Moren til stebarnet mitt er ustabil.

[stemorrollen]

5 minutter siden, MapleSirup skrev:

Du skriver så utydelig. Hvem sin mor snakket du med?

Hva gjør DU for å bedre situasjonen?

Beklager, det er vanskelig å skrive uten navn. Faren til barnet ville be mormor om råd, og ba meg skrive meldingen. Så jeg sente det fra meg selv siden det var mine ord. Hun vet hvordan dattera er, sa hun ikke hadde noe innflytelse på hun men at det kanskje kunne være lurt at vi alle tre drar på familie terapi for barnets skyld. 

Jeg leser så mye jeg kan om lignende situasjoner, om hva som er best for barnet og hvordan vi kan unngå så mye konflikt som mulig i lengden, og råder faren med det jeg kan. Noe han setter veldig pris på. Jeg hjelper også noen ganger med å formulere meldinger til barnemoren når jeg blir spurt, siden han ofte formulerer ting litt feil eller blir frustrert og vil skrive noe sint.

[xinnia]

38 minutter siden, stemorrollen skrev:

Jeg insisterer ingenting og kontakter heller ikke mor. (Har gjort det tidligere for å først og fremst prøve å få fred mellom oss og et par ganger for å forsvare meg selv) Faren så ikke at dette var et problem før jeg kom, der jeg først var ekstremt klar over og respekterte at han hadde barn med noen andre. Første gang hun ringte mens jeg var i bilen (høyttaler) klikket hun på han fordi han ikke kunne hente noe hun trengte for jobben, selv om han hadde fått noen til å hjelpe med en del av det helt gratis.

Etter at hun slang dritt om meg i begynnelsen skrev jeg en melding om at hun bør prøve å bli kjent med meg før hun hater meg, hyggelig skrevet. Resulterte med at hun kom ut og skrekk meg i ansiktet forran sønnen da vi skulle hente han hos hennes foreldre noen uker senere osv.. 

Jeg har brukt mange timer på å lese om lignende situasjoner, og gir han kunn råd så lenge han vil det. 

Han er ikke vandt til å måtte involvere andre i problemer hjemme og han har prøvd å snakke med hun om det flere ganger. Jeg har selv sagt at de to bør dra på familie terapi, men når jeg snakket med hennes mor foreslo hun at jeg ble med siden det ikke er bra for barnet at det er konflikt med meg heller.

 

For å være helt ærlig, slik jeg leser dine innlegger her, så virker det som at du ikke akkurat bidrar så veldig mye til å løse konfliktnivået- snarere tvertimot.

Hadde mine barns stemor ringt til min mor for å prate om meg bak min rygg, da hadde jeg også garantert klikket på henne.

[Gjest Blomsterert]

3 minutter siden, stemorrollen skrev:

Beklager, det er vanskelig å skrive uten navn. Faren til barnet ville be mormor om råd, og ba meg skrive meldingen. Så jeg sente det fra meg selv siden det var mine ord. Hun vet hvordan dattera er, sa hun ikke hadde noe innflytelse på hun men at det kanskje kunne være lurt at vi alle tre drar på familie terapi for barnets skyld. 

Jeg leser så mye jeg kan om lignende situasjoner, om hva som er best for barnet og hvordan vi kan unngå så mye konflikt som mulig i lengden, og råder faren med det jeg kan. Noe han setter veldig pris på. Jeg hjelper også noen ganger med å formulere meldinger til barnemoren når jeg blir spurt, siden han ofte formulerer ting litt feil eller blir frustrert og vil skrive noe sint.

Du tar for mye plass. Sendte du melding til moren hennes?? Nei,dette er veldig drøyt. Du bør roe deg litt tror jeg. Faren må da klare å bidra her?? Han virker jo helt hjelpeløs! 

[Gjest Hummels]

Er hun ustabil så ring barnevernet! 

[stemorrollen]

11 minutter siden, xinnia skrev:

 

For å være helt ærlig, slik jeg leser dine innlegger her, så virker det som at du ikke akkurat bidrar så veldig mye til å løse konfliktnivået- snarere tvertimot.

Hadde mine barns stemor ringt til min mor for å prate om meg bak min rygg, da hadde jeg også garantert klikket på henne.

