bedre perioder. Selv da kjenner jeg på hvor håpløst det er, og at den lille bedringen min egentlig bare er at kroppen min setter opp forsvarsmekanismene igjen for å få pause. 

 

Endret 16. november 2018 av Rainbowdash_90

[BlackCloud]

Dette var vondt å lese, men jeg vet ikke hva jeg kan si til deg, for jeg er ikke noe bedre selv. Jeg vet virkelig ikke noe som helst.

Vært en forferdelig tung dag her også. Fikk tilbakefall på matfronten igjen, jeg som trodde jeg skulle klare det nå. Har bare vært ute av huset i to minutter. Ellers har jeg ikke våget meg ut. Stort sett sittet her, samme plassen, følt meg som en idiot. Jeg er den stygge store ulven. Og jeg er ufattelig ensom. Jeg forstår ikke hva som er poenget med å holde ut. Jeg forstår det ikke. For det er bare å gå rundt og vente på døden. 

Har heller ikke klart å ringe psykologen. Så da blir det ingen time neste uke heller. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv så mye. Jeg skulle så gjerne vært en annen

[BlackCloud]

Jeg vil bare ut av min egen kropp. Jeg har lyst til å kutte den i småbiter. 

 

og noen netter

føles det som om

alle menneskene

som noensinne

har sittet i

et styrtende fly

og vet de skal dø

sitter inni meg

 

Jeg synes det hjelper med dikt. Dikt og musikk. 

[Scarlet]

Akkurat nå ligger jeg i sengen min på psykiatrisk avdeling og klarer ikke sove. På mandag skrives jeg ut etter den lengste innleggelsen jeg har hatt her. Jeg kjenner at jeg har begynt å bli avhenging av å alltid ha personalet å støtte meg på så jeg gruer meg en del, men jeg håper at jeg klarer å opprettholde det som psykiaterne, personalet og jeg selv har jobbet mot.

Denne innleggelsen har lært meg å be om hjelp og bedre måter å uttrykke meg på i stedet for å være destruktiv. Vonde følelser går an å takle på mer hensiktsmessige måter. Det trenger ikke alltid gjøre fysisk vondt for at jeg skal takle det som er psykisk vondt. Jeg håper bare at jeg klarer å huske på det når det blir tungt og svart og jeg ikke ser like klart.

[Rainbowdash_90]

10 timer siden, BlackCloud skrev:

Dette var vondt å lese, men jeg vet ikke hva jeg kan si til deg, for jeg er ikke noe bedre selv. Jeg vet virkelig ikke noe som helst.

Vært en forferdelig tung dag her også. Fikk tilbakefall på matfronten igjen, jeg som trodde jeg skulle klare det nå. Har bare vært ute av huset i to minutter. Ellers har jeg ikke våget meg ut. Stort sett sittet her, samme plassen, følt meg som en idiot. Jeg er den stygge store ulven. Og jeg er ufattelig ensom. Jeg forstår ikke hva som er poenget med å holde ut. Jeg forstår det ikke. For det er bare å gå rundt og vente på døden. 

Har heller ikke klart å ringe psykologen. Så da blir det ingen time neste uke heller. Jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv så mye. Jeg skulle så gjerne vært en annen

Håper dagen i dag blir litt bedre. Kan det hjelpe å skrive opp ting du skal gjøre på en lapp og henge på kjøleskapet? For eksempel at du skal ringe psykologen på mandag. At det blir mandagens oppgave? Jeg har også en telefon jeg må ta. Noe så simpelt som å ringe og si opp bredbåndet. Jeg hater å ringe i tlf, men nå må jeg få det gjort.. 

7 timer siden, Scarlet skrev:

Akkurat nå ligger jeg i sengen min på psykiatrisk avdeling og klarer ikke sove. På mandag skrives jeg ut etter den lengste innleggelsen jeg har hatt her. Jeg kjenner at jeg har begynt å bli avhenging av å alltid ha personalet å støtte meg på så jeg gruer meg en del, men jeg håper at jeg klarer å opprettholde det som psykiaterne, personalet og jeg selv har jobbet mot.

Denne innleggelsen har lært meg å be om hjelp og bedre måter å uttrykke meg på i stedet for å være destruktiv. Vonde følelser går an å takle på mer hensiktsmessige måter. Det trenger ikke alltid gjøre fysisk vondt for at jeg skal takle det som er psykisk vondt. Jeg håper bare at jeg klarer å huske på det når det blir tungt og svart og jeg ikke ser like klart.

Vet hvordan det føles det der. Min lengste innleggelse var over et halvt år. Også har jeg drøssevis av innleggelser på alt fra en dag til to måneder. 

