Den store depresjonstråden

[Gjest Daryl Dixon]

I morgen blir det første besøk av hjemmesykepleien, for et bedre opplegg enn den selvdestruktive måten jeg selv har drevet med. Selv om jeg puster bedre og blir mindre avhengig av hjelp med det  så har jeg fått tilbake den avskyen til alt av mat og drikke med smak. Har nå kjørt bare næringsdrikker i pegsonde, og i altfor små mengder med kalorier. Det har vært min form for selvskading..

Hadde et stressende hjemmebesøk av fastlegen som gikk hardt ut og spurte om jeg drev å ga opp, for da kan vi gi oss med alt. Og etter det gikk samboer ned på kne og ba meg komme tilbake til han, ikke forsvinne inn i meg selv og visne bort. Jeg må prøve for hans skyld. Så har sagt ja nå til er større opplegg. Fast oppfølging av ernæring, og så videre med fysisk aktivitet, og psykiatrisk sykepleier en gang i uken. For så se an opphold på rehabilitering/psykiatrien hvis jeg klarer å komme meg litt, og med tanke på pandemien og hvilke tilbud som gjelder. Gruer meg litt til å måtte ha hjelp av hjemmesykepleien igjen, men jeg vet jo at om jeg ordner det selv blir det ikke noe bedre. Det er skamfullt å ikke klare å håndtere seg selv. Og jeg er veldig redd for hvordan fremtiden blir. 

[AnonymBruker]

Jeg blir stresset av å vente på uføretrygd. Jeg går rundt og tenker... får jeg det? Får jeg det ikke? Hva skal jeg gjøre om jeg ikke får det? Hva skal jeg gjøre? Virkelig.. hva skal jeg gjøre om jeg får avslag? Jeg har søkt. NAV AAP har ment at jeg skal ha, men jeg får rett og slett vondt i magen av vente... Føler at det henger i en tynn tråd. Vet ikke opp eller ned. Vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 18a07...0ff

[Anonymburker]

Noen som har prøvd å kutte ut alkohol helt, for å redusere angst og negative tanker?

På meg selv merker jeg så utrolig godt hvor mye alkohol ødelegger stabiliteten i topplokket. I dag har jeg vært konstant nervøs, og det er et typisk kjennetegn på mandagen. Bare det å være på jobb og konversere med kolleger er ekstra utfordrende. Jeg overtenker mer når det dukker opp spontane ting som må ordnes. Og jeg er helt sikker på at det er alkoholen i helga som forårsaker dette.

Har veldig lyst til å fase ut alkobruken min. Samtidig er det vanskelig å bryte disse rutinene, spesielt når det er noe man ser frem til i helga og som man slapper av med og koser seg med der og da. Liker godt den rusen noen få øl gir meg. Men den ødelegger så mye i ettertid, både psykisk og fysisk.

[Purple_Pixiedust]

Har falt tilbake i gamle mønster. Jeg klarer ikke slutte. Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg har begynt på denne måten igjen, men jeg vet ikke om jeg kan kontrollere det. Vil bare synke ned i jorda. Jeg skuffer meg selv og jeg skuffer alle rundt meg. 

[AnonymBruker]

På 22.5.2020 den 0.50, Daryl Dixon skrev:

I morgen blir det første besøk av hjemmesykepleien, for et bedre opplegg enn den selvdestruktive måten jeg selv har drevet med. Selv om jeg puster bedre og blir mindre avhengig av hjelp med det  så har jeg fått tilbake den avskyen til alt av mat og drikke med smak. Har nå kjørt bare næringsdrikker i pegsonde, og i altfor små mengder med kalorier. Det har vært min form for selvskading..

Hadde et stressende hjemmebesøk av fastlegen som gikk hardt ut og spurte om jeg drev å ga opp, for da kan vi gi oss med alt. Og etter det gikk samboer ned på kne og ba meg komme tilbake til han, ikke forsvinne inn i meg selv og visne bort. Jeg må prøve for hans skyld. Så har sagt ja nå til er større opplegg. Fast oppfølging av ernæring, og så videre med fysisk aktivitet, og psykiatrisk sykepleier en gang i uken. For så se an opphold på rehabilitering/psykiatrien hvis jeg klarer å komme meg litt, og med tanke på pandemien og hvilke tilbud som gjelder. Gruer meg litt til å måtte ha hjelp av hjemmesykepleien igjen, men jeg vet jo at om jeg ordner det selv blir det ikke noe bedre. Det er skamfullt å ikke klare å håndtere seg selv. Og jeg er veldig redd for hvordan fremtiden blir. 

