Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

På 23.4.2020 den 22.33, AnonymBruker skrev:

Nei, men å være lei seg og deppa etter et brudd er helt normalt. Det er ikke tegn på psykisk sykdom som depresjon er. Det kan utvikle seg til depresjon, men kjærlighetssorg er en vond, men normal del av livet som ikke bør sykliggjøres. 

Du må ta vare på deg selv så godt du kan, og huske på at det som gjør så vondt nå det vil gå over etter hvert. 

Anonymkode: 8b918...12e

Jeg har ptsd fra før. Og han ble en slags klippe. Sa han elsket meg kort tid før han gjorde det slutt. Men han slet også m sitt. Jeg føler nesten en eksistensiell angst nå uten han. 

Anonymkode: 4facf...84a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ptsd fra før. Og han ble en slags klippe. Sa han elsket meg kort tid før han gjorde det slutt. Men han slet også m sitt. Jeg føler nesten en eksistensiell angst nå uten han. 

Anonymkode: 4facf...84a

Det skjønner jeg. Må ha vært et vondt sjokk for deg. Håper du har noen å støtte deg til. 

----- 

Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Alene hele tiden. Trener noen dager i uken eller går tur. Fokuserer på basale behov som mat og søvn. Jeg er flink til å gjøre dette for å jobbe mot depresjonen. Det bare hjelper ikke så godt. Jeg er i fritt fall. Ned i den dypeste avgrunn. Vet ikke hva jeg kan gjøre for meg selv. Ingen vet virker det som. Jeg er pasienten ingen helt vet hvordan de skal hjelpe. I går hadde mine behandlere pluss noen til blant annet leder på DPS møte for å diskutere veien videre. Sannsynligvis skal jeg henvises til BET (basal eksponeringsterapi) sørpå. Usikker på om dette vil hjelpe, men jeg er helt desperat. Kan ikke fortsette å være inn og ut av psykiatrisk sykehus. Kan ikke fortsette å være så destruktiv. Kan ikke fortsette å ha så høyt symptomtrykk. Så selv om jeg synes det er skummelt å skulle dra en plass så langt hjemmefra så føles det ikke som jeg har noe valg. 

Uansett er det sikkert inntaksstopp pga Corona så blir vel en stund til. I mellomtiden blir det vel å fortsette å bli veldig dårlig, så inn på sykehus hvor jeg blir gradvis bedre, så hjem hvor jeg blir gradvis dårligere. Har blitt flink til å be om hjelp selv så er lenge siden jeg var tvangsinnlagt, men ja. Det er ingen stor framgang akkurat. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Gjest Daryl Dixon]

Nå er alt totalt håpløst. Frustrert og lei. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Nå er alt totalt håpløst. Frustrert og lei. 

Hvor gammel er du cirka ?  Kan du ut og gå tur/trimme?

Anonymkode: 4faac...437

[Gjest Koya]

Hater når sola skinner mens jeg har det så jævlig tungt. Jeg klarer bare ikke å se hva jeg har å leve for i mange tiår til når livet mitt er så lite verdig. Hvorfor gadd jeg i det hele tatt å stå opp tidlig når jeg uansett bare blir sittende alene med de mørke og tunge tankene mine. Ingenting er hyggelig mer, verken trening,baking, gaming, lesing eller turer ute   Jeg vil være frisk og ha ett vanlig liv, ikke denne smørja her. 

[Gjest Daryl Dixon]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du cirka ?  Kan du ut og gå tur/trimme?

Anonymkode: 4faac...437

Er i begynnelsen av 30årene. Akkurat nå får jeg ikke gått noen turer, er nok å bevege seg innenfor tomten når jeg har behov for surstoff titt og ofte. Bruker lang tid på få meter. 

Ellers har jeg vært glad i å være ute og gå. 

[Missbehave]

Dette går ikke lenger. Alt jeg prøver på går i vasken, prøver å gjøre ting jeg liker, men det ender med at jeg ikke synes det er bra nok og så blir jeg frustrert, deretter sint og deretter gråter jeg. 

Først gjorde jeg noe dumt. Jeg fant ut at jeg skulle være min egen frisør, og det endte med at håret ble utrolig mye kortere enn forventet. Nå tør jeg ikke vise meg ute. 

Deretter prøvde jeg å ta opp maling igjen siden det er lenge siden jeg har rørt en pensel, og da ble jeg frustrert over det. 

Nå får jeg ikke engang til å sove (dette har pågått i over en uke), så nå begynner jeg å lure på hva f jeg egentlig klarer? 😭 Ingenting viser det seg... 

[Gjest Daryl Dixon]

21 minutter siden, Missbehave skrev:

Dette går ikke lenger. Alt jeg prøver på går i vasken, prøver å gjøre ting jeg liker, men det ender med at jeg ikke synes det er bra nok og så blir jeg frustrert, deretter sint og deretter gråter jeg. 

