Den store depresjonstråden

[Elán]

8 minutter siden, Consider me.. skrev:

Jeg håper du vet innerste inne at det vil komme bedre dager Elan. Bare hold ut. Det gjør fryktelig vondt. Det suger. Skrik ut hvor vondt du har det!

Altså, jeg har liten tro for det, men gløden er ikke helt borte ennå. Jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre...

[AnonymBruker]

1 time siden, Elán skrev:

Jeg takler ikke bruddet. Det er så sårt. Jeg har ingen steder å dra for å komme meg over det. Min far vil jeg ikke be, han har nok med mine søsken og hunden, og så skal han plutselig ha meg og min datter der også... min mor... etter alt hun har gjort mot meg? Nei, jeg drar ikke dit. Venner? Vennskap eksisterer ikke. Jeg strakk meg til en jeg trodde brydde seg. Sa "hei, det er over med typen. Trenger noen å snakke med". Fikk ikke svar. Hun så meldingen, bare gidder ikke svare.

Så jeg vurderer å stikke. Datteren min betyr alt for meg, men hun fortjener en oppegående mor som har et sted å bo. Ønsker bare å slå av mobilen, ta første tog til utlandet og så se derfra hvor jeg skal dra. Ingen spor etterlatt. Men å stikke fra alt kjent her, fjerner ikke demonene i hodet mitt... jeg trenger hjelp, men jeg klarer ikke be om mer!

Kan du be om profesjonell hjelp? Du behøver ikke å være alvorlig deprimert eller ha store psykiske lidelser for å søke hjelp. Du må ikke vente til du er alvorlig psyk for å søke hjelp. Du kan snakk med fastlegen, psykolog eller søke om noe kommunalhjelp. 
Hvis ikke du ønsker eller får til profesjonell hjelp så er denne tråden til god hjelp. Det å få ting ut, gjør at tankene får mindre makt. Om du sitter å kverner på dem alene, så blir de sterkere og sterke. Få det ut, tenkt høyt. Vi er her for deg og lytter gjerne på det du har å si. 
 

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du be om profesjonell hjelp? Du behøver ikke å være alvorlig deprimert eller ha store psykiske lidelser for å søke hjelp. Du må ikke vente til du er alvorlig psyk for å søke hjelp. Du kan snakk med fastlegen, psykolog eller søke om noe kommunalhjelp. 
Hvis ikke du ønsker eller får til profesjonell hjelp så er denne tråden til god hjelp. Det å få ting ut, gjør at tankene får mindre makt. Om du sitter å kverner på dem alene, så blir de sterkere og sterke. Få det ut, tenkt høyt. Vi er her for deg og lytter gjerne på det du har å si. 
 

Anonymkode: 02b68...f39

Takk. Jeg er alt i systemet både hos psykolog og i kommunen og jeg går til legen minimum en gang i måneden, i tillegg til barnevern og familievernkontoret. Men så kom bruddet som en tilleggssak og da sliter jeg ekstra mye, selv med all støtten jeg har rundt meg. Det jeg savner er venner som kan tilby seg når jeg har det tungt, som jeg kan skrive med eller som sier jeg kan komme på besøk når som helst.

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Elán skrev:

Takk. Jeg er alt i systemet både hos psykolog og i kommunen og jeg går til legen minimum en gang i måneden, i tillegg til barnevern og familievernkontoret. Men så kom bruddet som en tilleggssak og da sliter jeg ekstra mye, selv med all støtten jeg har rundt meg. Det jeg savner er venner som kan tilby seg når jeg har det tungt, som jeg kan skrive med eller som sier jeg kan komme på besøk når som helst.

Bra du har noen. Men enig, kjøpt og betalt omsorg er ikke alltid bra nok. Man trenger noe ekte, som f.eks fra venner og familie. Skulle ønske jeg var tøff nok og sikkert i nærheten, så kunne vi ha tatt oss en tur ut på kafè og snakke. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bra du har noen. Men enig, kjøpt og betalt omsorg er ikke alltid bra nok. Man trenger noe ekte, som f.eks fra venner og familie. Skulle ønske jeg var tøff nok og sikkert i nærheten, så kunne vi ha tatt oss en tur ut på kafè og snakke. 

Anonymkode: 02b68...f39

Takk

[Consider me..]

5 timer siden, Elán skrev:

Altså, jeg har liten tro for det, men gløden er ikke helt borte ennå. Jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre...

Er ikke så mye å gjøre enn å bare vente. Jeg er så langt nede selv for tiden, vurdere om livet er verdt å leve. Har egentlig alltid følt det sånn. Men det svinger. I de bedre periodene er det greit å leve da. Vi som har barn har jo en konkret grunn for å kjempe gjennom hver dag...

[Consider me..]

5 timer siden, Elán skrev:

Takk. Jeg er alt i systemet både hos psykolog og i kommunen og jeg går til legen minimum en gang i måneden, i tillegg til barnevern og familievernkontoret. Men så kom bruddet som en tilleggssak og da sliter jeg ekstra mye, selv med all støtten jeg har rundt meg. Det jeg savner er venner som kan tilby seg når jeg har det tungt, som jeg kan skrive med eller som sier jeg kan komme på besøk når som helst.

