Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

(Utblåsning) Må si det til "noen". Tenkte at dette kunne være stedet.

Er så lei av å kjempe, har ingen krefter. Likegyldig til alt og kjenner ikke annet enn vonde følelser som er så sterke at det gjør fysisk vondt. Jeg griner hvis jeg føler på noe, så jeg våger ikke å føle. Bruker alle krefter i kroppen til å holde ting ute, men kjenner at jeg nesten mister pusten og hjertebank hele tiden.

Er så sliten og deppa. Og irritert på meg selv og hele livet mitt. Ingenting føles ekte ut, alt er bare falskt.

Anonymkode: 0c257...2d1

[Gjest supernova_87]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

(Utblåsning) Må si det til "noen". Tenkte at dette kunne være stedet.

Er så lei av å kjempe, har ingen krefter. Likegyldig til alt og kjenner ikke annet enn vonde følelser som er så sterke at det gjør fysisk vondt. Jeg griner hvis jeg føler på noe, så jeg våger ikke å føle. Bruker alle krefter i kroppen til å holde ting ute, men kjenner at jeg nesten mister pusten og hjertebank hele tiden.

Er så sliten og deppa. Og irritert på meg selv og hele livet mitt. Ingenting føles ekte ut, alt er bare falskt.

Anonymkode: 0c257...2d1

Så leit at du har det så vondt!

Jeg leser stadig at det liksom gjør godt å gråte da, at å slippe følelsene ut hjelper litt på, men jeg er som deg at jeg ikke våger. Er veldig redd for at jeg skal bli helt gal av å slippe følelsene ut. Men jeg vet jo sånn rasjonelt at det ikke er farlig å føle, og heller ikke farlig å gråte, eller farlig å falle litt sammen. Kanskje det ville gjort godt for deg å tillate deg selv å føle, bruke følelsene som motivasjon og drivkraft til å komme deg bort fra der du er nå? 

Kjenner du til derealisasjon? Jeg har funnet det nyttig å kunne sette ord/begrep på noen av tingene jeg føler. Dette med at ting ikke er ekte men falskt, det minner meg om en sånn uvirkelighetsfølelse, der alt blir så vondt at man rett og slett lurer på om noe er på sant eller på virkelig eller ekte lenger. 

Håper du kan slappe av litt i kveld, og at angsten tar seg en bolle og stikker i noen timer! 

[Elán]

Da er det over... forholdet. Jeg er knust. Lettet. Jeg vet egentlig ikke. Men det trygge som har vært i 7 år er borte. I dag drukner jeg sorgene i alkohol og røyk. Jeg røyker jo egentlig ikke...

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Elán skrev:

Da er det over... forholdet. Jeg er knust. Lettet. Jeg vet egentlig ikke. Men det trygge som har vært i 7 år er borte. I dag drukner jeg sorgene i alkohol og røyk. Jeg røyker jo egentlig ikke...

Det er forferdelig vondt når forhold og relasjoner tar slutt, og særlig såpass langvarige. Tenker på deg, og sender en virtuell klem <3

Anonymkode: 0ce8a...743

[Elán]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er forferdelig vondt når forhold og relasjoner tar slutt, og særlig såpass langvarige. Tenker på deg, og sender en virtuell klem <3

Anonymkode: 0ce8a...743

Takk ❤

[BerntHulken]

..

Endret 18. februar 2018 av stf

[AnonymBruker]

Det er så rart. Det er som om at hodet er mega deprimert. Hater alt og alle, hater livet, vil gråte.. men så er jeg bare flat. Tom. Helt kaputt mentalt. Utslitt og.. skulle til å si tørr, for en rar tanke. Tørr for tanker og følelser. Hodet mitt har tatt ferie. Borte vekk. 
Det er som om at hver en celle i kroppen vil gråte. Jeg er på gråten. Men jeg har ikke krefter til det. Er bare.. tørt for tårer 
Noen ganger så må jeg bare få det ut. Et gedigent gråteanfall med litt panikkanfall på toppen. Få det ut, reset hodet, rens systemet og start på nytt.  

