Gå til innhold
dillyduzit

Den store depresjonstråden

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hei

Hvis noen vurderer medisiner mot depresjon eller angst, se denne videoen først.

 

Anonymkode: ed66b...b3a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg kommer til å begynne og gråte nå. Jeg hører en dryppelyd i et av skapene når jeg bruker vasken (ikke alltid), men den er der. Jeg ser at rørene går inn ditt, men jeg skjønner ikke hva den lyden er. Før sommeren så skjedde det noe skikkelig vanskelig og som en reaksjon på det så begynte kroppen min å stresse. Jeg klør når jeg stresser fælt, så det ble mye elveblest og mye blod. Noe som medførte mye vask og jeg var litt borte da, og hadde mye angst ved siden av så jeg vasket klærne og jeg gjorde det ofte, sikkert to-tre stykker om dagen. En bukse holdt aldri mer enn noen timer fordi det brant i kroppen og jeg klødde og blodet rant. Jeg er på vei ut av det nå, jeg er på vei til å bli bedre (kan bruke bukser i to-tre dager nå), så jeg jobber med å snu den dårlige trenden. Jeg var forrige uke hos Frelsearmeen og spurte om mat. Jeg har bare ikke råd til dette! :grine: Hvorfor må alt i leiligheten gå til helvete samtidig? :grine:

Anonymkode: 10e4f...bb1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

I hele dag har jeg følt for å gråte. Få alt ut. jeg er sliten. Må få det ut. Klarer det ikke. For sliten. 

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har grått i hele dag. Føler meg mislykket. Null verdt. En byrde for verden.  Jeg skammer meg så utrolig mye over meg selv og har ingen verdi. Hvorfor lever jeg?

Anonymkode: cd9c4...3ac

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Blod

Tråden er ryddet for selvmordstanker.

Blod, mod

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har grått i hele dag. Føler meg mislykket. Null verdt. En byrde for verden.  Jeg skammer meg så utrolig mye over meg selv og har ingen verdi. Hvorfor lever jeg?

Anonymkode: cd9c4...3ac

Det du unner andre, lykke, glede, kjærligheten, det er hva andre der ute unner deg. Jeg ønsker deg alt godt, ro og fred i livet, og jeg ser deg. 

Anonymkode: 09071...c71

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Noen som har prøvd ect-behandling? 

Anonymkode: 597c7...56b

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har vært lenge i mørket nå. Begynner å bli litt bekymret. For meg med kronisk depresjon så er dette uvant. Det jeg er vant til er en mild, kronisk depresjon som jeg kan leve med. Vant til at mørket sitter langt inne, at jeg går å brygger på noe. Også faller jeg rett ned, men det tar ofte ikke så langt tid å komme seg opp igjen. Ikke misforstå, jeg er aldri oppe, aldri. Men oppe til "mild depresjon". Blank. Følelsesløs. Smertefri. Tankefri. Midt deprimert. 

Nå så er det bare mørkt. Jeg klarer ikke å se fremover. Finner ikke gleden i noe. Føles ut som at jeg har så vidt hodet over vann. Akkurat nå så vil jeg ringe mamma. Bryte sammen i telefonen og be om hjelp for første gang. Jeg vil at noen skal ta en liten prosent av mørket. For jeg kveles. Vet ikke hvor lenge jeg takler å bære dette alene lengre. Men jeg klarer det ikke. En telefon, det er alt som skal til. Men det er skummelt. Faren for å bli avvist er stor. Faren for å høre "skjerp deg" er for stor. Ingen må vite, vil ikke ødelegge helgen til mamma. Vil ikke at hun skal være bekymret. Bry seg. Jeg vil ikke være en byrde for de rundt meg. 
Fikk et anfall i går. Vil ikke ha et til i dag, sårene må gro først. For mange bevis på en gang. Det er min første prioritet i kveld. Gå til sengs med like mange streker som jeg våknet opp med. Hodet er tungt av ekle tanker. slitsomme tanker. Husker hver og en av de gangene jeg følte meg oversett. Uønsket. Ubrukelig. Det er som om at monsteret roper til meg. For å påminne meg om alt som er galt ved meg. Vanligvis så bruker jeg tv for å kvele tankene. Nå klarer jeg det ikke. For mye lyd, for mye som skjer. Blir sliten av å fokusere på TV. Så her sitter jeg i et delvis mørkt rom, mutters alene med monsteret. 

