Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg synes ikke tankene dine om henne er rasjonelle. Å være frekk kvalifiserer det til å leve et drittliv for alltid? Når "soner" man ferdig. Du sier jo at hun allerede har slitt en stund: ukysset og vennelisten er ikke særlig hyggelig det heller. Jeg skjønner at når hun gjorde livet surt for deg så vil du at hennes liv skal være surt, men hjelper det deg å tenke sånne tanker om andre? Hvorvidt det lykkes for henne eller ikke går jo ikke utover dine sjanser for å lykkes? Jeg tror jeg ville bare slettet henne fra alt slik at du slipper å tenke på henne. Hun lever sitt liv, og det påvirker ikke lenger ditt.

Det er skikkelig ubehagelig og ekkelt å ha så masse fysiske symptom, husk at angst ikke er farlig. Å kjempe i mot eller undertrykke gjør det ofte sterkere. Kanskje det blir bedre hvis man aksepterer at i dag er en dritt dag. Du er sint på universet for at det er så urettferdig og sint på den jenta for at hun alltid behandlet deg så dumt. Det er greit. 

Jeg vet at det å tenke slik om henne er feil. Det som gjør meg så sint også. Det blir kaos i hodet mitt. Sint på henne, sint på meg selv. Har slettet henne, men ei fellesvenninne skrev på et par poster på facebook. Så da kom det opp. 
Det er bare så vanskelig å se alle rundt meg lykkes i livet. Mens her sitter jeg og har absolutt ingenting. Hadde en dårlig dag fra før også måtte jeg innom ikea. Og da blir hele uken ødelagt for ikea er et torturkammer for meg med angst. Også baller det bare på seg av stort og smått også sitter jeg her i full panikk og tårer. Det er litt rart egentlig, at min første instinkt og tanke var å ringe psykologen. Første gang jeg har følt at jeg trenger hjelp på den måten. Men så klarte jeg det ikke. Endte opp med å bake en kake for å trøste spise i stedet. Har ødelagt middagen for nå er jeg stappmett og tankene og følelsene er der fortsatt. Så da er jeg liksom like langt  

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at det å tenke slik om henne er feil. Det som gjør meg så sint også. Det blir kaos i hodet mitt. Sint på henne, sint på meg selv. Har slettet henne, men ei fellesvenninne skrev på et par poster på facebook. Så da kom det opp. 
Det er bare så vanskelig å se alle rundt meg lykkes i livet. Mens her sitter jeg og har absolutt ingenting. Hadde en dårlig dag fra før også måtte jeg innom ikea. Og da blir hele uken ødelagt for ikea er et torturkammer for meg med angst. Også baller det bare på seg av stort og smått også sitter jeg her i full panikk og tårer. Det er litt rart egentlig, at min første instinkt og tanke var å ringe psykologen. Første gang jeg har følt at jeg trenger hjelp på den måten. Men så klarte jeg det ikke. Endte opp med å bake en kake for å trøste spise i stedet. Har ødelagt middagen for nå er jeg stappmett og tankene og følelsene er der fortsatt. Så da er jeg liksom like langt  

Anonymkode: 02b68...f39

Men du det er jo en utvikling det også! At du tenker på å ringe psykologen. Kanskje du har mer tillit til henne?

Det er greit å være sint selv om det ikke er irrasjonelt, er jo ikke som at du kaster egg på bilen hennes eller noe sånt.

Hvilken kake bakte du? Jeg fikk lyst på sjokoladekake når du nevnte det. Synes det er bra å orke å bake en kake jeg. Seriøst jeg kom på noe nå. En periode jeg drev og trøstespiste mye pleide (altså, det skjedde ikke SÅ mange gangene, jeg lover!) jeg å lage en sånn toro brownies røre og ha den stående i kjøleskapet og så drive og spise på den. Fra VISPEN, for jeg synes det ble spesielt god smak da! Fy flate så kvalmende egentlig ... samtidig som jeg nå fikk lyst på browniesrøre. Og å spise og spise og spise.  OK, nok avsporing! 

Og det er forståelig å være skuffet over hvordan livet er og at man ser det og blir minnet ekstra på det når det virker som "alle andre" lykkes. Men det finnes uendelig mange variasjoner av liv der ute, og "alle andre" er jo faktisk ikke alle andre. Du har potensiale og muligheter du også. Og på bedre dager ved du jo at det er feil at du har ingenting! Du har jo kake!

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Rainstorm skrev:

Men du det er jo en utvikling det også! At du tenker på å ringe psykologen. Kanskje du har mer tillit til henne?

Det er greit å være sint selv om det ikke er irrasjonelt, er jo ikke som at du kaster egg på bilen hennes eller noe sånt.

