Den store depresjonstråden

[Psykoselig]

1 time siden, Elán skrev:

Kjenner følelsen. Håper dagene går raskt forbi. Tar på å ha barnet alene, uten bil, drittvær... ja. Jeg er sliten nå. Hjelper ikke at han ikke stoler på meg og kaller meg ustabil. Har hørt fra andre også at han sier til dem at jeg er så ustabil. Jævlig morsomt rykte å ha på seg når barnevernet er i bildet.

Fælt at det blir sånn. :( Min eks hater meg som pesten og terroriserer meg enda, men det var da virkelig han som mishandlet meg og bedro meg igjen og igjen. Det er jeg som er alene og alvorlig syk. Han har egentlig aldri brydd seg om meg. Han har brydd seg i den grad at han har måttet det for å holde på meg slik at han kunne fortsette å ha meg og kontrollere livet mitt og bruke meg for hans egen nytelse. 

Jeg kommer aldri til å våge å slippe noen innpå meg igjen. Tre ganger har jeg gjort det. Tre ganger ble jeg behandlet som en verdiløs dritt. 

Så jeg er vel det da. Verdiløs. 

Jeg har prøvd så hardt den siste tiden. "Fake it until you make it". Jeg prøvde så hardt at jeg lurte både meg selv om mine behandlere. Det betaler jeg for nå. Er så langt nede at bare det å gå på kjøkkenet for å hente et glass vann krever mye krefter. 

Jeg skjønner ikke hva meningen med livet er. I flere år har jeg ønsket å slippe å leve. Slutte å eksistere. Jeg kommer aldri til å ta livet mitt, men jeg har tenkt på det i større eller mindre grad hver dag i mange år. Selv de få gode dagene så har jeg de tankene. Har full scoore på alvorlig depresjon for å si det sånn. I tillegg til mange andre sykdommer. Jeg skulle så ønske jeg i det minste klarte å jobbe litt, men jeg kan ikke det. Har forsøkt, men det gikk ikke. 

De tre siste dagene har jeg bare ligget og stirret i taket. I går gråt jeg fra morgen til kveld, i dag har gråten kommet og gått litt. Snart skrur nok følelsene seg av igjen. Fordi det er for vondt når de er der. Da blir jeg helt nummen og kald. Går inn i en slags autopilot-tilstand. Det er like vondt og jævlig som den tilstanden jeg er i nå, men på en annen måte. 

På fredags kveld var jeg hypoman. Jeg var helt i hundre og alt var supert. Jeg visste det kun ville være i 1-2 dager, men det varte bare den kvelden. Da jeg våknet lørdags morgen var alt fullstendig svart igjen. 

Det er veldig deilig de få gangene jeg blir hypoman. Etter at jeg lærte å kontrollere impulsene jeg får litt bedre slik at det ikke får negative konsekvenser i ettertid så har jeg omfavnet det. Samtidig vet jeg jo at jeg snart faller ned igjen. Og der blir jeg. 

Har vel vært hypoman to eller tre ganger hittil i 2018. 

Jeg trenger så ekstremt å prate med en person, men det går ikke an. :( Det er virkelig den eneste som klarer å hente fram noen form for håp i meg. Men denne personen er ikke der. 

[Eneri]

På 2.6.2018 den 11.18, AnonymBruker skrev:

Er veldig sulten, men orker ikke å handle mat. 

Ironisk vurderte jeg å ta det opp i et eget innlegg, men kom til å tenke på depresjon tråden. 
Til tider er det så tungt. Jeg håper jeg slipper å våkne. Livet mitt er så meningsløst. 
Nå er jeg sulten, mitt i en depressiv bølge, og har ikke handlet mat på en stund. 
Det er kjipt. Jeg hater å være sånn her. 

