Jump to content
snehvit88

Snehvit sin:) Mister og mister, men gir ikke opp

Recommended Posts

Rucula
Posted (edited)

Jeg kan med sikkerhet si at jeg vet hvordan du har det.. Dessverre :(

jeg har ikke opplevd på langt nær like mye elendighet som deg, men jeg ble faktisk nærmest psykisk syk i svangerskapet.

Jeg hadde ingen fysiske plager, men skulle lett byttet kynnere og bekkenløsning med den psykisle påkjenningen som jeg hadde

Jeg var livredd hele tiden..  jeg kunne ligge hele natta og telle spark og klarte ikke konsentrere meg hele dagen når hun hadde rolige dager. Humøret mitt ble styrt av hvor aktiv baby var, på rolige dager var jeg sint og totalt innesluttet.

Jeg kjøpte vel ikke så mye som en sokk før i uke 30 tror jeg...i fare for å jinxe noe, og tok vare på kvitteringer i tilfelle baby døde..

Det ble 15 ultralyder på meg, og enda flere lyttinger til hjerte.  Og jeg var enda ikke beroliget. 

Hos meg hjalp det ikke at jeg hadde morkaken på fremsiden som dempet veldig på sparkene heller. 

Folk sa at "bare vent, når baby er på utsiden kommer du til å være like bekymret". Vel det stemmer ikke. Det sekundet hun var ute, kunne jeg slappe av. Endelig var det ikke bare mitt ansvar å holde henne i livet lenger,  og nå kunne man jo faktisk se om hun pustet eller ikke :P. Jeg ble helt meg selv igjen etter fødselen :)

Poenget mitt er at jeg vet hvordan du har det! Det er bare å ta kontakt om du vil snakke :)

Edited by Rucula

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Cyndaquil

Kjære Snehvit skjønner at du er redd og at ting er skummelt. Jeg er andregangsgravid i uke 19 og kjenner ikke antydning til spark eller bevegelse. Selvom "alle andre" merker ting tidlig andre svangerskapet.

Om du ikke kjenner noe kan det hende babyen har lagt seg med beina inn mot ryggen din en periode 😊 da er det ikke lett og merke noe. 

Håper du klarer å finne roe  kjære deg. ❤

Share this post


Link to post
Share on other sites
snehvit88
6 timer siden, Cyndaquil skrev:

Kjære Snehvit skjønner at du er redd og at ting er skummelt. Jeg er andregangsgravid i uke 19 og kjenner ikke antydning til spark eller bevegelse. Selvom "alle andre" merker ting tidlig andre svangerskapet.

Om du ikke kjenner noe kan det hende babyen har lagt seg med beina inn mot ryggen din en periode 😊 da er det ikke lett og merke noe. 

Håper du klarer å finne roe  kjære deg. ❤

Jeg hadde så absolutt ikke forventet å kjenne noe så tidlig som 17+?. Forventet å komme over 20 uker før det. Og fortsatt varierer det veldig. Hadde noen dager nå med utrolig mye spark, og nå har det vært noen dager med lite spark og blir selvfølgelig bekymret da. De dagene har jeg stresset veldig fra morgen til kveld pga flytting, klarte å roe meg i går og nå kjenner jeg mer spark. Vet ikke om det er som legevaktslegen sa, at man kanskje kan bli distrahert av stresset så man ikke kjenner sparkene, eller om baby roer seg når det utsettes for mer stresshormoner. Eller som du sier at baby har noen dager med ryggen ut. Kanskje babyen prøver å streike ved å snu ryggen til og gi en angst silence😂 Det er jo tross alt bortkastet energi å stresse og bekymre seg.

Så hyggelig😍 Deilig å ha kommet seg så langt? Tiden går bare fortere og fortere. Hvordan opplever du det når det virker som «alle andre» kjenner spark? (Jeg tror bare at de som kjenner spark har et behov for å fortelle om det, slik at de som ikke kjenner spark ikke kommer frem).

Selvom uroen er der til tider så tar jeg meg i å fortsatt planlegge fremtiden☺️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blondie65

Tror kanskje Snøfnugget blir litt facinert av at moren er så opptatt på annet hold at det blir litt sånn avventende "silent treatment". Men bare vent du, til du setter deg ned eller skal sove. Da blir're liv, rai rai.

Share this post


Link to post
Share on other sites
snehvit88
12 minutter siden, Blondie65 skrev:

Tror kanskje Snøfnugget blir litt facinert av at moren er så opptatt på annet hold at det blir litt sånn avventende "silent treatment". Men bare vent du, til du setter deg ned eller skal sove. Da blir're liv, rai rai.

Håper på litt mer rave party😂

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cyndaquil
Posted (edited)
2 timer siden, snehvit88 skrev:

Jeg hadde så absolutt ikke forventet å kjenne noe så tidlig som 17+?. Forventet å komme over 20 uker før det. Og fortsatt varierer det veldig. Hadde noen dager nå med utrolig mye spark, og nå har det vært noen dager med lite spark og blir selvfølgelig bekymret da. De dagene har jeg stresset veldig fra morgen til kveld pga flytting, klarte å roe meg i går og nå kjenner jeg mer spark. Vet ikke om det er som legevaktslegen sa, at man kanskje kan bli distrahert av stresset så man ikke kjenner sparkene, eller om baby roer seg når det utsettes for mer stresshormoner. Eller som du sier at baby har noen dager med ryggen ut. Kanskje babyen prøver å streike ved å snu ryggen til og gi en angst silence😂 Det er jo tross alt bortkastet energi å stresse og bekymre seg.

