Redd for å gråte - hvordan takle begravelsen?

[AnonymBruker]

Min bestefar er veldig syk og blir bare dårligere og dårligere. Legene i samsvar med familien har bestemt seg for å nå la han gå da vi tror han lider. Han sliter med å snakke, men har tidligere, da formen var bedre, sagt at han ikke vil leve lenger, men at han er redd for å dø.

Det er veldig trist, for han er helt klar i hodet og tenker som han alltid har gjort. Det eneste er den dumme kroppen som skal ødelegge livet.

Uansett - vi forventer en begravelse om ikke så lenge. Trolig om under en uke eller to.

Problemet mitt er at jeg ikke er så glad i begravelser. Eller, det er vel de ferreste. Det blir mer riktig å si at jeg ikke takler dem så bra.

Jeg er en svært følsom person og gråter i begravelser uavhengig om jeg kjenner personen eller ikke. Gråter til og med av fiktive begravelser på tv.

Det er helt ukontrollert gråting.

I oldemors begravelse for noen år siden var jeg den eneste som gråt, og jeg prøvde så hardt jeg kunne å skjule det fordi jeg syntes det var litt pinlig. Trekker til meg så mye oppmerksomhet jeg ikke ønsker. Skal folk begynne å trøste, gråter jeg bare enda mer.
 

Så er det noen som har noen gode råd til hvordan jeg bedre skal takle denne begravelsen?

Jeg tror dette blir verre enn oldemor sin. Bestefar er noe yngre, jeg vet at han var livredd for å dø og at han ikke var klar til å gå ennå. Dessuten tenker jeg på bestemor. Jeg kommer til å hele tiden tenke på hvor synd det er i henne som mister sin livspartner. Og mor og mine tanter. De vil nok takle dette bedre enn meg, og det burde jo være motsatt. De er veldig nær foreldrene sine og har besøkt han hver dag siden han ble syk for noen år siden.

Og vil det være rart om jeg tar med min samboer for å ha en hånd å holde i? Bestemor og noen andre har ennå ikke møtt han, selv om vi har bodd sammen i 1,5 år. Han har heller aldri møtt min bestefar siden han har ligget på sykehus og eldrehjem siden før vi ble sammen. Jeg er redd det kanskje blir ubehagelig for han, pluss at det ikke er helt innafor å ta med en ukjent som ikke har noe forhold til den avdøde.

Kanskje det er noen som vil dele noen erfaringer?

Anonymkode: 36fca...25b

[Zyria]

Det er bestefaren din. Selvfølgelig skal du få lov til å gråte! 

Du må selv finne ut hvordan du skal takle begravelsen. Alle sørger forskjellig. 

 

[AnonymBruker]

Dersom du har samboer, synes jeg det er helt greit (om ikke naturlig) at han er med. Du kan selvsagt nevne det for familien og spørre, men jeg tviler på at du får nei. 

Å gråte i begravelser er helt naturlig, og det er jo på en måte "lagt opp til det". Jeg var nylig i en begravelse til en venn av familien jeg egentlig ikke stod veldig nær, men gråt like fullt. Jeg gråter sjelden og er ikke sett på som en emosjonell person, men musikken i seg selv og synet av andre som gråter er nok. 

Jeg er også slik som synes alt blir verre om andre skal bort og trøste. Til dine nærmeste kan du jo si ifra at du helst vil være litt i fred i slike sammenhenger. At andre kommer bort kan du ikke få gjort så mye med, så det får bare være. Men du kan jo signalisere at du ikke vil stå og gråte, heller klemme dem godt, smile og si "tusen takk skal du ha" og at du har andre du må hilset på også, og gå videre.

 

Anonymkode: 58dd0...0ee

[AnonymBruker]

Vi sørger alle på ulike måter. Det at noen gråter betyr ikke at sorgen "takles bedre", men at de antakelig sørger annerledes enn det du gjør. 

Gråt om du må. Ta med deg samboeren din om det hjelper deg. Snakk med dine nærmeste om at du ikke ønsker å bli trøstet. Ikke tenk på hva andre måtte tenke og mene. Det er din sorg, og du må få sørge på den måten du sørger på. 

Anonymkode: c1159...490

[AnonymBruker]

Ta med samboeren din, noe annet hadde vært sært. Bare gråt, jeg gråt masse da vi gravla min bestefar og gråter fortsatt om jeg tenker på det

Anonymkode: 0b662...c59

[HulaHoop]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, ts. Jeg prøver å fokusere på noe annet under selve begravelsen. Jeg teller til ti inni meg, igjen og igjen. Eller jeg ramser opp alfabetet. For lytter jeg til hva presten faktisk sier, får jeg behov for å gråte på den måten at hele ansiktet vrenger seg. 