Jeg vet jeg vil føle meg bedre når jeg kommer meg ut, men akkurat nå er jeg sulten og kommer meg ikke ut. 
Frykten... den slår alltid til rundt sommeren i denne perioden. Kanskje det er fordi søskene mine ble kastet ut i denne perioden når jeg var yngre, og det var full vold mot meg alene den perioden. Jeg turte ikke gå ned for å spise mat hjemme. Jeg var for redd til å spise middag. Tror det var to år før søskene mine bodde hjemme igjen, men frykten siter intenst. Jeg er redd. 
Det er helt jævlig, og tankene som overveldet meg i tenårene hjemsøker meg om å forsvinne.. å dø, at ingen vil savne meg.  

Det er vanskelig, det er som om jeg gjenopplever det hver sommer når solen er oppe. 
Siden det har vært spesielt mye sol i det siste, har det ballet seg på seg. Det er vanskelig å presse meg til å gå ut. 

Tåpelig at jeg ønsker regn? 
Sånn at jeg skal våge å gå ut, og jobbe bort denne frykten som holder meg inne.  
Jeg ventet for lenge med å gå ut, så nå har det ballet på seg forferdelig. Er redd for å være ute, har skikkelig redsel.  



Utrolig nok virker det som jeg ikke er den eneste, så noen hadde skapt en tråd om at de var redd for å handle grunnen angst. 
… jeg kan ikke bedre følelsen til den personen i en liten bygd, men jeg vil si en ting om du enda er omkring. Flytt. Jeg har det ikke like ille som når jeg bodde i hjembyen. En stor by kan man forsvinne litt selv når man har en dårlig dag. Ikke gi opp i alle fall.

 

Når det gjelder min egen del... jeg er slik en pyse som gråter fordi jeg ikke vil gå ut. 
Håper det bedrer seg. Jeg vil ut å gå en tur. Jeg har behov for å bedre humøret. Selv om jeg vet hva som hjelper, så kan det hende jeg ikke går ut i dag.  
Jeg klarer ikke å styre det når det blir sånn som nå. Det er så vanskelig. Jeg hater at jeg ikke klarer å bryte ut når det baller seg negativt. Forhåpentligvis klarer jeg det, men det er... skummelt? Frykten for å bli sett av andre? Vold? Jeg klarer ikke putte fingeren på hva som er i sinnet mitt. Frykten for høye stemmer?  

….
Ville bare få ut litt negativt, å prøve å være optimistisk, selv om realiteten er at jeg føler meg ekstremt negativ.  

Anonymkode: c7539...5cd

Jeg har ingen sjans til å sette meg inn i hva du har gjennomgått i oppveksten, og hvilke skader det har gitt deg. Jeg blir uten ord når jeg hører hvordan dine omsorgspersoner har oppført seg!! 

Det jeg ville si, er at du kan jo bestille mat levert på døra, eks matkasseabonnenent når du sliter som verst med å klare å handle selv!? Tenker alt blir verre når man ikke får den næringen man trenger... 

Håper du får hjelp med å bearbeide det du har gjennomgått, og sender deg en stor klem 💚

[Gjest supernova_87]

På 2.6.2018 den 15.09, Psykoselig skrev:

Et overgrep for tre uker siden har gradvis trigget fram veldig mye som jeg har fortrengt siden jeg var 15 år. Voldtekter, misbruk, trusler, press og enormt med skam. Det har vært helt borte for meg. Jeg har tenkt alt har vært min feil. Jeg har ikke forholdt meg til eller snakket om all tvangen, krenkelsene osv. Jeg har aldri fortalt en sjel om dette før i dag. Det var som om den mørke døren med det ekle rommet ble låst opp av det nylige overgrepet. Og i dag overmannet det meg. Begynte å gråte. Skjelve. Tårene sprutet. Så..Jeg klarte å ringe min venninne. Min søstervenninne. Jeg gråt, og jeg fortalte om voldtektene og alt sammen. For første gang i mitt liv sa jeg det høyt. Jeg har bært det dypt inni meg i over 11 år da den første voldtekten rammet meg. Jeg har ikke vært i stand til å tenke på det heller. Det har vært for tungt. 

Jeg er så ødelagt. Føler meg så lite verdt. Vet ikke om jeg noen gang vil tørre å slippe noen inn på meg igjen. Da minnene spratt ut av dypet og følelsene knyttet til alt så gjorde det så ubeskrivelig vondt. 