Så hyggelig😍 Deilig å ha kommet seg så langt? Tiden går bare fortere og fortere. Hvordan opplever du det når det virker som «alle andre» kjenner spark? (Jeg tror bare at de som kjenner spark har et behov for å fortelle om det, slik at de som ikke kjenner spark ikke kommer frem).

Selvom uroen er der til tider så tar jeg meg i å fortsatt planlegge fremtiden☺️

Det er godt å høre du ser fremtiden selvom du er redd til tider 😁 

Det føltes helt forferdelig å ikke kjenne noe 😯 på fredag forsøkte jeg å ringe jordmor i byen jeg bor, Men alle har fri hver fredag. Ringte så føde barsel for å høre om det var normalt å ikke kjenne noe så sent, men de nekta å svare 😩 ringte legekontoret. Der var det fult, og de ville ikke ta meg inn fordi det ikke var noe fysisk grunn for det, men bare psykisk. Så da satt jeg der og gråt og så for meg at babyen var død 😯 men så ringte heldigvis kontordamen meg opp. De hadde fått en avbestilling hos gynekologen 😀 og da fikk jeg se hvorfor jeg ikke kjenner noe 

20190510_162956.thumb.jpg.7e7d9304dccf31e0ebc999776b26763c.jpg

Beina ligger altså innover mot ryggen min. Den store bulen du ser over nakkenivå er morkaka. Så når den snur seg sparker den i den. Kanskje det er slik lille snøfnugget ligger nå også 😊?  

 Men iallefall det er helt normalt å være redd altså, særlig etter alt du har vært igjennom❤ jeg har en gutt født i fjor fra før. Når jeg var gravid med han hadde jeg nærmest klippekort på føde barsel grunnet lite følt liv. Var så livredd for å miste han. Så hver gang han "sov" for lenge inni magen  fikk jeg en stigende panikk. Men tenkte jeg heller får en skjekk 100 gang for mye enn en gang for lite. Ikke vær redd for å ringe sykehuset om du føler lite liv 😊 

En annen ting du sikkert blir å merke er at disse babyene i mors liv har skadefryd 😂de elsker å erte mamma med å være rolig lenge, og når mor nesten til slutt får sammenbrudd, ja da sparker de endelig :Knegg: en annen ting jeg husker er at når jeg var aktiv eller gikk mye, merket jeg lite liv. Det er fordi bevegelsene våre vugger babyen i søvn 😊 så ikke vær redd om du opplever det

Når skal du lov å ultralyd neste gang? 

Edited by Cyndaquil

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Million

Hvor langt på vei er du nå, Snehvit? Halvveis? Det er vel en milepæl som er deilig å tilbakelegge, vel? :)

Når har du termin?

Share this post


Link to post
Share on other sites
snehvit88
Posted (edited)
8 timer siden, Cyndaquil skrev:

Det er godt å høre du ser fremtiden selvom du er redd til tider 😁 

Det føltes helt forferdelig å ikke kjenne noe 😯 på fredag forsøkte jeg å ringe jordmor i byen jeg bor, Men alle har fri hver fredag. Ringte så føde barsel for å høre om det var normalt å ikke kjenne noe så sent, men de nekta å svare 😩 ringte legekontoret. Der var det fult, og de ville ikke ta meg inn fordi det ikke var noe fysisk grunn for det, men bare psykisk. Så da satt jeg der og gråt og så for meg at babyen var død 😯 men så ringte heldigvis kontordamen meg opp. De hadde fått en avbestilling hos gynekologen 😀 og da fikk jeg se hvorfor jeg ikke kjenner noe 

20190510_162956.thumb.jpg.7e7d9304dccf31e0ebc999776b26763c.jpg

Beina ligger altså innover mot ryggen min. Den store bulen du ser over nakkenivå er morkaka. Så når den snur seg sparker den i den. Kanskje det er slik lille snøfnugget ligger nå også 😊?  

 Men iallefall det er helt normalt å være redd altså, særlig etter alt du har vært igjennom❤ jeg har en gutt født i fjor fra før. Når jeg var gravid med han hadde jeg nærmest klippekort på føde barsel grunnet lite følt liv. Var så livredd for å miste han. Så hver gang han "sov" for lenge inni magen  fikk jeg en stigende panikk. Men tenkte jeg heller får en skjekk 100 gang for mye enn en gang for lite. Ikke vær redd for å ringe sykehuset om du føler lite liv 😊 

En annen ting du sikkert blir å merke er at disse babyene i mors liv har skadefryd 😂de elsker å erte mamma med å være rolig lenge, og når mor nesten til slutt får sammenbrudd, ja da sparker de endelig :Knegg: en annen ting jeg husker er at når jeg var aktiv eller gikk mye, merket jeg lite liv. Det er fordi bevegelsene våre vugger babyen i søvn 😊 så ikke vær redd om du opplever det

Når skal du lov å ultralyd neste gang? 

Så deilig å få sett😍 Og så fint bilde! De er gode på å leke gjemsel der inne🙈 Håper helsepersonell har forståelse for engstelsen vår, den kan bli ganske hysterisk til tider. 

