Den store depresjonstråden

[Purple_Pixiedust]

Uff. Det her er så tungt. Det er fint vær ute, men kroppen er som bly. Blir pushet av de ansatte til å ikke kun ligge i sengen, men alt er bare et ork. Skal sette meg ut i parken om en stund, men akkurat nå er jeg bare paralysert...Jeg orker ikke dette. Kroppen har gitt opp. Har med hjelp fra de ansatte presset meg ut på joggetur siste par dagene da trening er svært viktig for meg, men det blir da så tydelig at depresjonen har tatt helt over kroppen min. Klarte så vidt 3 km i går og jeg var kvalm og hadde skyhøy puls. Klarer vanligvis 8 km med lavere puls og ingen kvalme. Men jeg orker ikke tanken på at denne depresjonen skal ødelegge kroppen min. Jeg vil ha musklene mine og jeg vil ha kondisjonen...Må tvinge meg ut i dag og, men med alvorlig depresjon krever det alt jeg har. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Uff. Det her er så tungt. Det er fint vær ute, men kroppen er som bly. Blir pushet av de ansatte til å ikke kun ligge i sengen, men alt er bare et ork. Skal sette meg ut i parken om en stund, men akkurat nå er jeg bare paralysert...Jeg orker ikke dette. Kroppen har gitt opp. Har med hjelp fra de ansatte presset meg ut på joggetur siste par dagene da trening er svært viktig for meg, men det blir da så tydelig at depresjonen har tatt helt over kroppen min. Klarte så vidt 3 km i går og jeg var kvalm og hadde skyhøy puls. Klarer vanligvis 8 km med lavere puls og ingen kvalme. Men jeg orker ikke tanken på at denne depresjonen skal ødelegge kroppen min. Jeg vil ha musklene mine og jeg vil ha kondisjonen...Må tvinge meg ut i dag og, men med alvorlig depresjon krever det alt jeg har. 

Jeg vil si godt gjort med å klare å komme deg ut på joggetur med alvorlig depresjon 👍 fortsetter du slik pluss litt mere positive tanker tror jeg det bare blir bedre å bedre for deg. God bedring.

Anonymkode: 8e3b7...92e

[Purple_Pixiedust]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil si godt gjort med å klare å komme deg ut på joggetur med alvorlig depresjon 👍 fortsetter du slik pluss litt mere positive tanker tror jeg det bare blir bedre å bedre for deg. God bedring.

Anonymkode: 8e3b7...92e

Takk. Jo jeg er dessverre godt vant med alvorlig depresjon og pusher meg veldig hardt for å bekjempe den. Har tilbakevendende depressiv lidelse og er veldig "dreven" på å ikke la meg overmanne fullstendig, men denne runden her har vært ekstra hard. Siste runde med alvorlig depresjon var i januar og februar. Så hadde jeg en lengre periode med mer moderat depresjon og til og med en periode med mild depresjon før det smalt igjen for to uker siden. Når man har kroniske depresjoner så blir man flinkere til å jobbe i mot. 

En som aldri har vært deprimert kan feks gi seg mye mer hen til selv en mild depresjon enn hva jeg gjør ved alvorlig depresjon hva angår aktivitet. Men jeg blir jo dessverre så syk at jeg må legges inn når det blir alvorlig så det er klart det ødelegger livskvaliteten min. Men den blir ikke bedre av å bare ligge i sengen. Selv om jeg gjør mye av det også nå. 

Etter en del år lærer man seg å leve med det på et vis. Selv om jeg helst vil dø når det står på som verst. 

Endret 6. juni 2020 av Purple_Pixiedust

[Anonymburker]

Føler det rett og slett i mitt tilfelle er rasjonelt at jeg ser på døden som en utvei. Når jeg har gode dager er det ikke slik at jeg tror at ting kan løse seg, det er mer slik at ting bare ikke er overveldende og at jeg klarer å akseptere at jeg skal leve et "halvt liv" resten av livet.