Sist jeg var i begravelse klarte jeg å ta meg sammen da kisten var senket ned. Men da kom det selvfølgelig folk bort og skulle gi meg en klem og kondolere, da var det på'n igjen. Får jeg medfølelse, klarer jeg ikke å holde gråten tilbake. 

Og ja, jeg syns du kan ta med deg samboeren din. 

[stan]

Jeg, en godt voksen mann, gråter bestandig i begravelser. Det er lov å gråte i begravelser. 

Ta med deg samboeren, han er jo din nærmeste. Man trenger så mange som mulig av sine nærmeste på en slik dag.

[PaperFlower]

I begravelsen til moren min hadde jeg et lite triks som hjalp. Et triks jeg lærte av henne, faktisk.

Med en gang du kjenner at du skal til å gråte, begynn å tell ... Ja, tell hva som helst. Kirka vår er skikkelig gammel, med masse små ruter som skaper de store vinduene. Tell de. Eller hvis du sitter så langt fremme at det ikke er mulig uten å snu hodet helt, tell noe annet. Planker i gulvet, blomster og blader på kransene... Tell hvor mange personer du tror hadde fått plass om hver eneste plass på alle benkene var tatt. (Tell hvor mange som sitter på den benken du sitter på, og prøv å gjett hvor mange benker det er i rommet, og ta utgangspunkt i det.)

Det hjalp iallefall meg, og holdt meg opptatt intill gråten i halsen hadde forsvunnet litt, og jeg kunne gå tilbake til det "normale" igjen.

Når det er sagt, det er absolutt ikke noe i veien for at du gråter. Ta med det lommetørkle, og sitt med det foran munnen hele tiden, så er det bare på tørke ivei. Alle er forskjellige. I begravelsen til moren min, gråt jeg som sagt ikke. Men ekskjæresten til min bror hylgråt når bilen med kista kjørte vekk (til kremasjon). Det er helt ok. Begravelser er triste saker, sånn skal det egentlig være. Akkurat den dagen, synes jeg du skal gråte i vei så mye du vil om du føler du må det. Eller, du kan prøve mitt triks om du absolutt vil unngå å gråte.

[Flua]

Hvis man ikke kan gråte i begravelser, når kan man egentlig gråte da? 

De fleste er opptatt med sine følelser og tanker, og gråt, så de legger nok ikke merke til deg så mye som du tror. Og dessuten, hva så? Å vise følelser er sunt og naturlig i en sånn setting. 

Hadde ikke samboeren min vært tilstede ved begravelsen til en av mine nærmeste, hadde jeg seriøst vurdert hele forholdet. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Flua skrev:

Hvis man ikke kan gråte i begravelser, når kan man egentlig gråte da? 

 

Jeg tenkte det samme. Hva er vel mer naturlig enn å gråte i en begravelse?

Anonymkode: 923dc...792

[fruBeist]

Trist å høre at bestefaren din er syk

Det er fullt lovlig å gråte i begravelser! Det skal du ikke være redd for. Ta med deg en pakke papirlommetørkler og samboeren din. (og pass på å eventuelt bruke vannfast sminke)

 

Det er ingen som liker begravelser, folk takler de forskjellig. Noen gråter ikke, noen gråter masse. Og ingen vil tenke noe vondt om deg, så lenge du oppfører deg med respekt for bestefaren din, og kirkerommet.

 

[Ixnay]

Jeg skjønner godt hvodan du har det. Jeg er også super sensitiv slik. Var med min samboer i hans bestemor og bestefars begravelser. Bestemoren hadde jeg møtt en gang. Vi var i kirken tidligere på dagen for å ordne noe og kisten og alt stod klart og jeg begynte å gråte da... Gråt veldig i begravelsen, men ingen reagerte på det. Foreldrene hans sa bare de synts det var fint at jeg kunne vise følelser.

Bestefaren hadde jeg aldri møtt, gråt da også. Det er noe med settingen og det er helt naturlig, akkurat som at det er naturlig å ikke gråte - folk reagerer ulikt.

Og ta med deg samboeren din, det er godt å ha den støtten i slike situasjoner. Det vil du møte forståelse for, det vil ikke være unaturlig eller rart.