Du har kommet langt når du har klart å finne bedre metoder for å takle de vonde følelsene. Det sliter jeg også med. Har vekslet på hva slags strategi jeg har brukt. Nå er det rusen, men jeg har brukt mange ulike metoder. Det som har hjulpet meg mye er tre ting. Øve meg på at det er ikke farlig å gråte, men jeg får enda panikk hvis jeg kjenner at nå rakner det for meg. Å skrive tekster. Få ut det jeg sliter med og som jeg ikke greier å si høyt. Og utsettelse! Får jeg trang til å skade meg, eller ruse meg eller verre, så utsetter jeg det til i morgen. Hvis det enda er like ille da, så...Men så bruker jeg samme strategi neste dag igjen. Å tenke at jeg bare skal utsette den destruktive lindringen framfor å kjempe for å tvinge meg selv til å la helt vær, har gjort at jeg har fått mye mer kontroll. Og ikke minst erfart at de aller verste bølgene de kommer, slår hardt, men går. Så når en ny flodbølge har kommet så har jeg på en måte vært mindre redd etter hvert. 

Dette var ikke noe jeg lærte i terapi, så ville bare dele det for det har vært livreddende for min del. 

[Gjest supernova_87]

13 timer siden, BlackCloud skrev:

Jeg vil bare ut av min egen kropp. Jeg har lyst til å kutte den i småbiter. 

 

og noen netter

føles det som om

alle menneskene

som noensinne

har sittet i

et styrtende fly

og vet de skal dø

sitter inni meg

 

Jeg synes det hjelper med dikt. Dikt og musikk. 

Er det du som har skrevet det der? 

[BlackCloud]

3 timer siden, Rainstorm skrev:

Er det du som har skrevet det der? 

Nei, det er et av mine favorittdikt. Husker ikke hvor jeg fant det, men har skrevet det så mange ganger i dagboka mi at jeg kan det utenat. 

 

[BlackCloud]

Denne dagen... Uh. Hvorfor lyver alle til meg? Hva er agendaen? Jeg vil ikke ha denne kroppen, jeg vil ikke ha denne hjernen. Jeg kan ikke være meg selv lenger. Hvorfor prøver alle å kontrollere meg? Som om jeg er et barn. Er kvalm av meg selv. Hvor mange ganger kan samme personen starte på nytt? Starte på nytt, starte på nytt.. Jeg må gjøre noe feil, når jeg bare ender opp på samme sted. Og det gjør så vondt å innse at jeg må starte på nytt i morgen, igjen. Tror dette tar livet av meg snart. Det er ingenting igjen av meg. Det tar aldri slutt. Døden er alt jeg tenker på og jeg er helt fiksert på den. Men likevel er jeg livredd for å dø, og blir grepet av angst fordi jeg tror noen skal drepe meg. Knivbladet føltes nesten enda kaldere nå som det var så lenge siden sist. Men så sitter jeg her og armen svir og jeg er svimmel og smaken av magesyre sitter i halsen min, og det gjør vondt, og ansiktet mitt er hovent og jeg føler for å kvele meg i mitt eget spy, men det vet jeg at ikke skjer, så det er vel bare tomme trusler mot meg selv begravd i et slags ønske om å ha det motet som kreves.

[Rainbowdash_90]

Hva faen er vitsen. Her har jeg og behandler på akuttposten en skriftlig avtale som er sendt til både ambulant akutteam og legevakt om at jeg skal ha lav terskel for innleggelse hvor det blir lagt vekt på at innleggelse er på det primiss at det ikke har vært noe dramatikk i forkant, ingen rus, ikke skading osv. (Gjelder ikke når jeg er i en tilstand hvor jeg tvangsinnlegges). At jeg ber om hjelp FØR jeg mister kontrollen. For å unngå nettopp å miste kontrollen for det er så ødeleggende og farlig for meg. 

Jeg har blitt drastisk dårligere siste uken og spesielt siste par dagene. Jeg er helt ødelagt. Jeg vil skrive meg ut av rusbehandlingen, jeg vil ruse meg og jeg er redd for hvor dypt det blir å gå. Er redd for å bli suicidal igjen. Jeg kan umulig ha mer flaks igjen. Så mange ganger jeg har vært så nære på. Jeg vil ha hjelp og jeg klarte å si til de ansatte at jeg trenger innleggelse. Jeg blir så impulsiv at jeg kan plutselig bare stikke av midt på natten hvis det blir ikke nok. Har ikke vært så ustabil på et halvt år, men jeg kjenner igjen faresignalene. Jeg er på vei i feil retning. 

Men til tross for den skriftlige avtalen og legen på legevakten som argumenterte MASSE for å få meg inn, så avviste vakthavende meg på bakgrunn av diagnosen min og at jeg må "stå i følelsene". Det er jo nettopp det jeg prøver på. Jeg prøver å unngå at jeg får så overload at all fornuft forsvinner. 