Hvilken kake bakte du? Jeg fikk lyst på sjokoladekake når du nevnte det. Synes det er bra å orke å bake en kake jeg. Seriøst jeg kom på noe nå. En periode jeg drev og trøstespiste mye pleide (altså, det skjedde ikke SÅ mange gangene, jeg lover!) jeg å lage en sånn toro brownies røre og ha den stående i kjøleskapet og så drive og spise på den. Fra VISPEN, for jeg synes det ble spesielt god smak da! Fy flate så kvalmende egentlig ... samtidig som jeg nå fikk lyst på browniesrøre. Og å spise og spise og spise.  OK, nok avsporing! 

Og det er forståelig å være skuffet over hvordan livet er og at man ser det og blir minnet ekstra på det når det virker som "alle andre" lykkes. Men det finnes uendelig mange variasjoner av liv der ute, og "alle andre" er jo faktisk ikke alle andre. Du har potensiale og muligheter du også. Og på bedre dager ved du jo at det er feil at du har ingenting! Du har jo kake!

Må bare prøve å glemme alt akkurat nå. Begynte nettopp på gossip girl. Får håpe det kobler av hodet. 
Lagde oreo kake i morges, denne: https://www.tine.no/oppskrifter/kaker/krem-og-sjokoladekaker/oreokake
Sjeldent jeg orker å lage kaker men fikk så sinnssykt lyst på den i går kveld. 
Prøver å ikke trøstespise så ofte.. men når man spiser så kan man ikke gråte. 

Er så lei av å være så langt nede nå. Vært det i laang tid nå. Har dager hvor jeg er tom og ingenting. Men aldri noe positivt. Det er godt å ha denne tråden noen ganger. For å få det ut en plass. Så blir det lettere å bare eksistere i en periode. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Må bare prøve å glemme alt akkurat nå. Begynte nettopp på gossip girl. Får håpe det kobler av hodet. 
Lagde oreo kake i morges, denne: https://www.tine.no/oppskrifter/kaker/krem-og-sjokoladekaker/oreokake
Sjeldent jeg orker å lage kaker men fikk så sinnssykt lyst på den i går kveld. 
Prøver å ikke trøstespise så ofte.. men når man spiser så kan man ikke gråte. 

Er så lei av å være så langt nede nå. Vært det i laang tid nå. Har dager hvor jeg er tom og ingenting. Men aldri noe positivt. Det er godt å ha denne tråden noen ganger. For å få det ut en plass. Så blir det lettere å bare eksistere i en periode. 

Anonymkode: 02b68...f39

Begynte du på første sesong? Gossip girl er en serie det er lett å binge-watche ... Men jeg vet helt ærlig ikke om jeg likte den eller om det bare var så lett å synke tilbake i sofaen og la seg underholde (selv om jeg sikkert så sånn 3 sesonger minst)!

Godt det var oreokake, da ble jeg ikke så fristet siden den mest gjør meg kvalm. Og du ... det går fint an å gråte mens man spiser, godt du ikke har evnen. For det er faktisk ikke så delikat med mat som har snørr og tårer på seg og jeg ser for meg at det ser bra dust ut med noen som stapper trynet med mat samtidig som tårene renner. Livet er rart! 

Du er klar for en endring, det skjønner jeg. Det er på tide å kjenne noe godt i brystet igjen. Men du tar små steg. Så små at man ikke ser dem, men når du har tatt 200 sånne så ser du det plutselig, at du er ikke helt der du var. Jeg pleide å tenke at jeg skulle gjøre en liten utfordrende ting hver dag, og noen ganger valgte jeg til og med at det skulle være det å pusse tennene. Men bare å velge å gjøre noe helt lite som skulle hjelpe meg en mikromillimeter nærmere å bli bedre. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Rainstorm skrev:

Begynte du på første sesong? Gossip girl er en serie det er lett å binge-watche ... Men jeg vet helt ærlig ikke om jeg likte den eller om det bare var så lett å synke tilbake i sofaen og la seg underholde (selv om jeg sikkert så sånn 3 sesonger minst)!

Godt det var oreokake, da ble jeg ikke så fristet siden den mest gjør meg kvalm. Og du ... det går fint an å gråte mens man spiser, godt du ikke har evnen. For det er faktisk ikke så delikat med mat som har snørr og tårer på seg og jeg ser for meg at det ser bra dust ut med noen som stapper trynet med mat samtidig som tårene renner. Livet er rart! 

Du er klar for en endring, det skjønner jeg. Det er på tide å kjenne noe godt i brystet igjen. Men du tar små steg. Så små at man ikke ser dem, men når du har tatt 200 sånne så ser du det plutselig, at du er ikke helt der du var. Jeg pleide å tenke at jeg skulle gjøre en liten utfordrende ting hver dag, og noen ganger valgte jeg til og med at det skulle være det å pusse tennene. Men bare å velge å gjøre noe helt lite som skulle hjelpe meg en mikromillimeter nærmere å bli bedre. 

Begynte på første sesong, er nå på episode 6 allerede  gossip girl er så.. lett å se. trenger ikke å tenke. Forsvinner inni den glamorøse livet de lever. 

