Hvordan har du det i dag? Dikt

[AnonymBruker]

I dag er jeg den dårlige venninnen. 

Det har jeg vært lenge nå. 

Den som drukner i arbeid. 

Glemmer å svare på meldinger. 

Glemmer å spørre hvordan du har det. 

Den som har nok med å holde hodet over vannet selv. 

Som sovner på sofaen når ungene endelig har sovnet, selv om det er så mye jeg skulle ha gjort. 

 

Jeg er lei for at det er sånn. 

At du må klare deg selv. 

At jeg ikke er der for deg. 

At jeg har nok med å holde styr på mine egne tanker. 

At jeg har nok med å holde tårene unna. 

 

Og jeg håper at du vet det. 

At jeg er glad i deg. 

Selv om jeg er en dårlig venninne. 

 

 

Anonymkode: cfb49...627

[AnonymBruker]

Jeg har alt, men ingenting, jeg er frisk, men syk. Dagene er mørke som bunnen av havet men også lyse som som solen på himmelen. Valget er mitt...Hvilken vei skal jeg velge å gå? Opp til solen... eller ned til bunnen av havet? Det er lettere i nedoverbakke, men det er i motbakke det går oppover. 

Anonymkode: 5c171...30c

[NewInTown]

Jeg har mye tanker 

og de er ikke alle om deg

Men det hjelper likevel

når jeg tenker mange tanker

at jeg også lengter litt til deg

[absinthia]

Jeg er blå 

fordi 

den store gule kule

snart blir borte fra mitt syn

og jeg må vente 

i 100 dager,

på å våkne.

 

Jeg skulle heller hatt en knapp

som dreide kloden noen hakk

da kunne jeg hatt 

solskinn i min hage

fra november til februar

for jeg føler meg litt rar

når jeg egentlig

vil gå i hi

enn å gå på jobb og være bli'

midt i svarte natta. 

 

 

 

 

Endret 3. november 2018 av absinthia

[AnonymBruker]

On 12/11/2016 at 6:39 AM, Overrasket said:

 

Regndråper var den høyeste lyden

Timene går

Grånyansene rår

En solstråle

Det er lett å se syner

Dagen kan bli kveld

Uten innhold

Ut! Ut! 

Rastløse sjeler går ikke hånd i hånd med vinterstormen

Regnjakke, skjerf og støvler

Regndråper ble den søteste lyden

 

On 5/19/2017 at 6:33 PM, Overrasket said:

 

 Ferden fører meg langs gamle stier.

Men ikke til melk, honning eller bier.

Byen er et hav og vi er alle øde øyer.

Vi klamrer oss til upålitelige livbøyer.

Jeg er godt kjent her, men jeg er fremmed.

Dette var et villdyr jeg aldri fikk temmet.

 

On 7/23/2017 at 8:18 PM, Overrasket said:

 

Himmelen åpnet seg og regnet startet å pøse ned. Bykjernen lignet mer på en innsjø med noen tilfeldige hustak enn en travel hovedstad.

Jeg så henne midt i det krysset der en av bygningene er dekket med lysreklamer og handlegatene brer seg ut i alle retninger, som om en blekksprut plutselig ble et lyskryss.

Det er mulig hun prøvde å forbli usett, forsvinne inn i mengden og bare være et komma kilt inn mellom forglemmelige ord.

Men hun skilte seg ut. Den lysende rød vinterfrakken og det hvite ullskjerfet var de to eneste fargene i mylderet av grånyanser som utgjorde den uoversiktlige visuelle labyrinten av travle mennesker.

Ordene glapp før jeg rakk å tenke meg om. ”Vil du dele paraplyen min”. Paraplyen min hadde plass til to personer uten å måtte bryte intimgrensene for mye.

Hun kastet et blikk på meg og tenkte seg om.

Jeg vet ikke hvorfor hun stolte på meg øyeblikkelig, men i valget mellom å regne bort eller dele paraplyen min må jeg ha vært det minst risikable valget.

Så gikk vi sammen. Vi prøvde begge å finne en felles takt for å navigere paraplyen, regnet og hverandre.

Klokken over urmakeren hadde stoppet helt. Viserne var frosset fast på kvart over tre. Fuglene sang ikke, vinden blåste ikke, fotavtrykkene rundt oss lagde ikke lyd. Var det klokken som hadde frosset eller tiden rundt oss som sto stille – bare for oss?

 Vi nærmet oss slutten av gaten. Foran oss lå en slags bypark. I dette været så den skremmende øde og ugjennomtrengelig ut. Det eneste tydelige i horisonten var en svingete sti inn i parken.