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm

 

På 20.1.2018 den 22.30, AnonymBruker skrev:

Har vært lenge i mørket nå. Begynner å bli litt bekymret. For meg med kronisk depresjon så er dette uvant. Det jeg er vant til er en mild, kronisk depresjon som jeg kan leve med. Vant til at mørket sitter langt inne, at jeg går å brygger på noe. Også faller jeg rett ned, men det tar ofte ikke så langt tid å komme seg opp igjen. Ikke misforstå, jeg er aldri oppe, aldri. Men oppe til "mild depresjon". Blank. Følelsesløs. Smertefri. Tankefri. Midt deprimert. 

Nå så er det bare mørkt. Jeg klarer ikke å se fremover. Finner ikke gleden i noe. Føles ut som at jeg har så vidt hodet over vann. Akkurat nå så vil jeg ringe mamma. Bryte sammen i telefonen og be om hjelp for første gang. Jeg vil at noen skal ta en liten prosent av mørket. For jeg kveles. Vet ikke hvor lenge jeg takler å bære dette alene lengre. Men jeg klarer det ikke. En telefon, det er alt som skal til. Men det er skummelt. Faren for å bli avvist er stor. Faren for å høre "skjerp deg" er for stor. Ingen må vite, vil ikke ødelegge helgen til mamma. Vil ikke at hun skal være bekymret. Bry seg. Jeg vil ikke være en byrde for de rundt meg. 
Fikk et anfall i går. Vil ikke ha et til i dag, sårene må gro først. For mange bevis på en gang. Det er min første prioritet i kveld. Gå til sengs med like mange streker som jeg våknet opp med. Hodet er tungt av ekle tanker. slitsomme tanker. Husker hver og en av de gangene jeg følte meg oversett. Uønsket. Ubrukelig. Det er som om at monsteret roper til meg. For å påminne meg om alt som er galt ved meg. Vanligvis så bruker jeg tv for å kvele tankene. Nå klarer jeg det ikke. For mye lyd, for mye som skjer. Blir sliten av å fokusere på TV. Så her sitter jeg i et delvis mørkt rom, mutters alene med monsteret. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg har tenkt på det en stund og vet ikke om jeg har sagt det til deg før: la noen slippe inn. La noen få bry seg. Slutt å holde det for deg selv. Hvordan skal det da bli bedre? Moren din sa vel ikke for mange dagene siden at du ser dårlig ut. La henne få vite at hun tar rett. Det høres så vondt ut å være alene med det. 

Det er bra du skriver her. Jeg leser og skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg, det er jævlig å ha det sånn du har det nå. Og det er ikke sånn livet skal være. Det finnes hjelp å få! Nå husker jeg ikke om du har sagt om du går i terapi eller om det var du som hadde prøvd forskjellig men fått at de ikke kunne hjelpe deg? 

Monsteret tar feil. Monsteret kan gå å legge seg. Monsteret er en parasitt som brødfør seg på deg inni der.  Og nå har det spist seg stort og sterkt og gjort deg svak og seg selv høylydt og alt du ser og hører er monsteret. Men du er også inni der og du kan stå i mot. Men det er enklere å stå i mot når du har noen med deg i kampen! 

Kanskje du kan høre på musikk? Sette på en av de rolige spillelistene fra Spotify på lav lyd? Jeg hører på listen Piano ballads. Mye fine sanger som også appellerer til følelsen, er noe beroligende i det men samtidig melankolsk og vondt men det er som du tør å føle litt og kanskje at det renser litt opp i det vonde. Det blir vondt og vakkert. 