Oreokake er så kvalmende men også godt noen ganger. Fikk litt lyst på stekte vaffler nå.. hmm butikken er 10 min unna. Skal, skal ikke  Vet ikke hvorfor men jeg soner helt ut når jeg spiser. Fokuserer kun på det som er foran meg. Kroppen går på autopilot. Det er sjeldent at jeg gråter mens jeg spiser, og da må jeg stoppe å spise. 

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Men jeg føler meg rastløs. Jeg vil ut! Ut å feste, møte nye folk, møt en mann. Tenker på de jeg har dyttet unna meg. De to som jeg likte så godt, som også likte meg og jeg var så dum og vendte dem ryggen. Latet som at jeg ikke likte dem, så idiotisk!!! Jeg vil dra på besøk hos ei venninne og bare være sammen! 
Det å feste, møte nye folk, dra på besøk hos andre.. det er vanskelig. Føler meg utilpass og i veien. Klarer ikke å være blid og glad, jeg er stiv og kald. Sliter med å puste normalt og være til stede mentalt. Men akkurat nå så er jeg så frustrert, at det er nettopp det jeg ønsker. Savner å kunne henge sammen med noen uten mål og mening! Bare være i samme rom, snakke om alt mulig rart. Bare være sammen med noen. Slippe å være alene.
Var nære på å sende melding til ei venninne.. men så stoppet jeg opp, frøs til. For da kom tankene "Hun vil heller være med andre enn meg. Jeg er bare i veien. Hun vil føle seg tvunget til å si ja, for så å angre så fort vi møtes". Så jeg sitter her fortsatt, tårene presser på, kroppen dirrer og pulsen er skyhøy. Like langt som for et par time siden. Eller.. det å virkelig ønske å være sosial har jeg ikke opplevd på mange år.. så "det er tanken som teller", passer perfekt inn her nå

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Tips: begynn å mediter!

Anonymkode: ec6f6...8eb

[Gjest supernova_87]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Begynte på første sesong, er nå på episode 6 allerede  gossip girl er så.. lett å se. trenger ikke å tenke. Forsvinner inni den glamorøse livet de lever. 

Oreokake er så kvalmende men også godt noen ganger. Fikk litt lyst på stekte vaffler nå.. hmm butikken er 10 min unna. Skal, skal ikke  Vet ikke hvorfor men jeg soner helt ut når jeg spiser. Fokuserer kun på det som er foran meg. Kroppen går på autopilot. Det er sjeldent at jeg gråter mens jeg spiser, og da må jeg stoppe å spise. 

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Men jeg føler meg rastløs. Jeg vil ut! Ut å feste, møte nye folk, møt en mann. Tenker på de jeg har dyttet unna meg. De to som jeg likte så godt, som også likte meg og jeg var så dum og vendte dem ryggen. Latet som at jeg ikke likte dem, så idiotisk!!! Jeg vil dra på besøk hos ei venninne og bare være sammen! 
Det å feste, møte nye folk, dra på besøk hos andre.. det er vanskelig. Føler meg utilpass og i veien. Klarer ikke å være blid og glad, jeg er stiv og kald. Sliter med å puste normalt og være til stede mentalt. Men akkurat nå så er jeg så frustrert, at det er nettopp det jeg ønsker. Savner å kunne henge sammen med noen uten mål og mening! Bare være i samme rom, snakke om alt mulig rart. Bare være sammen med noen. Slippe å være alene.
Var nære på å sende melding til ei venninne.. men så stoppet jeg opp, frøs til. For da kom tankene "Hun vil heller være med andre enn meg. Jeg er bare i veien. Hun vil føle seg tvunget til å si ja, for så å angre så fort vi møtes". Så jeg sitter her fortsatt, tårene presser på, kroppen dirrer og pulsen er skyhøy. Like langt som for et par time siden. Eller.. det å virkelig ønske å være sosial har jeg ikke opplevd på mange år.. så "det er tanken som teller", passer perfekt inn her nå

Anonymkode: 02b68...f39

Jepp, lett å se! Og lett å bli hekta!

Ble det vafler?  Jeg har sånn holde meg unna sukker totalt i uka, etter å ha blitt superavhengig over jul, så jeg holder meg unna, ikke engang brunost. Men å fantasere om sukker og kake og sjokolade går jo bra! Vet ikke om det hjelper eller gjør det verre i grunn? 

Kanskje tanken om å være sosial i alle fall er et sted å starte? At du ser at det er en forandring fra sånn det var før og kanskje du kan klare å bruke det som motivasjon? Jeg tenker i alle fall at selv om du kjenner deg stoppet av angsten, og føler du ikke greier så er det i alle fall godt å ha den lysten i bunn. Noen ganger må man få de negative tingene til å jobbe for seg. Å være rastløs er jo i grunn en kjedelig ting å føle på, men den kan jo også få en til å handle. På samme måte som noen kan tenke at det at de ikke har bil er en kjedelig ting, men samtidig så gir det en mye mer trim siden man da må gå mye mer. Savnet etter å være sosial kan kanskje etter hvert hjelpe deg å gjøre mer for å bli det. 