Det hadde jeg garantert gjort også. Men jeg sente melding til hun nylig, etter å ha bli angrepet, snakket dritt om og sett mannen min bli trakassert i snart 2 år. Moren har heller ikke fortalt datteren dette, og skjønner hvor vi kommer ifra. Det var en nød løsning å få råd av mormor.

[AnonymBruker]

Vet du hva ts? Jeg tror kanskje du gjør ting litt vanskeligere for deg enn det det behøver å være helt ubevisst.

Nr 1: ikke kontakt familien eller venner til moren for å prøve å løse dette. Ikke har de noe med det og det er å be om bråk. Bare nei. Ikke gjør det. 

Nr 2: hold deg unna moren. Ikke skriv melding, ikke ring og ikke oppsøk kontakt. Ett høflig "hei" når dere møtes er mere enn nok.

Nr 3: all konflikt løsning skal være på familievernkontoret. Og NEI, du blir ikke med. Dukker du opp der vil det bli brukt mot deg og det er ikke engang sikkert at de ansatte slipper deg inn. Dette er fordi de vet det er å helle bensin på bålet. 

Nr 4: har dere vært samboere noen år er det greit at du møter på skoleavslutning å sånn. Men IKKE før det løser seg med moren. Dette er fordi dette til syvende og sist går utover ungen. Prinsipper og å hevde sin rett osv er ikke relevant pga ungen. Feir heller skoleavslutning med ungen hjemme neste samvær.

 

Anonymkode: 84167...d69

[AnonymBruker]

2 timer siden, stemorrollen skrev:

Vi har han annenhver uke. Spurte rolig om å snakke om å kunne ha han mer, men hun klikker fullstendig. Vi prøver å få så mye skriftlig bevis som mulig på hvor ustabil hun er selv når at vi er saklige og samarbeids om nødvendig.

Gutten har ikke lært å snakke om følelser og hva han liker/ikke liker og hvordan han har det, noe som er vanlig hos barn av Narsissister (siden de ikke er intereserte i hvordan andre har det). Det er også noe jeg prøver å hjelpe med. Skolen har ikke kommentert på det.

 

Takk for råd!

Det kan godt hende at moren har en personlighetsforstyrrelse, ut fra beskrivelsen, men det kan like gjerne være smosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, narsissistisk personlighetsforstyrrelse eller dyssosial personlighetsforstyrrelse. Kanskje kan det være trekk fra flere ulike.

Uansett kan kun en psykolog eller psykiater sette slike diagnoser, så det hjelper lite å gjette. Men det er jo tydelig at hun er ustabil og ikke klarer å sette seg inn i barnets behov. Hun virker veldig umoden og sikkert sjalu på deg.

Jeg ville gått til FVK uten henne, og forklare situasjonen der. Kanskje de kan hjelpe dere uansett om hun samarbeider eller ikke.

Anonymkode: fcd82...580

[MapleSirup]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

[stemorrollen]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva ts? Jeg tror kanskje du gjør ting litt vanskeligere for deg enn det det behøver å være helt ubevisst.

Nr 1: ikke kontakt familien eller venner til moren for å prøve å løse dette. Ikke har de noe med det og det er å be om bråk. Bare nei. Ikke gjør det. 

Nr 2: hold deg unna moren. Ikke skriv melding, ikke ring og ikke oppsøk kontakt. Ett høflig "hei" når dere møtes er mere enn nok.

Nr 3: all konflikt løsning skal være på familievernkontoret. Og NEI, du blir ikke med. Dukker du opp der vil det bli brukt mot deg og det er ikke engang sikkert at de ansatte slipper deg inn. Dette er fordi de vet det er å helle bensin på bålet. 

Nr 4: har dere vært samboere noen år er det greit at du møter på skoleavslutning å sånn. Men IKKE før det løser seg med moren. Dette er fordi dette til syvende og sist går utover ungen. Prinsipper og å hevde sin rett osv er ikke relevant pga ungen. Feir heller skoleavslutning med ungen hjemme neste samvær.