Kan det være medisiner som gjør at mat og drikke med smak blir stygg i smak? Vet flere som opplever det. Rene produkter som fisk til middag ble bedre mottatt enn kjøtt med diverse krydder osv.

Anonymkode: 22673...86f

[Gjest Daryl Dixon]

På 25.5.2020 den 21.17, AnonymBruker skrev:

Kan det være medisiner som gjør at mat og drikke med smak blir stygg i smak? Vet flere som opplever det. Rene produkter som fisk til middag ble bedre mottatt enn kjøtt med diverse krydder osv.

Anonymkode: 22673...86f

Det kan være en medvirkende faktor, jeg har slitt med dette i noen perioder. Hatt mye kvalme, og da begynner hodet å tulle med at alt av mat er no go. Må venne meg litt til å spise igjen. Men er som du sier, må være rene smaker uten for mye lukt og smak for å kunne takle det igjen. Foreløbig blir det sondemat til jeg klarer å prøve. 

 

 

Det går helt greit å gå med pumpe, og få hjelp av hj.tj. jeg hadde klart å koble opp sondemat selv, men det er jo det at jeg hadde sikkert ikke gjort det.. Så nå føres det inn, dokumenteres og blir kontrolert med hvor mye jeg evt går opp i vekt. Akkurat det går bedre enn jeg trodde, selv om jeg generelt er veldig i kjelleren om dagen. Den psykiatriske sykepleier har jeg møtt, en veldig likandes mann på min egen alder. Tror det kan gå greit å samarbeide med han. Har ikke noe motforestillinger der. Prøver å tilpasse meg. 

[AnonymBruker]

På 25.5.2020 den 19.49, Expandable86 skrev:

Noen som har prøvd å kutte ut alkohol helt, for å redusere angst og negative tanker?

På meg selv merker jeg så utrolig godt hvor mye alkohol ødelegger stabiliteten i topplokket. I dag har jeg vært konstant nervøs, og det er et typisk kjennetegn på mandagen. Bare det å være på jobb og konversere med kolleger er ekstra utfordrende. Jeg overtenker mer når det dukker opp spontane ting som må ordnes. Og jeg er helt sikker på at det er alkoholen i helga som forårsaker dette.

Har veldig lyst til å fase ut alkobruken min. Samtidig er det vanskelig å bryte disse rutinene, spesielt når det er noe man ser frem til i helga og som man slapper av med og koser seg med der og da. Liker godt den rusen noen få øl gir meg. Men den ødelegger så mye i ettertid, både psykisk og fysisk.

Ja. Dvs jeg er ikke avholds, men jeg drikker ikke i dårlig perioder. Dårlige perioder kan være alt fra 14 dager til flere år. 

Anonymkode: 18a07...0ff

[Purple_Pixiedust]

Ligger bare i fosterstilling i sofaen og veksler mellom gråt og apati. Det ser ikke ut til at det er noe jeg kan gjøre for meg selv for at livet skal bli bedre. Det er så helvetes tungt uansett. Klarte meg sånn høvelig i en periode på 4 uker. Det var tungt da også, men. De to siste ukene derimot har ting bare raknet igjen. 

[AnonymBruker]

Faen jeg merka ikke at jeg ble deprimert før det var forseint.  Er så sint på meg selv for at jeg ikke skjønte det før. Etter snart 10 år med bipolar lidelse burde jeg snart klare å kjenne igjen dritten før den lammer meg. Jeg klarer faen meg ingen verdens ting. 

Anonymkode: a7d8e...d55

[AnonymBruker]

Jeg kan skrive det her og. Fikk svar på uføretrygden i dag. Har fått innvilget med ung uføre. 

Anonymkode: 18a07...0ff

[AnonymBruker]

Hva gjør man når psykologen mener man er frisk og «på rett vei» når man ikke føler det selv?

Har hatt 4 timer hos psykologen. Sliter med angst og depresjon. Jeg har blitt flinkere til å tvinge meg til å være sosial, så nå mener hun at jeg ikke trenger flere timer. Føler hun har gitt meg opp. 

Jeg sliter veldig med dårlig selvbilde og hatefulle tanker mot meg selv.

- Jeg er for tjukk, men jeg klarer ikke å gå ned i vekt. Føler meg så ufattelig stygg. Tør nesten ikke å gå ut av huset. 

- Måtte omplassere hunden min fordi jeg ikke klarte å gi henne det hun fortjente, noe som gjorde at jeg havnet enda mer ned i kjelleren.  Sliter veldig med dårlig samvittighet. 

- Sliter med sosial og generell angst, noe som har blitt litt bedre etter jeg startet på cipralex. 