Er et under at jeg ikke bor permanent på lukket avdeling. Høres jo helt sinnssyk ut. Pass opp, nå kommer mennene i de hvite-frakkene og henter meg. Må huske å ta meg BH før de kommer. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så rart. Det er som om at hodet er mega deprimert. Hater alt og alle, hater livet, vil gråte.. men så er jeg bare flat. Tom. Helt kaputt mentalt. Utslitt og.. skulle til å si tørr, for en rar tanke. Tørr for tanker og følelser. Hodet mitt har tatt ferie. Borte vekk. 
Det er som om at hver en celle i kroppen vil gråte. Jeg er på gråten. Men jeg har ikke krefter til det. Er bare.. tørt for tårer 
Noen ganger så må jeg bare få det ut. Et gedigent gråteanfall med litt panikkanfall på toppen. Få det ut, reset hodet, rens systemet og start på nytt.  

Er et under at jeg ikke bor permanent på lukket avdeling. Høres jo helt sinnssyk ut. Pass opp, nå kommer mennene i de hvite-frakkene og henter meg. Må huske å ta meg BH før de kommer. 

Anonymkode: 02b68...f39

BH er da vel ikke viktig på lukket avdeling! Dropp alle klærne!  

Vet du, jeg synes ikke du høres spesielt sinnssyk ut! Jeg har ofte samme frykten når jeg slipper ut noe som stort sett finnes inni meg, jeg blir sånn "nei, faen, nå tror de jeg er HELT blåst!", og tenker på om de tenker det som du skriver her "du, nå gir du så lite mening at du burde ta deg en liten pause på psyk" liksom, men så ... så er det jo ikke sånn. At det høres slitsomt ut, og gjerne ikke helt vanlig, men samtidig forståelig og sammenhengende. Det du skriver virker veldig presist, at det høres rart ut er jo ikke så rart når det er rart og så "feil", i forhold til hvordan det er å være frisk, på en måte. 

Er det du beskriver en form for apati kanskje? Kanskje du kan være glad hvis du klarer å gråte? Gråting er jo ikke farlig, men kan gjøre godt å bare få det ut, at det ikke er helt avstengt kan kanskje være en god ting. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Rainstorm skrev:

BH er da vel ikke viktig på lukket avdeling! Dropp alle klærne!  

Vet du, jeg synes ikke du høres spesielt sinnssyk ut! Jeg har ofte samme frykten når jeg slipper ut noe som stort sett finnes inni meg, jeg blir sånn "nei, faen, nå tror de jeg er HELT blåst!", og tenker på om de tenker det som du skriver her "du, nå gir du så lite mening at du burde ta deg en liten pause på psyk" liksom, men så ... så er det jo ikke sånn. At det høres slitsomt ut, og gjerne ikke helt vanlig, men samtidig forståelig og sammenhengende. Det du skriver virker veldig presist, at det høres rart ut er jo ikke så rart når det er rart og så "feil", i forhold til hvordan det er å være frisk, på en måte. 

Er det du beskriver en form for apati kanskje? Kanskje du kan være glad hvis du klarer å gråte? Gråting er jo ikke farlig, men kan gjøre godt å bare få det ut, at det ikke er helt avstengt kan kanskje være en god ting. 

I psykologtimene så sliter jeg veldig med dette jeg gjør nå. Å snakke, sette ord på tanker og følelser. 
Jeg kan begynne så bra.  Spørsmålet er "Hvordan er angsten i dag og hvordan føler du deg". Så begynner jeg da: "Jeg føler..." så sier det PANG i hodet mitt også blir det slik som så: "Nei.. altså,, jo, jeg er jo litt sånn, ja.. ehm.. Jeg er jo... ja..  *Neste kommer på ett pust og super fort* psykopatisk i hodet med stemmer som sier jeg er dritt også blir det litt sånn, ja du forstår også bare vil jeg gråte og gi opp, får ikke puste! helt mentalt tilbakestående!!" Alle ord sies høyt og fort. 
Etterpå blir jeg opphengt i ordet "tilbakestående" og ser for meg at det nå står i journalen min "AB er grad 8 av 10 tilbakestående og trenger permanent støttekontakt for å snakke med folk der ute i verden". Også må jeg forklare meg selv, for psykologen har jo (i mitt hode) misforstått! KATASTROFE! også er jeg tilbake til "ja, eh, jo litt sånn, ja også,, eh... JEG ER BARE PSYKO!" også er det på'en igjen "FACK hun tror jeg er helt psykopat og at jeg kan drepe naboen når som helst nå". 