 Vi slaknet instinktivt på farten da vi nærmet oss parken, som om vi begge nølte litt. Akkurat da vi var fremme forsvant regnet og gatene tørket raskt.

Jeg tok ned paraplyen og hun smilte selvforklarende. Hun måtte rekke en avtale og skulle ta gaten til høyre, vekk fra parken og der vi sto. Vi sa et raskt adjø.

 Jeg låste minnet om henne fast på netthinnen og gikk i motsatt retning. Jeg fant  en lang, rett aveny som så ut til å gå hele veien til en flyplass i det fjerne.

Jeg lurer på om hun gikk tilbake til parken for å se etter meg.

 

On 10/14/2018 at 4:42 PM, Overrasket said:

 

Om glasset er halvtomt eller glasset veldig fullt. Hvorfor bry seg om det, når man kan gripe hele flasken.

Kanskje er ikke gresset grønnere på den andre siden. Men hva om den andre sidens fristelse, ikke i det hele tatt er gress.

En fugl i hånden er bedre enn ti på taket. 

Men det er ikke sant for det er på taket at fuglen hører 

hjemme.

Du må lære og krype før du kan gå. Men hva om pyramidene ble bygget sten for sten, ovenfra og ned.

Men over skyene, der er faktisk himmelen alltid blå. 

OI Overrasket noe av dette høyst brukbart

Anonymkode: a9122...335

[Gjest Overrasket]

8 hours ago, AnonymBruker said:

 

Takk for vakre, kloke ord fylt av håp

Anonymkode: 3f44d...129

Interessant at du forbandt det med håp! 

5 hours ago, AnonymBruker said:

 

 

 

 

OI Overrasket noe av dette høyst brukbart

Anonymkode: a9122...335

Det er jeg enig i. Eller ... med "noe", mener du annethvert ord? 

Endret 4. november 2018 av Overrasket

[Ritter]

På 19.5.2017 den 19.33, Overrasket skrev:

 

 Ferden fører meg langs gamle stier.

Men ikke til melk, honning eller bier.

Byen er et hav og vi er alle øde øyer.

Vi klamrer oss til upålitelige livbøyer.

Jeg er godt kjent her, men jeg er fremmed.

Dette var et villdyr jeg aldri fikk temmet.

 

 

Dette minner om diktet "Byen" av Sigbjørn Obstfelder.

 

[Gjest Overrasket]

40 minutter siden, Chaya said:

 

Dette minner om diktet "Byen" av Sigbjørn Obstfelder.

 

Synes du?  

Jeg tror, hvis jeg husker rett, at "Byen" handler om angst og ensomhet, som er følelser han opplever både i naturen og i byen, om å betrakte verden utenfor, forbi sin egen isolerte tilværelse og om å være en sosial skapning men fortsatt føle seg alene til tross for store folkemasser rundt en. Det er et dikt som faktisk kunne vært veldig relevant også i dagens samfunn, 150 år senere. Jeg tviler nok på at noe jeg lager vil ha relevans for noen som lever i år 2100.

[AnonymBruker]

11 hours ago, Overrasket said:

 Eller ... med "noe", mener du annethvert ord? 

Jeg tenkte nok på så mye som hvert tredje ord men du kan jo få lov til å tro noe annet

Anonymkode: a9122...335

[absinthia]

Jeg pleide å lufte mine kjoler

der Hendrix, Marley og Zappa

klemte seg til veggen 

 

mamma på frifot

fortsatt jente

 

rød, prikket kjole 

blant gutta i svart

Vi hørte på bandet

 

danset til rytmer fra solvarme strøk

venninne og litt orakel

rømte fra beiler og gikk undercover

med rød, prikket kjole

hos gutta i svart

 

Vi hørte på bandet

 

Noen sa:

Nacht hos meg

 

så gikk vi ut i natta

en fin og broket gjeng

 

..og kom inn i varmen

Vi gikk ikke ut igjen 

før solen banket på

 

så reiste jeg et annet sted

jeg tok med meg, en mann i svart

men kjolen 

er i skapet

 

jeg finner ikke plass til meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Endret 5. november 2018 av absinthia

[Ritter]

På 4.11.2018 den 9.16, Overrasket skrev:

 

Synes du?  

Jeg tror, hvis jeg husker rett, at "Byen" handler om angst og ensomhet, som er følelser han opplever både i naturen og i byen, om å betrakte verden utenfor, forbi sin egen isolerte tilværelse og om å være en sosial skapning men fortsatt føle seg alene til tross for store folkemasser rundt en. Det er et dikt som faktisk kunne vært veldig relevant også i dagens samfunn, 150 år senere. Jeg tviler nok på at noe jeg lager vil ha relevans for noen som lever i år 2100.

