Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Vært syk siden jeg var liten unge med kroniske sykdommer, fikk kronisk tarmsykdom i tillegg når jeg var på videregående og falt ut av alt. Alt sosialt er helt ødelagt, jeg har falt ut av skole og fått en viss grad av sosial angst etter tre år med bare sykdom. Den siste tiden har jeg utviklet panikkangst som vekker meg om nettene samtidig som alt annet i kroppen forsåvidt rakner. Idag ser jeg at medisinen som har greid å holde tarmsykdommen i sjakk de siste månedene er i ferd med å slutte og fungere. Har taklet endel motgang men merker nå at det er totalt knekken, jeg ser liksom ingenting positivt. Sannsynligheten for at jeg må operere hele tarmen vekk de neste 5 årene er svær, at jeg skulle utvikle alle disse angstene for både medisin, sykdom, alt sosialt osv virker bare så tåpelig. De siste to årene har jeg tilbrakt både nyttårsaften og 17 mai alene fordi jeg har ingen venner lenger, alt er egentlig bare i dass.  Familie sier at jeg må bare ha troen og ting vil bli bedre, men det har jevnt og trutt bare gått nedover og jeg merker nå at jeg sliter virkelig med å være den blide og positive personen jeg egentlig er.

Anonymkode: cfa77...6b3

[BerntHulken]

Ser ikke poenget mer..

[AnonymBruker]

Uff, jobb igjen i morgen. Jeg har så mye å gjøre, og jeg har ikke oversikt. Det er jo min egen feil fordi jeg kaster bort alle helger og ettermiddager på å spille data eller reise vekk og drikke meg full. Men jeg har bare ikke mental kapasitet igjen til å prøve å ta ansvar og oppføre meg som en voksen. 

Anonymkode: 197fd...b62

[Elán]

Nå er det helt svart. Klarer ikke.

[Psykoselig]

Jeg er ny på dette forumet og denne tråden, men kjenner jeg må koble av litt. Kanskje det kan hjelpe...

Jeg har slitt i mange mange år. Noen perioder har vært ok, men for det meste har det vært dritt. I varierende grad. 

Nå er jeg i en veldig dårlig periode. Alt er mørkt og svart. Alt er meningsløst. 

For to dager siden hadde jeg mitt livs største panikkanfall. To runder på fire timer hver. To runder hos legevakten og til slutt innleggelse for panikkangsten var så alvorlig at min mor som var med meg til legevakten sa at hun ikke kunne håndtere det. Noe jeg skjønner godt og jeg ville ikke være hos henne heller. 

Hjertet hamret konstant med puls på 130. Jeg fikk hele tiden en form for støt i kroppen hvor hjertet stoppet opp et par slag hvor jeg måtte slå meg hardt i lårene for å få meg i gang igjen. For å ikke miste bevisstheten. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg kom til å dø. Jeg klarer virkelig ikke å sette ord på hvor grusomt det var. Til sammenligning ble jeg utsatt for voldtekt for en uke siden. De to panikkanfallene der var mye mye verre. Beina mine sviktet og jeg falt hver gang jeg reiste meg opp. Har virkelig ikke lyst til å oppleve noe slikt igjen. 

Den dagen min tid er inne så håper jeg at jeg sovner stille inn framfor å måtte oppleve at kroppen svikter og all dødsangsten det vil medføre. 

Jeg er enda på sykehuset for etter søndagen har jeg bare mistet all kraft. Jeg vil ikke være her, men jeg vet at akkurat nå trenger jeg det. Om ikke annet blir jeg nå tatt seriøst. Jeg har lenge slitt med angst, men dette er første gang helsevesen har sett meg slik. Vanligvis bærer jeg angsten inni meg og har opplevd at de ikke helt tror på det fordi de ikke ser det så godt på meg. Nå ble jeg akuttinnlagt pga alvorlig panikklidelse. Kanskje jeg nå får bedre hjelp for det. 

[SesameStreet]

Jeg er nede i et svart hull igjen. Det føles bare mørkt, tomt, og merkelig. Kreftene er bare helt tomme. Jeg er overivrig, sliten , og trøtt, men også føler jeg meg absurd. Jeg føler meg som om jeg er fra en annen plantet. Det har vært sånn noen uker nå. Skjelvingene, tankene, alt. Jeg klarer bare ikke ting, det føles bare så tomt, men jeg kan ikke legge meg ned og gråte heller. Jeg har et barn. Jeg må fortsette, må gå videre, må stå på. 

