Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Denne sangen er meg og mitt liv. 

 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

På 25.6.2019 den 17.40, AnonymBruker skrev:

Gruer meg sånn til sommeren. Føler meg alltid mer alene. Jeg har ikke bra helse så det gjør det hele enda verre..

Hvis helsa hadde vært bra, da hadde jeg taklet verden så mye bedre... Men når den er dritt og i tillegg at man er alene, det er vondt.

Anonymkode: ba08f...246

Sommeren er den verste tiden. Føler "alle" gleder seg til sommeren og har 100 planer. Så er tøft når man har null venner å finne på ting sammen med på sommeren. Det er vondt. Føler meg så mislykket og er så vanskelig å finne venner i voksen alder. Akkurat som folk har nok venner og trenger derfor ikke flere. Jeg liker egentlig sommeren, men bare kjipt å være alene på denne årstiden 😕

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

Hadde bare vært hyggelig å blitt invitert med på fest, grilling, stranda osv. Eller hatt noen å invitere. Men men.....

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sommeren er den verste tiden. Føler "alle" gleder seg til sommeren og har 100 planer. Så er tøft når man har null venner å finne på ting sammen med på sommeren. Det er vondt. Føler meg så mislykket og er så vanskelig å finne venner i voksen alder. Akkurat som folk har nok venner og trenger derfor ikke flere. Jeg liker egentlig sommeren, men bare kjipt å være alene på denne årstiden 😕

Anonymkode: e30b0...524

Ja. Det er fryktelig kjipt å ha det sånn... 

Jeg vet ikke helt hva som er vitsen med å leve. Bortsett fra frykten for hvordan det er å være død. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Elán]

De siste ukene har vært helt jævlige. Jeg snakket med han jeg dater/datet (vet ikke hvor jeg skal plassere oss). Jeg sa at jeg er redd jeg aldri kommer til å bli bra nok fordi jeg sliter så mye som jeg gjør. Vi møttes søndag. Alt var fint. Onsdag hadde vi en avtale og han dobbelbooket seg. Det gjorde at jeg ble frustrert og i stedet for å lide i stillhet og la han tro at alt var fint, så sa jeg vi fra at jeg ikke syntes noe om at han la to planer samtidig. Jeg har ingenting i mot at han henger med vennene sine, men jeg ble frustrert av at han ikke kunne si i fra at han heller ønsket å være med venner den dagen.

Den dagen hadde jeg fått mange dårlige nyheter og det endte da med at jeg fikk et jævlig angstanfall. Jeg fortalte han det og følte det ble dårlig mottatt av han fordi han ikke visste bakgrunnen, han bare antok at det kun var den diskusjonen. Så jeg har nå ligget i senga i to døgn, grått og hatt mobilen avslått. Jeg griner og griner, har ikke klart å spise på de to døgnene (og enda noen timer) og drukket totalt 3 liter vann på denne tiden. Jeg takler det ikke mer. Takler ikke livet. Jeg vil så gjerne gi opp. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har gjort det ennå.

[Anonymburker]

Jeg skjønner ikke hvorfor det er en forbannelse over meg.

[isbre]

Nå er jeg bra oppgitt, er ikke annet i verden jeg ønsker enn å føle tilfreds og kunne tåle motgang. Depresjonen kommer i perioder og denne har vart over et halvt år, og blir bare mer nevrotisk. Hva er det jeg gjør galt? Har tatt opp fag, studert noen år og måtte skifte studier på grunn av utilfredshet i fagene, trent nesten hver dag, har hatt en super deltidsjobb innenfor vitenskap og utvikling, tar initiativ og opprettholder vennskapelige relasjoner. Ingenting hjelper for det, ser ikke ned på meg selv eller dyrker depresjonen, men den er der enda, uansett om man forsøker eller har positiv innstilling. 