Det er bare å se på udiskutable fakta i livet mitt.  Jeg er 34 år, aldri hatt en fast jobb. Jeg har heller aldri hatt en langvarig kjæreste. Venner har jeg heller ikke, så godt som. Jeg har angster og fobier jeg ikke tør å utfordre, det er helt fastlåst. Det er ting som alle andre klarer uten problem.

Jeg er en som virkelig skiller meg ut fra alle andre, men utelukkende på negative ting. Det eneste jeg vil ha er normalitet, men det virker som et helt umulig hinder. Alt jeg prøver på bare ender i ulykka, enten det er jobb eller kjærlighetsliv.

[AnonymBruker]

Sliten og lei alt sammen. Er helt tom og ødelagt innvendig og føler på mye sinne. Er så lei overraskelser og at ingenting kan være forutsigbart, stabilt og i det minste greit noen som helst gang. Livet bare jobber i mot meg hele tiden, skjønner ikke åssen jeg skal få sove i natt😭 er anspent og på hugget hele tiden, klarer ikke å slappe av, finne ro. Føler meg som en fremmed og at jeg aldri klarer å finne eller ha noen som helst gode relasjoner. Er så sint nå, nå skal dps ha betalt for en jævla videokonsultasjon når jeg har frikort, hvorfor kunne de ikke sagt dette før?? Tusen takk dette trengte jeg nå midt oppi flytting og alt. Økonomien kommer til å gå til helvete også, alltid noe uforutsett som dukker opp. Og ingen tar hensyn til om man går på aap. Vil ikke gå til dps lenger da de bsre er ute etter penger heller enn å hjelpe. Synes bare Norge har blitt til et forbanna kaldt, egoistisk og jævlig land å leve i, i hvert fall for oss som Sliter, ikke har nettverk, eller ressurser. Man blir sparket når man ligger nede av alle, dette vil jeg aldri glemme og kommer til å forandre meg som person! Er dritt lei relasjoner, økonomi, ustabilitet, utrygghet, dps, nav, denne dritt byen og at jeg snart ikke har noe igjen i livet å leve for. Har ikke noe kjærlighet😭

Anonymkode: 4e101...97c

[AnonymBruker]

Hva skal jeg gjøre nå. Har vært suicidal i det siste, men klart å ta ansvar og få meg selv innlagt. Vel vitende om at alt som skulle til før jeg kom til å avslutte alt var et skjevt ord eller den minste belastning. Så kom sjokkbeskjeden på tirsdag. En sak jeg har ventet på i nesten tre år. Noe veldig dumt som skjedde da jeg var i ekstremt stor psykisk ubalanse (har ikke skadet noen personer, men stor materiell skade). Jeg og advokaten har håpt på henleggelse. Jeg begynte til og med å tro det og begynne å håpe at jeg kan få et liv. Så fikk jeg beskjeden. Rettsdato. 

Min behandler har jo visst om hva jeg har planlagt å gjøre skulle jeg få den beskjeden. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg var innlagt da beskjeden kom. Så enden på dette ble at jeg ikke fikk lov til å skrive meg ut. Hadde vel ikke sitter her og skrevet hadde jeg fått lov til det. Nå får jeg derimot lov til å skrive meg ut, men med sterk oppfordring til å bli værende pga situasjonen, min suicidalitet og mangel på kontroll. 

Jeg ser virkelig ingen løsning på denne situasjonen. Livet er herved ødelagt. Men jeg har gjenvunnet en anelse av kontroll og kampvilje så jeg leter etter grunner til å fortsette livet. Har ikke funnet de enda, men jeg jobber hardt med meg selv for å roe karastrofeangsten og dermed også overbevisningen om at det er kun én utvei. Behandler hjelper meg veldig på det området. Det er jo bra. 