Og du, ang. hun venninna du vurderte å sende melding til, la oss si da at hun føler seg tvunget (noe jeg ikke tror er tilfellet), kanskje det kan være verdt det å invitere henne på besøk til tross for det premisset?

[AnonymBruker]

På 9.1.2018 den 20.51, stf skrev:

Jeg bare griner og griner.. Svak som jeg er. Som jeg hater meg selv for det.

Er helt fra meg av håpløshet, og alt virker bare å være uendelig mørkt. Ting løser seg jo aldri! Ikke for meg, uansett. Ingen vil ha meg, jeg er uønsket. Jeg har ingen å snakke med, ingen som ser meg eller hvordan jeg har det. Hva slags verdi har jeg da i denne verden?

Det føles som om verden er konstruert for å gjøre det mest mulig kjipt for meg i livet. Jeg er ikke takknemlig for å fått tildelt livet, jeg er bitter for at det var akkurat meg som ble født.

Alt er bare avvisning uansett, enten det er jenter eller jobbmuligheter. Hva om en eneste jævla positiv ting kunne skje meg? Hvorfor har jeg fått all angsten, de depressive tankene og fobiene som nesten finnes? Hvorfor alt dette negative inni min sarte og sårbare kropp og sjel? Er det ment for meg å bære alt dette?

Jeg har så vondt i hodet nå.. Blir morgendagen bedre?

Jeg har det også akkurat sånn. Nå er jeg helt tom og slapp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få utholdenhet og krefter til å få til det jeg vil. Jeg har ikke det samme og gå på lenger. Nå er jeg så langt ned som jeg noen gang har vært. Har ikke den jobben jeg trivdes med lenger, håper jeg klarer å få en ny en som jeg liker og som jeg ikke må bli utnytta i arbeidspraksis med. Og det blir vanskelig og umulig å studere akkurat nå. Det ligger ikke til rette og heller ikke å stifte en familie. Så jeg sitter helt fast og kommer meg aldri dit jeg vil uansett hvor hardt jeg kjemper. Jeg vurderer å legge meg inn for jeg er så dårlig og har ingen å snakke med eller som bryr seg om meg. Jeg hadde hundrevis av venner, men de bryr seg ikke om meg lenger og har glemt meg. Hadde flere kjærester og har vært borti mange menn i livet mitt, men jeg er aldri bra nok for noen, fordi jeg blir dumpet, de slutter å bry seg, ustabilt humør, plutselig blir drittsekker, legger skylden på meg at jeg er en dårlig dame, vil ikke ha barn med meg osv. Eneste personen som har betydd noe for meg og som fikk meg opp av driten en eneste gang var eksen min som jeg var sammen med i fire år. Og jeg kommer ikke til å reise meg denne gangen, har ikke noe krefter og håp igjen. Hvorfor kunne han ikke være her for meg når jeg sliter, han var helt på knærne etter meg, fridde til meg, kjøpte hund, båt, vi flyttet sammen osv, gitt meg mye mer og eneste som har vært i nærheten av seriøs med meg og plutselig vil ikke holde rundt meg lenger, akkurat som om det er et j mareritt. Har ikke sjans på andre menn, de bare lurer meg, leker med meg, prøver å ødelegge meg... vil ikke elske meg, gi meg familie eller beundre meg og respektere meg. Enda jeg setter grenser og er klar og tydelig. Og venner ? puh... helt umulig å få, har vært et mareritt der i alle år. Er så vanskelig å finne tilhørighet og noen som bryr seg. Behandler folk meg dårlig så tar jeg igjen og går videre, men det skjer om igjen og eller at man bare blir ignorert. Også er det så syykt høye krav i samfunnet i dag om man er kvalifisert nok til en jobb, å komme inn på et studie eller søke videre jobb i forsvaret. Det er så umenneskelig noen ganger. Ikke alle er perfekte og de som er dårligere bør få tilpasning og hjelp til å komme akkurat dit de vil. 

 

"Det føles som om verden er konstruert for å gjøre det mest mulig kjipt for meg i livet. Jeg er ikke takknemlig for å fått tildelt livet, jeg er bitter for at det var akkurat meg som ble født."