[Consider me..]

På 8.4.2018 den 22.36, AnonymBruker skrev:

1 time siden, SesameStreet skrev:

Jeg er nede i et svart hull igjen. Det føles bare mørkt, tomt, og merkelig. Kreftene er bare helt tomme. Jeg er overivrig, sliten , og trøtt, men også føler jeg meg absurd. Jeg føler meg som om jeg er fra en annen plantet. Det har vært sånn noen uker nå. Skjelvingene, tankene, alt. Jeg klarer bare ikke ting, det føles bare så tomt, men jeg kan ikke legge meg ned og gråte heller. Jeg har et barn. Jeg må fortsette, må gå videre, må stå på. 

Er så sliten og lei av alle svingningene. Blir så motløs av å føle meg sviktet og forlatt for hver minste lille ting. I dag skremmer fremtiden meg.

[AnonymBruker]

15 timer siden, Psykoselig skrev:

Jeg er ny på dette forumet og denne tråden, men kjenner jeg må koble av litt. Kanskje det kan hjelpe...

Jeg har slitt i mange mange år. Noen perioder har vært ok, men for det meste har det vært dritt. I varierende grad. 

Nå er jeg i en veldig dårlig periode. Alt er mørkt og svart. Alt er meningsløst. 

For to dager siden hadde jeg mitt livs største panikkanfall. To runder på fire timer hver. To runder hos legevakten og til slutt innleggelse for panikkangsten var så alvorlig at min mor som var med meg til legevakten sa at hun ikke kunne håndtere det. Noe jeg skjønner godt og jeg ville ikke være hos henne heller. 

Hjertet hamret konstant med puls på 130. Jeg fikk hele tiden en form for støt i kroppen hvor hjertet stoppet opp et par slag hvor jeg måtte slå meg hardt i lårene for å få meg i gang igjen. For å ikke miste bevisstheten. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg kom til å dø. Jeg klarer virkelig ikke å sette ord på hvor grusomt det var. Til sammenligning ble jeg utsatt for voldtekt for en uke siden. De to panikkanfallene der var mye mye verre. Beina mine sviktet og jeg falt hver gang jeg reiste meg opp. Har virkelig ikke lyst til å oppleve noe slikt igjen. 

Den dagen min tid er inne så håper jeg at jeg sovner stille inn framfor å måtte oppleve at kroppen svikter og all dødsangsten det vil medføre. 

Jeg er enda på sykehuset for etter søndagen har jeg bare mistet all kraft. Jeg vil ikke være her, men jeg vet at akkurat nå trenger jeg det. Om ikke annet blir jeg nå tatt seriøst. Jeg har lenge slitt med angst, men dette er første gang helsevesen har sett meg slik. Vanligvis bærer jeg angsten inni meg og har opplevd at de ikke helt tror på det fordi de ikke ser det så godt på meg. Nå ble jeg akuttinnlagt pga alvorlig panikklidelse. Kanskje jeg nå får bedre hjelp for det. 

kanskje de kan få hjulpet deg med medisinering som kan hjelpe deg noe med angsten. Om jeg var deg ville jeg ikke motsatt meg forsøk med det, når angsten er så stor som du beskriver. Tror du kan ha god nytte av noe psykofarmaka. Håper du får god hjelp. Det er ikke godt når angsten herjer slik.

Anonymkode: 96cb4...077

[Gjest Daryl Dixon]

Egentlig så føles det ut som om jeg har fått en hjerneskade, som har endret personligheten min. Jeg er ikke langt nede i depresjon nå, mest likeglad. Remeron gir meg økt skjelvinger i hendene, det gjør ting vanskeig. Folk er endret rundt meg, det hjelper meg ikke til å føle meg som meg selv igjen. Tenker at hvis det ikke blir som før, så er det ikke nøye med noe. Forbudte tanker har begynt å snike seg inn igjen. Jeg vet ikke hvordan forholde meg til hverdagen sånn det er nå. 