Jeg er så fortvilet. Takler ikke dette. Nå lever jeg dag for dag. Prøver å finne veien og viljen. Hvis det er noen mulighet for at dette kan gå bedre enn jeg tror så er det jo fælt om jeg har gitt opp før jeg vet utfallet. 

Jeg var på Vippepinnen i utgangspunktet også kom dette her. Min endelige bekreftelse på at alt håp er ute.

Men, og det er jo et stort og viktig men. Jeg er her enda og det er ikke for sent før det er for sent. Det finner jeg styrke i. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

Det er liksom ikke så mye, men samtidig for mye. Det er jo mye, fysisk helse, psykisk helse, null fremtid, dårlig økonomi, kan ikke bo her jeg bor men jeg har ingen valg. NAV ødelegger alt for meg og min fremtid. For syk til å jobbe, men samtidig for frisk til å skjule hvor syk jeg egentlig er. Må legges inn, men tørr ikke og vil ikke og ikke kan jeg heller av personlige grunner. 
Psykologen går ut i ferie snart og jeg blir kvalm av tanken. Ikke får jeg møte opp personlig på grunn av covid-19 og det verste er at det virker som at ingen på dps bryr seg heller. For hva faen jeg er verdt liksom. 

Har tenkt mye på fremtiden.. og alt slutter med tanken "Hva er vitsen?". Jeg ser ingen glede fremover, uansett utfall og forandring. Om et mirakel skjer og jeg blir psykisk frisk... livet vil jo fortsatt være forbanna meningsløst og et ork. Om jeg får grei økonomi så vil jeg aldri klare å nyte det og faktisk ha det godt. Jeg vil bare ha mer penger på konto.. hurra liksom. 
Har slettet tinder. En mann vil aldri gi meg glede og trygghet, et barn vil gjøre livet og hverdagen enda verre og jeg finner absolutt ingenting positivt ved å ha barn. Tanken på at et barn skal arve mitt utsende, personlighet.. jeg unner bare min verste fiende å være en promille av det jeg er som et menneske. Noen så ubrukelig og mislykket skal du lete lenge etter. Skal ta ut journalen min hos DPS også avslutt. Jeg har bestemt meg. Om NAV krever noe så går jeg heller for psykiatrisk sykepleier hos kommunen som er mer som en ukentlig støttekontakt som bare skal ringe 1 gang i uken for å høre om jeg lever, og ikke gi noe behandling. Nå er det slutt. Jeg gir opp. Fyller 30 i år. Har prøvd i alt for mange år. Nå er det nok, jeg er lei. 

Krysser fingrene for at jeg klarer å legge det frem på en slik måte at jeg ikke blir innlagt. Har siste time neste uke, avlyste dagens time for jeg trengte tid på å bestemme meg. Men jeg dras på den retningen, samme hva jeg prøver å fokusere på. Jeg skal slutte hos DPS etter 9 år. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva skal jeg gjøre nå. Har vært suicidal i det siste, men klart å ta ansvar og få meg selv innlagt. Vel vitende om at alt som skulle til før jeg kom til å avslutte alt var et skjevt ord eller den minste belastning. Så kom sjokkbeskjeden på tirsdag. En sak jeg har ventet på i nesten tre år. Noe veldig dumt som skjedde da jeg var i ekstremt stor psykisk ubalanse (har ikke skadet noen personer, men stor materiell skade). Jeg og advokaten har håpt på henleggelse. Jeg begynte til og med å tro det og begynne å håpe at jeg kan få et liv. Så fikk jeg beskjeden. Rettsdato. 

Min behandler har jo visst om hva jeg har planlagt å gjøre skulle jeg få den beskjeden. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg var innlagt da beskjeden kom. Så enden på dette ble at jeg ikke fikk lov til å skrive meg ut. Hadde vel ikke sitter her og skrevet hadde jeg fått lov til det. Nå får jeg derimot lov til å skrive meg ut, men med sterk oppfordring til å bli værende pga situasjonen, min suicidalitet og mangel på kontroll. 

