Gå til innhold
tweet

Tweet og baby C!

Anbefalte innlegg

tweet

Jeg. Er. I. Sjokk. C sovnet helt alene i sengen sin, fra helt våken tilstand! Han var skikkelig vanskelig å legge på formiddagen. Ville ikke sove, men var trøtt og ble tullet mye med av familien min, noe som ikke gjorde saken bedre. Reiste hjem i firetiden, og ganske nøyaktig klokken 17 sluknet han i sengen vår. Så for meg at han sov et par timer, så kunne vi ta kveldsstellet da. Vel, klokken ble TOLV. Midnatt! Har bare sittet i sofaen og stirret på babycallen og savnet babyen min 😂 Skiftet bleie og ammet en halvtimes tid. Han var fortsatt våken, bablet og tøyset litt. La han i sengen sin og visste det kom til å bli et styr. Satt på white noise, ga en suss og gikk ut. Så feil kunne jeg ta! Han lå bare og bablet litt før han sovna som en stein. Herlighet! 

Kanskje han visste at jeg trengte alenetid i dag. S er bortreist, jeg har nytt stillheten, spist masse lasagne og godteri og sett Gullruten. Fy søren som jeg trengte det! 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

tweet

I natt spurte S meg om jeg har begynt å miste følelser for han, og jeg svarte ærlig at jeg har begynt å kjenne på det. Sommerfuglene og gnisten er erstattet med bitterhet og irritasjon, men jeg elsker han helt oppriktig enda. De siste dagene har jeg bare irritert meg og så å si bestemt meg for å flytte. Det er så mange småting som blir store, som latskapen, de gangene han virker uinteressert i C, han er sint på mamma osv. Jeg har spurt meg selv så mange ganger hvorfor jeg orker å være med et sånt menneske. Jeg har virkelig laget meg et veldig dårlig bilde av kjæresten min. Han ble veldig såret og lei seg da jeg fortalte hvor hodet mitt har vært i det siste, at jeg har tenkt mye på å flytte, at jeg er forvirret. Jeg har følt at han har vært lei av meg også og har ikke følt meg så veldig elsket selv. Har bare tenkt at han bare er ute etter sex og en hushjelp. Jeg har tatt veldig feil.. S sa han føler seg akkurat like forelsket som før og virkelig digger meg som menneske. Han ga meg så ufortjent mye "skryt" føler jeg. Han er så lei seg.. Det må være veldig vondt å føle at den du elsker ikke kan fordra deg. Det vet jeg vel godt selv, for jeg følte det samme på et tidspunkt. Jeg gråter mens jeg skriver nå, for jeg har så dårlig samvittighet. S var helt rådvill. Han har snudd om kosthold og livsstilen sin, prøvd å skjerpe seg hjemme (men sklir ut av og til), prøver å vise at han elsker meg hver dag, drikker sjelden alkohol, er generelt på en utrolig bra plass i livet...men likevel har jeg vært kald og sett noe helt annet. Vi har ikke kranglet på veldig lenge, han har ikke vært noe frekk eller urimelig. Når han har slitt med farsrollen og synstapet, har jeg kjeftet fordi han ikke har trøstet C kjapt nok eller mast om at han må holde C annerledes. 

Jeg fikk et voldsomt angstanfall midt i samtalen mens han snakket. Fikk ikke puste skikkelig, ble glovarm, hørte plutselig ingenting og hjertet dundret. Trodde jeg skulle besvime. Han tok veldig godt vare på meg. Følte meg så dramatisk og tåpelig... Jeg som har vært så redd for å ta opp ting med han fordi jeg har sett for meg at han blir sint og vil gjøre det slutt, også var han bare god, forståelsesfull og fin.