Jeg hører deg. :hjerte:

 

Innlegget er ryddet for svar på avsporing. Blod, mod

Endret av Blod

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
7 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg hører deg. :hjerte:

Jeg går i behandling men synes det er vanskelig å åpne meg. Vet jeg må fortelle psykologen. Slutte å sette på et smil og late som at alt er bra. Jeg må fortelle henne at jeg brøt sammen i tårer, at jeg fikk panikk fordi jeg fikk ikke puste. Jeg må fortelle at jeg forlot leiligheten i 4 tiden om natten i frykt. Fordi jeg ble redd for meg selv og hva jeg kunne gjøre. 
Jeg vet jeg må si alt jeg skriver her. Prøver å finne én ting jeg må fortelle neste psykologtime. Hvis jeg ikke klarer det så må jeg slutte. Dette går ikke lengre. Har frem til onsdag å bestemme meg. 

Jeg tror mamma mistenker at det ikke går så bra. Men er ikke helt sikker. Sliter med å åpne meg, snakke med familien. Fortelle hvordan jeg har det. Er så frustrerende! Jeg vil jo søke hjelp hos familie. Det er ikke de som er problemet, det er meg. 
Psykologen vet ikke hvor ille det er. Hun tror jeg har noen, at jeg ikke er alene. Kanskje det jeg må fortelle. Den smerten jeg får av tenke på det. Hvor mye jeg ønsker å ringe mamma og spør om hjelp. Hvor vondt det gjør å vite at jeg er helt alene. 

Takk for tipset, det er midt i blinken for meg. Bruker å høre på slik musikk. For jeg trenger ikke å fokusere på tekst. Skal legge meg i sengen og høre på musikk. For å slå av hodet, hvis ikke så får jeg ikke sove i natt. 

Er sliten av å tenke. Det suser i ørene. Hodet har gått i tusen i flere timer nå. Er helt utmattet. 

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går i behandling men synes det er vanskelig å åpne meg. Vet jeg må fortelle psykologen. Slutte å sette på et smil og late som at alt er bra. Jeg må fortelle henne at jeg brøt sammen i tårer, at jeg fikk panikk fordi jeg fikk ikke puste. Jeg må fortelle at jeg forlot leiligheten i 4 tiden om natten i frykt. Fordi jeg ble redd for meg selv og hva jeg kunne gjøre. 
Jeg vet jeg må si alt jeg skriver her. Prøver å finne én ting jeg må fortelle neste psykologtime. Hvis jeg ikke klarer det så må jeg slutte. Dette går ikke lengre. Har frem til onsdag å bestemme meg. 

Jeg tror mamma mistenker at det ikke går så bra. Men er ikke helt sikker. Sliter med å åpne meg, snakke med familien. Fortelle hvordan jeg har det. Er så frustrerende! Jeg vil jo søke hjelp hos familie. Det er ikke de som er problemet, det er meg. 
Psykologen vet ikke hvor ille det er. Hun tror jeg har noen, at jeg ikke er alene. Kanskje det jeg må fortelle. Den smerten jeg får av tenke på det. Hvor mye jeg ønsker å ringe mamma og spør om hjelp. Hvor vondt det gjør å vite at jeg er helt alene. 

Takk for tipset, det er midt i blinken for meg. Bruker å høre på slik musikk. For jeg trenger ikke å fokusere på tekst. Skal legge meg i sengen og høre på musikk. For å slå av hodet, hvis ikke så får jeg ikke sove i natt. 

Er sliten av å tenke. Det suser i ørene. Hodet har gått i tusen i flere timer nå. Er helt utmattet. 

Anonymkode: 02b68...f39

Hvorfor må du slutte da da? Jeg ville heller fortsatt å prøve. Prøv og prøv igjen. 

Hva med å bare ta med det du skriver her da? Ikke mer om og men bare vis det du har skrevet her (ikke nødvendigvis PÅ KG, men kopier det inn i et dokument på telefonen)? 

Det er skikkelig vondt å føle seg så alene. Og det er veldig vanskelig å åpne seg for psykologen. Og stole på at det blir tatt godt i mot. Vi vet jo at det er det de er der for og vi vet at terapirommet er til for å åpne seg og jobbe med det som er på innsiden, men det er jo skummelt selv om vi vet disse tingene. Hvis man føler seg helt alene ellers blir hver eneste avvisning så stor og vond og hver gang man tør blir så viktig. Det er kjempeforståelig at det er vanskelig og skummelt. Men du er modig. Du tør å skrive det her. Du klarer å sette ord på det. Du prøver å ta vare på deg selv!