Nå har jeg både sagt det og skrevet det for første gang i mitt liv på en og samme dag. Det rant over. Klarte ikke fortrenge mer. Nå frykter jeg det blir tungt framover. At nå som boksen er åpnet så tvinges jeg til å kjenne på det. Vet ikke hvordan jeg skal klare det. Har time hos behandler på mandag...Jeg må prøve å mote meg opp til å fortelle henne dette. Jeg trenger hjelp med dette tror jeg. Vet ikke hvordan man bearbeider og håndterer slike følelser og minner...Det sitter fast i hodet mitt. Jeg har flashbacks. Spesielt fra den første voldtekten da jeg bare var 15 år. Det spilles av i hodet mitt igjen og igjen. Jeg blir kvalm. Jeg har det vondt nå. 

Jeg må tåle følelsene. Jeg må holde de ut. 

Du ødelagt?! Nei, overhodet ikke. Herregud da mann, så sterk du er! Så sterk du er! Den dagen du innser det og klarer føle det kommer du til å bli overveldet over hva du har overlevd. For du skal det, overleve. Du skal overleve og deretter skal du finne livet ditt og LEVE det. 

Det virker som du ikke tar i mot bekreftelsene du får, og det er helt greit og forståelig, men utifra det du forteller ser det ut som at du gjør en del ting for å åpne deg for andre. Det kan ta lang tid før du føler det, før du føler deg tilknyttet og trygg, men du prøver. For du åpner opp, du deler. Det er vondt å lese at du har opplevd så mange krenkelser. Du har gått gjennom veldig mye, du har og har hatt det veldig vondt, jeg skulle ønske det ikke var sånn. Jeg ser det. Og jeg ser at tross alt dette fortsetter du å prøve. Jeg ser deg når du kjemper. Jeg vet ikke hva jeg kan si, men jeg ser deg når du kjemper og jeg tror at i det man klarer å LEVE følelsene sine, uansett hvor uendelig vondt det er, i det man ikke demper eller fortrenger dem eller dytter de bort med kontroll, tvang, bulimi, selvskading, rus, eller annet, så vil smerten forsvinne litt etter litt. Den rene gråten renser. Ved å la følelsene leve, ved å bare HA dem, redder vi oss selv. Du kan redde deg selv. Ikke ved å kjempe og streve og vinne en krig, men med å leve og være til med følelsene dine her og nå, og det vil komme gode følelser! 

Det er vanskelig nå. Utålelig vanskelig. For vanskelig. Jeg heier på deg. Jeg ser deg.

[Psykoselig]

7 timer siden, Rainstorm skrev:

Du ødelagt?! Nei, overhodet ikke. Herregud da mann, så sterk du er! Så sterk du er! Den dagen du innser det og klarer føle det kommer du til å bli overveldet over hva du har overlevd. For du skal det, overleve. Du skal overleve og deretter skal du finne livet ditt og LEVE det. 

Det virker som du ikke tar i mot bekreftelsene du får, og det er helt greit og forståelig, men utifra det du forteller ser det ut som at du gjør en del ting for å åpne deg for andre. Det kan ta lang tid før du føler det, før du føler deg tilknyttet og trygg, men du prøver. For du åpner opp, du deler. Det er vondt å lese at du har opplevd så mange krenkelser. Du har gått gjennom veldig mye, du har og har hatt det veldig vondt, jeg skulle ønske det ikke var sånn. Jeg ser det. Og jeg ser at tross alt dette fortsetter du å prøve. Jeg ser deg når du kjemper. Jeg vet ikke hva jeg kan si, men jeg ser deg når du kjemper og jeg tror at i det man klarer å LEVE følelsene sine, uansett hvor uendelig vondt det er, i det man ikke demper eller fortrenger dem eller dytter de bort med kontroll, tvang, bulimi, selvskading, rus, eller annet, så vil smerten forsvinne litt etter litt. Den rene gråten renser. Ved å la følelsene leve, ved å bare HA dem, redder vi oss selv. Du kan redde deg selv. Ikke ved å kjempe og streve og vinne en krig, men med å leve og være til med følelsene dine her og nå, og det vil komme gode følelser! 