Jeg ser virkelig ingen løsning på denne situasjonen. Livet er herved ødelagt. Men jeg har gjenvunnet en anelse av kontroll og kampvilje så jeg leter etter grunner til å fortsette livet. Har ikke funnet de enda, men jeg jobber hardt med meg selv for å roe karastrofeangsten og dermed også overbevisningen om at det er kun én utvei. Behandler hjelper meg veldig på det området. Det er jo bra. 

Jeg er så fortvilet. Takler ikke dette. Nå lever jeg dag for dag. Prøver å finne veien og viljen. Hvis det er noen mulighet for at dette kan gå bedre enn jeg tror så er det jo fælt om jeg har gitt opp før jeg vet utfallet. 

Jeg var på Vippepinnen i utgangspunktet også kom dette her. Min endelige bekreftelse på at alt håp er ute.

Men, og det er jo et stort og viktig men. Jeg er her enda og det er ikke for sent før det er for sent. Det finner jeg styrke i. 

Anonymkode: 8b918...12e

Skjønner det er vondt for deg, men kunne det å få gjort opp for seg for de skadene du har gjort, kanskje være med på at det letter litt? når du får det ut av verden mener jeg. 

 Jeg var i noe lignende for noen år siden, og det gjorde veldig godt på psyken å få gjort opp for seg. Nå vet jeg ikke hva du har gjort, men det virker jo ikke å være så veldig ille?  

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner det er vondt for deg, men kunne det å få gjort opp for seg for de skadene du har gjort, kanskje være med på at det letter litt? når du får det ut av verden mener jeg. 

 Jeg var i noe lignende for noen år siden, og det gjorde veldig godt på psyken å få gjort opp for seg. Nå vet jeg ikke hva du har gjort, men det virker jo ikke å være så veldig ille?  

Anonymkode: ef0b3...305

Nei det vil ikke hjelpe. Konsekvensene er enorme. Fengsel og erstatningskrav, sosialt selvmord, miste huset pga erstatningskrav og ikke i stand til å kjøpe nytt egnet bolig pga lav inntekt. Barn som jeg har samvær med som får vite. Og at han som mishandlet meg som eier det som ble skadet, "vinner". Det finnes ingenting som kommer bra ut ved at jeg blir dømt. Jeg er ingen kriminell person. Bare gjorde noe ufattelig dumt i en tilstand som gjør at jeg knapt husker det. Og det øyeblikket der skal ødelegge livet mitt...

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det vil ikke hjelpe. Konsekvensene er enorme. Fengsel og erstatningskrav, sosialt selvmord, miste huset pga erstatningskrav og ikke i stand til å kjøpe nytt egnet bolig pga lav inntekt. Barn som jeg har samvær med som får vite. Og at han som mishandlet meg som eier det som ble skadet, "vinner". Det finnes ingenting som kommer bra ut ved at jeg blir dømt. Jeg er ingen kriminell person. Bare gjorde noe ufattelig dumt i en tilstand som gjør at jeg knapt husker det. Og det øyeblikket der skal ødelegge livet mitt...

Anonymkode: 8b918...12e

Huff, det er såpass ja  Er det virkelig ingenting som kan bli gjort? 

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, det er såpass ja  Er det virkelig ingenting som kan bli gjort? 

Anonymkode: ef0b3...305

Jeg vet ikke. Er jeg "heldig" kan jeg bli erklært soningsudyktig pga psykisk sykdom og heller sone på institusjon, men erstatningskrav og slikt kommer jo uansett. Jeg leter etter løsninger eller en måte å roe katastrofeangsten, men jeg synes alt virker håpløst. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

I dag rant begeret over. Jeg har hatt det veldig, veldig tøft i et halvt år. Jeg klarte meg til dels før, men nå er det for mye. 

