Den store depresjonstråden

[dillyduzit]

I dag har vært en tøff dag. Det er lenge siden jeg har følt at jeg ville avslutte livet, jeg er tilbake i jobb og føler jeg mestrer noe selv om rotet bygger seg opp hjemme. Jeg har gitt opp den psykiske og fysiske helsen, det er ikke vits å prøve lenger. Hold ut, gled deg over de dagene med mye energi og fall de dagene hvor alt går til helvete. 

Jeg føler jeg aldri kommer til å passe inn uansett hvor jeg er i verden. Jeg føler jeg kan aldri gi noen en langvarig glede. 

[Elán]

I dag tenker jeg. Jeg tenker på at jeg ønsker å passe inn med min familie. Jeg klarer meg fint uten min mor etter årevis med omsorgssvikt. Selv om det har vært omsorgssvikt på min fars side også, så har det opparbeidet seg de siste årene. Min stemor er fantastisk. Hun er virkelig som en mor for meg og hun bryr seg genuint.

Problemet er at jeg var veldig stor da mine søsken ble født og naturligvis ble jeg prioritert vekk av min far. Flyttet hjemmefra som 18-åring og nå er det som om jeg ikke er en del av familien. Mine søsken kjenner meg ikke. De vet knapt at jeg eksisterer selv om jeg prøver å besøke ofte. Jeg er mer som ei tante for dem. Det som sårer mest er at min far vet jeg har det vanskelig, men likevel ikke kontakter meg for å spørre hvordan det går. Ingen gjør det. Ingen bryr seg. Det er alltid jeg som må initiere kontakt med dem. Mine besteforeldre har jeg aldri hatt særlig kontakt med. De bryr seg hverken om meg eller oldebarnet sitt. Derimot er besteforeldrene mine opptatt av sine 6 andre barnebarn og sitt andre oldebarn. 

Jeg har ingen og jeg kjenner på følelsen av hvor alene jeg er og hvor mye jeg har lyst å bare stikke utenlands. Bytte telefonnummer og slette alle spor etter meg. Jeg orker liksom ikke tanken på å være her hvor jeg er mer en byrde enn en verdsatt person.

[AnonymBruker]

On 12/3/2018 at 10:56 PM, Becka said:

Så ikke avlys. Som du skriver selv. Det er nå du skal dra. 

Kjenner til å kjipt det er å gå et steg tilbake igjen. ❤️ 

Jeg gikk. Men det var jo bortkastet. Han hadde ikke noe mer å hjelpe meg med- har lært meg en teknikk for å «validere» tankene osv. Så  var der i omtrent 15min.  Tror jeg trenger en mer tradisjonell psykolog. Eller samtaleterapi. Trenger å jobbe med relasjoner. Tillitsbygging. Har blitt en del brutt tillit de siste årene. 

Hatt en tung dag, som har blitt tyngre og tyngre. 

Anonymkode: 820a4...7c2

[BlackCloud]

Vet ikke helt hva jeg skal føle, men fått veldig mye tilbakefall på spiseforstyrrelsen de siste par ukene, føler meg rar, og kroppen føles rar. Som om jeg går rundt i en slags konstant rus og ikke klarer å få med meg ting rundt meg. Må bare fordype meg i noe for å komme meg gjennom dagen, vet ikke. Ba psykologen om å drite og dra også, så kommer ikke til å dra dit igjen. Jeg prøver å tenke at jeg har tid på meg og at jeg ikke trenger å bli frisk NÅ, men nå har jeg faktisk vært veldig syk i godt over et år, og det er veldig merkelig å tenke på. Hadde aldri trodd jeg skulle vikle meg selv inn i det jeg har gjort i år. Har egentlig begynt å date en jeg liker godt, men tror kanskje jeg må se meg nødt til å avslutte det, som vanlig, for jeg er jo bare ikke bra i hodet. Trodde egentlig jeg skulle være ferdig med disse greiene nå

[Elán]

Jeg hater meg selv. Noe inderlig. Orker ikke leve med utseendet mitt. Ikke bare fedmen. Jeg er direkte stygg i tillegg.

[AnonymBruker]

1 time siden, Elán skrev:

Jeg hater meg selv. Noe inderlig. Orker ikke leve med utseendet mitt. Ikke bare fedmen. Jeg er direkte stygg i tillegg.