Kjenner meg igjen det å savne venner som er der for deg. Behandlere er gull verdt, men føler ofte på det at jeg er jobben dems og en av mange hundre pasienter. Og det stikker. Savner ekte vennskap... men klarer ikke..

[Elán]

1 time siden, Consider me.. skrev:

Er ikke så mye å gjøre enn å bare vente. Jeg er så langt nede selv for tiden, vurdere om livet er verdt å leve. Har egentlig alltid følt det sånn. Men det svinger. I de bedre periodene er det greit å leve da. Vi som har barn har jo en konkret grunn for å kjempe gjennom hver dag...

Det er tungt å drukne i en depresjon som ingen ser. På mitt verste ser jeg bare at mitt barn ville hatt det bedre uten meg.

1 time siden, Consider me.. skrev:

Kjenner meg igjen det å savne venner som er der for deg. Behandlere er gull verdt, men føler ofte på det at jeg er jobben dems og en av mange hundre pasienter. Og det stikker. Savner ekte vennskap... men klarer ikke..

Ja, klarer ikke jeg heller... savner noe jeg aldri har hatt...

[Fantastica]

Barnet ditt vil aldri hatt det bedre uten deg. Det fikk jeg bevist i full monn da min datter kom snikende inn i armkroken min og ble der. Jeg strøk henne over håret og snakket med henne, og det blikket jeg fikk da hun sa "mamma'n mi" var alt jeg trengte for å fortsette. Ingen kan erstatte oss.

[Elán]

1 time siden, Fantastica skrev:

Barnet ditt vil aldri hatt det bedre uten deg. Det fikk jeg bevist i full monn da min datter kom snikende inn i armkroken min og ble der. Jeg strøk henne over håret og snakket med henne, og det blikket jeg fikk da hun sa "mamma'n mi" var alt jeg trengte for å fortsette. Ingen kan erstatte oss.

Takk. Jeg håper den dagen kommer... foreløpig skyr hun meg som pesten...

[Consider me..]

3 timer siden, Elán skrev:

Det er tungt å drukne i en depresjon som ingen ser. På mitt verste ser jeg bare at mitt barn ville hatt det bedre uten meg.

Ja, klarer ikke jeg heller... savner noe jeg aldri har hatt...

Ja det er tungt. Føler meg så ensom og alene. Og så utrolig tom. Har så angst for fremtiden. Jeg tenker og for tiden at barna vil få det best uten meg. Drikker hver kveld. Ikke bra.. skal til psykologen i morgen. Men klarer ikke åpne meg enda. I morgen SKAL jeg klare det.

[SesameStreet]

3 timer siden, Elán skrev:

Det er tungt å drukne i en depresjon som ingen ser. På mitt verste ser jeg bare at mitt barn ville hatt det bedre uten meg.

Den kjenner jeg meg så godt igjen i. Tenker masse på det i perioder. 

[Elán]

8 timer siden, Consider me.. skrev:

Ja det er tungt. Føler meg så ensom og alene. Og så utrolig tom. Har så angst for fremtiden. Jeg tenker og for tiden at barna vil få det best uten meg. Drikker hver kveld. Ikke bra.. skal til psykologen i morgen. Men klarer ikke åpne meg enda. I morgen SKAL jeg klare det.

Jeg heier på deg! Hva med å forsøke å slutte å drikke noen av dagene? Å kutte ned litt og litt? Håper du klarer å åpne deg i dag!

 

7 timer siden, SesameStreet skrev:

Den kjenner jeg meg så godt igjen i. Tenker masse på det i perioder. 

Huff, det er så tungt

[SesameStreet]

På 16.2.2018 den 7.50, Elán skrev:

Huff, det er så tungt

Tenkte på det seneste i går. Vi bor i et ressurssterkt strøk der mange reiser bort i feriene og drar på fine ferier. Mens jeg sliter med å få endene til og møtes i perioder fordi jeg sliter med minstesatsen på AAP. Jeg har så lyst til å reise bort og se verden, ta med barnet mitt på fine og gode turer. Etter han sovnet så hadde jeg så lyst til å vekke han for å spørre om han ville flytte til faren sin fordi at jeg føler at han fortjener så mye bedre enn meg. Jeg kan ikke kjøpe noe særlig, kan ikke investere i noe særlig, kan ikke tilby noe særlig. 

[Elán]

39 minutter siden, SesameStreet skrev:

Tenkte på det seneste i går. Vi bor i et ressurssterkt strøk der mange reiser bort i feriene og drar på fine ferier. Mens jeg sliter med å få endene til og møtes i perioder fordi jeg sliter med minstesatsen på AAP. Jeg har så lyst til å reise bort og se verden, ta med barnet mitt på fine og gode turer. Etter han sovnet så hadde jeg så lyst til å vekke han for å spørre om han ville flytte til faren sin fordi at jeg føler at han fortjener så mye bedre enn meg. Jeg kan ikke kjøpe noe særlig, kan ikke investere i noe særlig, kan ikke tilby noe særlig. 