Så jeg sitter der da.. og skjelver og tørr ikke å si noe. For alt blir bare feil. Samtidig så sitter jeg der og tenker "Du skulle ha sett meg på KG du, for der er jeg kongen av ord!" 

Noen ganger skulle jeg ønske at psykologen var her i denne tråden. For da slipper jeg å si ting høyt. For jeg sitter igjen med den følelsen av å være helt gal i hodet! at det er det psykologen tror om meg. Fordi jeg sliter sånn å forklare, åpne meg og bruke ord. Høres helt sykt ut, med tanke på hvor flink jeg er på nett.  10 poeng for god selvinnsikt der gitt. 
Det er som om at hver gang jeg åpner kjeften.. så høres jeg helt gal ut. For jeg får panikk og bruker ord som skadet, tilbakestående, psyko. Det høres så uskyldig ut i hodet mitt, men når jeg sier det høyt.. da høres det helt psyko ut og første buss til lukket avdeling. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Rainstorm skrev:

BH er da vel ikke viktig på lukket avdeling! Dropp alle klærne!  

Vet du, jeg synes ikke du høres spesielt sinnssyk ut! Jeg har ofte samme frykten når jeg slipper ut noe som stort sett finnes inni meg, jeg blir sånn "nei, faen, nå tror de jeg er HELT blåst!", og tenker på om de tenker det som du skriver her "du, nå gir du så lite mening at du burde ta deg en liten pause på psyk" liksom, men så ... så er det jo ikke sånn. At det høres slitsomt ut, og gjerne ikke helt vanlig, men samtidig forståelig og sammenhengende. Det du skriver virker veldig presist, at det høres rart ut er jo ikke så rart når det er rart og så "feil", i forhold til hvordan det er å være frisk, på en måte. 

Er det du beskriver en form for apati kanskje? Kanskje du kan være glad hvis du klarer å gråte? Gråting er jo ikke farlig, men kan gjøre godt å bare få det ut, at det ikke er helt avstengt kan kanskje være en god ting. 

Ja og der ser du hvor hodet mitt er. Tomt men fullt. Men ja, apati er et godt ord. Samtidig så går det så mye opp og ned også. Ikke rart jeg er sliten. suser i hodet mitt, vil legge meg en er for tidlig. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

I psykologtimene så sliter jeg veldig med dette jeg gjør nå. Å snakke, sette ord på tanker og følelser. 
Jeg kan begynne så bra.  Spørsmålet er "Hvordan er angsten i dag og hvordan føler du deg". Så begynner jeg da: "Jeg føler..." så sier det PANG i hodet mitt også blir det slik som så: "Nei.. altså,, jo, jeg er jo litt sånn, ja.. ehm.. Jeg er jo... ja..  *Neste kommer på ett pust og super fort* psykopatisk i hodet med stemmer som sier jeg er dritt også blir det litt sånn, ja du forstår også bare vil jeg gråte og gi opp, får ikke puste! helt mentalt tilbakestående!!" Alle ord sies høyt og fort. 
Etterpå blir jeg opphengt i ordet "tilbakestående" og ser for meg at det nå står i journalen min "AB er grad 8 av 10 tilbakestående og trenger permanent støttekontakt for å snakke med folk der ute i verden". Også må jeg forklare meg selv, for psykologen har jo (i mitt hode) misforstått! KATASTROFE! også er jeg tilbake til "ja, eh, jo litt sånn, ja også,, eh... JEG ER BARE PSYKO!" også er det på'en igjen "FACK hun tror jeg er helt psykopat og at jeg kan drepe naboen når som helst nå". 

Så jeg sitter der da.. og skjelver og tørr ikke å si noe. For alt blir bare feil. Samtidig så sitter jeg der og tenker "Du skulle ha sett meg på KG du, for der er jeg kongen av ord!" 