Samme her. Jeg klarer ikke se meg i speilet lenger, eller ha øyekontakt med noen. Det er flaut hvor jævlig jeg ser ut

Anonymkode: 994b3...f43

[AnonymBruker]

Gud jeg er så forbannet på meg selv!! 

Sier til psykologen "er nå 100 dager skadefri". Hva jeg gjør jeg når jeg kommer hjem? Får et gedigent panikkanfall og er nå på dag 0. Helvete, skulle aldri ha sagt det høyt! Derfor jeg ikke har sagt noe før nå heller. Når jeg sier det høyt så kommer presset om å ikke gjøre det, presset om å finne nye måter å håndtere ting på. Hjelper ikke akkurat at vi også snakket om overgrepet, og jeg fikk litt panikk og panikken eskalerte da jeg kom hjem. Fordi hun synes jeg var så ille i dag at hun vil ha meg tilbake dit i morgen, sånn på toppen av det hele liksom. 

3 skritt frem og 4 tilbake.
Faen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Jeg klarer ikke se meg i speilet lenger, eller ha øyekontakt med noen. Det er flaut hvor jævlig jeg ser ut

Anonymkode: 994b3...f43

Kjenner den følelsen. Har sluttet å bruke sminke fordi jeg da må se meg selv i spillet. Henger pledd og gardiner over alle speil i leiligheten min. 

[Gjest supernova_87]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gud jeg er så forbannet på meg selv!! 

Sier til psykologen "er nå 100 dager skadefri". Hva jeg gjør jeg når jeg kommer hjem? Får et gedigent panikkanfall og er nå på dag 0. Helvete, skulle aldri ha sagt det høyt! Derfor jeg ikke har sagt noe før nå heller. Når jeg sier det høyt så kommer presset om å ikke gjøre det, presset om å finne nye måter å håndtere ting på. Hjelper ikke akkurat at vi også snakket om overgrepet, og jeg fikk litt panikk og panikken eskalerte da jeg kom hjem. Fordi hun synes jeg var så ille i dag at hun vil ha meg tilbake dit i morgen, sånn på toppen av det hele liksom. 

3 skritt frem og 4 tilbake.
Faen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

At du skadet deg tar ikke bort de 100 dagene du klarte å la være! 

Jeg tenkte akkurat som deg da jeg hadde en sprekk, følte at alle andre bare så den gangen jeg feila, men tilfelles var at JEG var så opptatt av den gangen jeg feila. Derfor sier jeg det en sykepleier sa til meg da jeg sa akkurat de tingene du skriver her om at alt var bortkastet og jeg skammet meg og hadde skuffet meg selv og klarte ingenting. Du har klart å velge å ta vare på deg selv i 100 dager. Hver dag du har klart det er en dag du har klart det, så begynner du igjen i dag. Ingenting er visket bort, bare et tall, bare en "rekord". Tenk på alle de gangene du har stått mot impulsene! Gi deg selv cred for det! 

Sånt skjer. Skal du la en liten sprekk bli viktigere enn 100 dager med å gjøre bra ting for deg selv? Du hr vært sterk og modig. Og i dag også, selv med sprekk, du har snakket om fæle ting og du overlever. Du tar skritt etter skritt og kommer deg gjennom dagen. Jeg heier på deg! 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Rainstorm skrev:

At du skadet deg tar ikke bort de 100 dagene du klarte å la være! 

Jeg tenkte akkurat som deg da jeg hadde en sprekk, følte at alle andre bare så den gangen jeg feila, men tilfelles var at JEG var så opptatt av den gangen jeg feila. Derfor sier jeg det en sykepleier sa til meg da jeg sa akkurat de tingene du skriver her om at alt var bortkastet og jeg skammet meg og hadde skuffet meg selv og klarte ingenting. Du har klart å velge å ta vare på deg selv i 100 dager. Hver dag du har klart det er en dag du har klart det, så begynner du igjen i dag. Ingenting er visket bort, bare et tall, bare en "rekord". Tenk på alle de gangene du har stått mot impulsene! Gi deg selv cred for det! 

Sånt skjer. Skal du la en liten sprekk bli viktigere enn 100 dager med å gjøre bra ting for deg selv? Du hr vært sterk og modig. Og i dag også, selv med sprekk, du har snakket om fæle ting og du overlever. Du tar skritt etter skritt og kommer deg gjennom dagen. Jeg heier på deg! 