Det er akkurat det jeg tenker også. Synes livet er en straff å få leve og skulle ønske jeg kunne gi det til de som trenger det. Gi den friske kroppen min til de som er syke og venter på dødsleiet. Jeg har vært i situasjoner der jeg skulle dødd, men har dessverre hatt englevakt. Prøver så godt jeg kan å ta gode valg i livet: ikke drikke, ikke røyke, spise sunt, hvordan jeg bruker pengene mine. Men det jeg ikke forstår er det med at jeg er meg selv og jeg bryr meg virkelig om andre og det er rart at andre ikke ser det eller setter pris på meg... jeg får aldri ros og begeistring for personligheten min som alle andre får. Jeg er en ærlig og lojal person som følger regler og oppfører meg ordentlig, er stabil og trygg enda jeg sliter psykisk. Men det er heller ikke bra nok. Jeg sparker og sparker i fra, men kommer aldri noen vei. Enda jeg er positiv. Verken karrieremessig, kjærlighet og vennskap. Det er akkurat som om karma straffer meg, for noe jeg ikke har gjort galt, for alle snakker om karma og at man fortjener å ha det vondt. Fordi de som har vært skikkelig ekle og slemme mot meg har det bra i dag. Og ikke jeg. En bestevenninne som sviktet meg og kalte meg stygge ting. Hvis eksen for seg familie, så går det bare en vei for meg. Er så lei meg, de fleste har kjæreste og barn i dag. Jeg har ingen å være med. Ikke bra nok for noen menn, ingen vil investere i meg. Tro på meg og bry seg om meg. 

Hvor kan man kjøpe og importere menn ? sånn som de gjør med damer når de ikke får seg norske damer? Jeg tror jeg må det fordi jeg får aldri de jeg vil ha... og jeg tror jeg må dra til Danmark for å bli gravid. Verken eksen min, en fyr jeg dater nå pluss en annen som jeg likte profilen til på nettet. 

Anonymkode: b2ac4...b9f

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med depresjon i lengre tid. Det startet tidlig i tenårene og nå er jeg 31.Tidligere var depresjonen mer av og på, og kunne vare i perioder, men de siste årene synes jeg den har blitt mer konstant. 

Det er som depresjonen har utviklet seg. Tidligere klarte jeg å føle gjennom musikk og legge merke til og sette pris på de små tingene i hverdagen. De reddet meg. Jeg har gått til CBT-behandling og har gått på anti-depressiva, men har nå ingen oppfølging. Jeg har henvisning til psykolog fra fastlegen, men sliter med å få plass hos noen (bor i Oslo) og takler avvisingen dårlig. Det er som om jeg ikke er syk nok.

Nå klarer jeg ikke det lengre og det kjennes ut som desperasjonen bygger seg opp. 

Jeg har aldri vært suicidal, men det siste året har jeg tenkt at jeg kanskje hadde det faktisk vært mindre smertefullt å dø enn å pine seg gjennom livet for andre sin del. Jeg føler meg rasjonell, men er bekymret for om det også kan være et sykdomstegn.

Jeg synes livet rett og slett ikke bringer noe glede og selv om jeg ikke er redd for å få noen innfall om å ta livet mitt, har jeg mistet håpet. 

Anonymkode: 6ed60...919

[AnonymBruker]

Jeg er ensom når jeg er med andre og ensom når jeg er alene. Jeg lurer på om jeg er inneslutta eller om jeg bare ikke passer inn blant folk. Det er som om de snakker et språk jeg ikke forstår, som om jeg ikke er ment til å være her. Jeg er så sliten av alle tankene og emosjonene mine. De er forvirrende og jeg har helt mistet oversikten. Jeg husker vagt da jeg var et menneske som kjente meg selv, følte meg trygg. Nå er det som om jeg er en skygge av den jeg en gang var. Vettskremt, usikker, ulikelig. 

Anonymkode: 6ed60...919

[Gjest Axl Rose]

Har det helt forjævlig og har så lyst å forsvinne. Jeg hater meg selv for alt jeg har opplevd, har gjort, ja at jeg er til. Blir deprimert av meg selv og sljønner godt hvorfor ingen orker å holde ut i et forhold. Er det rart jeg har mange ekser. Drittfyr som bare syter for han har det tøft.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jepp, lett å se! Og lett å bli hekta!

Ble det vafler?  Jeg har sånn holde meg unna sukker totalt i uka, etter å ha blitt superavhengig over jul, så jeg holder meg unna, ikke engang brunost. Men å fantasere om sukker og kake og sjokolade går jo bra! Vet ikke om det hjelper eller gjør det verre i grunn? 

Kanskje tanken om å være sosial i alle fall er et sted å starte? At du ser at det er en forandring fra sånn det var før og kanskje du kan klare å bruke det som motivasjon? Jeg tenker i alle fall at selv om du kjenner deg stoppet av angsten, og føler du ikke greier så er det i alle fall godt å ha den lysten i bunn. Noen ganger må man få de negative tingene til å jobbe for seg. Å være rastløs er jo i grunn en kjedelig ting å føle på, men den kan jo også få en til å handle. På samme måte som noen kan tenke at det at de ikke har bil er en kjedelig ting, men samtidig så gir det en mye mer trim siden man da må gå mye mer. Savnet etter å være sosial kan kanskje etter hvert hjelpe deg å gjøre mer for å bli det. 