Noen ganger skulle jeg ønske at psykologen var her i denne tråden. For da slipper jeg å si ting høyt. For jeg sitter igjen med den følelsen av å være helt gal i hodet! at det er det psykologen tror om meg. Fordi jeg sliter sånn å forklare, åpne meg og bruke ord. Høres helt sykt ut, med tanke på hvor flink jeg er på nett.  10 poeng for god selvinnsikt der gitt. 
Det er som om at hver gang jeg åpner kjeften.. så høres jeg helt gal ut. For jeg får panikk og bruker ord som skadet, tilbakestående, psyko. Det høres så uskyldig ut i hodet mitt, men når jeg sier det høyt.. da høres det helt psyko ut og første buss til lukket avdeling. 

Anonymkode: 02b68...f39

Av og til er det kanskje sånn at man skulle hatt tilgang til andres terapisamtaler, som flue på veggen, for å se hvordan det foregår der, for jeg tror egentlig ikke det du beskriver her er så veldig uvanlig. Hva skjer da hvis du spør behandleren din "tror du jeg er tilbakestående?". Våre tanker om oss selv er vel også ofte del av hvorfor vi går i terapi og hva vi trenger å snakke om. Hvis Petra forteller om at hun ble mobbet og tenker at hun er verdiløs så blir det jo ikke sånn at behandleren tenker "åja, ja, siden du ble mobbet er du nok det da". Jeg tror ikke behandleren din gjør seg opp en mening om deg basert på hvordan du selv beskriver deg. 

Og dette å tenke at "nå blir jeg gal" eller av angsten at "nå dør jeg!", det er veldig vanlig. Men man må minne seg selv på at det er jo ikke sånn det funker. Fastlegen min foreslo faktisk en gang for meg at vi skulle prøve ... å bli galne altså! Jeg turte ikke helt, men i ettertid har jeg tenkt mye på det han sa da, at man blir jo faktisk ikke totalt psykotisk ute og kjøre bare fordi tankene går i surr og man friker ut. Det er som et anfall, det går over. 

Du synes jo det var vanskelig tidligere å uttrykke deg nært og personlig om følelsene dine med ord også? Og da kan du jo tenke at det har blitt bedre, og da kan det å snakke sånn med terapeuten også bli bedre med tid. Hvis du er redd for å bli dømt, og redd for å bli avvist, er jo gjerne nettopp noe av øvelsen det å VÅGE. Men det er en treningssak, det kommer ikke av seg selv. Nå vet jeg ikke om du sliter med tillit, men om man er veldig redd for å bli avvist og sliter med å "vise sitt sanne selv", er jo dette noe av det største man kan få ut av terapien, det å åpent klare å dele følelser og tanker, og å slippe fri følelsene foran andre. 

Det er ikke rart du er sliten. Det kan du si til deg selv for å ta vare på deg selv. Det er forståelig at ting er tungt. 

Og du, du høres ikke PSYKO ut i det hele tatt. Det høres ut som du har det vanskelig, og det har du jo.  

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rainstorm skrev:

(......)

Og du, du høres ikke PSYKO ut i det hele tatt. Det høres ut som du har det vanskelig, og det har du jo.  

Dette er noe psykologen sier hele tiden. "Du tror at jeg tenker du er gal/dum/tilbakestående etc. Men jeg tenker ikke slik. Spør så forteller jeg deg gjerne hva jeg tenker". Veldig vanskelig å forklare, men hun sa en gang.. at jeg har samtalen vår inne i hodet mitt. Jeg stenger henne ute og finner opp hva hun vil si, tenke og mene.. og det jeg ser for meg er ille, så da tørr jeg ikke å si det høyt. Og når jeg ikke sier det høyt, så får hun ikke mulighet til å motbevise meg. Det er som om at jeg svarer for henne mentalt. Høres helt psyko ut.  

Hun spør ofte om hvorfor jeg ikke tørr å slippe henne inn. Hun spør også hvordan jeg egentlig har det og om hva jeg sliter mest med. Svaret har jeg aldri klart å gi, og jeg vet at det er noe av det viktigste jeg må si. 
Avvisning og ensomhet. Frykten for å miste de få jeg har er ekstrem sterk. Fordi jeg har ikke så mange.  