8 timer siden, Million skrev:

Hvor langt på vei er du nå, Snehvit? Halvveis? Det er vel en milepæl som er deilig å tilbakelegge, vel? :)

Når har du termin?

21+1. Det er veldig deilig. Når er det lett synlig mage også. Det kan være jeg kan klare å skjule den med store klær. Men nå begynner det å bli varmt ute😎

Termin er slutten av september

Edited by snehvit88

Share this post


Link to post
Share on other sites
snehvit88

21+5

Nå tenker jeg mye på tiden når uke 24 kommer. Da skal man kjenne liv ganske ofte om jeg har skjønt det riktig og da kan baby overleve utenfor kroppen. Bør man fra uke 24 kjenne jevnlig bevegelse gjennom dagen? Jeg synes jeg kjenner mindre de siste to ukene enn de før. Det jeg merker mest til er at det høres ut som det smeller langt borte inne i magen, og i går kjente jeg hun sparket på blæren. Igår kveld hadde hun noen spark ut mot magen som var så utrolig harde😍 Også går det så fort over... Skulle gjerne kjent sparkene litt tydeligere gjennom dagen. Det virker som hun alltid ligger med ryggen ut. Før sparket hun mye ned mot høyre lyske, det gjør hun ikke lenger. Det er mest noen få svake dunk langt innefra når jeg ligger eller sitter i ro. Håper det tar seg opp snart. At jeg kan kjenne hun snur og vrir på seg, og tydelige bevegelser.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sinsiew
10 timer siden, snehvit88 skrev:

21+5

Nå tenker jeg mye på tiden når uke 24 kommer. Da skal man kjenne liv ganske ofte om jeg har skjønt det riktig og da kan baby overleve utenfor kroppen. Bør man fra uke 24 kjenne jevnlig bevegelse gjennom dagen? Jeg synes jeg kjenner mindre de siste to ukene enn de før. Det jeg merker mest til er at det høres ut som det smeller langt borte inne i magen, og i går kjente jeg hun sparket på blæren. Igår kveld hadde hun noen spark ut mot magen som var så utrolig harde😍 Også går det så fort over... Skulle gjerne kjent sparkene litt tydeligere gjennom dagen. Det virker som hun alltid ligger med ryggen ut. Før sparket hun mye ned mot høyre lyske, det gjør hun ikke lenger. Det er mest noen få svake dunk langt innefra når jeg ligger eller sitter i ro. Håper det tar seg opp snart. At jeg kan kjenne hun snur og vrir på seg, og tydelige bevegelser.

Hvordan du kjenner spark, kommer mye an på livmora, morkaka og kroppen din. 

Jeg kjente mest bevegelser. Hjerteformet livmor gir ikke så mye rom for knallharde spark, saltoer og vridning. 

Fra uke 25 ish kjente jeg bevegelser flere ganger i timen, med unntak av når fosteret sov. Noen ganger mye, andre ganger bare smådult og enkelte ganger bare et svosjh, som om hun var nær ryggraden min(umulig å forklare). 

Fra uke 24, som en hovedregel, skal liv kjennes med gjevne mellomrom. Og om du dulter til fosterer, skal fosteret reagere :)

Dette går fint! Ikke bekymre deg(selv om jeg vet det er umulig) ❤

Share this post


Link to post
Share on other sites
Million

Det finnes nok av historier om kvinner som har gått et fullt svangerskap uten å ane at de var gravide overhodet. De kan jo umulig å ha kjent noe spark og leven der inne overhodet, men ut kommer det fullbårne, friske babyer likevel! 🙂

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
pingeling
Posted (edited)

Nå har jeg sniklest hos deg siden jeg først kom inn her når jeg selv ble gravid uten å gi så mye lyd fra meg.  Men jeg har virkelig heiet på deg, og er så glad for at spiren endelig satt!  Jeg husker den tiden du går inn nå som den tøffeste delen for meg fordi da har man så mange forventninger pga alt man leser.  Alle sparkene man skal kjenne, og hyppigheten.  Min opplevelse var helt annerledes så da tenkte jeg det kanskje kan være med på å nyansere bildet litt.

Jeg har aldri opplevd det du har opplevd siden jeg helt uventet ble gravid i voksen alder når jeg ikke trodde jeg kunne få barn.  Derfor føltes det alltid uvirkelig, men samtidig var jeg redd for å misse min eneste sjanse.  Jeg kjenner igjen en del av følelsene du sitter med, og spesielt nå som du har kommet så langt.  Jeg var hele tiden redd for å jinxe gravdititeten, så det tok lang tid før vi sa det til noen, og jeg var sikker på at når jeg først hadde sagt det, at da gikk det galt.  Jeg følte meg gal når jeg kjøpte vogn rundt uke 26 pga et godt tilbud.  Folk rundt meg var stresset fordi jeg ikke hadde handlet inn og fødselen nærmet seg.  Hadde et par kollegaer som truet med å handle alt for meg :D Men graviditeten var så uventet og jeg regnet liksom hele tiden med at det kanskje kunne gå galt.  To uker før fødselen fikk jeg alt på plass i løpet av to døgn fordi samboeren skulle på jakt uka etter.  