Og du, ang. hun venninna du vurderte å sende melding til, la oss si da at hun føler seg tvunget (noe jeg ikke tror er tilfellet), kanskje det kan være verdt det å invitere henne på besøk til tross for det premisset?

Jeg skal ikke lyve og si at det ikke ble vafler med alt for mye rømme på.  
Har hatt en slik periode selv. Hvor jeg har holdt meg unna drittmat og sukker. Så det betyr at denne uken blir full av alt jeg har unngått. Jaja, lever bare en gang.  

Tenker det jeg også. Den følelsen av å virkelig ønske å bli sosial.. den er ny. Det er tegn på at ting går fremover. Selv om at jeg banker opp meg selv mentalt og gråter en skvett over min egen dumskap og feighet. Tre skritt frem og to tilbake. 
Vurderer å foreslå noe til helgen. Så har hun noen dager på å tenke seg om. 

Du er bare gull verdt her i denne tråden. Noen som er så smart og snill som deg, det må man lete lenge etter. 
Jeg har så lyst til å hjelpe andre her inne.. men jeg føler meg som en hykler. For jeg er ikke så flink til å følge mine egne råd. Så det er bra vi har en som deg her, som støtter og hjelper alle her inne. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Zooey]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tips: begynn å mediter!

Anonymkode: ec6f6...8eb

Støttes. Bruker selv appen Headspace i 10 min hver dag. Noen dager klarer jeg ikke slappe av og klarere hodet, men merker at det har hjulpet over lengre tid. Har særlig hjulpet med å roe angsten i vonde øyeblikk.

[Gjest supernova_87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal ikke lyve og si at det ikke ble vafler med alt for mye rømme på.  
Har hatt en slik periode selv. Hvor jeg har holdt meg unna drittmat og sukker. Så det betyr at denne uken blir full av alt jeg har unngått. Jaja, lever bare en gang.  

Tenker det jeg også. Den følelsen av å virkelig ønske å bli sosial.. den er ny. Det er tegn på at ting går fremover. Selv om at jeg banker opp meg selv mentalt og gråter en skvett over min egen dumskap og feighet. Tre skritt frem og to tilbake. 
Vurderer å foreslå noe til helgen. Så har hun noen dager på å tenke seg om. 

Du er bare gull verdt her i denne tråden. Noen som er så smart og snill som deg, det må man lete lenge etter. 
Jeg har så lyst til å hjelpe andre her inne.. men jeg føler meg som en hykler. For jeg er ikke så flink til å følge mine egne råd. Så det er bra vi har en som deg her, som støtter og hjelper alle her inne. 

Anonymkode: 02b68...f39

Oj! Åneiognei. Tusen takk! For noen fine ord, jeg ble litt rørt, er ikke ofte jeg hører sånt. Hvis du er en hykler så er nok jeg det også. Jeg tror det er ganske vanlig å ikke klare å følge sine egne råd. Men jeg pleier å tenke at for hver gang jeg sier det til noen andre minner jeg meg selv på det, og kanskje jeg øker sjansene for at jeg klarer å følge rådene etter hvert! Men det er vanskelig, for det er så langt fra å vite hva som er lurt i tankene og så gjennomføre det i praksis.  

Du, du var skikkelig positiv i dette svaret! Du ser at ting går fremover, det er også en veldig bra greie! Ofte man ikke klarer å se det som er bra i det hele tatt når man har sånne tunge, vanskelige dager. Høres ut som en god plan å foreslå noe i helgen! Det trenger jo ikke å være så stort heller hvis det skremmer deg. 

[Gjest Daryl Dixon]

På 30.1.2018 den 16.41, Rainstorm skrev:

Det er helt forståelig at du tenker og føler sånn! Men det at du tenker og føler sånn og at du angrer betyr likevel ikke at det du har gjort er feil. Synes du skal tillate deg å føle litt på hva enn du føler på, og ikke kritisere det. Det er OK å føle en myriade av forskjellige ting, men så velger man fornuftig likevel og lar ikke følelsene bestemme. Men man trenger ikke undertrykke eller kritisere dem heller. Da har de tendens til å bli forsterket og vare lenger fordi de når man undertrykker dem får mer fokus. Vi mennesker tåler litt kaos! Det er ubehagelig og vondt, men vi tåler det. 

Lykke til i morgen!

Du har helt rett. Av og til er det så mange ting å kjenne og føle på at man ikke rekker over alt. Du er flink du. Burde fått tittelen KG-psykiater, men da hadde du nok aldri fått fri. 

[dillyduzit]

Utslitt. Utslitt av blodprøver, utslitt av å føle meg utslitt hver eneste morgen og utslitt av å føle meg som steinen rundt ankelene til de rundt meg. Sliten av å tenke, sliten av å føle. 