 

Anonymkode: 84167...d69

Takk for svar! Jeg kontaktet mormor  en gang, og det er det eneste. Kontakter heller ingen av hennes venner eller familie, men har fått litt råd av felles venner og meldinger ute av det blå av hennes venner (som jeg ikke kjenner) som alle har bedt hun la dette gå (hun klikket på de så ingen tør å involvere seg lengere) venninnene sier at jeg ikke må ta noe av det hun sier til meg og at de syntes synd på meg - lykke til.

kontakter heller ikke moren til barnet.

Jeg har foreslått at de drar uten meg, men hun er uinteressert. 

Endret 4. februar 2016 av stemorrollen

[AnonymBruker]

1 time siden, MapleSirup skrev:

Skoleavslutning er jo en arena der du kan la være å gå til når det ikke er ditt barn.

Du er nødt til å provosere så lite som mulig. Det er ikke noe som heter å "hevde sin rett" når det går utover barnet. Mulig mor er klin hakke sprø, hva vet vi. Men du kan ta ansvar for din oppførsel.

Disse bursdagene til vennene dine forstår jeg heller ikke at du velger å gå på. Dersom situasjonen er veldig betent bør man jo bare trå varsomt.

Hvor gamle er dere?

Er veldig naturlig å ta med seg partneren sin i bursdager o.l. 

Når sønnen min har bursdag så inviterer jeg ALLTID stemor på lik linje med faren til sønnen min (de gangene det feires her). 

Anonymkode: 14f72...956

[AnonymBruker]

Hvis barnemor oppfører seg på denne måten bør du og barnefar snakke med de riktige instansene. Hun trenger tydeligvis hjelp fra noen høyere hold.

Anonymkode: 14f72...956

[MapleSirup]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er veldig naturlig å ta med seg partneren sin i bursdager o.l. 

Når sønnen min har bursdag så inviterer jeg ALLTID stemor på lik linje med faren til sønnen min (de gangene det feires her). 

Anonymkode: 14f72...956

Ikke når det er full krig mellom mor og stemor. Da får man tre til side.

[MapleSirup]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis barnemor oppfører seg på denne måten bør du og barnefar snakke med de riktige instansene. Hun trenger tydeligvis hjelp fra noen høyere hold.

Anonymkode: 14f72...956

Du me ner vel at far skal snakke med andre? Det virker ikke som han er i satnd til det, slik TS fremstiller han.

Men TS har da ingenting med å kontakte eller samtale med andre instanser annet enn en familieterapeut for sin egen del. Hun bør jo lære å oppføre seg i situasjonen.

[Lou Salome]

Problemet her er jo barnets FAR, ikke mor? Du må ligge langt unna, og han må ta konfliktene, meglingene, få til ryddige avtaler der barnet kan hentes og leveres på skolen, der meldinger er saklige og skriftlige. En telefonsamtale som er utskjelling kan brytes. Advokater kan skrive brev (og neppe til mormoren?!). Han kan og bør gå på familivernkontoret helt alene og få gode råd (hva hjelper det han om du er hobbypsykolog?). Dette høres ut som en mor man bør ha minst mulig kontakt med, hvorfor da all denne kranglingen og dramaet? Hvis dere kommer på en fest og hun er der, hvorfor i himmelens navn takker dere ikke vertskapet pent, beklager og går rett ut igjen, det er da ikke til barnets beste at dere krangler med mor? Hvis du virkelig mener at barnet bærer preg av sin mors "diagnose", så han er i fare for å få diagnoser selv, må bup inn i bildet og utrede. Det er ikke noe du kan lese deg til og hjelpe ham med! Er moren åpenbart syk og skadelig for barnet, får dere gå til rettsak, kontakt barnevern og starte prosessen for full omsorg. 

Men hva gjør far? 

[Raven Emerald]

Ryddet for personangrep, persondebatt, avsporinger og identifisering.

Raven Emerald, mod.