Hører du kanskje på lydbøker? Jeg synes det er beroligende. Nå hører jeg på dem ellers også men jeg pleide å velge meg ut noen som ikke var så viktige for meg og høre på dem når jeg skulle sove. Da gjorde det ikke noe om jeg sovnet midt i noe (man kan jo spole tilbake også) men samtidig gjorde det ikke noe om jeg ikke fikk sove for jeg lå liksom ikke bare og ble mer og mer forkavet fordi jeg ikke fikk sove, men hørte heller på boken og var tilfreds med at jeg bare slappet av. 

Du er ikke HELT alene da. Du har et lite fellesskap her på KG. Vi er alltid helt alene og aldri helt alene. Kjenner du til diktet "Ord over grind" til Halldis Moren Vesaas? Det syns mange er fint om ensomheten og hvordan vi alle er alene, men samtidig lever sammen med andre. Jeg tenker en del på den eksistensielle måten vi er alene på og en periode var jeg helt kvalm over tanken på at bare jeg er meg. Men andre sier nettopp at det er gleden i livet at de har livet sitt helt selv. Kanskje den eksistensielle aleneheten er vanskeligere når man føler seg ensom og kanskje alltid har følt seg alene enn hvis man i barndommen ble trygg på at man hadde folk rundt seg og når man er trygg på at man har verdi? 

Jeg håper du får sove i natt. God natt! :blomst:

---

ORD OVER GRIND

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil kome iblant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
13 timer siden, Rainstorm skrev:

(.......)

Lite søvn i natt, men fikk et par timer til sammen. Er helt ør i hodet i dag. Har et dokument som jeg skriver litt på. Prøver å legge til det jeg skriver her. Men føler det jeg skriver her blir for åpent og ærlig. 

Jeg føler jeg må slutte hos psykolog. Fordi jeg sliter sånn. Det er frustrerende å ville åpne seg og slippe noen inn. Men så går det ikke, jeg fryser til ellers så får jeg panikk. Blir også litt sint på meg selv. Jeg har vært alene så lenge jeg kan huske. Har alltid skjult problemene mine godt. Selv her på KG. Det var ikke før for noen år siden at jeg turte å være ærlig her. Under AB vell og merke. Det er på en måte en prøverunde før jeg eventuelt forteller psykologen ting. Jeg har aldri sagt ting høyt, verken på nett eller i virkeligheten. Så dette er ganske nytt for meg. 

Det med å være alene men samtidig med andre passer meg godt. Utad ifra så ser det ut som jeg har et stort nettverk. 
Vokste opp med en ganske nære familie. Jeg snakker med foreldrene mine daglig. Møter søstrene mine flere ganger i uken. Jeg snakker med mine 3 nærmeste venninner hver bidige dag. Vi er som folk flest. En samtale på facebook og en på snapchat, samtidig. Flere har sagt at jeg er heldig som har så mange som er meg nær. Men sannheten er. Jeg er alene. Slipper aldri noen inn, søker aldri hjelp eller støtte hos noen. De kan komme til meg med sine problemer. Mens jeg forteller aldri om meg selv. Jeg har slitt psykisk siden barneskolen, det er snart 20 år siden. Det var ikke før i 2016 at familien fant ut om problemene mine. Iform av at de vet at jeg har angst og har hatt depresjon... men ikke mer enn det. Aldri fortalt dem hvordan jeg har det. Bare sagt kort og enkelt "jeg har angst og depresjon, er sykmeldt og går til psykolog". Det er bokstavelig talt alt de vet. Blir så sint på meg selv av å snakke om dette. For jeg vil forandre meg! Jeg vil slippe folk inn, vil ikke være alene lengre. 

ts

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lite søvn i natt, men fikk et par timer til sammen. Er helt ør i hodet i dag. Har et dokument som jeg skriver litt på. Prøver å legge til det jeg skriver her. Men føler det jeg skriver her blir for åpent og ærlig. 