Jeg har gått på et økonomisk smell og for første gang noen sinne, får jeg ikke betalt husleien. Jeg er så opprørt over å ikke klare det. Det er ikke min egen feil siden jeg skulle få penger av husbanken forrige uke, men NAV har rotet med utbetalinger som gjorde at jeg mister min stønad av husbanken denne måneden. 

Det er varmt, og jeg blir faktisk deprimert av varme. Jeg blir helt utslått, får ikke sove, klarer ikke spise, og det er såvidt jeg får til å drikke. Får hele tiden velmenende råd om å gå ut og sette meg i solen, da blir jeg så frisk at. Det eneste det gjør er å gjøre meg mer nedfor. Siste beskjeden jeg fikk var "du er deprimert og utslått uansett vær, skjerp deg!". Det er faktisk ikke slik at alle blir bedre av å være ute. 

I dag glapp jeg igjen. Jeg klarte meg 3 måneder uten å skade meg selv og nå er jeg tilbake på start igjen 😭

Anonymkode: d28f0...ac6

[Purple_Pixiedust]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I dag rant begeret over. Jeg har hatt det veldig, veldig tøft i et halvt år. Jeg klarte meg til dels før, men nå er det for mye. 

Jeg har gått på et økonomisk smell og for første gang noen sinne, får jeg ikke betalt husleien. Jeg er så opprørt over å ikke klare det. Det er ikke min egen feil siden jeg skulle få penger av husbanken forrige uke, men NAV har rotet med utbetalinger som gjorde at jeg mister min stønad av husbanken denne måneden. 

Det er varmt, og jeg blir faktisk deprimert av varme. Jeg blir helt utslått, får ikke sove, klarer ikke spise, og det er såvidt jeg får til å drikke. Får hele tiden velmenende råd om å gå ut og sette meg i solen, da blir jeg så frisk at. Det eneste det gjør er å gjøre meg mer nedfor. Siste beskjeden jeg fikk var "du er deprimert og utslått uansett vær, skjerp deg!". Det er faktisk ikke slik at alle blir bedre av å være ute. 

I dag glapp jeg igjen. Jeg klarte meg 3 måneder uten å skade meg selv og nå er jeg tilbake på start igjen 😭

Anonymkode: d28f0...ac6

Sånn er det med tilfriskning og å avvenne seg selvskading. Det er framgang og det er tilbakefall. Jeg klarte å komme dit at det gikk ca et halvt år mellom hver gang, men i mai skjedde det 4 ganger og den siste gangen ble skaden så stor at jeg måtte opereres i narkose og gips på armen. Skikkelig tilbakefall med andre ord. Nå er det litt over tre uker siden og jeg håper jeg skal holde meg en stund. Det krever mye jobb å slutte med selvskading. 

Endret 22. juni 2020 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Purple_Pixiedust skrev:

Sånn er det med tilfriskning og å avvenne seg selvskading. Det er framgang og det er tilbakefall. Jeg klarte å komme dit at det gikk ca et halvt år mellom hver gang, men i mai skjedde det 4 ganger og den siste gangen ble skaden så stor at jeg måtte opereres i narkose og gips på armen. Skikkelig tilbakefall med andre ord. Nå er det litt over tre uker siden og jeg håper jeg skal holde meg en stund. Det krever mye jobb å slutte med selvskading. 

Så leit å høre at du hadde et så vondt tilbakefall! Håper også det er lenge til neste gang du gjør det! Her ville ingen funnet ut det. Jeg er helt alene. Ingen ville bekymret seg engang om de ikke hørte noe fra meg. 

Anonymkode: d28f0...ac6

[Purple_Pixiedust]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så leit å høre at du hadde et så vondt tilbakefall! Håper også det er lenge til neste gang du gjør det! Her ville ingen funnet ut det. Jeg er helt alene. Ingen ville bekymret seg engang om de ikke hørte noe fra meg. 

Anonymkode: d28f0...ac6

Takk. 