Ta et eksempel som skjedde i forrige uke. Jeg og ei venninne hadde en liten diskusjon. Ikke krangel. Vi var uenige. Var en normal diskusjon hvor vi snakket høyt. 10 min etterpå lo vi og alt var som normalt. 
Dagen etter tok jeg kontakt på facebook og sendte et par snap som normalt. - Ingen svar tilbake. 
Jeg falt helt sammen i panikkanfall og mye tårer. Følte hun var sint på meg, ignorerte meg og var lei av meg. Føltes ut som at denne diskusjonen var spikeren i kista for vårt vennskap. Samtidig så trengte jeg mamma, jeg trengte noen å snakke med. Jeg følte meg så alene at det gjorde vondt. Bare tanken på å ikke kunne ringe mamma var så vondt, at jeg har ikke ord. Det å vite at jeg ikke en gang har mamma.. det er det verste. Den tanken kommer alltid under panikkanfall. Det gjør ting så mye tyngre og verre, det å vite at jeg ikke har noen. Videre med historien; 
Etter 2 dager med stillhet så fikk jeg en snap "Ute å handler inn middag for uken. Endelig wifi #Hyttelivet med utedo". 
Hadde helt glemt at hun dro dagen etter vi møttes. Hun har null signal, 4g eller wifi på hytta. Så.. hun var ikke sint på meg og jeg overreagerte nå til de grader. Veldig typisk meg, forventer alltid avvisning og å bli forlatt. 

Jeg begynte å fortelle psykologen dette. Historien jeg fikk fortalt endte opp med å bli: "Besøk av ei venninne for første gang på snart et år. Det var en seier. Vi hadde en diskusjon om en bokserie og vi var uenige. Hun dro på hytta og hadde ikke wifi".. det var det, det var de eksakte ordene jeg sa. Kom ikke lengre, det stoppet opp. Så psykologen tror vell at jeg er litt tilbakestående. For det hørtes slik ut 
Hørtes ut som en ganske tilfeldig historie uten mål og mening. Slik blir det med det meste. Stopper opp når det vonde og viktigste kommer. Veldig frustrerende. 

Nå høres jeg veldig klengete ut og som et usikkert lite barn. Men hun merket ikke noe, for jeg tok kontakt som normalt. Og den usikkerheten jeg har, den holder jeg skjult for absolutt alle. Og det er mitt største problem. Det å slippe psykologen inn. Blir litt som å skyte meg selv i leggen. For jeg gir psykologen mitt aller helligste og største våpenet for å såre meg med.  
Men jeg vet at jeg må fortelle og ihvertfall svare ærlig på disse spørsmålene; Mitt største problem er den evige følelsen av å være alene og frykt for å miste de jeg er glad i. 

Anonymkode: 02b68...f39

[DarklySparkling]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hun spør ofte om hvorfor jeg ikke tørr å slippe henne inn. Hun spør også hvordan jeg egentlig har det og om hva jeg sliter mest med. Svaret har jeg aldri klart å gi, og jeg vet at det er noe av det viktigste jeg må si. 
Avvisning og ensomhet. Frykten for å miste de få jeg har er ekstrem sterk. Fordi jeg har ikke så mange.  
 

Anonymkode: 02b68...f39

Har du tenkt på å skrive ned noe av det du vil si til henne? Noen av de store, vanskelige, nifse tingene du egentlig gjerne vil få ut, men som setter seg på tvers i halsen? Noen ganger kan det være lettere å sitte i fred og ro og tenke over hva du vil si og hvordan du vil si det. Du får sagt alt du vil si på en gang. Du kan omskrive det så mange ganger du vil på forhånd og jobbe med det til du er fornøyd med at det står det du *egentlig* vil si.

Håper at du finner en løsning og tør å slippe henne inn i hvert fall bitte litte grann. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, DarklySparkling skrev:

Har du tenkt på å skrive ned noe av det du vil si til henne? Noen av de store, vanskelige, nifse tingene du egentlig gjerne vil få ut, men som setter seg på tvers i halsen? Noen ganger kan det være lettere å sitte i fred og ro og tenke over hva du vil si og hvordan du vil si det. Du får sagt alt du vil si på en gang. Du kan omskrive det så mange ganger du vil på forhånd og jobbe med det til du er fornøyd med at det står det du *egentlig* vil si.