Han overprøver det en erfaren psykologspesialist som kjenner meg godt har bestemt. Han er lege i spesialisering. 

Hvordan skal jeg tørre å be om hjelp når det ikke fungerer slik avtalen er. På grunn av diagnosen så settes jeg i bås. Til tross for at behandler jeg har forsøkte å behandle meg "etter boken" over lang tid før hun innså at jeg er et "atypisk" tilfelle. Da hun endret kurs kom det resultater av behandlingen når jeg var innlagt. 

Men generelt..Jeg har hatt så mange dårlige opplevelser nå, hvor jeg som har vært i krise har måttet kjempet mot systemet for å få hjelp, men blitt møtt på helt feil måte. Det sikkerhetsnettet som jeg var ment å skulle ha, det fungerer ikke. Jeg får panikk inni meg. Jeg føler ikke jeg kan tenke at blir det helt helt for jævlig så er det alltid mulig å be om hjelp. Jeg kan be om hjelp framfor å gjøre noe psykisk/fysisk skadelig. 

Jeg kjemper hver eneste dag, men blir det for ille må jeg vite at jeg kan få ekstra hjelp for en periode. Men jeg har ikke den følelsen nå. 

Når selv lege på legevakt blir fortvilt på mine vegne, da er det ikke bare meg. 

Blir vel ny runde på legevakten i morgen da. Hvis det ikke plutselig er mye bedre til da. De ansatte i behandlingen her har ikke kompetanse på slike psykiske problemer. Jeg føler meg ikke trygg på meg selv. Det renner over snart...

[Gjest supernova_87]

1 time siden, Rainbowdash_90 skrev:

Hva faen er vitsen. Her har jeg og behandler på akuttposten en skriftlig avtale som er sendt til både ambulant akutteam og legevakt om at jeg skal ha lav terskel for innleggelse hvor det blir lagt vekt på at innleggelse er på det primiss at det ikke har vært noe dramatikk i forkant, ingen rus, ikke skading osv. (Gjelder ikke når jeg er i en tilstand hvor jeg tvangsinnlegges). At jeg ber om hjelp FØR jeg mister kontrollen. For å unngå nettopp å miste kontrollen for det er så ødeleggende og farlig for meg. 

Jeg har blitt drastisk dårligere siste uken og spesielt siste par dagene. Jeg er helt ødelagt. Jeg vil skrive meg ut av rusbehandlingen, jeg vil ruse meg og jeg er redd for hvor dypt det blir å gå. Er redd for å bli suicidal igjen. Jeg kan umulig ha mer flaks igjen. Så mange ganger jeg har vært så nære på. Jeg vil ha hjelp og jeg klarte å si til de ansatte at jeg trenger innleggelse. Jeg blir så impulsiv at jeg kan plutselig bare stikke av midt på natten hvis det blir ikke nok. Har ikke vært så ustabil på et halvt år, men jeg kjenner igjen faresignalene. Jeg er på vei i feil retning. 

Men til tross for den skriftlige avtalen og legen på legevakten som argumenterte MASSE for å få meg inn, så avviste vakthavende meg på bakgrunn av diagnosen min og at jeg må "stå i følelsene". Det er jo nettopp det jeg prøver på. Jeg prøver å unngå at jeg får så overload at all fornuft forsvinner. 

Han overprøver det en erfaren psykologspesialist som kjenner meg godt har bestemt. Han er lege i spesialisering. 

Hvordan skal jeg tørre å be om hjelp når det ikke fungerer slik avtalen er. På grunn av diagnosen så settes jeg i bås. Til tross for at behandler jeg har forsøkte å behandle meg "etter boken" over lang tid før hun innså at jeg er et "atypisk" tilfelle. Da hun endret kurs kom det resultater av behandlingen når jeg var innlagt. 

Men generelt..Jeg har hatt så mange dårlige opplevelser nå, hvor jeg som har vært i krise har måttet kjempet mot systemet for å få hjelp, men blitt møtt på helt feil måte. Det sikkerhetsnettet som jeg var ment å skulle ha, det fungerer ikke. Jeg får panikk inni meg. Jeg føler ikke jeg kan tenke at blir det helt helt for jævlig så er det alltid mulig å be om hjelp. Jeg kan be om hjelp framfor å gjøre noe psykisk/fysisk skadelig. 

Jeg kjemper hver eneste dag, men blir det for ille må jeg vite at jeg kan få ekstra hjelp for en periode. Men jeg har ikke den følelsen nå. 

Når selv lege på legevakt blir fortvilt på mine vegne, da er det ikke bare meg. 