Jeg begynner å miste alt nå. Føles slik i alle fall. Måtte si opp jobben noen år siden, vansker med å sosialisere, soner av og konsentrasjonen er vekk, matlyst går enten helt av eller på, å gå ut døren er en utfordring og rett og slett blitt ensom. Engstelige tanker for fremtiden, ingen plan eller mål lenger. Tar en liten studiepermisjon i og med jeg strekker ikke der lenger. Klarte til slutt å ikke møte opp på forelesninger lenger. Det er noe med depresjonen som kjennes annerledes enn de andre periodene, og det skremmer meg. Det gjør meg vanvittig fortvilt og redd, og ikke minst flau over å mislykkes i livet. Det skulle jo ikke være slik. Er 22 år nå, måtte flytte til far fordi jeg klarer ikke å ta vare på meg selv. Det er en rar tid, alt kjennes utilpass.

Behandleren min mener at jeg lander et sted i bipolar spektrum, og utredningen & samtalene tar meget lang tid før jeg får gjort noe med det. Vil ikke noe annet enn å bli frisk. Vil slutte å føle for mye, være overstimulert, overveldet, kjenne på tyngde som preger både kropp og sinn. Alt jeg ønsker er å ha en framtid, en jobb som kan gi rutiner og utfordringen jeg trenger i livet, ha egen leilighet(!) er drømmen, oppleve nye ting, og ikke minst gi noe til mennesker som trenger en hjelpende hånd. Eller i det minste bare være ok.

Dette er ikke lett, og man blir lett misforstått. Det føles som nederlag å ikke kunne funksjonere slik andre forventer fra meg. Men det er en verdi i faktumet at man har prøvd eller prøver sitt beste, og det er nok. Til tross denne depresjonen er knusende tungt har det lært meg å ikke ta noen mennesker for gitt, sette pris på gjerninger/menneskene man faktisk har i livet, gi mer, blitt mer sympatisk. 🌹

Godt å få det ut et sted, og for nå.. Håper jeg for en bedre morgen, og dette skal ikke stoppe meg fra å leve et innholdsrik og fint liv. Det kan ta en tid, men til slutt blir alt verdt det. 

[Elán]

Jeg ligger i sengen hele dagen. Bortsett fra timen til behandling. Sover 15 timer i døgnet. Jeg er så vanvittig sliten. Resten av tiden ser jeg på dårlige skrekkfilmer på Netflix og drikker øl, eller leter etter nye podcaster jeg hører på. Selv mens jeg sover.

Ingen ringer. Ikke faren min engang. Han er på ferie, men har ikke ringt meg en jævla gang. Jeg, hans førstefødte, betyr ingenting for han. Kun hans andre barn. Jeg er ikke god til noe. Jeg har null talent, jeg har ingen framtidsutsikter. Alt jeg kan er å ligge hjemme og synes synd på meg selv. 

[Gjest supernova_87]

6 timer siden, Elán skrev:

Jeg ligger i sengen hele dagen. Bortsett fra timen til behandling. Sover 15 timer i døgnet. Jeg er så vanvittig sliten. Resten av tiden ser jeg på dårlige skrekkfilmer på Netflix og drikker øl, eller leter etter nye podcaster jeg hører på. Selv mens jeg sover.

Ingen ringer. Ikke faren min engang. Han er på ferie, men har ikke ringt meg en jævla gang. Jeg, hans førstefødte, betyr ingenting for han. Kun hans andre barn. Jeg er ikke god til noe. Jeg har null talent, jeg har ingen framtidsutsikter. Alt jeg kan er å ligge hjemme og synes synd på meg selv. 

Og så ser du skrekkfilmer og leter etter podcaster. Du gjør noe. 

Hva så om du ikke har talenter, du kan leve fordiom. Du trenger ikke være flink. 

Hvis behandlingen ikke har noen effekt må du si fra. Jeg gikk flere år ut å føle at ting ble særlig bedre men litt etter litt hadde de jo det. Jobbet med et og et område om gangen. F.eks først angsten for å være utendørs. Deretter søvnplagene. Ting som var med å vedlikeholde problemet: man blir ikke frisk om man ikke er utendørs eller ikke sover/sover hele dagen. Men hvis det er sånn at den behandlingen du får rett og slett har null effekt, og du overhodet ikke blir bedre på årevis så må du si fra så du kan få noe annet. 

Kan du klare å gjøre noe hver dag for å bli bedre? Gjøre en god ring for seg selv? Ikke store ting. Alt teller. Men noe hver dag? 