Jeg føler jeg må slutte hos psykolog. Fordi jeg sliter sånn. Det er frustrerende å ville åpne seg og slippe noen inn. Men så går det ikke, jeg fryser til ellers så får jeg panikk. Blir også litt sint på meg selv. Jeg har vært alene så lenge jeg kan huske. Har alltid skjult problemene mine godt. Selv her på KG. Det var ikke før for noen år siden at jeg turte å være ærlig her. Under AB vell og merke. Det er på en måte en prøverunde før jeg eventuelt forteller psykologen ting. Jeg har aldri sagt ting høyt, verken på nett eller i virkeligheten. Så dette er ganske nytt for meg. 

Det med å være alene men samtidig med andre passer meg godt. Utad ifra så ser det ut som jeg har et stort nettverk. 
Vokste opp med en ganske nære familie. Jeg snakker med foreldrene mine daglig. Møter søstrene mine flere ganger i uken. Jeg snakker med mine 3 nærmeste venninner hver bidige dag. Vi er som folk flest. En samtale på facebook og en på snapchat, samtidig. Flere har sagt at jeg er heldig som har så mange som er meg nær. Men sannheten er. Jeg er alene. Slipper aldri noen inn, søker aldri hjelp eller støtte hos noen. De kan komme til meg med sine problemer. Mens jeg forteller aldri om meg selv. Jeg har slitt psykisk siden barneskolen, det er snart 20 år siden. Det var ikke før i 2016 at familien fant ut om problemene mine. Iform av at de vet at jeg har angst og har hatt depresjon... men ikke mer enn det. Aldri fortalt dem hvordan jeg har det. Bare sagt kort og enkelt "jeg har angst og depresjon, er sykmeldt og går til psykolog". Det er bokstavelig talt alt de vet. Blir så sint på meg selv av å snakke om dette. For jeg vil forandre meg! Jeg vil slippe folk inn, vil ikke være alene lengre. 

ts

Anonymkode: 02b68...f39

Det er kjempebra at du begynner med å skrive her på KG! Det var jo noe du ikke gjorde før, men nå gjør du det! Og da har du kommet noen skritt videre. Og det er det du som har gjort! 

Jeg synes ikke det du skriver her er for åpent og ærlig. Jeg tror det gjør godt å være ærlig, og også det å være ærlig overfor seg selv. Noen ganger kan det være vanskelig. Jeg pleier å stenge av følelsene mine helt jeg ofte. Fordi jeg fikser dem ikke, og er redd for at hvis jeg føler dem ... ja da kommer jeg sikkert til å klikke helt! Men det er en treningssak det også. Og det er en treningssak å være ærlig og å uttrykke med ord disse tingene som er litt i uorden og kaos og ... SÅ STERKT inni oss. Og du trener og det er bra. Så ikke si at det er for åpent og for ærlig, for det er bare bra! 

Jeg synes heller ikke at grunnene du nevner er gode grunner til å slutte å gå i terapi, men heller gode grunner til å fortsette. Det ER frustrerende å ville åpne seg og slippe noen inn, og så ikke få det til. Jeg synes det er mer enn det. Det er superskummelt! Og litt som ... en stor vekt man kanskje ikke enda klarer å løfte. Men med målrettet trening og tålmodighet og TID så kommer man dit. Og det er så viktig å komme dit, for det er ikke sånn man skal ha det og ikke sånn livet skal være. Så jeg håper at du for egen del fortsetter å prøve. Jeg synes du er så modig og det inspirerer meg til å prøve å være modig også. 

Håper du klarer å ikke være så sint på deg selv, men heller stolt av at du nå klarer å skrive litt om hvordan du har det her. Håper du har en OK søndag! Jeg er så sykt kald på rumpa etter en lang skitur! Den varmes jo IKKE opp, så jeg må visst finne på et eller annet lurt nå! Haha! Om ikke annet så kan du jo glede deg over at du ikke har DET problemet akkurat nå! ;)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
17 minutter siden, Rainstorm skrev:

Det er kjempebra at du begynner med å skrive her på KG! Det var jo noe du ikke gjorde før, men nå gjør du det! Og da har du kommet noen skritt videre. Og det er det du som har gjort! 