Først gjorde jeg noe dumt. Jeg fant ut at jeg skulle være min egen frisør, og det endte med at håret ble utrolig mye kortere enn forventet. Nå tør jeg ikke vise meg ute. 

Deretter prøvde jeg å ta opp maling igjen siden det er lenge siden jeg har rørt en pensel, og da ble jeg frustrert over det. 

Nå får jeg ikke engang til å sove (dette har pågått i over en uke), så nå begynner jeg å lure på hva f jeg egentlig klarer? 😭 Ingenting viser det seg... 

Det hjelper nok ikke stort, men jeg leser det du skriver, og føler så med deg. Kunne ønske du fikk det bedre, du fortjener det så inderlig. 

[Missbehave]

10 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Det hjelper nok ikke stort, men jeg leser det du skriver, og føler så med deg. Kunne ønske du fikk det bedre, du fortjener det så inderlig. 

Takk  håper det samme for deg! 

[AnonymBruker]

Bor på ett lite sted og vurderer sterkt å gjøre slutt på livet har ingen nære relasjoner og en fullstendig knust selvtillitt har ingen mulighet til å flytte akkurat nå er snart 35 og føler at livet ikke har noe å tilby meg lengre.

Er ikke flink på datingen og har kanskje hatt 4 partnere i mitt liv men har vært singel siden jeg var 26 nå og alle skal være perfekte idag ha abs være veltrente (jeg trener men ikke så mye ).

Ble nylig ufør også så hvilken fremtid har jeg

Anonymkode: 92354...8f6

[AnonymBruker]

Blir så bekymret for økonomien, min og samfunnets. 

Anonymkode: 4facf...84a

[Missbehave]

Jeg blir så lei meg. Folk kommenterer hele tiden vekten min og det gjør så vondt. Jeg fikk sms fra en tante jeg ikke har kontakt med, på artikler om vektnedgang. Det er ikke akkurat så innmari lett når jeg går på medisiner som gir meg ulvehunger og samtidig har sykdom som gjør det vanskelig å gå ned. 

Da jeg veide 50 kg, var jeg for tynn. Da jeg gikk opp til 60,var jeg for tykk. Jeg kommer aldri til å bli bra nok. Jeg har ikke lyst til å leve sånn her. Å kun ha kontakt når folk skal kommentere utseendet mitt.

Jeg er det sorte får uansett. Jeg er den eneste i familien som ikke er konfirmert, den eneste i familien som ikke har utdannelse, den eneste i familien med depresjon, den eneste overvektige, den eneste som ble mobbet. Jeg er rett og slett den eneste som ikke kommer meg videre i livet. Alt stopper opp, og jeg har ikke lenger motivasjon til å gå videre.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Missbehave skrev:

Jeg blir så lei meg. Folk kommenterer hele tiden vekten min og det gjør så vondt. Jeg fikk sms fra en tante jeg ikke har kontakt med, på artikler om vektnedgang. Det er ikke akkurat så innmari lett når jeg går på medisiner som gir meg ulvehunger og samtidig har sykdom som gjør det vanskelig å gå ned. 

Da jeg veide 50 kg, var jeg for tynn. Da jeg gikk opp til 60,var jeg for tykk. Jeg kommer aldri til å bli bra nok. Jeg har ikke lyst til å leve sånn her. Å kun ha kontakt når folk skal kommentere utseendet mitt.

Jeg er det sorte får uansett. Jeg er den eneste i familien som ikke er konfirmert, den eneste i familien som ikke har utdannelse, den eneste i familien med depresjon, den eneste overvektige, den eneste som ble mobbet. Jeg er rett og slett den eneste som ikke kommer meg videre i livet. Alt stopper opp, og jeg har ikke lenger motivasjon til å gå videre.

Kutt ut familien din så mye som mulig. Ut ifra innleggene dine her på KG  virker det som de gjør deg mer vondt enn godt.

Anonymkode: ef0b3...305

[Missbehave]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kutt ut familien din så mye som mulig. Ut ifra innleggene dine her på KG  virker det som de gjør deg mer vondt enn godt.

Anonymkode: ef0b3...305

Jeg har ikke særlig kontakt med familien. Fikk bare en tilfeldig sms tilsendt, svarte ikke på den. Faren min er den eneste i familien jeg sporadisk kontakt med. 

[AnonymBruker]

På 2.5.2020 den 0.11, Missbehave skrev:

Dette går ikke lenger. Alt jeg prøver på går i vasken, prøver å gjøre ting jeg liker, men det ender med at jeg ikke synes det er bra nok og så blir jeg frustrert, deretter sint og deretter gråter jeg. 

Først gjorde jeg noe dumt. Jeg fant ut at jeg skulle være min egen frisør, og det endte med at håret ble utrolig mye kortere enn forventet. Nå tør jeg ikke vise meg ute. 