Jeg hadde ei rolig frøken i magen.  Når andre begynte å kjenne liv, kjente jeg null og niks.  Når andre begynte å kjenne daglig liv så kjente jeg det litte grann.  Når andre snakket om hvor vondt sparkene gjorde i ribbeina så kjente jeg henne noen få ganger om dagen.  Hun hikket litt, men sparket lite .  Drikker sukkerdrikke hjalp heller ikke.  "Heldigvis" hadde jeg svangerskapsdiabetes så jeg var ofte til ultralyder, og så at alt var fint i magen selv om hun var rolig.  Ved et par anledninger var det så stille at jeg var inne til kontroll på sykehuset og fikk sparketester.  Ene gangen var jeg der lenge fordi hun nektet å opptre selv etter både mat og drikke.  Pulsen hennes var alltid litt høy, og for lite svingninger.  Så det var nok å bekymre seg for!

Men ut kom hun.  Frisk og fin, og absolutt helt normal på alle vis.  Nå er hun en aktiv frøken som nærmer to år med stormskritt, og det er rart å tenke på at jeg kjente så lite i magen.  Men jeg opplevde alltid at sykehuset tok bekymringene mine på alvor, så ikke vær redd for å bry de om du bekymrer deg. 

Edited by pingeling

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cati
19 timer siden, snehvit88 skrev:

21+5

Nå tenker jeg mye på tiden når uke 24 kommer. Da skal man kjenne liv ganske ofte om jeg har skjønt det riktig og da kan baby overleve utenfor kroppen. Bør man fra uke 24 kjenne jevnlig bevegelse gjennom dagen? Jeg synes jeg kjenner mindre de siste to ukene enn de før. Det jeg merker mest til er at det høres ut som det smeller langt borte inne i magen, og i går kjente jeg hun sparket på blæren. Igår kveld hadde hun noen spark ut mot magen som var så utrolig harde😍 Også går det så fort over... Skulle gjerne kjent sparkene litt tydeligere gjennom dagen. Det virker som hun alltid ligger med ryggen ut. Før sparket hun mye ned mot høyre lyske, det gjør hun ikke lenger. Det er mest noen få svake dunk langt innefra når jeg ligger eller sitter i ro. Håper det tar seg opp snart. At jeg kan kjenne hun snur og vrir på seg, og tydelige bevegelser.

Man skal kjenne bevegelse daglig fra uke 24, men det er først fra uke 28 man «forventer» et visst mønster og jevnlige bevegelser. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

snehvit88
17 timer siden, Sinsiew skrev:

Hvordan du kjenner spark, kommer mye an på livmora, morkaka og kroppen din. 

Jeg kjente mest bevegelser. Hjerteformet livmor gir ikke så mye rom for knallharde spark, saltoer og vridning. 

Fra uke 25 ish kjente jeg bevegelser flere ganger i timen, med unntak av når fosteret sov. Noen ganger mye, andre ganger bare smådult og enkelte ganger bare et svosjh, som om hun var nær ryggraden min(umulig å forklare). 

Fra uke 24, som en hovedregel, skal liv kjennes med gjevne mellomrom. Og om du dulter til fosterer, skal fosteret reagere :)

Dette går fint! Ikke bekymre deg(selv om jeg vet det er umulig) ❤

Alt ligger så bra til rette som det kan med morkake bak, men det kommer jo også an mye annet ja🤔 Hjerteformen er liten, kun en myk vegg på 1 cm. Har bestilt time til ultralyd neste uke. Magen har vokst masse så det kan hende hun har ekstra god plass. Men jeg vil gjerne se om hun henger med i veksten. Gyn kan å måle blodgjennomstrømning i morkake/navlestrengen. Det er noe han tilbyr hos foster med liten vekst eller lite liv. Ikke at det er påvist hos meg, men jeg spør likevel. Han kjenner historien vår. At en blodåre kan tette seg er en bekymring mtp overproduksjonen av anti-kardiolipid. Jeg vil gjerne vite om den blodfortynnende medisinen gjør jobben sin akkurat som den skal. 

Det er samtidig lett og vanskelig å ikke tenke vond tanker. På den ene siden er jeg positiv, på den andre siden er stresset og de dumme tankene. 

Hvor lenge sov fosteret ditt av gangen? Så rart å kjenne inntil ryggraden🙊

15 timer siden, Million skrev:

Det finnes nok av historier om kvinner som har gått et fullt svangerskap uten å ane at de var gravide overhodet. De kan jo umulig å ha kjent noe spark og leven der inne overhodet, men ut kommer det fullbårne, friske babyer likevel! 🙂

 

Det der skjønner jeg ikke at går an🙊 Da har de klart å forklare bevegelsene/sparkene med andre fordøyelsesbesvær. Kanskje de ikke har hatt tydelige spark.

15 timer siden, pingeling skrev:

Nå har jeg sniklest hos deg siden jeg først kom inn her når jeg selv ble gravid uten å gi så mye lyd fra meg.  Men jeg har virkelig heiet på deg, og er så glad for at spiren endelig satt!  Jeg husker den tiden du går inn nå som den tøffeste delen for meg fordi da har man så mange forventninger pga alt man leser.  Alle sparkene man skal kjenne, og hyppigheten.  Min opplevelse var helt annerledes så da tenkte jeg det kanskje kan være med på å nyansere bildet litt.