Jeg tror sånt alltid vil ha relevans for menneskene, også i år 2100 ... 

Når du har tid, må du lese "Venner" (av Obstfelder) 

[Gjest Overrasket]

Da kom alt endelig til sin naturlige slutt
Men det er ingen grunn til å føle seg mutt
Bare på grunn av ordet «adjø!»

Endret 10. november 2018 av Overrasket

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Overrasket skrev:

Da kom alt endelig til sin naturlige slutt
Men det er ingen grunn til å føle seg mutt
Bare på grunn av ordet «adjø!»

  

Anonymkode: 3f44d...129

[Rumle]

26 minutter siden, Overrasket skrev:

Da kom alt endelig til sin naturlige slutt
Men det er ingen grunn til å føle seg mutt
Bare på grunn av ordet «adjø!»

Lykke til videre

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Overrasket said:

Da kom alt endelig til sin naturlige slutt
Men det er ingen grunn til å føle seg mutt
Bare på grunn av ordet «adjø!»

KG blir roligere, kjedeligere og dummere uten deg! Og litt mindre arrogant

Anonymkode: a9122...335

[Gjest Overrasket]

11 minutter siden, Rumle said:

Lykke til videre

There's no løøøv like Rumle-løøøv! Hæshtægg Overraskets beste jungelord.

[AnonymBruker]

Today im walking down the memory lane, 

Looking at photos and the feeling is vane,

Disapointed of what life had in store, 

I had hopes, i ecpected more.

The scars and bruces from the early years, 

Are not to heal, and still bring me tears. 

The past is not something to easily forget,

When reminders come, the anxiety is set. 

On my bucket list there are things to choose,

But i shoot myself and realize that i had to loose.

 

Litt vel dramatisk, men det måtte jo rime også... 

Anonymkode: 07fd2...94c

[AnonymBruker]

Dagen i dag har brakt skvalder og prat,

Jeg har derfor spist for mye mat.

Men mens telefonen kimte og jeg snakket i vei,

ble huset rent og klærne ryddet i en fei. 

Julegaver er bestilt og i posten de kommer,

Sånn posten fungerer kanskje det blir neste sommer.

For posten fungerer ikke som før, 

Det er det desverre ingenting som gjør.

Hvor er barna som lekte i gata?

De er vel bare inne å spiller data. 

 

 

 

 

Anonymkode: 07fd2...94c

[coktail]

DE SIER... 

De sier du har fått det bedre nå.
Hva vet vel de? Kan de spå?

De sier himmelen en ny vakker engel har fått
Du er engelen min, ikke himmelen sin … Dette er så hjerterått.

De sier du nå får være med de vi tidligere har mistet og holder kjær
Det trøster så lite, når jeg står på rommet ditt og lukter på dine klær.

De sier livet må gå videre, og at jeg ikke må begrave meg i sorgen
Du betydde jo alt for meg, jeg vet ikke hvordan jeg engang skal overleve dagen i morgen.

De sier de vet hvordan jeg har det
Jeg tror dem, hvis deres hjerter også er blitt til pinneved.

De sier tiden leger alle sår
tid med deg igjen, jeg aldri får

Jeg vil ikke at sårene mine skal leges
Livet mitt skal for alltid av tapet av deg preges

Om jeg lar sårene mine gro
det føles som om jeg fjerner vår eneste bro

Hva skal folk i rundt meg egentlig gjøre og si?
Ingen kommer noen gang til å igjen få meg blid.

Jeg forstår at de med de ordene vil meg bare vel
Men de må forstå at jeg nå prøver å bestige mitt indre fjell

Jeg er trist, jeg er sliten
Jeg har aldri før, følt meg så liten

Jeg kjenner på sinne, frykt, sorg og lengsel
Frarøvet livet, som om jeg var i fengsel.

De sier så mye rart for å hjelpe meg
men i dette mørket jeg kommer ingen vei.

De sier livet fremdeles er verdt å leve
Jeg vet nå ikke helt, alt jeg gjør er jo å streve

Jeg må nok med tiden innse at jeg i livet ikke kan stoppe opp
En dag må jeg vel klare å nå min fjelltopp …

 

[Oddy]

Å være menneskers dørmatte

Har gjort meg lei og matte

å løfte og streve mot min egen vilje

NEI, nå er det min tur å smake livets vanilje 

 

 

 

Endret 8. januar 2019 av Oddy