Jeg synes ikke det du skriver her er for åpent og ærlig. Jeg tror det gjør godt å være ærlig, og også det å være ærlig overfor seg selv. Noen ganger kan det være vanskelig. Jeg pleier å stenge av følelsene mine helt jeg ofte. Fordi jeg fikser dem ikke, og er redd for at hvis jeg føler dem ... ja da kommer jeg sikkert til å klikke helt! Men det er en treningssak det også. Og det er en treningssak å være ærlig og å uttrykke med ord disse tingene som er litt i uorden og kaos og ... SÅ STERKT inni oss. Og du trener og det er bra. Så ikke si at det er for åpent og for ærlig, for det er bare bra! 

Jeg synes heller ikke at grunnene du nevner er gode grunner til å slutte å gå i terapi, men heller gode grunner til å fortsette. Det ER frustrerende å ville åpne seg og slippe noen inn, og så ikke få det til. Jeg synes det er mer enn det. Det er superskummelt! Og litt som ... en stor vekt man kanskje ikke enda klarer å løfte. Men med målrettet trening og tålmodighet og TID så kommer man dit. Og det er så viktig å komme dit, for det er ikke sånn man skal ha det og ikke sånn livet skal være. Så jeg håper at du for egen del fortsetter å prøve. Jeg synes du er så modig og det inspirerer meg til å prøve å være modig også. 

Håper du klarer å ikke være så sint på deg selv, men heller stolt av at du nå klarer å skrive litt om hvordan du har det her. Håper du har en OK søndag! Jeg er så sykt kald på rumpa etter en lang skitur! Den varmes jo IKKE opp, så jeg må visst finne på et eller annet lurt nå! Haha! Om ikke annet så kan du jo glede deg over at du ikke har DET problemet akkurat nå! ;)

Takk for støtten, trenger andres ord enn bare monsteret akkurat nå. Det har gått opp og ned i hele dag. "Jeg gir opp" *2 timer senere* "Jeg skal klare det!", frem og tilbake, opp og ned. Suser fortsatt i ørene mine av alle tankene. 

Slik er det ofte med meg også. Jeg slår av følelsene og tankene. Jeg stikker av, fordi jeg takler dem ikke. Da ender jeg opp som igår kveld. Tårer, frykt, panikk.. kaos. Internetten falt ut i går i en times tid. Det var nok til at monsteret fikk mer makt og jeg falt sammen. Jeg vet at hovedproblemet ved å åpne meg.. er frykten for å kjenne på de vonde tankene og følelsene. Jeg er redd for å vise meg svak og ubeskyttet foran psykologen. For så fort den døren åpnes så mister jeg kontroll. Jeg gjemmer tankene og følelsen, for da har jeg kontroll over meg selv. Om noe smyger seg forbi og jeg i et svakt øyeblikk også sier jeg noe ærlig og privat.. så får det konsekvenser senere. Panikkangst, tårer, skadetrang, smerte, kaos. Så jeg forstår deg godt, føles ut som at det klikker helt for meg. Noen dager skal det så lite til før jeg bikker over. Går inni dørkarmen ved et uhell og jeg begynner å hylgrine og tankene raser. Det åpner døren på måte og alt kommer ramlende over meg på en gang. Slik er det når jeg mister kontrollen over følelsene mine offentlig også. Det er ikke bare den ene tingen jeg snakker om som går rundt i hodet mitt. Det er absolutt alt. For de som ikke forstår så ser det rart ut. Hylgriner fordi jeg veltet vannglasset liksom :fnise: Slike dumme ting startet ofte med tanken "Jeg er så dum" også baller det bare på seg derifra. Det slutter ofte med "Katten min hater meg! Om hun hadde hatt en annen eier til i huset (jeg bor alene) så hadde hun garantert valgt meg bort" også sitter jeg der da og griner. Den tanken der har jeg hatt alt for mange ganger og jeg vet hvor sinnssykt det høres ut som. Litt innsikt i hvordan det føles å føle seg så ubrukelig og uønsket. :fnise:

Spis eller drikk noe varmt! Det funker, varm deg selv opp fra innsiden. Da får du lettere varmen i kroppen :):) Så jeg signerte med "TS" av vane. Sier litt om hvor tullete og trangt det er oppi hodet mitt akkurat nå. :fnise:

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for støtten, trenger andres ord enn bare monsteret akkurat nå. Det har gått opp og ned i hele dag. "Jeg gir opp" *2 timer senere* "Jeg skal klare det!", frem og tilbake, opp og ned. Suser fortsatt i ørene mine av alle tankene. 

