Den store depresjonstråden

[SesameStreet]

Jeg har så mye å gjøre om dagen, og dette medfører en del tabber. Dessverre. Hjertet dunker og jeg forbannet meg selv, for noen idiotiske påfunn som jeg klarer å finne på. Jeg føler at jeg burde vite bedre, jeg er voksen og burde vite bedre. Bare midt i alt som skjer så er det så vanskelig å tenke klart, du burde men klarer ikke. Jeg skammer meg, men faen, vet ikke hva jeg skal gjøre med det? Vi går bare videre, må jo bare det. Jeg føler meg på utrolig dypt vann om dagen, langt unna alt som er komfortabelt. Det er som om drømmene dine stirrer på deg, men de bare forsvinner fordi at du bare dummer deg ut. Skjønner dere hva jeg mener? Selvtilliten minsker, selvfølelsen minsker. Jeg er på et vanskelig sted. Jeg utfordrer meg, jeg finner det positivt, men jeg skulle ønske jeg klarte å si nei i blant. 😊 Jeg er bare så lei av å føle meg fanget, jeg vil drømme og elsker å drømme. Nærmer jeg meg dem så klarer jeg ikke å si nei. Jeg har vært for lenge inne. Det er som om hjernen min sier til meg. Nå er det nok. Du skal ikke være innestengt mer. 

Endret 26. juni 2018 av SesameStreet

[SesameStreet]

Jeg føler et intenst hat mot meg selv. Hvorfor sier jeg ja til det. Jeg burde si nei, alltid nei. Jeg kan ingenting, klarer ingenting. Jeg er håpløs. Hvorfor faen gidder jeg å drømme.

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg har klart å holde meg sånn tålelig oppegående nå en stund, har hele tiden en sky hengende over meg, og noen dager er jævlige. Det er lengre mellom hver gang, men håpløsheten og den følelsen av at ingenting er verdt noe dukker opp noen ganger. Og tanker og ønsker, man ikke har "lov" å ha. Det hjelper å bli distrahert og få andre ting å fokusere på. Å ha byttet psykolog hjalp og. Jeg er glad jeg ikke er så langt nede som jeg var på det værste, og ikke hatt behov for ny innleggelse, men skulle gjerne vært litt lengre oppe. 

[AnonymBruker]

Gruer meg til de neste fem ukene. Jeg hater sommerferien. Jeg hater den 😔

Anonymkode: 4f9ab...ec3

[AnonymBruker]

Jeg har så lyst til å flytte fra kjæresten. Null forståelse å få, er så sliten av krangling. Aldri snev av beklagelse for de ufyselige tingene han sier og kaller meg. Han bare venter på at jeg automatisk skal få supert humør igjen slik at vi kan tralle videre. Og repeat. Nå må jeg på jobb og ta med meg alle disse tankene...

Anonymkode: 3a1f9...05e

[AnonymBruker]

Jeg beklager fryktelig dumt spørsmål, men kan depresjon gi rent fysiske symptomer? type, feber, hodepine, svimmelhet, hjertebank, kramper i leggene, og vondt i halsen symptomer. Sånne som man forbinder egentlig med forkjølelse eller liknende. Altså, ikke bare trøtt, sliten og giddeløs, men fysiske smerter. 

Spør fordi har mye smerter i kroppen men uten noe spesiell grunn. Er egentlig ung, og frisk, relativt sporty (etter alle prøver å dømme) og legene finner ikke noe galt med meg. Kan det være depresjon. Jeg har jo egentlig et problem i livet som er tung, en rettsak (sivilsak, ikke noe kriminelt) som tunger og opptar mye av mine tanker og min tid. Men ellers har jeg egentlig mye bra i livet, med familie og venner og kjæreste. Det positive overveier definitivt selv om det føles fryktelig urettferdig å havne i denne situasjonen. Legen begynner å hinte på depresjon. Men jeg føler jo da meg mer fysisk syk enn psykisk. Er jeg i fornektelse ?

Anonymkode: 9bb58...bd7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg beklager fryktelig dumt spørsmål, men kan depresjon gi rent fysiske symptomer? type, feber, hodepine, svimmelhet, hjertebank, kramper i leggene, og vondt i halsen symptomer. Sånne som man forbinder egentlig med forkjølelse eller liknende. Altså, ikke bare trøtt, sliten og giddeløs, men fysiske smerter. 

Spør fordi har mye smerter i kroppen men uten noe spesiell grunn. Er egentlig ung, og frisk, relativt sporty (etter alle prøver å dømme) og legene finner ikke noe galt med meg. Kan det være depresjon. Jeg har jo egentlig et problem i livet som er tung, en rettsak (sivilsak, ikke noe kriminelt) som tunger og opptar mye av mine tanker og min tid. Men ellers har jeg egentlig mye bra i livet, med familie og venner og kjæreste. Det positive overveier definitivt selv om det føles fryktelig urettferdig å havne i denne situasjonen. Legen begynner å hinte på depresjon. Men jeg føler jo da meg mer fysisk syk enn psykisk. Er jeg i fornektelse ?