Deretter prøvde jeg å ta opp maling igjen siden det er lenge siden jeg har rørt en pensel, og da ble jeg frustrert over det. 

Nå får jeg ikke engang til å sove (dette har pågått i over en uke), så nå begynner jeg å lure på hva f jeg egentlig klarer? 😭 Ingenting viser det seg... 

Når du er langt nede er det en stor risiko å sette i gang slike prosjekter. Har mange ganger startet på kunstprosjekter når jeg har en dårlig dag og endt opp med å kaste alt sammen i fullt sinne og fortvilelse over at det som skulle løfte meg opp viste seg bare å bekrefte mine oppfatninger om at jeg er håpløs. 

Jeg har rett og slett funnet ut at det ble en jakt på å være flink for å løfte meg opp, og det mislyktes hver gang. Nå maler jeg bare hvis jeg har roen og selvfølelsen på plass og kan akseptere at det ikke blir som jeg har tenkt uten å gå i kjelleren for det. 

På dager som er veldig tunge er det lurt å ikke være "flink". Gjøre ting som man ikke kan gjøre bra eller dårlig. Som å gå en tur og  trene. 

Prøv hvis du klarer å ikke være "Flink til å sove". Det vedlikeholder problemet. Hvis du ikke får sove innen femten minutter, lag en god kopp koffeinfri te, sitt ved vinduet og se ut på hvor stille og fint det er utenfor i mørket når byen sover. - for eksempel. 

Det er ikke lett, det sier jeg ikke. Men håper det hjelper litt.

Anonymkode: 1a08c...18d

[AnonymBruker]

Er deprimert og vil bare avslutte alt. Klarer ikke å finne meg et sted å bo engang. Jeg skjønner ikke åssen ting skal bli bedre? Når jeg har kjempet i mange år og alt går bare nedover. Jeg klarer ikke å få meg en kjæreste engang eller ha noen å finne på ting med. Ingen vil finne på noe lenger. 

Anonymkode: 4e101...97c

[Gjest Daryl Dixon]

I dag luftet min samboer tanker om at jeg kanskje burde prøve en ny innleggelse. Det var som å få en knyttneve i ansiktet, det er det siste jeg vil! Men så kjennes det og egoistisk å ikke møte han på hans ønsker og tanker. Jeg vet jeg er en byrde, og i vegen for at han skal være lykkelig. Hvorfor han gidder vet jeg ikke.. Jeg vil egentlig gjøre alt annet enn ny innleggelse. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får så dårlig samvittighet!

[Purple_Pixiedust]

Jeg føler meg fortapt. Og i all elendigheten har jeg slitt med overspising de siste ukene så har lagt på meg 2,5 kg. Til tross for høyt aktivitetsnivå. Bortsett fra dagens trening så er det bare meg, sofaen, depresjonen og ensomheten. Møter pappa av og til da, men. 

Noen ganger dagdrømmer jeg om et bedre liv. Å ha en kjæreste som behandler meg bra, et par gode venninner her i byen og en liten stilling i jobb, og en hund. Men jeg blir raskt hentet tilbake til virkelighetens harde sannhet. Det ligger ikke i kortene for meg. Av flere grunner. Tanken på at jeg skal leve dette livet til jeg blir gammel er klaustrofobisk. 

Det verste av alt er at jeg er ikke dypt deprimert akkurat nå. Jeg er på mitt friskeste siden før jul. Det har vært helt mørkt for inntil 2-3 uker siden. Altså jeg er jo deprimert, men sammenlignet med hvor deprimert og selvdestruktiv jeg er store deler av  året så er jeg i ganske god form nå minus overspisningen. Så selv når jeg har en "god" periode så er det likevel såpass mørkt, tungt og ensomt. Jeg gjør nå det jeg kan for å utsette ny forverring av depresjon og alt det fører til hos meg, men ja. Det er fortvilende at jeg selv i mine "friske" perioder fortsatt er så syk. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært full 5 ganger på under 2 uker. Jeg klarer ikke å motivere meg til å stoppe.

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

I dag luftet min samboer tanker om at jeg kanskje burde prøve en ny innleggelse. Det var som å få en knyttneve i ansiktet, det er det siste jeg vil! Men så kjennes det og egoistisk å ikke møte han på hans ønsker og tanker. Jeg vet jeg er en byrde, og i vegen for at han skal være lykkelig. Hvorfor han gidder vet jeg ikke.. Jeg vil egentlig gjøre alt annet enn ny innleggelse. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får så dårlig samvittighet!

Den eneste jeg føler med på denne tråden er deg, de andres problemer synes små i forhold til ditt!  Skjønner dilemmaet!  Er det noe du kan gjøre for å komme i bedre form ? Er det noen andre som kan "passe på deg" ?

Anonymkode: 4faac...437