Blir vel ny runde på legevakten i morgen da. Hvis det ikke plutselig er mye bedre til da. De ansatte i behandlingen her har ikke kompetanse på slike psykiske problemer. Jeg føler meg ikke trygg på meg selv. Det renner over snart...

For et fittesystem! 

Du er sterk. Det er sterkt å oppsøke legevakten! Så stolt over deg!  

Viste dere til den avtalen med spesialistpsykologen, har du den skriftlig, slik at vakthavende også har tilgang og kan se det? Man må bare rett og slett si det rett ut: det STÅR sånn og sånn! Si at det er viktig med brukermedvirkning, viktig å møte deg når du tar ansvar med å oppsøke hjelp! Har du en "kontroll"-skala på kriseplanen din du kan vise til (slik at når du er så langt til høyre på i hvor stor grad du kjenner kontroll over problemene får du komme inn? Jeg har også merket noen mennesker i systemet som virker å skulle overprøve alt spesialister og de som kjenner meg har sagt om retningslinjer, fordi de har en stormannsgal-tro på sine egne evner til å kunne oppdra meg forbi sykdommen. Så da sitter du der og har det verre enn på lenge og samtidig må kjempe mot systemet. Jeg føler så med deg.

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, BlackCloud skrev:

Nei, det er et av mine favorittdikt. Husker ikke hvor jeg fant det, men har skrevet det så mange ganger i dagboka mi at jeg kan det utenat. 

Det var virkelig gripende! Jeg likte det kjempegodt. Så fint at du delte det i tråden!  

[Rainbowdash_90]

12 timer siden, BlackCloud skrev:

Nei, det er et av mine favorittdikt. Husker ikke hvor jeg fant det, men har skrevet det så mange ganger i dagboka mi at jeg kan det utenat. 

 

Ordlyden og oppsettet minner veldig om den type dikt Trygve Skaug skriver. 

Hvis du ikke allerede får hjelp før selvmordstankene dine så burde du det. Jeg har også slitt mye med det samtidig som jeg har hatt angst for døden, men etter hvert utviklet det seg slik at det tok over flere ganger og selvmordstanker ble mer enn bare tanker. Jeg fikk som regel kalde føtter etter hvert, men da hadde jeg allerede utført handlingen. Det er ren flaks at jeg enda lever. Alle de nær døden-opplevelsene, hvor jeg har både ligget i koma med respirator, blitt pumpet, ligget med hjerteovervåkning og fått sånn blodmangel at jeg har blitt alvorlig syk med symptomer på hjertesvikt, medikamenter for å få i gang pusten. Jeg fikk også en hjerneskade på grunn av oksygenmangel som var uviss om var permanent eller ikke. Det kom seg heldigvis gradvis. Nå sliter jeg med fysikken generelt. Kroppen min er utslitt og fungerer ikke slik den skal. Det er enda skikkelig mørkt, men jeg er glad jeg har overlevd alt. For døden er permanent. Er man død, så er man død. Er man i livet er det i det minste en mulighet for å kunne oppleve å få det bra. Det tok lang tid for meg å innse. Jeg ble besatt av døden, og ble sint på meg selv hver gang jeg "feiget" ut i siste liten. 

9 timer siden, Rainstorm skrev:

For et fittesystem! 

Du er sterk. Det er sterkt å oppsøke legevakten! Så stolt over deg!  

Viste dere til den avtalen med spesialistpsykologen, har du den skriftlig, slik at vakthavende også har tilgang og kan se det? Man må bare rett og slett si det rett ut: det STÅR sånn og sånn! Si at det er viktig med brukermedvirkning, viktig å møte deg når du tar ansvar med å oppsøke hjelp! Har du en "kontroll"-skala på kriseplanen din du kan vise til (slik at når du er så langt til høyre på i hvor stor grad du kjenner kontroll over problemene får du komme inn? Jeg har også merket noen mennesker i systemet som virker å skulle overprøve alt spesialister og de som kjenner meg har sagt om retningslinjer, fordi de har en stormannsgal-tro på sine egne evner til å kunne oppdra meg forbi sykdommen. Så da sitter du der og har det verre enn på lenge og samtidig må kjempe mot systemet. Jeg føler så med deg.

Ja både legevakten og psykiatrien har den avtalen. Likevel overprøver de det hele. Hva i all verden er hensikten med den avtalen når de som skal vurdere meg for innleggelse gang på gang driter i den. Bare setter meg i bås og avviser meg når jeg faktisk klarer å be om hjelp FØR det renner helt over. 

Jeg har hatt så mange dårlige opplevelser i psykiatrien nå at det blir bare mer og mer vanskelig å be om hjelp. De hører jo ikke på meg. 

Endret 18. november 2018 av Rainbowdash_90