Forstår akkurat hva du sier og vet det er sant. Allikevel så er hodet helt i kaos-modus. Satt å ristet i flere timer fordi trangen var så sterk. Blir litt sånn "Har allerede failet så da kan jeg fortsette med det", og å straffe meg selv osv. Gruer meg sånn til morgendagens time også, siden jeg har ikke fått tid til å skjerpe meg og slå meg selv av. Kommer til å være en eksplosjon av angst og jeg gruer meg! 

Anonymkode: 79f48...0ca

[BerntHulken]

På 9.12.2018 den 20.27, Rainstorm skrev:

Ååååååja! Jeg trodde du gikk og ventet på resultatet nå, men at du var ferdig nå denne uka som har vært! 

Men da krysser jeg enda mer fingrene for gjennomføringen! Så får det bære eller briste, møt opp og gjør ditt beste! Lykke til!  

Da har jeg bestått😀

[Gjest supernova_87]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forstår akkurat hva du sier og vet det er sant. Allikevel så er hodet helt i kaos-modus. Satt å ristet i flere timer fordi trangen var så sterk. Blir litt sånn "Har allerede failet så da kan jeg fortsette med det", og å straffe meg selv osv. Gruer meg sånn til morgendagens time også, siden jeg har ikke fått tid til å skjerpe meg og slå meg selv av. Kommer til å være en eksplosjon av angst og jeg gruer meg! 

Anonymkode: 79f48...0ca

Lykke til i dag. 

Du trenger ikke skjerpe deg og ikke slå deg selv av. Behandleren din tåler følelsene dine, sikkert bedre enn du gjør selv.

3 timer siden, æøå* skrev:

Da har jeg bestått😀

Gratulerer! Woop woop!!! Se der du! Langvarig jobbing får gjennomslag! Nå ble jeg glad på dine vegne. 😆🤗

Nå fortjener du å gjøre noe fint for deg selv, eller feire på et vis! Klapp deg selv på skuldra.

[Becka]

På 13.12.2018 den 15.49, AnonymBruker skrev:

Gud jeg er så forbannet på meg selv!! 

Sier til psykologen "er nå 100 dager skadefri". Hva jeg gjør jeg når jeg kommer hjem? Får et gedigent panikkanfall og er nå på dag 0. Helvete, skulle aldri ha sagt det høyt! Derfor jeg ikke har sagt noe før nå heller. Når jeg sier det høyt så kommer presset om å ikke gjøre det, presset om å finne nye måter å håndtere ting på. Hjelper ikke akkurat at vi også snakket om overgrepet, og jeg fikk litt panikk og panikken eskalerte da jeg kom hjem. Fordi hun synes jeg var så ille i dag at hun vil ha meg tilbake dit i morgen, sånn på toppen av det hele liksom. 

3 skritt frem og 4 tilbake.
Faen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Selvom vi sikkert har helt forskjellig grunnlag for at vi er som vi er, så kjenner jeg meg igjen men det der å si det høyt. På onsdag, etter noen dager hvor jeg har vært fin, ja nesten helt meg selv! Så turte jeg å svare en god venn som sa til meg; Du virker så mye bedre nå enn for noen uker siden! " Og jeg svarte; Ja, men det er jeg, mye bedre, faktisk. Jeg turte si det, selv om jeg alltid er forsiktig med det, grunnet skuffelse. Og hva skjer... Neste dag, så kjenner jeg på den vonde følelsen igjen. Det er ikke over. Og skuffelsen ble stor. Så den der, er vond å svelge. Hva pokker liksom... 

Men, som du selv skrev her, 3 skritt frem, 4 tilbake. Det er akkurat slik det føles. Men er det realiteten, sånn egentlig? Når man snakker om depresjon/angst, så er det aldri en jevn kurve. Jeg prøver å huske det. Men når så mange dager var fine, så er det nesten umulig å unngå skuffelse. Jeg skulle likt å finne en ennå bedre metode å takle tilbakefallene på. For jada, jeg kan mye, men der er jeg nok verst. Skuffelse, frykt.. Jeg føler hjernen lever sitt eget liv! Er vanskelig å få kontroll. 