Det er vanskelig nå. Utålelig vanskelig. For vanskelig. Jeg heier på deg. Jeg ser deg.

Takk for gode ord.

Jeg tror nok jeg skal overleve livet mitt til min dag naturlig kommer, men å LEVE? Det virker helt umulig å skulle komme dit. Å gjøre mer enn å eksistere. Å alltid se fram til å få legge seg fordi det er så slitsomt, vondt og tomt å være til. 

Jeg er veldig dårlig på å ta til meg bekreftelser og gode ord ja. Grunnkjernen (er det et ord egentlig?) i meg er så pessimistisk og negativ at det er trist å tenke på bare det. Hvorfor er jeg et så nedstemt menneske? Jeg kan le og tulle masse, men inni meg er det mørkt. Alltid. 

Å kjempe ja. Jeg føler jeg har kjempet hele livet mitt, mens nå har jeg resignert litt. Jeg orker ingenting. Sover ekstremt mye osv. Men jeg vet jeg snart stabler meg på beina igjen for å fortsette å gå. Det er jo det jeg må. Hva slags annet valg har jeg liksom. 

Jeg bærer på en stor sorg om dagen. En sorg over hvordan livet mitt har vært og er. En overveldende pessimisme i forhold til framtiden. Så er jeg alvorlig deprimert også da, så det er jo ikke noe rart. 

De siste dagene har jeg gitt helt opp. Har stort sett vært sengeliggende. I morgen må jeg begynne å gå igjen. For jeg vet det ikke hjelper å bli liggende. 

Jeg lurer litt på hvorfor noen mennesker ser ut til å bare få alt sammen, mens andre nærmest leker seg gjennom livet. Er det tilfeldig eller er det meg og andre som sliter det er noe galt med? Hmm. Ikke godt å si. 

[AnonymBruker]

Føler absolutt ingenting.. er helt tom. Det er så rart. Så mye fælt har skjedd i det siste. Dødsfall, sykdom, venner som velger meg bort, familie som krangler, venninne som ble banket opp av kjæresten og jeg sitter her helt hjelpeløs og ubrukelig, NAV roter til økonomien og jeg vet ikke om jeg får til å betale husleie neste måned.. men jeg føler ingenting. Helt tom. Ikke et hint til tårer en gang. Hadde time hos psykolog i dag, første timen jeg ikke har sagt ett eneste ord. Var helt borte, fjern, ødelagt, tom. Har ikke energi til å snakke, til å tenke. Brukt halve dagen på å skrive dette. Ingen vits i å være våken, henger ikke med når jeg ser film eller leser nettavis. Men orker ikke å reise meg, pusse tenner, kle av meg og gå helt til soverommet. Så jeg sitter her, helt tom og ødelagt. I morgen blir en lang dag med begravelse. Vurderer seriøst å droppe det. Orker ikke drama, tårer, kle på meg. Orker ikke. 

Vet jeg burde ha fortalt psykologen minst halvparten av det som har skjedd... men orker ikke. Gruer meg til når jeg sier det, også sier hun "Men kjære deg, hvorfor sa du ikke noe sist gang/tidligere?". Så får jeg skyldfølelse, skam, følelsen av å feile, taper, ubrukelig, mislykket. Gjort det før, men jeg er stokkdum og lærer ikke av mine feil. Så da forblir jeg ubrukelig, mislykket og ødelagt resten av livet. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Severin]

.

Endret 8. juni 2018 av Severin
Dårlig humør.

[AnonymBruker]

I dag har egentlig vært en ganske tung dag. Har ikke hatt det slik på lenge. Alt gjør så vondt, jeg er på gråten hele tiden, orker ikke forholde meg til andre folk, snakke eller smile. Det er vanskelig når man bor i kollektiv med 7 andre.. 