Anonymkode: 9bb58...bd7

Ja, depresjoner og angst for eksempel gir ofte fysiske symptomer. Jeg sliter med angst og har mange av de nevnte symptomene... dessverre. God til å skjule det da, og god til å få "gjort" ting likevel, da jeg vet at symptomene kun skyldes angsten og ikke noe mer "alvorlig" (annen sykdom). Er sikker på at det er dette som en dag vil ta livet av meg.

Du trenger ikke å være deprimert direkte for å ha disse symptomene. Med din historie kan det høres litt ut som at du også er utmattet? Utmattelse er også noe psykisk som gir fysiske smerter. Uansett "diagnose" eller årsak, må du ta vare på deg selv. Psyken og kroppen henger tettere sammen enn hva man skulle tro.

Anonymkode: b6ebb...954

[Elán]

Jeg er så sliten nå... Må bite tenna sammen for datteren min...

[Anonym2022]

Jeg sliter ekstremt med angst og depresjon, og har nettopp komt meg opp i en normalvekt etter 7 år med anoreksi. Men anoreksien river i meg heletiden, og forteller meg at jeg skal kutte ned på matinntaket igjen..

Akkurat nå går jeg til psykolog, men føler ikke jeg får så mye forståelse der. Jeg er jo ikke sykelig tynn lengre, så da virker det som legene og psykologen ikke tar meg på alvor.

Angst sliter jeg med hver eneste dag, og bare det gå ut av døra kan være en kamp. Jeg opplever at vennene mine og kjæresten gjør narr av dette, da de mener at det ikke er farlig, og ler det bort. 

Jeg er også alvorlig deprimert, fordi jeg føler meg så ensom. Føler at ingen forstår hvor vondt jeg har det. Det er kamp, hver eneste dag. Det er veldig fristende å gi opp noen ganger, for jeg er redd det aldri vil bli bedre.

Mesteparten av livet mitt har gått til å ha det vondt, være redd, føle meg verdiløs.

 

[AnonymBruker]

Alt er bare så himla tungt. Tungt å puste, tungt å tenke, tungt å leve. Er konstant på gråten. Tårene siver igjennom litt nå og da, men trangen forsvinner aldri. Sitter her dag inn og dag ut. Før fylte jeg dagene med film og TV, nå gir det meg ingenting lengre. Ikke ro, ikke fri fra tankene. Jeg får aldri fri lengre, aldri noen pause fra tankene og smerten. 

Alt føles så meningsløst og tomt. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

34 dager rett ut vinduet. Dag 0 igjen da. 
Faen.
Mislykket. 
Faen.

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

34 dager rett ut vinduet. Dag 0 igjen da. 
Faen.
Mislykket. 
Faen.

Anonymkode: 79f48...0ca

Snakker du om selvskading? Mulig jeg tar feil av deg og en annen jeg har lest om her i tråden. Men hvis du er den som har skrevet før, så er vel ikke x antall skadefrie dager annet enn en seier? Du har hatt et tilbakefall, men kan komme på rett kjøl igjen. Tenk på hele kalenderåret: hvor mange dager ville du kunne krysset av som 'skadefrie'? Innsatsen din er ikke bortkastet uansett om meldinga di skulle bety at du har hatt en sprekk.

Jeg heier på deg! 

Anonymkode: f3a92...d2e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Snakker du om selvskading? Mulig jeg tar feil av deg og en annen jeg har lest om her i tråden. Men hvis du er den som har skrevet før, så er vel ikke x antall skadefrie dager annet enn en seier? Du har hatt et tilbakefall, men kan komme på rett kjøl igjen. Tenk på hele kalenderåret: hvor mange dager ville du kunne krysset av som 'skadefrie'? Innsatsen din er ikke bortkastet uansett om meldinga di skulle bety at du har hatt en sprekk.

Jeg heier på deg! 

Anonymkode: f3a92...d2e

Oppdaget i sta at jeg har fått ny kode. Men ja, det er meg. Vet ikke hva jeg skal si. Er så skuffet og sint. Men takk 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg føler engang. Jeg har blitt så nummen. 

Det har vært så mange år med så mye. Helt fra jeg var liten. Og jeg har bare kjørt på, og prøvd å gjøre det beste ut av det. Livet har vært jævlig bra og jævlig dritt. Det er så slitsomt å alltid være sterk. Jeg trenger å være svak noen ganger. Men tårene uteblir. Jeg bare tar meg sammen hele tiden. Og når kvelden kommer, og alt er stille, så blir tankene så invaderende. Jeg hater deg! Du er stygg, dum, ubrukelig. Jeg vil bare smelle hodet i veggen, vil bare få tankene til å stoppe. Jeg vil bare glemme, og sove og sove. 

Hadde jeg ikke hatt barn, ville jeg sannsynligvis ikke levd. Jeg lever for henne. 