Jeg har aldri opplevd det du har opplevd siden jeg helt uventet ble gravid i voksen alder når jeg ikke trodde jeg kunne få barn.  Derfor føltes det alltid uvirkelig, men samtidig var jeg redd for å misse min eneste sjanse.  Jeg kjenner igjen en del av følelsene du sitter med, og spesielt nå som du har kommet så langt.  Jeg var hele tiden redd for å jinxe gravdititeten, så det tok lang tid før vi sa det til noen, og jeg var sikker på at når jeg først hadde sagt det, at da gikk det galt.  Jeg følte meg gal når jeg kjøpte vogn rundt uke 26 pga et godt tilbud.  Folk rundt meg var stresset fordi jeg ikke hadde handlet inn og fødselen nærmet seg.  Hadde et par kollegaer som truet med å handle alt for meg 😄 Men graviditeten var så uventet og jeg regnet liksom hele tiden med at det kanskje kunne gå galt.  To uker før fødselen fikk jeg alt på plass i løpet av to døgn fordi samboeren skulle på jakt uka etter.  

Jeg hadde ei rolig frøken i magen.  Når andre begynte å kjenne liv, kjente jeg null og niks.  Når andre begynte å kjenne daglig liv så kjente jeg det litte grann.  Når andre snakket om hvor vondt sparkene gjorde i ribbeina så kjente jeg henne noen få ganger om dagen.  Hun hikket litt, men sparket lite .  Drikker sukkerdrikke hjalp heller ikke.  "Heldigvis" hadde jeg svangerskapsdiabetes så jeg var ofte til ultralyder, og så at alt var fint i magen selv om hun var rolig.  Ved et par anledninger var det så stille at jeg var inne til kontroll på sykehuset og fikk sparketester.  Ene gangen var jeg der lenge fordi hun nektet å opptre selv etter både mat og drikke.  Pulsen hennes var alltid litt høy, og for lite svingninger.  Så det var nok å bekymre seg for!

Men ut kom hun.  Frisk og fin, og absolutt helt normal på alle vis.  Nå er hun en aktiv frøken som nærmer to år med stormskritt, og det er rart å tenke på at jeg kjente så lite i magen.  Men jeg opplevde alltid at sykehuset tok bekymringene mine på alvor, så ikke vær redd for å bry de om du bekymrer deg. 

For en vakker historie😍 Takk som deler❤️ Så godt å se at de vonde tankene ikke er synonymt med at det som ikke skal skje skjer. Hvordan var bekymringene etter at datteren din er født? Er det som de sier at de aldri gir seg?

8 timer siden, Cati skrev:

Man skal kjenne bevegelse daglig fra uke 24, men det er først fra uke 28 man «forventer» et visst mønster og jevnlige bevegelser. 

Det er fortsatt lenge til🤔

Share this post


Link to post
Share on other sites
pingeling
6 timer siden, snehvit88 skrev:

 

For en vakker historie😍 Takk som deler❤️ Så godt å se at de vonde tankene ikke er synonymt med at det som ikke skal skje skjer. Hvordan var bekymringene etter at datteren din er født? Er det som de sier at de aldri gir seg?

De er der ennå, men ikke like ofte :) For meg så føltes egentlig alt litt uvirkelig igjennom graviditeten, så jeg klarte liksom ikke helt å få hodet mitt rundt at det var et menneske inne i meg.  Jeg skjønte nok ikke helt hvor intenst det ville være å bli mamma.  Hvor utrolig mye kjærlighet og bekymring man kan ha for et lite menneske. 

Jeg bekymret meg en del i starten (godt hjulpet av hormoner), men nå er det jo mest hverdag hvor man har nok med å få dagene til å gå rundt.  Men så kommer det tanker i blant spesielt om man leser/hører noe trist/negativt.  Og jeg er enda mer opptatt av samfunnet og miljøet med tanke på at hun skal ha et godt liv :)  Men mest av alt er det bare utrolig gøy, givende og helt fantastisk å være mamma :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Zoey

Jeg har tre svangerskap bak meg. Og det er forskjell fra baby til baby også, ikke bare fra kvinne til kvinne. 

Jeg hadde alle varianter. Fra en rolig liten krabat som dultet rundt og ronsterte rolig (og ble til en Lindgren-unge med tenner i tapeten, hæler i taket og femten baller i lufta) til den kommende fotballspilleren som vekket meg med spark så harde at jeg stønnet høyt eller ropte AU og sjekket etter kommende blåmerker på utsiden av magen. (Blåmerker kom ikke, og fotballspilleren er den mest kosete og empatiske av barna mine hittil). Morkaken lå bak/nedover bak med alle. 

Paranteser for å vise at det ikke har vært noe i at personlighet i magen er lik personlighet på utsiden hos mine. :)

Jeg hadde også hetta med nr 2. Fordi jeg hadde hørt at man kjenner nr 2 tidligere enn nr 1, da man vet hva man skal kjenne etter. Og jeg visste at morkaken var bakover. Men jeg kjente ikke så mye som en sommerfuglvinge før uke 19. Førstemann kjente jeg fra uke 16, og nesten daglig fra uke 19.