Vanligvis sliter jeg "bare" med generalisert angst, men det har jeg levd med hver dag i så mange år at jeg har funnet ulike mestrningsstrategier og på en måte klart å lære meg å leve med det, selv om det noen dager blir litt mye det og. Men så er det disse dagene når denne nedstemtheten og smerten kommer, og den er jeg ikke like flink til å takle. Da blir det bare til at jeg bare venter på at det skal gå over, samtidig som jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

[Psykoselig]

Jeg har det så vondt. Jeg har det så ekstremt vondt at jeg har ikke evne til å sette ord på det en gang. Jeg kan ikke komme på ord som kan beskrive den smerten jeg har i meg. Vær så snill la kvelden komme så jeg kan ta sovemedisin og skrike meg i søvn. 

 

[Severin]

Gikk på en skikkelig smell i helgen, psykisk. Kom meg tross alt på jobb i dag, og har alle planer om det i morgen også. Har heldigvis legetime i morgen tidlig og time med psykolog på onsdag, og det trengs sårt akkurat nå. Føler meg ekstremt langt nede, sover lite og er generelt nedstemt og utenfor akkurat nå.

[Elán]

Nå er det på tide å dekke over det største arret mitt med tatovering. Må finne et passende design, er alt. 7 cm langt, så det er vanskelig å finne noe som er passende. Rose er liksom det eneste jeg kommer på, men jeg vil ikke ha rose akkurat der arret er, men heller et annet sted.

[dillyduzit]

I dag kom smellen, igjen. Jeg har vært nummen de siste dagene, uten noe særlig følelsspekter når jeg tenker meg om. Jeg har følt meg feig, jeg har følt meg som en skygge i alle andres verden, usynlig med en følelse av at ingen vet at jeg finnes. Jeg er våken, selv om jeg ikke har sovet de siste ukene, nesten som hodet i skyene. Tanken på selvmord har vært mer tilstedet, ikke det at jeg må eller vil, men hvordan livet til de som sitter igjen ville ha vært. Jeg tror pappa ville ha hatt det tyngst, mamma ville ha blitt sint, farmor ville ikke ha skjønt noe og begynt å stille spørsmål. Mannen? Jeg tror han ville ha følt en sorg, men en lettelse. Jeg har innsett nå at jeg aldri kommer til å få barn av egen vilje, jeg vil ikke at barnet skal oppleve den sorgen, de dype depresjonene eller den følelsen av å feile så hardt som jeg har. Jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å oppleve 40-årene, så lenge orker jeg ikke å leve. Men man vet ikke, kanskje noe forandrer seg? 

Formen har blitt dårligere den siste tiden, men vi lurer på om vi er på hugget nå - nyrestein? nyresvikt? Hvorfor er det blod i urinen? Hvorfor tar jeg ikke opp vitaminer? Jeg skal få jern intravanøst nå. Synet har forverret seg siden siste øyelegetime, men de finner vel ikke noe denne gangen heller. Jeg har klaget lenge, men nå skal jeg være tyst. Det er bedre for alle rundt meg. De skal få lov til å være lykkelige, så får jeg heller jobbe med meg selv i stillhet. 

 

[AnonymBruker]

Jeg sitter nå psykiatrisk avdeling, og er her på tredje døgnet. Denne gangen holdt det på og gå skikkelig ille.

Føler egentlig mest skam akkurat nå, over at jeg sitter på avdelingen. Skam ovenfor familie, kolleger... skammer meg over meg selv og hvor ynkelig jeg føler meg.

Anonymkode: 3b719...0a5

[AnonymBruker]

Av og på med tårer i hele dag. Vet ikke helt hvorfor, er nok bare alt og ingenting. Det gjør vondt å gråte så mye, er hekt ødelagt. Men frister ikke å legge meg, for da kommer tankene. Så jeg sitter her og prøver å slå av hodet. Alt føles så meningsløst, tomt, ingenting. Det er bare mørkt og tungt nå, vært slik i en god stund nå. Når vil det snu? Vil det egentlig bli bedre? Føles ikke sånn ut.