Endret 4. februar 2016 av Raven Emerald

[stemorrollen]

2 timer siden, Lou Salome skrev:

Problemet her er jo barnets FAR, ikke mor? Du må ligge langt unna, og han må ta konfliktene, meglingene, få til ryddige avtaler der barnet kan hentes og leveres på skolen, der meldinger er saklige og skriftlige. En telefonsamtale som er utskjelling kan brytes. Advokater kan skrive brev (og neppe til mormoren?!). Han kan og bør gå på familivernkontoret helt alene og få gode råd (hva hjelper det han om du er hobbypsykolog?). Dette høres ut som en mor man bør ha minst mulig kontakt med, hvorfor da all denne kranglingen og dramaet? Hvis dere kommer på en fest og hun er der, hvorfor i himmelens navn takker dere ikke vertskapet pent, beklager og går rett ut igjen, det er da ikke til barnets beste at dere krangler med mor? Hvis du virkelig mener at barnet bærer preg av sin mors "diagnose", så han er i fare for å få diagnoser selv, må bup inn i bildet og utrede. Det er ikke noe du kan lese deg til og hjelpe ham med! Er moren åpenbart syk og skadelig for barnet, får dere gå til rettsak, kontakt barnevern og starte prosessen for full omsorg. 

Men hva gjør far? 

Hva får deg til å tenke at faren er problemet? Jeg har ikke involvert meg på en tydelig måte overfor hun på over et år nå, annet enn å kommentere at hun ikke kan angripe meg på bursdag og må lære å bare overse meg om hun ikke tåler slik jeg gjør med hun + beklage hvis jeg har gjort noe får å såre hun så mye, og at jeg håper at vi kan unngå å krangle for barnet skyld. Respons: Syntes det var unødvenig av MEG å stare krangel (ved å ignorere hun fullstendig da hun prøvde å provosere meg hver sjanse hun fikk) og innså ikke hva hun gjorde selv hennes venner støttet meg. Faren tar konfliktene på melding og har prøvd først å være streng og nå bare saklig, han svarer ikke om hun er usaklig tilbake og blir ikke lenger provosert siden jeg har forklart at om hun er narssissist så er det egenlig synd på hun, og det kommer ikke til å forrandre seg. Tidligere viste hun akkuratt hva som skulle til får å få han sint, og hun blir nå mer sint av at hun ikke får en reaksjon. Jeg leser psykologi bøker fordi jeg skal studere det, og gir råden jeg føler er relevant men prøver å foklare at faren må ta tak i det ordenlig med professionelle. Han er ikke vant til å snakke om personlige/famile problemer med noen, selv i familien. Jeg er den første han har åpnet opp til helt. Han vil ikke dra på familievern alene av den grunn. Jeg har tidligere gjort som mor vil, men det har nesten gjort ting verre. Så jeg har bestemt at jeg ikke skal unngå å være til stede for venner for hennes glede, men står så langt unna som mulig og gir ikke øyekontakt en gang. Uansett om hun prøver å provosere meg slik at folk tror at jeg er slem mot hun, hun ender opp med å være den som ser dum ut. Om barnet er til stedet så snakker ingen med hverandre, med noen unntak der hun har lekt super snill. Jeg mener også at han må til barnepsykolog men han trenger begge foreldres samtykke.

Tidligere har dama har klart å overtale meg om at faren har vært den slemme i forholdet, der hun har blitt slått og misbrukt i flere år og bare vært sykt slem. Selv RETT etter hun hadde fyskisk angrepet meg i mitt eget hjem, da jeg lot hun flytte ut tingene hennes og spurte om hun ville ha kaffe selv om hun låste seg inn da hun viste at faren ikke var hjemme. Jeg har aldri sett faren ordenlig sint, han er alt for snill. Så hun er ekstemt manipulerende, og lyver om alt. Vi vil være sikker på at vi har så mye bevis som mulig og vet alle våre rettigheter osv.. før vi lager en sak ut av det. Det er også smart å vite om det er sunt å ta fra sønnen moren helt, eller å evnt gi hun annen hver helg eller noe. Det er en vanskelig situasjon, og jeg gjør bare det jeg føler er riktig fordi jeg føler at ingen andre tar tak i visse ting og prioriterer "best for ungen" fult. Mulig jeg tar helt feil, men jeg vet hvordan det er å være den ungen. Og det er ikke gøy. Det er ingen som spør hvordan han har det, eller om det er noe han vil snakke om, noe han ikke liker osv.. Han merker godt at mamma og pappa ikke er venner, og moren snakker ikke pent om meg heller, noe han syntes er veldig trist. Han sier at han ikke viste at han skulle si ifra om noe gjorde han lei seg.. Slikt får meg til å føle at jeg må gjøre NOE. Så jeg gjør det beste jeg kan.