Nei! Så fælt. Jeg har det likt, bare at min inntekt er lavere enn AAP's minstesats. Ca 6000 mindre utbetalt hver måned. Og nå må jeg finne ny plass å bo. Må vel bare gi hele omsorgen til far så jrg kan stikke av... slå av telefonen, selge saker og bare stikke langt bort.

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med mild depresjon og angst-problematikk siden tidlig ungdom og nå i slutten av 20-åra så gikk jeg på en smell som gjorde det tusen ganger verre. Jeg kunne få panikkanfall før jeg skulle på senvakt, har hatt det under møter osv. Helt grusomt. Søkte hjelp, fikk avslag. Etter mye om og menn har jeg endelig fått innkalling til psykolog samtale, problemet er at i mellomtiden tror jeg at jeg har møtt, eller er veldig nært, å møte den berømte veggen. En alvorlig hendelse slo av følelsene mine, som om noen trykket på en bryter. Jeg føler ingenting. Jeg er apatisk og ser ikke poeng i å prøve noe mer, at det bare er å kaste inn håndkleet(jeg er ikke suicidal altså). Så jeg skal inn til behandling for angst og depresjon men som nå virker å være vekk. Det eneste jeg sitter igjen med er fysiske reaksjoner; jeg har mageknip, hodepine fra å være anspent, løsmage, legger på meg som en helt, vondt i brystet... Føler jeg sitter fast. Forholdet mitt skranter midt oppi alt fordi jeg har vært så plaget så lenge. Og verste er at jeg tjener så dårlig til tross for at jeg har mye ansvar på jobb, og utsetter mitt liv og min helse for fare, at jeg ikke kan bo alene her jeg bor nå om det blir slutt. Da må jeg flytte fra hele nettverket mitt.

Anonymkode: ee271...ac1

[Elán]

Jeg ligger nå på gulvet på badet. Gråter og får såvidt puste. Eksen prøver å ta fra meg barnet mitt og konspirerer med sine foreldre og familievernkontoret for å få henne 100%...

[Consider me..]

Jeg får så vondt av deg. Slik hadde jeg det i helgen men da var jeg innlagt og hadde folk rundt meg. Har du noen? Kan du ta en tur ut og løpe det raskeste du kan så lenge du klarer?

[Elán]

1 time siden, Consider me.. skrev:

Jeg får så vondt av deg. Slik hadde jeg det i helgen men da var jeg innlagt og hadde folk rundt meg. Har du noen? Kan du ta en tur ut og løpe det raskeste du kan så lenge du klarer?

Har absolutt ingen... greier ikke gå ut. Angsten har meg. Ligger nå i sengen. Jeg vil flytte NÅ... må vekk fra eksen min, vi kan ikke bo sammen...

[SesameStreet]

6 timer siden, Elán skrev:

Nei! Så fælt. Jeg har det likt, bare at min inntekt er lavere enn AAP's minstesats. Ca 6000 mindre utbetalt hver måned. Og nå må jeg finne ny plass å bo. Må vel bare gi hele omsorgen til far så jrg kan stikke av... slå av telefonen, selge saker og bare stikke langt bort.

Jeg tenker de tankene selv. Mange ganger. Bare best å stikke av. Det kommer når det blir misforståelser, rot i kommunikasjonen og det skjer dessverre stadig. Øyeblikk der jeg føler meg så høyt oppe og nærmest skriker ut av glede eller snakker høyt, viltert og mye. Eller de gangene jeg er nede og leverer med fett hår og i joggebukse, der jeg ikke kan formulere en ordentlig setning til andre enn barnet mitt. Der barnet mitt må lide seg gjennom uker eller måneder uten besøk og det er surt fordi jeg har et barn som elsker å være sosial. Jeg klarer ikke å la være og tenke at jeg lurer på hva de andre tenker. Dette er meg som går fra å være i koma til å finne ut hva jeg er god på og hva jeg er dårlig på. Det blir mye prøving og mye feiling. Jeg, som skal være voksen og moden, ansvarlig og dyktig. Og at jeg kommer til å få bekymringmeldinger på meg. Jeg bare går og venter. Ventet i fire år nå uten at det har skjedd og jeg tenker at alle er dumme som ikke ser eller syns synd på barnet mitt som må leve med meg. Ikke en gang når jeg truet med å ta livet mitt så skjedde det noe. Jeg vurderte å rømme til Frankrike, pakke sekken og bare forsvinne, ikke komme hjem igjen. 

Det eneste stopper meg er at jeg elsker den lille tassen. Jeg er så egoistisk at jeg nekter å gi opp.

Minstesatsen på AAP er jo sykt lav. Hva lever du av? Dere må jo leve i et økonomisk helvete. 

Endret 20. februar 2018 av SesameStreet