Det står på meg om vi fortsatt skal holde sammen, for han er all in. Men han sa også at han orker ikke å føle seg så lite elsket, så han kom til å gjøre det slutt for meg hvis det her fortsatte. Vi tar en dag av gangen. I dag har jeg bare grått og grått, og prøvd å sove så fort C har sovet, bare for å unngå tankene mine. Jeg kjenner at jeg er livredd for å miste bestevennen og kjæresten min, jeg vil ikke miste han. Og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har klart å se han skikkelig. Det er egentlig jeg som ikke har prøvd i det siste. Jeg har bare gitt opp å bry meg om oss fordi "han endrer seg ikke uansett". Har det rett og slett bare veldig vondt. Er redd jeg ikke skal få alle følelser tilbake igjen, redd for å velge feil. Akkurat nå føles det ikke rett å gjøre det slutt i det hele tatt. Jeg får prøve å ta meg sammen og slutte å være så jævla sur. 

C har det bare fint og er bare verdens fineste gutt. Han ruller masse fra mage til rygg, og ser av og til at han vrenger på kroppen og vil snu seg fra rygg til mage. Men ser det er lenge til han klarer akkurat det da. På kontroll på tirsdag var han blitt 60 cm og 6650 gram! Følger sin kurve perfekt, men han er litt mindre enn de andre guttene i gruppa på samme alder. Synes det bare er gøy å se. Lille, tjukke bollen min, side om side med de lange babyene! 🙈 C vil gjerne sitte bøyd forover i det siste. Bøyer seg fram hele tiden når han sitter på fanget, og er blitt rå på å gripe tak i leker og fikle med dem. Alt skal inn i munnen nå 😁 Legging på kvelden går som smurt også egentlig. Han har fått seg en fin, rosa sovepose ettersom han hele tiden sparker av seg dyna og blir kald på beina. Han sliter fortsatt med å sovne på dag og sove lenger enn 20 min i gangen, men det svinger. Han er nok fortsatt i utviklingstrinnet. Jeg storkoser meg slik med lille mennesket mitt. Ingen dag er kjedelig og ingen dag blir helt mørke sammen med han. Hva jeg skulle gjort i dag foreksempel, uten denne solstrålen, vet ikke jeg altså! 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Poppsilopp
Skrevet (endret)

Kanskje dere hadde hatt godt av en time på familievernkontoret? :hjerte: 

Endret av Poppsilopp

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
tweet
Skrevet (endret)
18 timer siden, Poppsilopp skrev:

Kanskje dere hadde hatt godt av en time på familievernkontoret? :hjerte: 

Ja, det tror jeg nok! Samboer er nok ikke helt enig.. 😜 

——

Jeg har prøvd å snu litt på tankegangen min og se mer på hva S gjør riktig, og ikke hva han gjør feil. Det har hjulpet overraskende bra. Har klart å ikke irritere meg så mye. Puster med magen og tenker «det er ikke krise at han legger klærne i feil korg» for eksempel 🙈 Den siste tiden har det gjort meg rasende. Har vært på randen til å klikke fordi han legger ting på feil plass liksom. Ja, det er irriterende, men absolutt ikke så ille som jeg skal ha det til noen ganger. Når vi har hatt slike «kriser» i forholdet, har vi alltid blitt enig om å skjerpe oss, og er noen prakteksemplarer av noen mennesker i to uker, men så havner vi tilbake der vi var. Jeg tror vi har overdrevet skikkelig og prøvd å bli noen vi ikke er, så denne gangen går det i å akseptere at «sånn er vi». Høres det teit ut? 

S har begynt å snakke om følelser helt på eget initiativ de siste dagene. Det er faktisk sjokkerende. Et eksempel er fra i går da han følte seg utfryst av en kompis. «Jeg er litt såra fordi *navn* ikke ba meg med på puben» sa han plutselig. Har ALDRI skjedd før 😜 Tror han har skjønt at det hjelper å snakke om hvordan man har det før det bobler over. 

Jeg er ganske sikker på det er 4 month sleep regression vi går gjennom nå. C er SÅ vanskelig å legge på dagen, og veldig kresen på måten han vil sovne på på kvelden. Mamma skulle trille tur, men kom tilbake med en skrikende baby etter tre kvarter. Han hadde nektet å sove 😬 Han har ikke sovet siden vi våknet rundt 8-9, men ser ut som han sovner nå. Ammer liggende i sengen as we speak ❤️ Han har begynt med noe rart når vi ammer av og til. Han biter sammen og drar i brystvorten min og sier «hnnnnng!!!!!» 🙈 Dritvondt! Kjefter på puppen og stanger hodet i den. Lurer litt på om utdrivningen går litt treigt slik han blir frustrert, eller at han blir sint når puppen er tømt.. Ikke godt å si! 