Jeg føler at det er en del informasjon som kanskje er relevant for å forså situasjonen helt, men det er mye å skrive. Jeg sier ikke jeg har rett, nettopp derfor jeg spør om råd her.

Takk for svar!

Endret 4. februar 2016 av stemorrollen

[AnonymBruker]

36 minutter siden, stemorrollen skrev:

Hva får deg til å tenke at faren er problemet? Jeg har ikke involvert meg på en tydelig måte overfor hun på over et år nå, annet enn å kommentere at hun ikke kan angripe meg på bursdag og må lære å bare overse meg om hun ikke tåler slik jeg gjør med hun + beklage hvis jeg har gjort noe får å såre hun så mye, og at jeg håper at vi kan unngå å krangle for barnet skyld. Respons: Syntes det var unødvenig av MEG å stare krangel (ved å ignorere hun fullstendig da hun prøvde å provosere meg hver sjanse hun fikk) og innså ikke hva hun gjorde selv hennes venner støttet meg. Faren tar konfliktene på melding og har prøvd først å være streng og nå bare saklig, han svarer ikke om hun er usaklig tilbake og blir ikke lenger provosert siden jeg har forklart at om hun er narssissist så er det egenlig synd på hun, og det kommer ikke til å forrandre seg. Tidligere viste hun akkuratt hva som skulle til får å få han sint, og hun blir nå mer sint av at hun ikke får en reaksjon. Jeg leser psykologi bøker fordi jeg skal studere det, og gir råden jeg føler er relevant men prøver å foklare at faren må ta tak i det ordenlig med professionelle. Han er ikke vant til å snakke om personlige/famile problemer med noen, selv i familien. Jeg er den første han har åpnet opp til helt. Han vil ikke dra på familievern alene av den grunn. Jeg har tidligere gjort som mor vil, men det har nesten gjort ting verre. Så jeg har bestemt at jeg ikke skal unngå å være til stede for venner for hennes glede, men står så langt unna som mulig og gir ikke øyekontakt en gang. Uansett om hun prøver å provosere meg slik at folk tror at jeg er slem mot hun, hun ender opp med å være den som ser dum ut. Om barnet er til stedet så snakker ingen med hverandre, med noen unntak der hun har lekt super snill. Jeg mener også at han må til barnepsykolog men han trenger begge foreldres samtykke.

Tidligere har dama har klart å overtale meg om at faren har vært den slemme i forholdet, der hun har blitt slått og misbrukt i flere år og bare vært sykt slem. Selv RETT etter hun hadde fyskisk angrepet meg i mitt eget hjem, da jeg lot hun flytte ut tingene hennes og spurte om hun ville ha kaffe selv om hun låste seg inn da hun viste at faren ikke var hjemme. Jeg har aldri sett faren ordenlig sint, han er alt for snill. Så hun er ekstemt manipulerende, og lyver om alt. Vi vil være sikker på at vi har så mye bevis som mulig og vet alle våre rettigheter osv.. før vi lager en sak ut av det. Det er også smart å vite om det er sunt å ta fra sønnen moren helt, eller å evnt gi hun annen hver helg eller noe. Det er en vanskelig situasjon, og jeg gjør bare det jeg føler er riktig fordi jeg føler at ingen andre tar tak i visse ting og prioriterer "best for ungen" fult. Mulig jeg tar helt feil, men jeg vet hvordan det er å være den ungen. Og det er ikke gøy. Det er ingen som spør hvordan han har det, eller om det er noe han vil snakke om, noe han ikke liker osv.. Han merker godt at mamma og pappa ikke er venner, og moren snakker ikke pent om meg heller, noe han syntes er veldig trist. Han sier at han ikke viste at han skulle si ifra om noe gjorde han lei seg.. Slikt får meg til å føle at jeg må gjøre NOE. Så jeg gjør det beste jeg kan.

Jeg føler at det er en del informasjon som kanskje er relevant for å forså situasjonen helt, men det er mye å skrive. Jeg sier ikke jeg har rett, nettopp derfor jeg spør om råd her.

Takk for svar!