Jeg er så sliten av å være så sterk hele tiden. 

Og jeg kan ikke snakke med noen uten at følesene mine blir bagatellisert. Og det er så sykt irriterende. Hvorfor kan ikke folk bare si "fy faen, det høres jævlig kjipt ut". Hvorfor må folk si at det er normalt?! 

Anonymkode: 8663b...7db

[SesameStreet]

Jeg hater meg selv for at jeg ikke klarer å si nei. Jeg setter meg selv i så vanskelige situasjoner som jeg takler så utrolig dårlig, og det er så forbanna pinlig. Jeg føler meg ydmyket, skamfull, og alle mulige andre vonde følelser som eksisterer. Jeg skulle bare ønske.... Jeg tror det jeg kjenner mest på er at jeg er ung, alene og har vært utenfor arbeidslivet. Jeg bryr meg ikke om hva de tenker, men jeg kjenner pulsen går i hundre over kommer de til å ringe barnevernet fordi at jeg ikke er like flink som dem til ting? Må jeg si farvel igjen? Faen, skulle ønske jeg kunne låse meg inne og ikke møte noen mennesker, men.... Jeg nekter å leve på den måten lengre. Jeg vil ut, hilse på folk og møte folk. Faen. Motstridende følelser. Er det rart å si at jeg føler at jeg går gjennom tenårene igjen? Men denne gangen har jeg ingen som kaller meg stygge ting, brøler og truer med å drepe meg fordi at jeg har hengt opp jakken min feil i gangen.

Nå skal jeg for første gang ut i verden som meg. Jeg oppdager meg. Hva liker jeg? Bryr jeg meg om ditt og datt? I tenårene så gråt jeg, følte meg så forferdelig og det viser alle de gamle sårene på armene mine, men det er ikke meg lengre. Jeg føler meg ikke dø innvendig. Jeg føler meg engstelig, så engstelig, men deprimert? Nei. 

Så er jeg skadelig? Nei, men jeg skaper nok noen dårlige relasjoner og mennesker som kanskje ikke helt ønsker å omgås meg fordi du vet, jeg er meg og vi er på forskjellige planter her i verden. De er høyt utdannet, gift og god økonomi. Jeg er singel, ikke fullført videregående og har trang økonomi. CV’en min er veldig liten, til tross for at jeg nærmer meg 30-årene med stormskritt. Fuck, fuck, fuck. 

Edit: og jeg takler nok ikke stress og lang dager på verdens beste måte. Når jeg har vært på mitt laveste lave så har ting som en dusj føltes som en belastning. Det er en ond sirkel. 

Endret 11. juli 2018 av SesameStreet

[SesameStreet]

Jeg har lyst til å begynne trene, men jeg har ikke penger til det. Wihu. Pengene må gå til mat, drikke, bolig, klær til barnet mitt, kulturelle opplevelser for barnet mitt og fritidsaktiviter for barnet mitt. 

Edit: jeg har for såvidt lastet ned en skritteller på mobilen og i løpet av en uke så har jeg gått mellom 12.000-25.000 skritt hver dag. Blir kjedelig i lengden. Jeg trenger noe med mestring, noe kult og spennende, snakke med mennesker og oppleve noe, stå på scenen igjen og være meg. 

Endret 11. juli 2018 av SesameStreet

[Perelandra]

Tråden er ryddet for selvmordstanker og svar til dette. 

 Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. 

Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen.

Med vennlig hilsen

Perelandra, mod. 

[SesameStreet]

Skam. Skam. Skam. Jeg føler det gjennom hele meg. Jeg er en forferdelig person, rett og slett. Jeg skammer meg. Jeg gleder meg til å få det på avstand, få alt på avstand og få mulighet til at jeg ikke tenker på det hele tiden. 

[SesameStreet]

Så behagelig å gå rundt med en stor klump i magen og føle at du lever i et mareritt.  

[BerntHulken]

Sommeren og varmen er så forferdelig. Varmen gjør at mine tyngste tanker kommer frem fortere. De tyngste tankene er det man ikke kan diskutere her inne.

Jeg blir mer sint, aggressiv og trekker meg mer unna folk i varmen. Den trigger et eller annet i meg.

Har det selvfølgelig kjipt ellers også, hvor følelsen av at ingenting ordner seg er overveldende. "Life`s a bitch, and then you die" føler jeg er passende for hvordan jeg opplever verden.

Bittesmå lyspunkt hjelper ikke, for det er gjerne de som gir deg et falskt håp om at noe skal ordne seg, bare for å få det revet fra deg igjen. Det har jeg opplevd, og jeg har lært at håp er farlig og skadelig.

Det ordner seg bare for alle rundt meg, ser ikke ut til at noen andre i min krets sliter med noe. Jeg ser bare lykkelige mennesker i sommervarmen, som har alt på stell i livet. Jobb, familie, trygg økonomi og egen bolig. Alt hva jeg ikke har.