Håper at du finner en løsning og tør å slippe henne inn i hvert fall bitte litte grann. 

Jeg har vurdert det flere ganger. Gikk så langt at jeg fikk lånt meg skriver. Står i kjelleren enda, klar til bruk. 
Dette med mine tanker og følelser er svært vanskelig. Det er 3 eller 4 store hendelser i livet mitt som egentlig må snakkes om. Men dette er hendelser. Grunnen til at de er vanskelig, er følelsene som ligger bak dem. Ikke hendelsene i seg selv, for jeg var et barn og det var ikke min skyld. Hadde nok vært vanskeligere om jeg hadde skyld i det. Nå så er det følelsene bak som gjør det vanskelig. Før tenkte jeg at jeg kan gå rett til hendelsene. Fortalte om en av dem. Det ble da.. tørt, flatt, upersonlig. Slik som det med venninnen min; Jeg filtrerte vekk følelsene og det som var viktigst. 

Sist psykologtime var forrige Fredag, neste er neste uke på Onsdag. Egentlig i dag, men hun var syk. Sist fredag så gikk jeg utav rommet med en tanke "Jeg må sett meg ned å skrive det ned. Dette går ikke lengre". Føler jeg nå står ved et veikryss. Åpne meg eller slutte hos psykolog. Rett og slett gi opp. Og jeg vil ikke gi opp, vil ikke ha det slik for alltid. 
Min forrige psykolog sa jeg kunne skrive det ned. Men det ble for vanskelig, for jeg stolte ikke på henne. vi hadde null kjemi. Hun jeg har nå stoler jeg mer på. Jeg prøver å slippe henne inn. Klarte ikke en gang å prøve med min forrige, det var ikke et alternativ den gang. Hun jeg har nå vet så inderlig godt at jeg sliter med å åpne meg. Så et brev vil ikke se så dumt ut. For hun forstår. Ett skritt frem så er det ingen vei tilbake. Det vet vi begge to. Prøver å overbevise meg selv nå om å skrive dette "brevet". Holdt på slik av og på siden forrige Fredag. 

Tror jeg må gå tilbake og finne mine poster her i denne tråden. For det er her jeg mest ærlig mot meg selv. For ærlig noen ganger. Mest fordi jeg skriver ting mens jeg står i det. Gjør jeg det etterpå når alt er OK, så filtrerer jeg vekk det viktigste. Så jeg tror jeg må bruke noe fra denne tråden. Må jo begynne et sted! Jeg må, jeg skal! Faen ta alt, jeg må gjøre det. Jeg har over ei uke på å skrive det. 

Anonymkode: 02b68...f39

[DarklySparkling]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Tror jeg må gå tilbake og finne mine poster her i denne tråden. For det er her jeg mest ærlig mot meg selv. For ærlig noen ganger. Mest fordi jeg skriver ting mens jeg står i det. Gjør jeg det etterpå når alt er OK, så filtrerer jeg vekk det viktigste. Så jeg tror jeg må bruke noe fra denne tråden. Må jo begynne et sted! Jeg må, jeg skal! Faen ta alt, jeg må gjøre det. Jeg har over ei uke på å skrive det. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jaaaa!!! Begynn med et lite skritt; et kort brev. Alt må ikke frem med en gang.Hva er det viktigst at hun vet om deg? Eller hva er det enkleste å fortelle om? Hva er minst nifst? Du kan begynne akkurat hvor du vil. Selv et lite skritt er et skritt. Og selv om du ikke synes du kommer i mål med første forsøk, eller ikke tør å gi det til henne, så er det allikevel et fremskritt at du har prøvd å sette ord på ting. Jeg synes det høres ut som en god ide å se på hva du har skrevet her.