[Elán]

Oi faen... 5. dagen på overtid i menstruasjon. Jeg har ikke hatt sex på et halvt år (har også nylig tatt ultralyd av magen), så jeg er ikke gravid. Mens har (inntil ca et halvt år siden) kommet presis hver måned, men de siste månedene kan den komme fra to til ti dager for sent. Lite ekstra stress eller noe den siste tiden også, så det er ikke en stressfaktor...

[Vetdudet]

I dag har jeg hentet ut Cipralex... Hadde lege inne på psykologtimen i går som skulle roe bekymringene mine vedr medisiner, og som skrev ut til meg. Planen er å starte i morgen, men jeg er fortsatt nervøs. Må vel bare kjøre på. Jeg ønsker jo å bli bedre. Er ikke så langt nede enda at jeg ikke klarer å se for meg at det kan gå oppover igjen. Kombinert med behandlingsopplegget jeg snart skal starte på, har psykologen stor tro på at dette er bra for meg.

[Psykoselig]

Jeg har innsett en ting. Jeg har gått meg fast i mine egne negative mønstre. Jeg har glemt hvordan man lever. På mange måter er jeg usikker på om jeg noen gang egentlig har levd. Føler jeg har gått på autopilot hele livet. Gjort det man skal gjøre. Latt være å gjøre det man ikke skal gjøre. Samtidig som jeg har vært preget av dårlige opplevelser som har kommet som perler på en snor. 

Jeg lurer på hvordan man våkner fra noe sånt. Hvordan kan jeg få opp øynene og begynne å leve? Framfor å være en robot som stadig vekk blir ødelagt og må til reparasjon. Hvordan komme ut av den evigvarende "transen" jeg føler jeg er i. Jeg vet ærlig talt ikke. Hvordan føles det å ikke lengre etter kvelden fordi da kan jeg sove? Hvordan føles det å våkne om morgenen og faktisk ønske å stå opp? 

Noen som kjenner seg igjen? 

[Consider me..]

1 time siden, Psykoselig skrev:

Jeg har innsett en ting. Jeg har gått meg fast i mine egne negative mønstre. Jeg har glemt hvordan man lever. På mange måter er jeg usikker på om jeg noen gang egentlig har levd. Føler jeg har gått på autopilot hele livet. Gjort det man skal gjøre. Latt være å gjøre det man ikke skal gjøre. Samtidig som jeg har vært preget av dårlige opplevelser som har kommet som perler på en snor. 

Jeg lurer på hvordan man våkner fra noe sånt. Hvordan kan jeg få opp øynene og begynne å leve? Framfor å være en robot som stadig vekk blir ødelagt og må til reparasjon. Hvordan komme ut av den evigvarende "transen" jeg føler jeg er i. Jeg vet ærlig talt ikke. Hvordan føles det å ikke lengre etter kvelden fordi da kan jeg sove? Hvordan føles det å våkne om morgenen og faktisk ønske å stå opp? 

Noen som kjenner seg igjen? 

Kjenner meg veldig igjen. Har faktisk tenkt mye på akkurat det i kveld. Hvordan..

[Psykoselig]

2 minutter siden, Consider me.. skrev:

Kjenner meg veldig igjen. Har faktisk tenkt mye på akkurat det i kveld. Hvordan..

Hvordan ja. Det store spørsmålet uten noe fasitsvar. 

[Elán]

Nå. Akkurat nå. Nyter jeg at jeg føler meg helt ok. Har gjort en del husarbeid og kost meg med det. Kose seg med husarbeid? Det høres ikke ut som meg. Men jeg synes det er så godt når jeg endelig begynner å gjøre noe! Så utrolig deilig, faktisk!

Også driver jeg og tenker på Halloween som kommer. Jeg har ei kusine som arrangerer Halloweenfest hvert år. Det er stygt av meg å tenke at jeg håper eksen har ungen den dagen, for det er den eneste i dagen jeg VIL ut og jeg VIL på fest og jeg VIL kose meg med andre i en sosial arena. Resten av året er jeg aldri ute. Jeg har allerede planlagt mitt kostyme, men venter noen måneder før jeg kjøper det. Og jeg GLEDER MEG, selv om det ennå er nesten et halvt år til.

[Consider me..]