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

Jeg har virkelig ikke impulskontroll. Blir så nedfor når jeg planlegger noe, men så er jeg realistisk om at det ikke går. Var klar til å booke hotell for å dra på ferie med lillefrøkna, men så ser jeg at det ikke vil være realistisk og da blir jeg deprimert igjen. Det har skjedd ofte de siste dagene hvor jeg tenker: "YES! Nå skal jeg få til dette" og så innser jeg at alt koster og da går jeg rett i kjelleren igjen. Har så lyst å gi barnet mitt en minnerik ferie selv om hun ennå er lita, og det får jeg faktisk ikke til ved å være her hjemme. Det er så lett å bare slå på TVen. Jeg skammer meg. Det var ikke denne mammaen jeg hadde lyst å bli.

[Elán]

Jeg tar for stor plass i verden. Føler ikke jeg kan gjøre meg liten nok... jeg vil knapt puste, så lite verd er jeg.

[AnonymBruker]

Enda en kveld i tårer. En dag passert, en dag alene, en dag uten mål og mening. En av alt for mange. Mørkt og vondt, det er alt som er igjen. Føler jeg har mistet meg selv på grunn av psykiske problemer. Jeg eksisterer ikke lengre, jeg er bare en diagnose. Blir irritert når psykologen sier jeg må finne frem den gamle meg. Vell.. den gamle meg, meg før alt den forbanna dritten som kalles for "livet"... ja den versjonen av meg gikk i bleie og siklet 24/7. Det er ingenting å hente, jeg er ingenting lengre, mistet meg selv. Helt mislykket og ødelagt. Bare noen tanker i natten, grunnen til tårer og smerte, får ikke til å sove. Monsteret i hodet vil ikke holde kjeft!

Vet at i morgen så vil jeg gå inn til psykologen.. og late som ingenting. Fordi jeg er så mislykket. Være ærlig? skjer ikke, er ikke verdt det, er en byrde, fortjener ikke hjelp, er ikke noe hjelp å få, jeg er totalt mislykket og det finnes null håp. Angrer på at jeg ikke avlyste timen, nå er det for sent. Mislykket. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

Nå er alt vanskelig igjen... ingen lyspunkt. Hvorfor må jeg være her når ingen bryr seg likevel?

[AnonymBruker]

På 21.6.2018 den 23.02, Elán skrev:

Nå er alt vanskelig igjen... ingen lyspunkt. Hvorfor må jeg være her når ingen bryr seg likevel?

Kjempetrist å lese hvordan du har det. Får så vondt av deg, for jeg kjenner meg så igjen i tankegangen din. Men vær så snill, ikke gi opp. Det vil komme lettere tider, og når de tidene kommer, så kommer du til å være glad for at du valgte å fortsette. Hvis du velger å gi opp er det ingen vei tilbake. Aldri. 

Hold ut! Sender deg en Styrkeklem❤️

Anonymkode: 40eed...f81

[Elán]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjempetrist å lese hvordan du har det. Får så vondt av deg, for jeg kjenner meg så igjen i tankegangen din. Men vær så snill, ikke gi opp. Det vil komme lettere tider, og når de tidene kommer, så kommer du til å være glad for at du valgte å fortsette. Hvis du velger å gi opp er det ingen vei tilbake. Aldri. 

Hold ut! Sender deg en Styrkeklem❤️

Anonymkode: 40eed...f81

Takk ❤️

Det er bare så... Tungt. Nå har jeg hatt depresjon i 17 år, så føler at dette er livet spm var tildelt til meg. Behandling hjelper ikke og medisiner hjelper ikke. 

[AnonymBruker]

Et stort gråteanfall helt utav det blå. Det gjør så vondt å puste, vondt å tenke, vondt å føle. Jeg kan ikke! Faen heller, jeg kan ikke! Jeg må ignorere trangen, følelsen, sinnet, smerten, kaoset. Kan ikke reagere på en så jævla barnslige måte, jeg er voksen for faen! voksen! Selv om at man skulle ikke tro det. Griner som en liten drittunge, håndterer smerten som umoden fjortis, patetisk, mislykket! Skjerp meg. 

Anonymkode: 02b68...f39