[AnonymBruker]

Hater kroppen min! Jeg er feit og ekkel. Det er vanskelig å skulle trene når jeg er veldig deprimert..Bare det å komme meg ut er tøft og vanskelig nå 🙂 venter enda på å komme til psykolog, men tar jo en evighet. Trenger sårt noen å snakke med. Har ikke venner eller særlig familie. Det er kjipt. Har ikke jobb heller. Føler meg så mislykket!

Anonymkode: e30b0...524

[Jolene]

Hater meg selv, livet mitt og alt egentlig. Eksisterer uten å leve. Vil bare sove, men går på jobb med masken på.

[Elán]

På 17.7.2019 den 7.52, Rainstorm skrev:

Og så ser du skrekkfilmer og leter etter podcaster. Du gjør noe. 

Hva så om du ikke har talenter, du kan leve fordiom. Du trenger ikke være flink. 

Hvis behandlingen ikke har noen effekt må du si fra. Jeg gikk flere år ut å føle at ting ble særlig bedre men litt etter litt hadde de jo det. Jobbet med et og et område om gangen. F.eks først angsten for å være utendørs. Deretter søvnplagene. Ting som var med å vedlikeholde problemet: man blir ikke frisk om man ikke er utendørs eller ikke sover/sover hele dagen. Men hvis det er sånn at den behandlingen du får rett og slett har null effekt, og du overhodet ikke blir bedre på årevis så må du si fra så du kan få noe annet. 

Kan du klare å gjøre noe hver dag for å bli bedre? Gjøre en god ring for seg selv? Ikke store ting. Alt teller. Men noe hver dag? 

Det jeg hører fra folk er at jeg må komme meg ut nå som været er sååå fint. Jeg takler ikke varmen, det slår meg helt ut og gjør meg mer deprimert. Like etter jeg skrev her sist, har jeg sovet en time her og en time der, får ikke sove selv med sovemedisiner. Har nettopp fått ny behandler, gått til henne noen uker nå og har god kjemi med henne. Nå fant jeg ut at hun slutter i desember. Det skjer hver gang jeg knytter meg til en behandler og jeg er dritt lei hele opplegget. Vil ikke bli bedre lenger. Har ikke lyst til å leve.

_____________________________

Enkelte vet nøyaktig hvordan de skal trykke på de feile knappene. Eksen hadde kjøpt noe til vår datter, tok ikke vare på kvittering. Jeg sier til han at jeg er 100% sikker på at jeg kjøpte denne saken for en stund siden, og at det ligger hos han. Jeg har tilgang til leiligheten hans og tilbydde meg å dra dit for å sjekke, så sparer han 200 kr for å kunne levere tilbake det tilbake. Da ble han forbanna fordi det var så strevsomt for han å bytte tilbake.

[AnonymBruker]

I dag har jeg gått på både én og to smeller. Destruktive og selvskadende smeller. 

Og enda har jeg skrevet to dikt. Som jeg pleier å gjøre når det vonde presser på. Som har reddet meg fra å være destruktiv mang en gang. I kveld var ingenting nok. I 5 timer har det vært av og på med destruktivitet og følelsesmessig, skriftlig kreativitet. 

Alt jeg ønsker meg er frihet. Frihet fra smerte. Frihet fra sorg. Frihet fra meg selv. I det minste frihet fra å være så ensom. Så veldig alene. 

Hvor mange år skal jeg måtte lide. Jeg vil ikke være i noen offerposisjon. Jeg er en kriger. Jeg har overlevd mye. Selv om jeg virkelig har tapt kampen. Selv om jeg har gitt opp og valgt døden. Så har det vært en liten rest av håp inne i meg som har grepet tak i meg slik at jeg har overlevd mine forsøk på å dø. Skjønt, hadde ikke legevakten skjønt det da jeg ringte og ved et par ord sa at jeg ikke holdt ut mer, men ikke hadde gjort noe enda, før jeg ombestemte meg og la på røret...Så hadde jeg vært død nå. For det siste jeg husker er at jeg la meg ned i sofaen for å dø. Før jeg våknet opp på sykehuset i respirator. Jeg forstod ikke så mye da jeg våknet opp, men damen på legevakten tok ingen sjanser. Selv om jeg sa jeg ikke hadde gjort noe enda før jeg på, fordi jeg ønsket hjelp til å ikke gjøre det, så sendte hun ambulanse. Hun kunne like gjerne latt vær. Tenkt at jeg ringer nok tilbake om jeg ønsker den hjelpen jeg først sa jeg ville ha. Men hun gjorde ikke det. Hun reddet livet mitt den kvelden. 