 

 

[AnonymBruker]

Takk for rådene om telling! Det skal jeg prøve. Skal også prøve det i andre sammenhenger der jeg kjenner tårene presser på

Ser mange skriver at "det er jo bare å gråte", men hele greia med tråden handler om at jeg ikke vil det. Jeg synes det er ubehagelig. Dessuten er jeg en "ugly cryer". Om jeg bare kunne felle en tåre ned på kinnet, ville det ikke vært noe problem. Men jeg begynner og hulke og jeg klarer aldri å slutte. Blir knallrød i øynene og jeg føler meg ukomfortabel. Dette vil gi meg veldig mye uønsket oppmerksomhet.

Anonymkode: 36fca...25b

[AnonymBruker]

Det er så mange som har sagt at det er greit å gråte, så det skal jeg ikke si noe mer om enn at jeg er enig. 

Jeg synes også det er helt greit å ta med samboeren din, selv om det er mange av familien han ikke har møtt enda. Jeg møtte store deler av svigerfamilien min første gang i begravelsen til min manns bestefar, og ingen syntes det var rart at jeg kom. Jeg hadde heller aldri møtt bestefaren hans, jeg var der først og fremst for å støtte kjæresten min som hadde det vondt (vi hadde ikke flyttet sammen enda den gangen). (Om noe tror jeg nesten det var godt for enkelte å kunne "distrahere" seg litt med meg, og få noe annet å snakke om enn sorgen et par minutter.) 

Anonymkode: 98325...eb4

[HulaHoop]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for rådene om telling! Det skal jeg prøve. Skal også prøve det i andre sammenhenger der jeg kjenner tårene presser på

Ser mange skriver at "det er jo bare å gråte", men hele greia med tråden handler om at jeg ikke vil det. Jeg synes det er ubehagelig. Dessuten er jeg en "ugly cryer". Om jeg bare kunne felle en tåre ned på kinnet, ville det ikke vært noe problem. Men jeg begynner og hulke og jeg klarer aldri å slutte. Blir knallrød i øynene og jeg føler meg ukomfortabel. Dette vil gi meg veldig mye uønsket oppmerksomhet.

Anonymkode: 36fca...25b

Jeg kom på en ting til som kan hjelpe. Å bite seg i tunga eller leppa. 

[AnonymBruker]

I går morges døde han, så begravelsen vil nok skje om en ukes tid. Kom gjerne med flere råd.

Anonymkode: 36fca...25b

[peppermyntete]

Fortell familien din på forhånd at du ikke ønsker noe oppmerksomhet eller trøst hvis du gråter? Og selvfølgelig tar du med samboer! Han er jo en viktig del av livet og bør være en stor støtte for deg.

[AnonymBruker]

Det er både normalt og naturlig å ta med samboeren, selv om han ikke har møtt bestefaren din. Det er til og med normalt at venner av pårørende, som aldri har møtt den avdøde, møter for å gi sin støtte. 

Jeg er også en sånn som blir veldig følelsesladet i sånne situasjoner. I motsetning til resten av slekten, som holder steinmaske konstant. Helt alvorlig, selv i min onkels begravelse var jeg den eneste som gråt, mine fetre og kusiner sto bare og så alvorlig men triste ut. 

I min bestefars begravelse klarte jeg unngå å grine ved å omtrent knuse min egen hånd, samtidig som jeg fokuserte på å se på blomster og slikt, og ikke hørte etter hva som ble sagt... 

Anonymkode: fd094...639

[fruBeist]

[AnonymBruker]

TS her.

Da jeg fortalte om dødsfallet til samboeren, responderte han med en gang "å, vil du at jeg skal være med i begravelsen"?

Han har prøvd og prøvd, men får dessverre ikke fri fra jobb for begravelsen. Litt stinkete gjort av arbeidsplassen.

Den 30.3.2016 at 13.55, AnonymBruker skrev:

Jeg er også en sånn som blir veldig følelsesladet i sånne situasjoner. I motsetning til resten av slekten, som holder steinmaske konstant. Helt alvorlig, selv i min onkels begravelse var jeg den eneste som gråt, mine fetre og kusiner sto bare og så alvorlig men triste ut. 

I min bestefars begravelse klarte jeg unngå å grine ved å omtrent knuse min egen hånd, samtidig som jeg fokuserte på å se på blomster og slikt, og ikke hørte etter hva som ble sagt... 

Anonymkode: fd094...639

Sånn er det hos meg også!! I oldemors begravelse var jeg den ENESTE som gråt, og jeg synes derfor at det var veldig ubehagelig. Jeg ble så nervøs av dette at jeg på et punkt begynte å le. Fryktelig opplevelse.

Anonymkode: 36fca...25b