Og selv i tredje trimester er det ofte rolig i magen lenge om gangen. Det var ofte at jeg tenkte "Oj, er det mange timer siden jeg har kjent noe nå?" når jeg var over uke 30. Litt fordi barna ofte sovner når mor er i aktivitet, litt fordi jeg kanskje ikke merket de små dultene når jeg var distrahert. Så man kjenner ikke bevegelse konstant. Har hatt noen babyer uker før termin som har vridd og ålet rundt på seg lenge før de faller til ro. Og det er slitsomt, og godt når de faller til ro igjen. :)

Det som er viktig er at du blir kjent med ditt barns rytme og ditt barns rytme vil være normalt for deg og din lille. 

Men, jeg hadde helt hetta pga manglende bevegelse ca 3 ganger i uka. Minst. Og på på sofaen og drakk juice, og saft og kjente og kjente, før det slo til. Og et par ganger var jeg innom føden pga roligere baby rundt uker 30+. Det var ved alle tilfeller baby som hadde vridd seg og lå med armer og bein mot morkaken. Føden sa at det var helt riktig å ringe om man var i tvil. 

Masse lykke til! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
snehvit88
På 21.5.2019 den 10.08, pingeling skrev:

De er der ennå, men ikke like ofte :) For meg så føltes egentlig alt litt uvirkelig igjennom graviditeten, så jeg klarte liksom ikke helt å få hodet mitt rundt at det var et menneske inne i meg.  Jeg skjønte nok ikke helt hvor intenst det ville være å bli mamma.  Hvor utrolig mye kjærlighet og bekymring man kan ha for et lite menneske. 

Jeg bekymret meg en del i starten (godt hjulpet av hormoner), men nå er det jo mest hverdag hvor man har nok med å få dagene til å gå rundt.  Men så kommer det tanker i blant spesielt om man leser/hører noe trist/negativt.  Og jeg er enda mer opptatt av samfunnet og miljøet med tanke på at hun skal ha et godt liv :)  Men mest av alt er det bare utrolig gøy, givende og helt fantastisk å være mamma :)

Så rart det må være når man plutselig blir gravid uten å vente det, når du tenkte det var for sent? Da kan jeg lett forestille meg det er en uvirkelig følelse rundt det. 

Håper jeg opplever mammalivet som du❤️ Du høres ut som en fantastisk mamma som vet å sette pris på det gode du har❤️

20 timer siden, Zoey skrev:

Jeg har tre svangerskap bak meg. Og det er forskjell fra baby til baby også, ikke bare fra kvinne til kvinne. 

Jeg hadde alle varianter. Fra en rolig liten krabat som dultet rundt og ronsterte rolig (og ble til en Lindgren-unge med tenner i tapeten, hæler i taket og femten baller i lufta) til den kommende fotballspilleren som vekket meg med spark så harde at jeg stønnet høyt eller ropte AU og sjekket etter kommende blåmerker på utsiden av magen. (Blåmerker kom ikke, og fotballspilleren er den mest kosete og empatiske av barna mine hittil). Morkaken lå bak/nedover bak med alle. 

Paranteser for å vise at det ikke har vært noe i at personlighet i magen er lik personlighet på utsiden hos mine. :)

Jeg hadde også hetta med nr 2. Fordi jeg hadde hørt at man kjenner nr 2 tidligere enn nr 1, da man vet hva man skal kjenne etter. Og jeg visste at morkaken var bakover. Men jeg kjente ikke så mye som en sommerfuglvinge før uke 19. Førstemann kjente jeg fra uke 16, og nesten daglig fra uke 19.

Og selv i tredje trimester er det ofte rolig i magen lenge om gangen. Det var ofte at jeg tenkte "Oj, er det mange timer siden jeg har kjent noe nå?" når jeg var over uke 30. Litt fordi barna ofte sovner når mor er i aktivitet, litt fordi jeg kanskje ikke merket de små dultene når jeg var distrahert. Så man kjenner ikke bevegelse konstant. Har hatt noen babyer uker før termin som har vridd og ålet rundt på seg lenge før de faller til ro. Og det er slitsomt, og godt når de faller til ro igjen. :)

Det som er viktig er at du blir kjent med ditt barns rytme og ditt barns rytme vil være normalt for deg og din lille. 

Men, jeg hadde helt hetta pga manglende bevegelse ca 3 ganger i uka. Minst. Og på på sofaen og drakk juice, og saft og kjente og kjente, før det slo til. Og et par ganger var jeg innom føden pga roligere baby rundt uker 30+. Det var ved alle tilfeller baby som hadde vridd seg og lå med armer og bein mot morkaken. Føden sa at det var helt riktig å ringe om man var i tvil. 

Masse lykke til! 

Takk som deler❤️

Håper hun utvikler seg til å bli en skikkelig livlig en så hun blir rolig på utsiden🙈 

Når du fikk hetta så varte det bare til du kjente bevegelse igjen?