Jeg har vært ekstra sliten i det siste, nesten litt nummen. Hvor mange blodprøver må en igjennom før man finner en grunn til hovedproblemet? Jeg er så lei av å kjempe meg opp om morgningen, hver eneste morgen 7 dager i uka, 365 dager i året, ikke fordi jeg er deprimert, men fordi jeg er så ufattelig sliten at hele kroppen verker, hodet gjør vondt og øynene er som sandpapir. Kronisk anemi, B12 mangel og prøvesvarene kommer tilbake med; tomme jernlagre. Blodprøver etter blodprøver, gastroskopi etter gastroskopi. Ingen tror på meg lenger. "Har du vært ute i dag da?" "Gå en tur, kom deg på butikken" Har dere noen gang måtte kjempe mot kroppen? "I dag skal jeg klare å rydde ned fra hyllene" "I dag skal jeg rydde badet" - matbutikken ble prioritert, det finnes ikke et fnugg av energi igjen. "Ikke vær så lat" sier de, sier de fleste egentlig, jeg putter på smilet og prøver å gjøre det jeg har lovet. Orker ikke i dag, orker ikke i morgen og orker mest sannsynligvis ikke i overimorgen heller. 

Det virker ikke som det er depresjonen som er problemet lenger. Det er ikke lenger tanker om død på grunn av en depresjon, men for desperasjon av en sykdom som vi ikke klarer å finne ut av. Jeg er ingenting lenger. 

[AnonymBruker]

På 31.1.2018 den 0.47, Rainstorm skrev:

Oj! Åneiognei. Tusen takk! For noen fine ord, jeg ble litt rørt, er ikke ofte jeg hører sånt. Hvis du er en hykler så er nok jeg det også. Jeg tror det er ganske vanlig å ikke klare å følge sine egne råd. Men jeg pleier å tenke at for hver gang jeg sier det til noen andre minner jeg meg selv på det, og kanskje jeg øker sjansene for at jeg klarer å følge rådene etter hvert! Men det er vanskelig, for det er så langt fra å vite hva som er lurt i tankene og så gjennomføre det i praksis.  

Du, du var skikkelig positiv i dette svaret! Du ser at ting går fremover, det er også en veldig bra greie! Ofte man ikke klarer å se det som er bra i det hele tatt når man har sånne tunge, vanskelige dager. Høres ut som en god plan å foreslå noe i helgen! Det trenger jo ikke å være så stort heller hvis det skremmer deg. 

Det er helt sant, du er gull verdt i denne tråden. 

Beklager for sent svar. Vært et par tunge dager. Prøver å manne meg opp til neste psykologtime. Jeg må åpne meg, jeg må snakke om det jeg har inni meg. Klarer ikke å bære alt alene lengre. Hadde først dag i ny praksis i går. Trodde jeg skulle dø av angst. Gikk inn dit med riktig innstillingen. Turte ikke å tenke noe negativt. Har egentlig ikke tenkt noe spesielt på det. For jeg har hatt så mye annet å tenke på i det siste. Så angsten slo meg rett ned, var som å møte en vegg. Det at jeg sliter med å fokusere grunnet depresjonen var også en faktor. For jeg føler at jeg mister kontroll over meg selv. Får ikke til å slå det av når jeg vil. Det å distansere meg fra angsten er som oftest mulig. Men ikke depresjonen, den følger meg hvor enn jeg går.  
Panikkangst første dag, det er supert det. Var nok fordi jeg ikke var forberedt + mye gikk galt. Full buss, fant ikke bygget, måtte ta heis etc. Flere småting som ble til noe stort og endte med panikkanfall. Husker ingenting etter det, helt svart i hodet mitt. Har grått i hele dag, prøvd å huske hva jeg gjorde og sa etter anfallet. Er så sliten og vil sove, men hodet går i tusen!  
Heldigvis skal pappa kjøre meg på mandag. Så når jeg får en roligere og tryggere start så går det nok bedre. 
Skal bruke helgen på å slappe av og få kontroll over hodet. Må være skjerpet og klar til mandag. Hvis ikke så går alt til helvete igjen.

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

En stund siden jeg skrev her.

Jeg har nå begynt på medisiner, Cipralex. Alt roet seg etter jeg begynte på dem, men jeg vet ikke om det var fordi jeg, hele den uka før jeg fikk medisinene, hadde grått og grått og kjeftet og fått alt ut av systemet. Etter to uker, ble jeg deprimert igjen. Og nå er jeg så utrolig langt nede at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Samboeren gjør ikke noe lettere. Jeg vil egentlig bare det skal bli slutt, men med barn i bildet, dårlig økonomi, ingen familie som kan stille opp og ingen venner, så har jeg ingen steder jeg kan dra. Psykologen fraråder meg å ta den beslutningen nå som jeg er så langt nede. "Du kan ikke stå i et brudd akkurat nå". Men hva er valget? Å bli sykere av et forhold som ødelegger oss eller gå på gata? I dag var jeg nær å bare stikke. Ble så deppa, samboer kjefta på meg. Jeg kjefta tilbake. Grein. Løp ut i bilen og kjørte i 3 timer. Kl 17 var jeg så utslitt at jeg bare besvimte på sofaen...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Elán skrev:

En stund siden jeg skrev her.