Du skapte jo masse dritt fra starten av. Du må jo ikke tro at det blir glemt. Markeringsbehovet ditt har jo festet seg godt.

Du forsvarer mannen din veldig etter å ha fått kritikk for å overta for han ettersom han er en dott. Han er og blir en dott; det hjelper ikke at du blir den dominerende. Barnet hadde det jo fint før!!

La det heller skure og gå. Det er jo ikke ditt problem og du løser/hjelper ikke..... Mor hadde ikke kranglet med deg om hun ikke hadde sett deg.

Skulle gjerne sett SMS-dialogen mellom deg og mor. Stiller S T O R E spørsmål ved hvorfor den eksisterer.....

Anonymkode: 26ecc...37b

[stemorrollen]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skapte jo masse dritt fra starten av. Du må jo ikke tro at det blir glemt. Markeringsbehovet ditt har jo festet seg godt.

Du forsvarer mannen din veldig etter å ha fått kritikk for å overta for han ettersom han er en dott. Han er og blir en dott; det hjelper ikke at du blir den dominerende. Barnet hadde det jo fint før!!

La det heller skure og gå. Det er jo ikke ditt problem og du løser/hjelper ikke..... Mor hadde ikke kranglet med deg om hun ikke hadde sett deg.

Skulle gjerne sett SMS-dialogen mellom deg og mor. Stiller S T O R E spørsmål ved hvorfor den eksisterer.....

Anonymkode: 26ecc...37b

Hvordan startet jeg dritt fra starten..? 

Jeg dominerer ingenting, men har delt min mening og han har vært enig og bedt om mer råd siden han mener det er lettere å se situasjonen fra utsiden. Barnet hadde det heller ikke bra før jeg kom, og snakker ofte om store krangler foreldrene hadde mens de bodde sammen der mamma klikker. 

Det er ikke mitt problem, og jeg kunne lett ha latt de gjøre sitt. Jeg har ellers ingen drama eller konflikt med noen, så livet mitt hadde vært sykt mye lettere. Men jeg er ikke en person som kan se at andre blir misbrukt eller ikke har det bra uten å prøve å hjelpe, spesielt når det er noen jeg er glad i og når noen ber om hjelp. 

Hvis det er slik du er så er du ikke personen jeg søker råd i fra. Men takk for svar.

[Lou Salome]

10 timer siden, stemorrollen skrev:

Hva får deg til å tenke at faren er problemet? Jeg har ikke involvert meg på en tydelig måte overfor hun på over et år nå, annet enn å kommentere at hun ikke kan angripe meg på bursdag og må lære å bare overse meg om hun ikke tåler slik jeg gjør med hun + beklage hvis jeg har gjort noe får å såre hun så mye, og at jeg håper at vi kan unngå å krangle for barnet skyld. Respons: Syntes det var unødvenig av MEG å stare krangel (ved å ignorere hun fullstendig da hun prøvde å provosere meg hver sjanse hun fikk) og innså ikke hva hun gjorde selv hennes venner støttet meg. Faren tar konfliktene på melding og har prøvd først å være streng og nå bare saklig, han svarer ikke om hun er usaklig tilbake og blir ikke lenger provosert siden jeg har forklart at om hun er narssissist så er det egenlig synd på hun, og det kommer ikke til å forrandre seg. Tidligere viste hun akkuratt hva som skulle til får å få han sint, og hun blir nå mer sint av at hun ikke får en reaksjon. Jeg leser psykologi bøker fordi jeg skal studere det, og gir råden jeg føler er relevant men prøver å foklare at faren må ta tak i det ordenlig med professionelle. Han er ikke vant til å snakke om personlige/famile problemer med noen, selv i familien. Jeg er den første han har åpnet opp til helt. Han vil ikke dra på familievern alene av den grunn. Jeg har tidligere gjort som mor vil, men det har nesten gjort ting verre. Så jeg har bestemt at jeg ikke skal unngå å være til stede for venner for hennes glede, men står så langt unna som mulig og gir ikke øyekontakt en gang. Uansett om hun prøver å provosere meg slik at folk tror at jeg er slem mot hun, hun ender opp med å være den som ser dum ut. Om barnet er til stedet så snakker ingen med hverandre, med noen unntak der hun har lekt super snill. Jeg mener også at han må til barnepsykolog men han trenger begge foreldres samtykke.