Siden den gang har jeg mange ganger ønsket å dø, men så nære på som det var, har jeg fått en slags ny kraft i meg. En kraft som fungerer som en sperre for å ta den overdosen på nytt. Jeg vet ikke hva den kraften er. Å være så nær å dø har kanskje fått meg til å innse at det er ikke bare å gjøre nettopp det. Det er noe i meg som vil leve. Eller i hvert fall noe i meg som ikke vil, eller tørr å dø. 

Så her sitter jeg. Ett år, to måneder og to dager etterpå. Her eksisterer jeg enda. Her har jeg kjempet som aldri før. Selv om tankene har vært der, så har jeg ikke gjort noe med dem. Så har jeg også hatt oppfølging nesten daglig. Da har jeg klart å holde meg fast i livsbøyen. Nå når det er sommerferie er jeg mer overlatt til meg selv. Og i dag ble jeg destruktiv igjen. Ikke noe farlige greier, men selvskadende likeså. Ikke noe som kreves legebehandling eller som gir synlige arr, men vonde uansett. 

Hvor er det jeg kan finne et bedre liv? Hvor kan jeg slippe å være så preget av forttiden og så redd framtiden? Hvis det finnes noen høyere makt, har jeg ikke fått nok nå? Skal jeg ikke få mer bensin til å klare å stå. Til å fortsette å gå? 

Jeg visner bort. Ser ikke poenget i noe. Jeg er en robot som gjør de tingene jeg skal gjøre. Som jo ikke er mye da jeg ikke har den store kapasiteten. Behandling, oppfølging og trening. Ett og annet sosialt besøk. For det meste alene i min egen tåke. 

KG er som en flukt fra virkeligheten, men også KG har litt ferie nå. Mindre som skjer. Mindre som kan oppholde tankene mine. Mindre. 

Mitt største engasjement er å passe på hva jeg spiser og hvor mye jeg spiser. Så går jeg på en voldsom oversposingssmell og blir kjemperedd for å gå opp i vekt. Selv om jeg burde ha lært til nå at jeg går ikke permanent opp i vekt av det. Jeg er på grensen til tynn og slik jeg spiser og trener så tåler kroppen det. Men jeg hater når det skjer. Det er så patetisk. Så svakt. Og så begynner planleggingen for hvordan jeg skal spise i morgen for å kompensere for i dag. Slik går det i sykluser. Totalt sett har vekten holdt seg nesten stabil. Har veldig sakte, men sikkert gått ned ett kg siden april, men økning i muskler har jeg også så er synlig slankere siden da. Likevel trår panikken inn for å legge på seg. 

For hvordan skal jeg holde ut livet hvis jeg i det minste ikke skal få føle at det jeg ser i speilet er et resultat av hard jobbing og god kontroll? Det er det eneste beviset jeg har på at jeg er et fungerende menneske. Slank og veltrent. Som om noen andre bryr seg enn meg. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I dag har jeg gått på både én og to smeller. Destruktive og selvskadende smeller. 

Og enda har jeg skrevet to dikt. Som jeg pleier å gjøre når det vonde presser på. Som har reddet meg fra å være destruktiv mang en gang. I kveld var ingenting nok. I 5 timer har det vært av og på med destruktivitet og følelsesmessig, skriftlig kreativitet. 

Alt jeg ønsker meg er frihet. Frihet fra smerte. Frihet fra sorg. Frihet fra meg selv. I det minste frihet fra å være så ensom. Så veldig alene. 