Har du ikke noe nettverk i det hele tatt? Uansett er jo det noe som kan endre seg, men bare hvis du lever videre. Det eneste som er sikkert er at vi vil ikke kunne få det bedre hvis vi dør. Det prøver jeg å huske på når tankene om å gi opp blir for sterk. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Takk. 

Har du ikke noe nettverk i det hele tatt? Uansett er jo det noe som kan endre seg, men bare hvis du lever videre. Det eneste som er sikkert er at vi vil ikke kunne få det bedre hvis vi dør. Det prøver jeg å huske på når tankene om å gi opp blir for sterk. 

Nei, jeg har ikke noe nettverk. 

Anonymkode: d28f0...ac6

[Purple_Pixiedust]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg har ikke noe nettverk. 

Anonymkode: d28f0...ac6

Det er mulig å endre på. Har ikke noe særlig nettverk jeg heller her i byen bortsett fra foreldre og en venn jeg møter sjeldent. Det er jo noe det, men jeg har behov for større nettverk. Er jo alene stort sett døgnet rundt bortsett fra at jeg går i behandling. Synes det er vanskelig å finne ut hvordan jeg kan få et større nettverk, men umulig er det vel ikke. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Det er mulig å endre på. Har ikke noe særlig nettverk jeg heller her i byen bortsett fra foreldre og en venn jeg møter sjeldent. Det er jo noe det, men jeg har behov for større nettverk. Er jo alene stort sett døgnet rundt bortsett fra at jeg går i behandling. Synes det er vanskelig å finne ut hvordan jeg kan få et større nettverk, men umulig er det vel ikke. 

Du har nok rett. Jeg savner ikke egentlig et nettverk da, men det er en vond tanke hvis jeg skulle dø og ingen ville savnet meg. Jeg trives best i eget selskap, og nå skal jeg få meg kjæledyr, så det blir fint. Trives mye bedre med dyr enn mennesker. Den ene hunden jeg hadde da jeg var ung var alltid der for meg. Det er rart å si, men jeg følte han kunne forstå hvis jeg var lei meg, og kom alltid i fanget mitt eller la seg i sengen min for å passe på at jeg hadde det bra.

Anonymkode: d28f0...ac6

[Purple_Pixiedust]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har nok rett. Jeg savner ikke egentlig et nettverk da, men det er en vond tanke hvis jeg skulle dø og ingen ville savnet meg. Jeg trives best i eget selskap, og nå skal jeg få meg kjæledyr, så det blir fint. Trives mye bedre med dyr enn mennesker. Den ene hunden jeg hadde da jeg var ung var alltid der for meg. Det er rart å si, men jeg følte han kunne forstå hvis jeg var lei meg, og kom alltid i fanget mitt eller la seg i sengen min for å passe på at jeg hadde det bra.

Anonymkode: d28f0...ac6

Ja dyr er så fantastisk. Har lyst på hund jeg også, men er dessverre for dårlig til det per dags dato. Forhåpentligvis blir det til i framtiden.

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har nok rett. Jeg savner ikke egentlig et nettverk da, men det er en vond tanke hvis jeg skulle dø og ingen ville savnet meg. Jeg trives best i eget selskap, og nå skal jeg få meg kjæledyr, så det blir fint. Trives mye bedre med dyr enn mennesker. Den ene hunden jeg hadde da jeg var ung var alltid der for meg. Det er rart å si, men jeg følte han kunne forstå hvis jeg var lei meg, og kom alltid i fanget mitt eller la seg i sengen min for å passe på at jeg hadde det bra.

Anonymkode: d28f0...ac6

Skjønner hva du mener. Hadde en hund selv som også alltid var der og skjønte når jeg ble lei meg osv. Savner sykt å ha dyr, men får ikke lov med dyr her jeg bor. Så det er noe som mangler😢 hva slags dyr skal du anskaffe? 

Anonymkode: 4e101...97c