Jeg har nå begynt på medisiner, Cipralex. Alt roet seg etter jeg begynte på dem, men jeg vet ikke om det var fordi jeg, hele den uka før jeg fikk medisinene, hadde grått og grått og kjeftet og fått alt ut av systemet. Etter to uker, ble jeg deprimert igjen. Og nå er jeg så utrolig langt nede at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Samboeren gjør ikke noe lettere. Jeg vil egentlig bare det skal bli slutt, men med barn i bildet, dårlig økonomi, ingen familie som kan stille opp og ingen venner, så har jeg ingen steder jeg kan dra. Psykologen fraråder meg å ta den beslutningen nå som jeg er så langt nede. "Du kan ikke stå i et brudd akkurat nå". Men hva er valget? Å bli sykere av et forhold som ødelegger oss eller gå på gata? I dag var jeg nær å bare stikke. Ble så deppa, samboer kjefta på meg. Jeg kjefta tilbake. Grein. Løp ut i bilen og kjørte i 3 timer. Kl 17 var jeg så utslitt at jeg bare besvimte på sofaen...

Det er enda en stor sjanse for at medisinene kan hjelpe deg. Jeg antar at du kanskje enda skal trappe opp, og uansett tar det en stund før virkningen virkelig kommer, ofte flere uker. Men det er ikke så greit å være tålmodig når depresjonen herjer som verst. Om du ikke får tilstrekkelig virkning av bare cipralex alene, er det mange som har god nytte av kombinasjonen wellbutrin og cipralex til opplysning. Kan være greit å ha i bakhodet. 

Jeg skjønner at du ikke har det greit nå, og det er ikke kjekt å lese om hvordan du har det. Ikke lett å ta vare på barn oppe i det hele når en egentlig har mer enn nok med seg selv. Når du ikke har noen venner, slik som jeg også har det akkurat nå, kunne det vært en ide og hørt med kommunens oppfølgingstjeneste eller kommunenslostjeneste om det er en eller annen form for selvhjelpsgruppe som er oppe og går i området der du bor? Der kunne du fått truffet på noen og ventilert sammen med utenfor mann og barn i det minste. Selv skal jeg begynne i en slik gruppe nå. Jeg tror kanskje du trenger noen andre å snakke med enn psykologen din også. Jeg vet jeg trenger det i hvert fall når ting er vanskelig.

Sender deg en støttende klem over eteren.

Anonymkode: 96cb4...077

[Elán]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er enda en stor sjanse for at medisinene kan hjelpe deg. Jeg antar at du kanskje enda skal trappe opp, og uansett tar det en stund før virkningen virkelig kommer, ofte flere uker. Men det er ikke så greit å være tålmodig når depresjonen herjer som verst. Om du ikke får tilstrekkelig virkning av bare cipralex alene, er det mange som har god nytte av kombinasjonen wellbutrin og cipralex til opplysning. Kan være greit å ha i bakhodet. 

Jeg skjønner at du ikke har det greit nå, og det er ikke kjekt å lese om hvordan du har det. Ikke lett å ta vare på barn oppe i det hele når en egentlig har mer enn nok med seg selv. Når du ikke har noen venner, slik som jeg også har det akkurat nå, kunne det vært en ide og hørt med kommunens oppfølgingstjeneste eller kommunenslostjeneste om det er en eller annen form for selvhjelpsgruppe som er oppe og går i området der du bor? Der kunne du fått truffet på noen og ventilert sammen med utenfor mann og barn i det minste. Selv skal jeg begynne i en slik gruppe nå. Jeg tror kanskje du trenger noen andre å snakke med enn psykologen din også. Jeg vet jeg trenger det i hvert fall når ting er vanskelig.

Sender deg en støttende klem over eteren.

Anonymkode: 96cb4...077

Ja, jeg er ennå i startfasen av medisiner, så jeg er tålmodig med det. Klar over det kan ta noen måneder før de vil virke skikkelig. Men det har roet de verste humørsvingingene, selv om jeg fortsatt har veldig negative tanker. Foreløpig har jeg fått beskjed om bare én opptrapping, og så får vi se.

Takk for tips. Jeg har søkt på noe som heter psykiatritjenesten som jeg skal begynne å gå til etterhvert, men de har ikke tatt kontakt ennå og jeg har telefonskrekk, så jeg tør ikke ringe. Såvidt jeg vet finnes det ikke noe selvhjelpsgruppe, dette teamet er de eneste jeg vet om som er kommunale og til hjelp med psykiske utfordringer.

Og takk for klemmen og støtten, det er godt selv om det er over nett <3