Og hvis tanken på å måtte installere en printer først er overveldende kan du eventuelt ta bilde av dokumentet på telefonen. (Hilsen en som har hatt en printer stående i minst fem år uten noen gang å få installert den...) 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, DarklySparkling skrev:

Jaaaa!!! Begynn med et lite skritt; et kort brev. Alt må ikke frem med en gang.Hva er det viktigst at hun vet om deg? Eller hva er det enkleste å fortelle om? Hva er minst nifst? Du kan begynne akkurat hvor du vil. Selv et lite skritt er et skritt. Og selv om du ikke synes du kommer i mål med første forsøk, eller ikke tør å gi det til henne, så er det allikevel et fremskritt at du har prøvd å sette ord på ting. Jeg synes det høres ut som en god ide å se på hva du har skrevet her.

Og hvis tanken på å måtte installere en printer først er overveldende kan du eventuelt ta bilde av dokumentet på telefonen. (Hilsen en som har hatt en printer stående i minst fem år uten noen gang å få installert den...) 

Må ta det som er vanskeligst og viktigst. Det med ensomheten og frykten for avvisning. For det er to ting som gjør at jeg sliter med å åpne meg. Om de to ordene er ute og hun vet, så blir det kanskje lettere å snakke om andre ting. 
Det kan jeg gjøre, ha det på mobilen! så kan jeg bare gi henne mobilen min. 

Det raser rundt i hodet mitt nå. Nå når jeg nesten lover å gjøre det her.. så er jeg på en måte fanget og må gjøre det. 
Det er ikke negativt altså, selv om at det føles litt sånn.. frivillig-tvang. Men det er en bra ting, for da kommer jeg meg fremover. Blir litt som å skyte meg selv i foten. "Vil ikke snakke om det" så spør hun "Hva da? gi meg et stikkord", "Overgrep".. skyter meg selv i foten ved å si høyt at det er noe jeg skjuler. Før så skjulte jeg det bare, så.. det er jo fremgang 

Anonymkode: 02b68...f39

[DarklySparkling]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Må ta det som er vanskeligst og viktigst. Det med ensomheten og frykten for avvisning. For det er to ting som gjør at jeg sliter med å åpne meg. Om de to ordene er ute og hun vet, så blir det kanskje lettere å snakke om andre ting. 
Det kan jeg gjøre, ha det på mobilen! så kan jeg bare gi henne mobilen min. 

Anonymkode: 02b68...f39

Det *er* jo fremgang å innrømmet at det er noe stort og nifst som ligger der og er vanskelig å snakke om. Så får man prøve å sette navn på det etter hvert, eventuelt begynne med å gå rundt grøten i mindre og mindre sirkler. De har garantert hørt lignende historier før - dessverre, fordi det betyr at du langt fra er alene om opplevelsene dine. Jeg tror det første skrittet er det mest skremmende. Hvis hun responderer sånn som du håper blir det antagelig litt mindre nifst neste gang.

Og går det ikke første gang, så prøv igjen. Det er ingen skam i det.  Og hvis du trenger en heiagjeng, så er vi her. 

[Blod]

Tråden er ryddet for selvmordstanker.

Blod, mod

[Elán]

Jeg takler ikke bruddet. Det er så sårt. Jeg har ingen steder å dra for å komme meg over det. Min far vil jeg ikke be, han har nok med mine søsken og hunden, og så skal han plutselig ha meg og min datter der også... min mor... etter alt hun har gjort mot meg? Nei, jeg drar ikke dit. Venner? Vennskap eksisterer ikke. Jeg strakk meg til en jeg trodde brydde seg. Sa "hei, det er over med typen. Trenger noen å snakke med". Fikk ikke svar. Hun så meldingen, bare gidder ikke svare.

Så jeg vurderer å stikke. Datteren min betyr alt for meg, men hun fortjener en oppegående mor som har et sted å bo. Ønsker bare å slå av mobilen, ta første tog til utlandet og så se derfra hvor jeg skal dra. Ingen spor etterlatt. Men å stikke fra alt kjent her, fjerner ikke demonene i hodet mitt... jeg trenger hjelp, men jeg klarer ikke be om mer!

[Consider me..]

Jeg håper du vet innerste inne at det vil komme bedre dager Elan. Bare hold ut. Det gjør fryktelig vondt. Det suger. Skrik ut hvor vondt du har det!

Endret 15. februar 2018 av Consider me..
Glemte å ta med navnet til den det gjelder