Slik er det ofte med meg også. Jeg slår av følelsene og tankene. Jeg stikker av, fordi jeg takler dem ikke. Da ender jeg opp som igår kveld. Tårer, frykt, panikk.. kaos. Internetten falt ut i går i en times tid. Det var nok til at monsteret fikk mer makt og jeg falt sammen. Jeg vet at hovedproblemet ved å åpne meg.. er frykten for å kjenne på de vonde tankene og følelsene. Jeg er redd for å vise meg svak og ubeskyttet foran psykologen. For så fort den døren åpnes så mister jeg kontroll. Jeg gjemmer tankene og følelsen, for da har jeg kontroll over meg selv. Om noe smyger seg forbi og jeg i et svakt øyeblikk også sier jeg noe ærlig og privat.. så får det konsekvenser senere. Panikkangst, tårer, skadetrang, smerte, kaos. Så jeg forstår deg godt, føles ut som at det klikker helt for meg. Noen dager skal det så lite til før jeg bikker over. Går inni dørkarmen ved et uhell og jeg begynner å hylgrine og tankene raser. Det åpner døren på måte og alt kommer ramlende over meg på en gang. Slik er det når jeg mister kontrollen over følelsene mine offentlig også. Det er ikke bare den ene tingen jeg snakker om som går rundt i hodet mitt. Det er absolutt alt. For de som ikke forstår så ser det rart ut. Hylgriner fordi jeg veltet vannglasset liksom :fnise: Slike dumme ting startet ofte med tanken "Jeg er så dum" også baller det bare på seg derifra. Det slutter ofte med "Katten min hater meg! Om hun hadde hatt en annen eier til i huset (jeg bor alene) så hadde hun garantert valgt meg bort" også sitter jeg der da og griner. Den tanken der har jeg hatt alt for mange ganger og jeg vet hvor sinnssykt det høres ut som. Litt innsikt i hvordan det føles å føle seg så ubrukelig og uønsket. :fnise:

Spis eller drikk noe varmt! Det funker, varm deg selv opp fra innsiden. Da får du lettere varmen i kroppen :):) Så jeg signerte med "TS" av vane. Sier litt om hvor tullete og trangt det er oppi hodet mitt akkurat nå. :fnise:

Anonymkode: 02b68...f39

Takket være tipset fra deg lagde jeg meg en kopp te, og litt etter det kjente jeg en annen type varme spre seg i kroppen, så takk for tipset! 

Skjønner at du trenger andres ord når monsteret tar så stor plass inni deg. Men se også på hva du selv skrev, du sier at du av og til tenker "Jeg skal klare det", det er jo deg også som snakker! Så det er ikke bare monsteret der inni deg, du også er der. Men det er kanskje litt som en kamp mellom depresjonen som snakker og den delen inni deg som er deg om som er positiv og heier? Det er ikke rart at sånt gjør det susete oppe i hodet. Tankekaos, og tankekjør, blæ. 

Dette du beskriver er jo helt klassisk depressivt. Jeg har hørt det omtalt som depressive vrangforestillinger. Ens idéer om hva andre tenker om en, og ens egen verdi er så bortinatta fjern fra virkeligheten at de er vrangforestillinger. Det er jo helt rart at KATTEN din skulle ha hatet deg hvis du behandler den bra. 

Håper du fortsetter å øve deg, på å skrive her og å sette ord på hvordan det er inni deg. Og øver på å føle det du føler. Jeg skulle ønske jeg visste en måte å slippe ut følelsene litt og litt, men det vet jeg rett og slett ikke helt. For det trenger jeg også å øve meg på. Jeg føler det er litt sånn enten så kommer de alt på en gang, eller så holder jeg dem nede som en trykk-koker. Selv om jeg nok er kommet der at de bobler opp til overflaten innimellom av seg selv også. 