6 timer siden, Elán skrev:

Nå. Akkurat nå. Nyter jeg at jeg føler meg helt ok. Har gjort en del husarbeid og kost meg med det. Kose seg med husarbeid? Det høres ikke ut som meg. Men jeg synes det er så godt når jeg endelig begynner å gjøre noe! Så utrolig deilig, faktisk!

Også driver jeg og tenker på Halloween som kommer. Jeg har ei kusine som arrangerer Halloweenfest hvert år. Det er stygt av meg å tenke at jeg håper eksen har ungen den dagen, for det er den eneste i dagen jeg VIL ut og jeg VIL på fest og jeg VIL kose meg med andre i en sosial arena. Resten av året er jeg aldri ute. Jeg har allerede planlagt mitt kostyme, men venter noen måneder før jeg kjøper det. Og jeg GLEDER MEG, selv om det ennå er nesten et halvt år til.

Godt å ha noe å kunne se fram til😊👍 og det er så godt når man får det rent og pent hjemme og det dufter nyvasket ☆mestringsfølelse☆

[Elán]

Akkurat nå, Consider me.. skrev:

Godt å ha noe å kunne se fram til😊👍 og det er så godt når man får det rent og pent hjemme og det dufter nyvasket ☆mestringsfølelse☆

Du har så rett! Den mestringsfølelsen som kommer ved husarbeid er så god! Jeg har gått én uke uten å vaske så mye som en gaffel, og følelsen etter å ha gjort så mye, men samtidig begrenset meg slik at jeg ikke ble i overkant sliten var så god! Når jeg først starter er det lite som stanser meg og da kjører jeg meg ofte i grøfta. Det at jeg klarte å gjøre noe uten å kjøre på for hardt var så deilig!

[Consider me..]

1 minutt siden, Elán skrev:

Du har så rett! Den mestringsfølelsen som kommer ved husarbeid er så god! Jeg har gått én uke uten å vaske så mye som en gaffel, og følelsen etter å ha gjort så mye, men samtidig begrenset meg slik at jeg ikke ble i overkant sliten var så god! Når jeg først starter er det lite som stanser meg og da kjører jeg meg ofte i grøfta. Det at jeg klarte å gjøre noe uten å kjøre på for hardt var så deilig!

Fantastisk!👍👍

[Psykoselig]

Evig eies kun et dårlig rykte. Det er virkelig noe i akkurat det. 

Jeg har slitt psykisk hele mitt liv. I ustabile perioder har jeg gjort ting som jeg ikke ser ut til å komme meg vekk fra. 

Jeg jobber for tiden med å sortere mine egne tanker og virkelig ta inn over meg det at jeg har vært psykotisk. Det er ikke noe jeg har skrevet om før for inntil i går tror jeg. Jeg har vært på andre forum og da har jeg ikke skrevet noe om det. For jeg vil ikke bli stemplet som gal. Selv om det er under et anonymt nick. Nå bryr det meg ikke så mye. For det er en del av meg. 

Jeg synes det er vanskelig å akseptere det at jeg har vært utsatt for så mange traumer, psykisk press og stress at jeg til slutt havnet inn i en virkelighet som bare jeg kunne se. 

Jeg sliter innimellom med stemmer i hodet og problemer med å forstå at en drøm bare er en drøm, men mest av alt er det depresjon jeg er preget av nå. Jeg er så deprimert som jeg aldri har vært. Til slutt klarte ikke sinnet mitt å fortrenge alt som har skjedd og skjedde med meg. Jeg ble psykotisk og nå er det som om hjernen min er ødelagt for alltid. Og mye av det jeg tidligere har fortrengt av traumer har jeg begynt å huske. Det er så vondt. 

Hvorfor kan jeg ikke bare få være en helt vanlig person? Hvorfor er det så ekstremt mye med meg som er psykelig? Er jeg så svak? Eller har jeg vært for sterk for lenge. Fram til det bare rablet helt for meg? 

Jeg har i alle fall lært at ting ikke må ties om. Det må snakkes om. Tenkes på og bearbeides. I alle fall for meg som har sårbarhet for psykoser, men tenker det gjelder for absolutt alle. 

Endret 27. mai 2018 av Psykoselig

[AnonymBruker]

De siste dagene har vært tunge. Har ikke gjort stort annet enn å grine på inn og utpust. Er så sliten og lei. 

Anonymkode: 02b68...f39