Hvor mange år skal jeg måtte lide. Jeg vil ikke være i noen offerposisjon. Jeg er en kriger. Jeg har overlevd mye. Selv om jeg virkelig har tapt kampen. Selv om jeg har gitt opp og valgt døden. Så har det vært en liten rest av håp inne i meg som har grepet tak i meg slik at jeg har overlevd mine forsøk på å dø. Skjønt, hadde ikke legevakten skjønt det da jeg ringte og ved et par ord sa at jeg ikke holdt ut mer, men ikke hadde gjort noe enda, før jeg ombestemte meg og la på røret...Så hadde jeg vært død nå. For det siste jeg husker er at jeg la meg ned i sofaen for å dø. Før jeg våknet opp på sykehuset i respirator. Jeg forstod ikke så mye da jeg våknet opp, men damen på legevakten tok ingen sjanser. Selv om jeg sa jeg ikke hadde gjort noe enda før jeg på, fordi jeg ønsket hjelp til å ikke gjøre det, så sendte hun ambulanse. Hun kunne like gjerne latt vær. Tenkt at jeg ringer nok tilbake om jeg ønsker den hjelpen jeg først sa jeg ville ha. Men hun gjorde ikke det. Hun reddet livet mitt den kvelden. 

Siden den gang har jeg mange ganger ønsket å dø, men så nære på som det var, har jeg fått en slags ny kraft i meg. En kraft som fungerer som en sperre for å ta den overdosen på nytt. Jeg vet ikke hva den kraften er. Å være så nær å dø har kanskje fått meg til å innse at det er ikke bare å gjøre nettopp det. Det er noe i meg som vil leve. Eller i hvert fall noe i meg som ikke vil, eller tørr å dø. 

Så her sitter jeg. Ett år, to måneder og to dager etterpå. Her eksisterer jeg enda. Her har jeg kjempet som aldri før. Selv om tankene har vært der, så har jeg ikke gjort noe med dem. Så har jeg også hatt oppfølging nesten daglig. Da har jeg klart å holde meg fast i livsbøyen. Nå når det er sommerferie er jeg mer overlatt til meg selv. Og i dag ble jeg destruktiv igjen. Ikke noe farlige greier, men selvskadende likeså. Ikke noe som kreves legebehandling eller som gir synlige arr, men vonde uansett. 

Hvor er det jeg kan finne et bedre liv? Hvor kan jeg slippe å være så preget av forttiden og så redd framtiden? Hvis det finnes noen høyere makt, har jeg ikke fått nok nå? Skal jeg ikke få mer bensin til å klare å stå. Til å fortsette å gå? 

Jeg visner bort. Ser ikke poenget i noe. Jeg er en robot som gjør de tingene jeg skal gjøre. Som jo ikke er mye da jeg ikke har den store kapasiteten. Behandling, oppfølging og trening. Ett og annet sosialt besøk. For det meste alene i min egen tåke. 

KG er som en flukt fra virkeligheten, men også KG har litt ferie nå. Mindre som skjer. Mindre som kan oppholde tankene mine. Mindre. 

Mitt største engasjement er å passe på hva jeg spiser og hvor mye jeg spiser. Så går jeg på en voldsom oversposingssmell og blir kjemperedd for å gå opp i vekt. Selv om jeg burde ha lært til nå at jeg går ikke permanent opp i vekt av det. Jeg er på grensen til tynn og slik jeg spiser og trener så tåler kroppen det. Men jeg hater når det skjer. Det er så patetisk. Så svakt. Og så begynner planleggingen for hvordan jeg skal spise i morgen for å kompensere for i dag. Slik går det i sykluser. Totalt sett har vekten holdt seg nesten stabil. Har veldig sakte, men sikkert gått ned ett kg siden april, men økning i muskler har jeg også så er synlig slankere siden da. Likevel trår panikken inn for å legge på seg. 

For hvordan skal jeg holde ut livet hvis jeg i det minste ikke skal få føle at det jeg ser i speilet er et resultat av hard jobbing og god kontroll? Det er det eneste beviset jeg har på at jeg er et fungerende menneske. Slank og veltrent. Som om noen andre bryr seg enn meg. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

    Klem til deg.

Så bra at du skriver dikt, du kunne nok skrevet en hel bok. Du skriver så godt.

Hold deg fast.  

Anonymkode: ec5df...db2

[AnonymBruker]

jeg er oppgitt,lei meg, sliten.

Anonymkode: ac4a8...d52

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

    Klem til deg.