- Sliter på jobb, kan plutselig sovne. Hvis jeg gjør en feil (noe jeg egentlig vet at alle gjør), så er jeg helt på gråten. Eier ikke konsentrasjonsevne.

- Tar alt folk sier i verste mening, forholdet til samboeren synger litt på siste verset... 

- Har veldig kort lunte og er veldig mye sint. 
 

- Klarer ikke å se noe positivt i framtiden. Før ønsket jeg meg hus og barn, nå ønsker jeg meg langt, langt bort! Ingenting gir meg glede lenger... kanskje bortsett fra mat.
 

Er redd jeg ikke skal få hjelp noe sted og at ting skal bli verre. Jeg klarer snart ikke mer 

Anonymkode: 1387c...f73

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør man når psykologen mener man er frisk og «på rett vei» når man ikke føler det selv?

Har hatt 4 timer hos psykologen. Sliter med angst og depresjon. Jeg har blitt flinkere til å tvinge meg til å være sosial, så nå mener hun at jeg ikke trenger flere timer. Føler hun har gitt meg opp. 

Jeg sliter veldig med dårlig selvbilde og hatefulle tanker mot meg selv.

- Jeg er for tjukk, men jeg klarer ikke å gå ned i vekt. Føler meg så ufattelig stygg. Tør nesten ikke å gå ut av huset. 

- Måtte omplassere hunden min fordi jeg ikke klarte å gi henne det hun fortjente, noe som gjorde at jeg havnet enda mer ned i kjelleren.  Sliter veldig med dårlig samvittighet. 

- Sliter med sosial og generell angst, noe som har blitt litt bedre etter jeg startet på cipralex. 

- Sliter på jobb, kan plutselig sovne. Hvis jeg gjør en feil (noe jeg egentlig vet at alle gjør), så er jeg helt på gråten. Eier ikke konsentrasjonsevne.

- Tar alt folk sier i verste mening, forholdet til samboeren synger litt på siste verset... 

- Har veldig kort lunte og er veldig mye sint. 
 

- Klarer ikke å se noe positivt i framtiden. Før ønsket jeg meg hus og barn, nå ønsker jeg meg langt, langt bort! Ingenting gir meg glede lenger... kanskje bortsett fra mat.
 

Er redd jeg ikke skal få hjelp noe sted og at ting skal bli verre. Jeg klarer snart ikke mer 

Anonymkode: 1387c...f73

Foreslår kognotiv terapi og hjelp til dette? Å være sosial hjelper litt, men ikke på tankene.

Anonymkode: c203f...732

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreslår kognotiv terapi og hjelp til dette? Å være sosial hjelper litt, men ikke på tankene.

Anonymkode: c203f...732

Nei, det er akkurat det. Det hjelper i forhold til at jeg utfordrer meg selv, men tankene gnager i hodet hele tiden. Får liksom aldri fred. 
Psykologen er ferdig med meg. Hun mener at jeg er frisk, men kanskje jeg kan be om henvisning til en ny psykolog? Må vel det hvis jeg skal prøve på kognitiv terapi? 

Anonymkode: 1387c...f73

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er akkurat det. Det hjelper i forhold til at jeg utfordrer meg selv, men tankene gnager i hodet hele tiden. Får liksom aldri fred. 
Psykologen er ferdig med meg. Hun mener at jeg er frisk, men kanskje jeg kan be om henvisning til en ny psykolog? Må vel det hvis jeg skal prøve på kognitiv terapi? 

Anonymkode: 1387c...f73

Kongotiv terapi kan også bli lært av andre, eller deg selv. Ville sjekket ut om kommunen har KID-kurs. Der gikk vi gjennom ABCD modellen o.l.

Men om hun er ferdig med deg så ville jeg spurt om en ny, noen som kunne hjulpet deg inn i kognotiv terapi mønsteret slik at du kan fortsette på egenhånd. Jeg fikk kun mine avsate ti timer hos DPS, men det var en start og det har hjulpet merker jeg nå ett år etter!

Anonymkode: c203f...732

[Purple_Pixiedust]

I det siste har bare kroppen og hodet mitt gitt opp virker det som. Jeg har ingen kampvilje igjen. Det eneste jeg klarer er å komme meg ut på en gå- eller løpetur omtrent daglig, men dette har mye med tvang å gjøre da jeg sliter på den fronten også. Resten av tiden klarer jeg ikke gjøre stort mer enn å se ut i luften og høre på musikk. Jeg har opptil flere ganger gitt etter for destruktive strategier i det siste og det vil bare ikke stoppe. Jeg klarer snart ikke å holde oppe fasaden lenger. Å knekke håndleddet var nesten som en befrielse. Jeg måtte legges inn på sykehus og jeg måtte opereres. Jeg fikk sterke smertestillende som igjen tok vekk den psykiske smerten også. Men så kom jeg hjem fra sykehuset i går og det var rett tilbake til den mørke avgrunnen. 