[BerntHulken]

9 timer siden, Rainstorm skrev:

Gratulerer! Woop woop!!! Se der du! Langvarig jobbing får gjennomslag! Nå ble jeg glad på dine vegne. 😆🤗

Nå fortjener du å gjøre noe fint for deg selv, eller feire på et vis! Klapp deg selv på skuldra.

Takk, det var veldig deilig😉

[AnonymBruker]

Sitter her i dag igjen, har mange gode dager, og mange dårlige. Det har blitt flere dårlige etter at jeg traff Ham. Først var det mange gode, så tok han avstand, som de alle gjør, enda jeg gjør mitt beste, er trygg og morsom, så dro han seg unna. 

Det er typisk meg å finne menn som ikke klarer å knytte seg emosjonellt, som nekter å gi bekreftelse, nekter å si Jeg savner deg eller Jeg er glad i deg. Nekter at jeg skal føle at jeg teller. 

Så satt jeg her igjen, dekket bord med stek og vin, fordi Han kanskje kom, igjen. Han kom ikke, i dag heller. Kjenner sorgen og depresjonen kravle opp til overflaten igjen, det gjør så vondt. 

Etter alle årene jeg vokste opp uten omsorg, uten bekreftelse, uten å bli sett, hvorfor jager jeg fortsatt dette, gjennom andre, som ikke tåler å gi bekreftelse? 

Jeg er redd, livredd, jeg kjenner ikke til noe annet.

Anonymkode: 09071...c71

[Elán]

Herregud så deilig det var å sove i natt. Eller... jeg fikk ikke sove før klokken var 3:30, så fikk jeg intense magesmerter kl 5, varte til kl 6. Og så sov jeg til 13. Og det var sykt deilig. 

Nå sitter jeg her og griner. Jeg ser på liveklipp av favorittsangen min og tårene spruter. Det er så fantastisk. Skal brenne den live-versjonen på CD og den skal stå på i bilen når jeg kjører på juleferie om 2 dager. 6 timer. Men jeg elsker å kjøre. Det er den eneste tiden (hvis du ser bort fra når jeg er på konserter) at hodet mitt får pause. Pause fra grubling og bekymring. Jeg fokuserer på veien, musikken får meg til å føle meg levende.

[Elán]

Jeg hater å være kreativ. Hjernen min jobber så fort at jeg starter prosjekt etter prosjekt som jeg aldri klarer fullføre før jeg begynner på ennå et. Jeg har nå 7 strikkeprosjekter liggende, et syprosjekt, 12 tegninger, 5 malerier og ei fargeleggingsbok som jeg har flere oppstartede fargelegginger...

[Gjest supernova_87]

4 timer siden, Elán skrev:

Jeg hater å være kreativ. Hjernen min jobber så fort at jeg starter prosjekt etter prosjekt som jeg aldri klarer fullføre før jeg begynner på ennå et. Jeg har nå 7 strikkeprosjekter liggende, et syprosjekt, 12 tegninger, 5 malerier og ei fargeleggingsbok som jeg har flere oppstartede fargelegginger...

Gjør det noe da? Kanskje det er noe positivt i prosessen og ikke det å gjøre ting ferdig? 

Jeg synes alltid det er kjekt å begynne på ting,  så holder jeg på en stund og det gir meg mye bra, men er ganske sjelden ting blir ferdig. Hadde to runder igjen på ei lue jeg strikka, og den har ligget urørt i 3 måneder!

[Elán]

1 time siden, Rainstorm skrev:

Gjør det noe da? Kanskje det er noe positivt i prosessen og ikke det å gjøre ting ferdig? 

Jeg synes alltid det er kjekt å begynne på ting,  så holder jeg på en stund og det gir meg mye bra, men er ganske sjelden ting blir ferdig. Hadde to runder igjen på ei lue jeg strikka, og den har ligget urørt i 3 måneder!

 

Litt, kanskje? Bruker mye penger på å gjøre noe halvferdig, og knapt det. Hjernen min er overaktiv i blant, men må innrømme at det er godt å ha en måte å slippe tankekjør. 

[AnonymBruker]

Jeg er lei av å være alene hele tiden. Har ingen å tilbringe tid med eller noen å gå til. Derfor blir dagene ekstra lange, mens andre i min alder har egne familier og har et stabilt liv. Synes det er urettferdig.

Anonymkode: d1d78...ba0