Så bra at du skriver dikt, du kunne nok skrevet en hel bok. Du skriver så godt.

Hold deg fast.  

Anonymkode: ec5df...db2

Takk for klem.

Jo det kunne vært et prosjekt å jobbe med. Hehe. Skulle ønske jeg kunne klart noe slikt. Dessverre kunne jeg aldri publisert noen bok uten å unngå å utlevere andre. I det sekundet det ble kjent at jeg hadde skrevet boken så hadde alle skjønt hvem jeg snakket om hvis jeg skulle gått i detalj rundt hvorfor jeg til slutt har blitt så sliten av livet. En ren diktbok kunne vært fint, men tror ikke det selger så bra uten å legge tekst i mellom hvert dikt for å gi mer innsyn i hvorfor jeg har så mange tunge stunder hvor diktene blir til. Likevel. Det er en av få drømmer jeg har. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Anonymburker]

Klarer ikke la være å tenke at å ikke eksistere betyr å slippe mange skuffelser/avvisninger..

Det går ikke an å argumentere mot det, engang.

[AnonymBruker]

Tøft å føle man går glipp av alt og råtner bort i leiligheten. Jeg kan så klart gjøre ting alene, men det er så ensomt. Savner å ha en venn. Har ikke hatt venner siden VGS, som er 5 år siden. Er så vanskelig å finne venner i voksen alder 😕

I går kveld gikk jeg en liten tur og fikk fordi noen som hadde hagefest, så var litt vondt. Følte meg så mislykket og sånt blir jeg aldri invitert på 

Anonymkode: e30b0...524

[Anonymburker]

Noen ganger veier jeg opp det å ikke skulle føle noenting mot det å ha masse /(mest vonde) følelser.

Jeg er så drittlei den forbanna hodet mitt som ikke fungerer. Hvorfor er jeg den som ikke tåler noe og er proppfull av angst og teite fobier, mens alle andre jeg kjenner ikke har problemer med noe av det?

Akkurat nå sitter jeg og er skjelven fordi jeg ble "tvunget" til å gjøre noe jeg ikke er komfortabel med. Og jeg må vente en time eller to til. Det er en patetisk ting og bagatell for de fleste, men for meg setter det i gang angst noe som forsterker mine egne følelser om at jeg er udugelig og ikke hører til noe sted.

Det gjør at jeg føler meg mindre mann, og tenker at alle vil tenke det samme om meg.

[Elán]

Jeg er så lei av depresjon. Jeg takler ikke mer. Orker ikke gå flere dager å føle meg slik. Orker ikke mer behandling. Orker ikke mer medisiner. Vurderer å bare kutte medisinene. Passer jo fint nå som jeg er tom uansett. Takler ikke varmen. Takler ikke marerittene eller søvnproblemene (som går både på at jeg ikke får sove i det hele tatt, eller når jeg sover så er det mareritt, eller at det går den veien at jeg sover hele tiden). Orker ikke være sosial. Orker ikke lage mat. Orker ikke leve. Hvilket liv lever jeg uansett? Jeg gjør absolutt alt på autopilot.

Jeg skal reise bort. Eks-svigers har invitert meg på tur sammen med deres familie fordi de trenger noen som kan passe på datteren min mens de drar på fest i et barnefritt arrangement. Jeg er ikke i stand til å ta vare på henne en hel uke alene, og i tillegg ville de at datteren min skulle være med slik at øvrige av fars familie kan treffe min datter. Jeg vil bare avlyse. Det verste er at jeg ikke kan fordi jeg har lovet datteren min at vi skal i bassenget, dyreparken og vi skal ha kosekveld med film. Hvorfor i helvete lover jeg slike ting når jeg er så jævlig ustabil? Hva om jeg ikke klarer å passe henne når alle er på fest?

Har i det siste hørt på låter som jeg føler beskriver meg akkurat nå. Dette er en av dem... Hørte mye på den i min "ungdomstid".
"Memories and beliefs means nothing more to me
than a ball and a chain inside of my brain
Holding me back from living a life
I just can't stretch my wings to fly
I am what I am
Nothing more than a man
Nothing heavenly within my command
With nothing to lose I reach out to you
Would you love a creature like me?"