Tidligere har dama har klart å overtale meg om at faren har vært den slemme i forholdet, der hun har blitt slått og misbrukt i flere år og bare vært sykt slem. Selv RETT etter hun hadde fyskisk angrepet meg i mitt eget hjem, da jeg lot hun flytte ut tingene hennes og spurte om hun ville ha kaffe selv om hun låste seg inn da hun viste at faren ikke var hjemme. Jeg har aldri sett faren ordenlig sint, han er alt for snill. Så hun er ekstemt manipulerende, og lyver om alt. Vi vil være sikker på at vi har så mye bevis som mulig og vet alle våre rettigheter osv.. før vi lager en sak ut av det. Det er også smart å vite om det er sunt å ta fra sønnen moren helt, eller å evnt gi hun annen hver helg eller noe. Det er en vanskelig situasjon, og jeg gjør bare det jeg føler er riktig fordi jeg føler at ingen andre tar tak i visse ting og prioriterer "best for ungen" fult. Mulig jeg tar helt feil, men jeg vet hvordan det er å være den ungen. Og det er ikke gøy. Det er ingen som spør hvordan han har det, eller om det er noe han vil snakke om, noe han ikke liker osv.. Han merker godt at mamma og pappa ikke er venner, og moren snakker ikke pent om meg heller, noe han syntes er veldig trist. Han sier at han ikke viste at han skulle si ifra om noe gjorde han lei seg.. Slikt får meg til å føle at jeg må gjøre NOE. Så jeg gjør det beste jeg kan.

Jeg føler at det er en del informasjon som kanskje er relevant for å forså situasjonen helt, men det er mye å skrive. Jeg sier ikke jeg har rett, nettopp derfor jeg spør om råd her.

Takk for svar!

Du kan ikke rydde opp i dette. Du kan ikke gi mor og sønn diagnoser. Du kan ikke hjelpe dem. Du kan ikke ta barnet fra moren. Du kan ikke "gi mor annehver helg eller noe" (!). Du har ikke noe med å belære moren med at "hun må lære seg og ignore deg". Er hun ustabil, er hun det, det er ikke noe du kan endre.

Du må ligge langt unna, og råde faren til å ligge langt unna og takle henne alene, profesjonelt og gjerne via advokater (ikke psykologer). Du må ikke snakke mer med dette mennesket! Hvis faren ikke en gang tør å gå på familivernkontoret alene, hvorfor er han da en slik god omsorgsperson for sønnen? Han virker jo fullstendig lost? Lar deg og ekskone styre og krangle, involvere venner og mormor og diagnoser. Det er han som eventuelt "skal ta tak i visse ting", men han kan heller ikke endre henne. Du skriver selv at ingen andre enn deg ønsker det beste for barnet. Hvorfor er det ikke faren du må hjelpe til å bli en bedre far, istedetfor å legge alt på moren? Det eneste dere kan endre, er hvordan dere forholder dere til henne.

Mitt råd: Forsøk å unngå å være tilstede noe som helst sted der moren er. Ikke vent i bilen. Ikke vær hos felles venner. Slett ikke skoleavslutninger osv. Faren bør også minimere det så godt han kan, avtal henting på skolen osv. Ha skriftlige, klare avtaler. Faren må skjerpe seg, tenke på barnets beste og komme seg på familievernkontoret.

[stemorrollen]

40 minutter siden, Lou Salome skrev:

Du kan ikke rydde opp i dette. Du kan ikke gi mor og sønn diagnoser. Du kan ikke hjelpe dem. Du kan ikke ta barnet fra moren. Du kan ikke "gi mor annehver helg eller noe" (!). Du har ikke noe med å belære moren med at "hun må lære seg og ignore deg". Er hun ustabil, er hun det, det er ikke noe du kan endre.