Share this post


Link to post
Share on other sites
skruf

Snikleser som har heiet på deg lenge melder seg 🙋🏼‍♀️ Jeg er så utrolig glad på din og mannen din sin vegne, at det lille frøet nå endelig har festet seg og vokser til et større frø :) Tenk da, det er ikke lenge igjen nå til du kan holde en sprell levende mjuk og god baby i armene dine, en liten krabat som lukter helt himmelsk godt (finnes ikke noe i hele verden som lukter like godt som en helt ny baby, ikke engang nystekte kanelsnurrer) Bare rett over sommeren nå, så har du henne i armene dine! Det er ikke lenge til 

Jeg er så velsignet har to fine jenter selv, men jeg har en sorg i hjertet for alle de jeg kunne hatt her hos meg. Har mistet i SA og MA så utrolig mange ganger, og det var heller ikke en selvfølge at minstejenta skulle vokse opp til å bli i dag en kjempefin 16-åring da hun kom til verden i hui og hast prematurt. Så jeg er så inderlig takknemlig for de to jeg har (og for å bøte litt på savnet etter de som ikke ble så har jeg fylt opp huset med firbeinte pelsdotter, både hunder og katter) 

Jeg forstår veldig godt engstelsen og angsten din for å ikke kjenne bevegelse hver dag. Og det er ingen skam å ringe lege eller etterhvert føden for å få en sjekk. Med din historie så bør lista være lav for å reise inn og få en sjekk. Jeg er så glad for å lese at du har en utrolig empatisk lege som virkelig bryr seg og tar redselen din på alvor. Heldigvis så er det ikke lenge igjen nå før du passerer den uka der de kommer til å prøve å berge den lille hvis noe skulle skje. Husker jeg selv fant det beroligende

Ang daglige spark og bevegelser så er det litt tidlig enda til å kjenne et mønster. Den lille har fortsatt god plass inni der, så den kan godt røre seg uten at du kjenner det så godt. Det kommer an på hvor den sparker også, er det mot morkaken så vil du ikke kjenne det så godt. I tillegg er det forskjell på disse små hybelboerne også, noen er bedagelige mens andre har fullt raveparty inni der :

Mine to var veldig ulike. Storesøster var bedagelig anlagt, var i siste trimester flere ganger inne på føden for i sjekke om det var liv da jeg ikke hadde kjent noe på lenge. Hun hadde heller ikke noe hast med å bli født; gikk ei uke over termin og brukte 26 timer på å komme seg ut. Lillesøster derimot var helt propell, kommende kickbokser. Jeg var støl i magen og hun sparket helt pusten ut av meg. Hun ble faktisk født med sår på tærne som i følge jordmora kom av all sparkinga mot ribbeina mine. I tillegg var hun ute på 5min ved hjelp av katastrofesnitt mange uker før termin. Det morsomme er at de er ganske like sånn som de var i magen. Storesøster er rolig og bedagelig, hun er glad i å sove og er B-menneske på sin hals. En tenker som er filosofisk anlagt. Toppkarakterer og er nå halveis i et langt studie. Alt hun gjør er veloverveid. Lillesøster derimot lever etter mottoet Gripe Dagen med begge hendene, full fart og vi har hatt flere runder på kirurgisk skadevakt enn hva vi kan telle. Hun var den ungen som spilte fotball med gutta og som klatret høyest i trærne. Fullstendig fryktløs, ser ingen farer bare muligheter. Og hun er født A-menneske, våkner opp før fuglene fiser. De er egentlig litt som Solan og Ludvig. 

Så; prøv å ikke bekymre deg om det ikke er like mye liv enda. Bevegelsesmønsteret til et foster varierer igjennom graviditeten. Nå fremover vil det bli mere regelmessig og kraftigere enn da du begynte å kjenne liv. Mens mot slutten av svangerskapet vil det endre seg igjen pga det blir mindre plass inni magen. Særlig mot slutten når den lille snur seg og hodet fester seg. Men ikke vær redd for å kontakte føden for en sjekk hvis du blir urolig. Med din historie så vil de vise forståelse for det. Og det er uansett bedre å sjekke en gang for mye enn en gang for lite 

Jeg er iallefall utrolig glad på din vegne🌺🌺

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Zoey
Posted (edited)
5 timer siden, snehvit88 skrev:

Så rart det må være når man plutselig blir gravid uten å vente det, når du tenkte det var for sent? Da kan jeg lett forestille meg det er en uvirkelig følelse rundt det. 

Håper jeg opplever mammalivet som du❤️ Du høres ut som en fantastisk mamma som vet å sette pris på det gode du har❤️

Takk som deler❤️

Håper hun utvikler seg til å bli en skikkelig livlig en så hun blir rolig på utsiden🙈

Når du fikk hetta så varte det bare til du kjente bevegelse igjen?

Anfall av hetta gikk stort sett over når babyen oppførte seg som normalt igjen. :) Men bekymring er en stor del av denne pakka med å få barn. Og jeg er ikke sikker på når det slutter.

Jeg hadde det "verst" de første månedene med babyen ute. Jeg sleit med å sove, fordi jeg var redd noe skulle skje dem når de sov. At de trengte meg eller mat, eller mistet en sokk... Og da ønsket jeg dem tilbake i magen. Andre er ikke som meg og er lettet når de kan se barnet og telle tær og fingre. 

Også blir de 2 år og våkner med luft i magen og har språk nok til å rope au og rope på mamma og gråter og vrir seg og du er fra deg av bekymring og skulle ønske du hadde en lege med MR og CT maskin på badet under stellebordet. 

Også blir de 4 år og du leser bok for dem på sengekanten, og når de slukker lyset så kommer en gråtkvalt "Bestevennen min sa at vi ikke er venner mer i dag.." fra den lille og magen din vrenges og i de neste fem ukene så tenker du på hvordan den lille har det i barnehagen... Selv om bestevennene ble bestevenner igjen neste morgen og barnet har det fint. 

Også blir de 6 år og du... Tar sikkert poenget. 