C ler masse nå. Det er den deiligste lyden i verden 😍

Endret av tweet

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
tweet

I går var en veldig trist dag. For snart fire år siden mistet jeg en veldig god venn, og noen dager er bare tyngre enn andre. Jeg klarer ikke å forstå at han er død! Min gøyale, spesielle, snille, nydelige venn. De siste dagene har jeg tenkt på han konstant og flashbacks fra da jeg fikk beskjeden og dagene etter, gikk som en film gjennom hodet mitt. Jeg fikk et sterkt behov for å se graven hans, for der har jeg ikke vært siden begravelsen. Tok med meg C tidlig på morgenen for å besøke graven. Jeg var skikkelig kvalm og skjelven på vei dit, og fikk en mye sterkere reaksjon enn jeg hadde trodd. Bare gråt og gråt, mens C pludret og smilte. Beste trøsten på jord ❤️ Å se navnet hand på gravstenen var bare helt forjævlig rett og slett. Ikke hjalp det noe særlig heller, slik jeg håpte. Orker nesten ikke å ta innover meg at han er borte på ekte. Jeg forstår det, men samtidig orker jeg det bare ikke. Sorg går virkelig i bølger, og i går kom sorgen som en flodbølge over meg. 

I dag føler jeg meg bedre da, men tenker veldig på døden. Har mistet veldig mange i livet mitt, både på naturlig vis og ikke. Går bare og venter på neste. Kan ikke være sunt! 

De to siste dagene har det vært litt lettere å legge C på dagen. Tror det hjalp at jeg begynte å gi litt faen. Jeg orker ikke bry meg om hvor eller hvordan han sovner, så lenge han bare sover! Og når på døgnet han sovner, er heller ikke så viktig nå. Vil bare komme meg gjennom denne fasen, uansett om det jeg gjør er «feil». 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
tweet

Wow! Innså nettopp at C er fire måneder allerede! 😭😭❤️ 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

tweet

Puh! I kveld var legging noe herk. Holdt på i fem timer før han endelig sovnet. Han fant bare ikke roen og ingenting jeg gjorde var bra nok. Stakkar lille ble så frustrert og gråt til slutt av alt jeg prøvde. Det var som om alt jeg gjorde (som å tilby pupp, ligge inntil og kose, stryke på, bysse, bare for å nevne noen) var heeeelt krise! Det som til slutt fungerte, var å sitte i armene mine i bekmørke mens jeg vugget fram og tilbake og «hysjet». Det er i grunn litt deilig når han sovner i armene mine selv om det tar evig lang tid, for det er absolutt ikke ofte han vil være oppi armene mine så lenge! Han er ikke den bittelille, slappe kosebabyen min lenger. Han er fortsatt kosete, men veldig nysgjerrig også, og vil ikke gjøre det samme så lenge i gangen. Tiden fyker bare av gårde. Jeg vil bare stoppe tiden litt! Får helt klump i halsen av å tenke på at han en dag skal vokse fra meg 😂 Jeg kommer til å bli en overly attached mom. 

Vi hadde det veldig fint på 17.mai. Så på toget på sykehjemmet sammen med bestemoren til S, svigers og et par slektninger til. Søskenbarnet til S og datteren hennes har vært på besøk. Tror oldemor var strålende fornøyd med dagen, selv om hun egentlig aldri vil være med på noe. Trillet videre til skolen og kjøpte oss kake og brus før middag hos svigers. C hadde det som plommen i egget hele ettermiddagen i armene til farmor! Svigermor er den eneste som kan være ganske voldsom uten at C begynner å grine. Han bare elsker å være med henne og bare smiler og ler mens hun «oier» og snakker litt for høyt...hehe. S er hennes eneste sønn, og de hadde null kontakt på et tidspunkt. Er veldig glad for at de ordnet opp. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her