Og du, jeg synes det høres helt forståelig ut at du kan begynne å grine over disse bagatellene. For det er jo SÅ mye vondt inni der, som kverner rundt og plager deg hele dagen, og så kommer den ene lille tingen og utløser skredet, alt bare bobler over. Kanskje andre ser rart på deg eller ikke forstår, men det finnes massevis av mennesker som har hatt det på samme måte som kan forstå hvordan det er. Dessverre, og heldigvis. Håper du får en bedre uke enn det denne har vært! Jeg har troa på at du kan tørre mer i neste time med psykologen din! 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg føler for å gjemme meg under senga og late som om jeg ikke eksister. Jeg er så forbanna sliten av å ha det slik jeg har det at jeg kan skrike, samtidig som jeg har skreket så mange ganger at jeg har mistet stemmen.

Anonymkode: ee271...ac1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
SesameStreet

Jeg føler meg tom innvendig, fullstendig tom. Denne uken har vært tøff. Jeg utfordrer meg stadig, men det er som om det er ingenting igjen nå. Jeg sitter her og ser i taket. Jeg burde egentlig sove, vet det egentlig så alt for godt fordi hverdagen begynner igjen i morgen, men jeg ser bare i taket med blanke øyne.  

Jeg drømmer meg bort om en annen verden, noe som jeg pleide å gjøre når jeg var yngre. Jeg satt og dagdrømte at jeg hadde superkrefter, at jeg kunne fly og ta på skyene, at jeg kunne fly og se havet glitre fra himmelen, at jeg kunne fly og få vinden i håret. Jeg drømmer om å skrive. Jeg har så lyst til det, men ofte så stopper det opp og jeg blir sittende å tenke på at jeg er ikke noe flink til det. Likevel, så er det så befriende å gjøre det fordi at det er et sted der alle drømmene mine kommer til virkelighet. 

Denne måneden har vært tøff på grunn av økonomien også. Det har vært lite rom for noe som helst. Jeg skulle ønske det var rom for litt mer, rom for litt moro, men akkurat nå faller tårene og en lurer på om en har råd til mat for de neste ukene. Jeg sier til meg selv at jeg skal klare det. Jeg må bare være streng, veldig streng og ikke unne noe som helst. Det er bare snakk om en måned før ting roer seg. Jeg kan klare det. Jeg må klare det. Og så kommer usikkerheten hviskende. Jeg er et dårlig menneske. Jeg har ansvar for en annen person og jeg bekymrer meg for om vi har nok mat. Jeg burde ringe barnevernet og si at dette går ikke, fortelle dem at jeg er en taper på AAP med lite penger og at jeg sliter med å ha råd til mat denne måneden. Jeg fortjener ikke dette ansvar, mat er noe som vi burde ha! 

Angst, angst, angst på veggen der. Du den styggeste i landet her. Vik fra meg, vik og forsvinn. 

Jeg oppdager meg selv. Som liten så ga jeg opp. Det var ikke rom for at jeg skulle få lov til å være meg og ha egne interesser. Det var bestemt fra jeg var født, hva jeg skulle like og hvem jeg skulle være. Ting som jeg likte, ble hånet, kalt barnslige og dumme. Nå begynner jeg og se på det. Jeg liker det, men jeg føler fortsatt en skam fordi at jeg liker det. Det er vanskelig å fullstendig føle frihet ved å ta på meg de klærne jeg vil (jeg kan f.eks gå rundt med t-skjorter med drager på), lese akkurat hva jeg vil eller gjøre akkurat hva jeg vil. Det er ingen som skal bestemme over meg eller fortelle meg hva jeg skal gjøre, men det henger likevel i. Det er ingen som står og brøler til meg om hvor stygg jeg ser ut, men jeg føler fortsatt skammen. 

Endret av SesameStreet

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Blod

Tråden er ryddet for avsporing.

Blod, mod

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Duff

Når man våkner deprimert og gjerne full av angst på morgenen, hva er lurt å gjøre da? Jeg bare ligge der og ligger det...vil bare ikke stå opp.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
12 minutter siden, Duff skrev:

Når man våkner deprimert og gjerne full av angst på morgenen, hva er lurt å gjøre da? Jeg bare ligge der og ligger det...vil bare ikke stå opp.

Hopp opp og ut, selv om du ikke vil. Se ut, se på været, skru på tvn, gå i dusjen og varm deg, sett på radioen, syng med.... kjenner så altfor godt til den følelsen og noen ganger står jeg bare ikke opp selv....

Anonymkode: 09071...c71

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her