Jeg tenker stadig at bare de blir litt eldre så.. Men jeg innser at når yngste er 16 eller eldste er 28 så kommer de trolig til å stjele nattesøvnen min og gi meg magevondt av bekymringer da også. Så gir jeg dem en klem i stedet og forsøker å nyte alle de øyeblikkene som er helt perfekte. Disse fine øyeblikkene hvor den ene har klippet håret på den andre, eller en har funnet sprittusj og sminket seg "som mamma" med permanent eyeliner i Kizz/ACDC stil. Eller når de velter koppen med melk på frokostbordet. Kommer lykkelig inn med en edderkopp de har bestemt seg for skal hete Stian. Plukker alle stemorsblomstene jeg nettopp plantet i en krukke på terrassen og sier "til deg, mamma" med stolte øyne og møkkete hender. 

Du vet, alle de krisene og problemene som ikke er kriser eller problemer i det hele tatt, fordi de kan enten fikses, vokser ut igjen eller så er bare TING, ikke sårede følelser eller ødelagt helse, og du sparer på historiene og kveler latteren til kvelden.

Det er veldig fint å være mamma. Du har mye å glede deg til. Og en million bekymringer. I uka. Circa. Helt normalt. Bare ikke la bekymringene få overtaket. Tvihold på gleden og se det fine i det som skjer. Da holder du deg mentalt stabil. Det virker for meg! :)

Edit; rettet en skrivefeil. Du kommer til å bekymre deg nok, ikke bekymre deg for de fremtidige gangene du kommer til å få hetta. Det kommer av seg selv. Se heller frem til neste spark, neste dult, anfall av hikking i magen, første fingertelling og første smil. Ikke bekymre seg for tårer og blødende knær. De også kommer helt av seg selv. Vit at du kommer til å fikse det. Tårer tørkes og knær gror. Gi dem en klem. Til den dagen du kan gi barnet en klem, gi mannen din en - fordi du kanskje trenger en. 

Edited by Zoey

Share this post


Link to post
Share on other sites
Huldra-78
3 timer siden, Zoey skrev:

Anfall av hetta gikk stort sett over når babyen oppførte seg som normalt igjen. :) Men bekymring er en stor del av denne pakka med å få barn. Og jeg er ikke sikker på når det slutter.

Jeg hadde det "verst" de første månedene med babyen ute. Jeg sleit med å sove, fordi jeg var redd noe skulle skje dem når de sov. At de trengte meg eller mat, eller mistet en sokk... Og da ønsket jeg dem tilbake i magen. Andre er ikke som meg og er lettet når de kan se barnet og telle tær og fingre. 

Også blir de 2 år og våkner med luft i magen og har språk nok til å rope au og rope på mamma og gråter og vrir seg og du er fra deg av bekymring og skulle ønske du hadde en lege med MR og CT maskin på badet under stellebordet. 

Også blir de 4 år og du leser bok for dem på sengekanten, og når de slukker lyset så kommer en gråtkvalt "Bestevennen min sa at vi ikke er venner mer i dag.." fra den lille og magen din vrenges og i de neste fem ukene så tenker du på hvordan den lille har det i barnehagen... Selv om bestevennene ble bestevenner igjen neste morgen og barnet har det fint. 

Også blir de 6 år og du... Tar sikkert poenget. 

Jeg tenker stadig at bare de blir litt eldre så.. Men jeg innser at når yngste er 16 eller eldste er 28 så kommer de trolig til å stjele nattesøvnen min og gi meg magevondt av bekymringer da også. Så gir jeg dem en klem i stedet og forsøker å nyte alle de øyeblikkene som er helt perfekte. Disse fine øyeblikkene hvor den ene har klippet håret på den andre, eller en har funnet sprittusj og sminket seg "som mamma" med permanent eyeliner i Kizz/ACDC stil. Eller når de velter koppen med melk på frokostbordet. Kommer lykkelig inn med en edderkopp de har bestemt seg for skal hete Stian. Plukker alle stemorsblomstene jeg nettopp plantet i en krukke på terrassen og sier "til deg, mamma" med stolte øyne og møkkete hender. 

Du vet, alle de krisene og problemene som ikke er kriser eller problemer i det hele tatt, fordi de kan enten fikses, vokser ut igjen eller så er bare TING, ikke sårede følelser eller ødelagt helse, og du sparer på historiene og kveler latteren til kvelden.

Det er veldig fint å være mamma. Du har mye å glede deg til. Og en million bekymringer. I uka. Circa. Helt normalt. Bare ikke la bekymringene få overtaket. Tvihold på gleden og se det fine i det som skjer. Da holder du deg mentalt stabil. Det virker for meg! :)

Edit; rettet en skrivefeil. Du kommer til å bekymre deg nok, ikke bekymre deg for de fremtidige gangene du kommer til å få hetta. Det kommer av seg selv. Se heller frem til neste spark, neste dult, anfall av hikking i magen, første fingertelling og første smil. Ikke bekymre seg for tårer og blødende knær. De også kommer helt av seg selv. Vit at du kommer til å fikse det. Tårer tørkes og knær gror. Gi dem en klem. Til den dagen du kan gi barnet en klem, gi mannen din en - fordi du kanskje trenger en. 

Denne fikk jeg tårer i øya av! Så nydelig skrevet.

Jeg heier på deg Snøhvit, håper du vil dele litt fra livet ditt med baby også.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...