Du må ligge langt unna, og råde faren til å ligge langt unna og takle henne alene, profesjonelt og gjerne via advokater (ikke psykologer). Du må ikke snakke mer med dette mennesket! Hvis faren ikke en gang tør å gå på familivernkontoret alene, hvorfor er han da en slik god omsorgsperson for sønnen? Han virker jo fullstendig lost? Lar deg og ekskone styre og krangle, involvere venner og mormor og diagnoser. Det er han som eventuelt "skal ta tak i visse ting", men han kan heller ikke endre henne. Du skriver selv at ingen andre enn deg ønsker det beste for barnet. Hvorfor er det ikke faren du må hjelpe til å bli en bedre far, istedetfor å legge alt på moren? Det eneste dere kan endre, er hvordan dere forholder dere til henne.

Mitt råd: Forsøk å unngå å være tilstede noe som helst sted der moren er. Ikke vent i bilen. Ikke vær hos felles venner. Slett ikke skoleavslutninger osv. Faren bør også minimere det så godt han kan, avtal henting på skolen osv. Ha skriftlige, klare avtaler. Faren må skjerpe seg, tenke på barnets beste og komme seg på familievernkontoret.

Før jeg ga "diagnose" til moren (aldri til barnet, sa bare at jeg var i akkuratt samme situasjon som liten, og bror ble ekstemt skadet av det.) så klarte hun å provoserte mannen min ofte. Det har hjulpet han å slutte å ta det til seg, og hun gjør ALLTID det man ville forventet av er narsissist, uten unntak. Det er heller ikke vanlig at narsissister frivillig drar til sykolog og får diagnosen, så man må prøve å forså hva vi kan forvente og hvorfor hun er slik hun er. Jeg sier aldri at hun ER det, jeg sier at det er ekstemt like trekk og det er en mulighet. Vet at hun ikke kommer til å endre seg uansett.

Det virker ikke helt som du har lest det jeg har skrevet. Som sagt så mener jeg også at profesjonelle må involveres for å være sikker på hva som er best osv.. FØR advokat blir kontaktet mener far. Han er en kjempe god far, og han har innsett at det er mye han kan forbedre. Det er ikke nevnt fordi det ikke er noe jeg ser som er hoved problem, siden han er villig til å vurdere kritikk som far og jobbe med det - ulikt mor. Det eneste store problemet med han er at han generelt er for snill, og har blitt oppdratt slik at han føler han ikke må involvere folk i hans problemer og bare unngå unødvedig konflikt for barnet (derfor han tidligere har bare gjort det hun har sagt). Så når jeg sier at jeg ikke føler at noen av de virkelig tenker på hva som er best for han, så er det noe jeg har sagt til faren også. Men hvordan skal man vite at det man gjør er feil, hvis man har blitt oppdratt sånn selv og tenkte at det var normalt.  Ingen har involvert venner, hennes venner har kontaktet meg. Mormor har han et godt forhold til, og vet at hun vet at barnemoren er ustabil. Det har de snakket om før, med søsteren også. Jeg kontakter heller aldri barnemoren. Det har jeg ikke gjort siden hun angrep meg, og jeg sente en melding der jeg som sagt beklagde hvis jeg såret hun men at hun ikke kan oppføre seg slik på bursdag. Da klarte hun å provosere meg og da ble jeg helt sikker på at det var håpløst å prøve å være saklig og forsåelsesfull. Det var i oct ifjor.

Jeg kommer ikke til å unngå å se hun med mindre det er tydelig at det har en verre effekt på barnet. Når jeg har gjort det før har det ikke vært en forskjell sånn sett. Hun har blitt vandt til at jeg er i bilen, som jeg naturligvis kommer til å være om vi er sammen (jeg hopper ikke i bilen bare for å være med når faren skal levere barnet..)..

Jeg ser poengene dine, men tror ikke du helt forstår situajsonen. Tusen takk for råd!

PS!! De fleste hadde dratt om de hadde måtte gå igjennom så mye piss som meg, og alle som vet om det og har sett hvordan det er syntes det er overraskende at jeg er så rolig og "forsåelsesfull". Jeg har ikke hjerte til å se andre i en negativ situasjon. Før var barnet sint eller suttrete neste hver dag, diskuterte alt og gjorde litt som han ville. Nå er det helt sykt mye bedre siden jeg leser på barne psykologi og gir råd til far. Så det er ekstemt tydelig at det hjelper.

 

Endret 5. februar 2016 av stemorrollen
glemte et poeng