Jeg vet ikke om jeg har mer å gi nå. Føler jeg burde be om innleggelse for det er for stort å håndtere nå og det går snart mot at jeg for alvor går løs på meg selv. Samtidig så kvier jeg meg for å be om hjelp enda en gang. Men hva annet kan jeg gjøre. Når jeg er så dypt deprimert så går det ofte ikke så bra... 

[AnonymBruker]

Fikk en skikkelig vond fysisk reaksjon etter timen idag. Behandleren min snakket om hvordan dette var vår nest siste time før jeg om noen uker får ny behandler ( igjen.... ) og i det jeg gikk ut derfra så var det som en slags ut av kroppen opplevelse. Jeg ble kjempesvimmel og ør og endte opp med å vandre nærmest hvileløst rundt i Oslo sentrum i 2 timer . Da jeg endelig kom litt mer til meg selv var jeg kvalm, svimmel, kroppen skalv og brystet verket.

Jeg endte opp med å gå fra benk til benk oppover Karl Johans  gate, for jeg hadde ikke roen i meg til å bli sittende på samme sted mer enn ett par minutter av gangen. Til slutt endte jeg opp på en ny benk mens tårene bare rant og det kjentes som jeg skulle spy og hodet eksplodere. Det er så vondt. Det er så HELSIKES vondt at jeg etter ett og et halvt år med samme behandler som kjenner hele historien min skal kastes videre igjen. Dette skjer ALLTID. ALLTID må jeg begynne på nytt. Hvorfor kan jeg ikke bare få ett menneske som jeg kan bygge en trygg relasjon med, og som kan bli værende over tid? Hvorfor må psykiatrien være slik at det alltid skal være gjennomtrekk av de som jobber der?  

Jeg er fortsatt kvalm, svimmel og skjelven, og jeg gleder meg til å legge meg for dagen og bare glemme at dette skjedde.

Jeg kommer ikke til å møte opp til den siste timen med han. Jeg orker ikke en til slik reaksjon, og jeg orker ikke denne utryggheten og ustabiliteten psykiatrien gir meg. 

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

Jeg var på matbutikken med mitt barn i dag. Jeg aner ikke hva som skjedde, men jeg har jogget så mye i det siste i varmen og ikke drukket nok vann tydeligvis. Det gikk helt rundt på butikken og jeg kunne verken se opp eller ned. Jeg klarte nesten ikke å gå. Merkelig hvordan det smalt sånn. Kom oss hjem tilslutt og har drukket sykt mye vann. Føler meg så mye bedre, men fy faen, for et stress. Også begynner hjernen min og gruble med angsten. Barnevernet neste... Sikkert noen som tror jeg var full... Og det var jo egentlig sånn jeg følte meg... 

Anonymkode: 18a07...0ff

[Purple_Pixiedust]

Ble innlagt i går. Er så langt nede at det var ikke helt trygt å være hjemme...Det ligger en tåke over hodet mitt og den mentale kapasiteten er lav. Trenger stadig vekk, eller mesteparten av tiden å bare ligge og se ut i lufta. Blir for mange inntrykk. Har vært 5 minutter ute i fellesområdet i dag. Avtalen er at de skal pushe meg mer i gang, men det spørs om jeg får så mye hjelp til det i kveld. Fikk en fremmed vikar som min kontakt denne kvelden og av erfaring vet jeg at da går jeg veldig for lut og kaldt vann. De som kjenner meg er mer oppsøkende og "tvinger" meg i gang. Jeg prøver å tvinge meg selv i gang, men blir liggende her helt paralysert. Er utslitt nå av å konsentrere meg til å skrive dette her. 5 min på mobilen og jeg må hvile hodet igjen. Se ut i luften. 

[AnonymBruker]

Helt siden tirsdag har jeg vært dårlig. Kvalm, skjelver og gråter hver dag. Jeg orker ikke være psykatripasient mer. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare meg uten, men jeg klarer meg ikke i psykiatrien heller sånn som den er bygget opp. Det finnes ingen verdens ting som kan hjelpe meg uansett.

Jeg er så sliten 

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke se på nyhetene. Jeg sliter med en vrangforestilling (sier de) og jeg får angst av all den negative energien som kommer fra nyhetene. Hvis dette faktisk er vrangforestilling pga depresjonen så ønsker jeg depresjonen dit peppern gror for jeg klarer ikke all den negative energien. 

Anonymkode: 8b918...12e