Forlate henne?

[Gjest Usikker mann]

Hei alle sammen!

Jeg er en gift mann i slutten av 20-årene, og vi har en datter som er litt over et år.

Jeg har lenge (flere år egentlig) hatt tanker om at hun er kanskje ikke den rette. Hun har et kjempetemperament, mens jeg ikke har temperement i det hele tatt. Hun er ærlig og direkte (litt for ofte..?) både overfor meg, men ikke minst i sosiale sammenhenger. Jeg merker jeg blir flau over henne. Samtidig er hun veldig lite selvstendig. Jeg merker at jeg har rett og slett lyst til å leve med ei som utfordre meg, ei jeg kan se opp til, beundre. Ikke en som henger rundt halsen min og vil ha min hjelp absolutt hele tiden.

Det er selvsagt ikke slik at alt er elendig. Som sagt eier ikke jeg temperement, så det er ikke mye krangling. Dvs hun krangler litt, og jeg blir bare oppgitt.

Men hun er moren til datteren min, verdens skjønneste datter (selvsagt!!!) og jeg vil gi henne (dattern min) det beste her i verden. Er det beste at jeg føler jeg ofrer meg? Skal jeg bare feie tankene under teppet og smile med?

At konen min tydelig er glad i meg og sier hun ikke hadde klart seg uten meg gjør det ikke enklere. Og jeg er neimen ikke sikker på om jeg noen gang vil møte ei som elsker meg så sterkt som hun gjør.

Som sagt, dette er tanker jeg har hatt lenge, men nå har de bare hopt seg opp og jeg føler jeg må ta et oppgjør.

Er glad for alle råd, og kommentarer som kanskje får mine egne tanker litt videre også.

[Gjest Gjest_mia_*]

Forstår du ikke har det enkelt akkurat nå. Sikkert masse tanker som kverner rundt oppi hodet ditt...

Vanskelig å skulle gi deg noe konkret råd, men kanskje jeg kan få deg til å tenke noe klarere..

for det første : hvor lenge har du følt det som dette? (mer eller mindre) - og har du snakket noe med henne om dette?

en rolig samtale, der en prøver uttrykke hva en føler, er vel første steg...

Var selv der du er for ikke så altfor lenge siden. Var så lei av samboeren min. Følte forholdet vårt ikke var bra i det hele tatt. Alt var egentlig pga hans voldsomme temperament. MEN - så klarte jeg finne en annen side av situasjonen :

Se på MEG da! jeg var jo ikke så mye bedre jeg...!!! Kjeftet lett på han, forventet at han hentet meg der og der (han hadde bilen vi betalte på sammen) , og ute på byen nektet jeg han danse med andre, mens jeg fikk gjøre hva jeg ville.. Jeg var rett og slett for kontrollerende i forholdet!!!!

Han var for sinna og hadde problemer med temperamentet, men jeg var kontrollfreak og avhengig av han..

En sak har gjerne to sider - kanskje samme gjelder hos deg?

Og husk : det er ikke nødvendigvis slik at "gresset er så mye grønnere på den andre siden av gjerdet".

I og med dere har en datter sammen, så ville jeg nok vurdert situasjonen enda nøyere før jeg bestemte meg for å evt. forlate henne. Om alt bare er negativt og vanskelig, vil det sikkert være, til deres alles beste, å gå - MEN - kanskje du klarer finne en annen side av situasjonen, ser en side som DU må jobbe med. Kanskje dere mangler den "gode samtalen" - der dere får forklart hverandre hva dere føler og mener.

[Gjest Gjest_mona_*]

Hva med en tur til Familievern-kontoret? (Dit må dere uansett om dere skal ha skillsmisse, men jeg tror det er lurt å prøve det først også!).

Kanskje greit med et nytt perspektiv?

[Gjest Usikker mann]

Jeg er så enig så enig, er derfor det er så vanskelig. Av og til skulle jeg ønske hun var mer slem, da ville alt vært enklere.

Kanskje jeg skal være litt mer konkret. Hva er det egentlig som plager meg? Temperementet er unektelig en viktig del av det. Det er slitsomt å gang på gang bli skjelt ut for bagateller. Det er slitsomt å bli kategorisert og gjentatte ganger høre at man er komplett ubrukelig, ALDRI følger med, ALDRI bryr seg, ALLTID... osv. Jeg er selvsagt ingen engel og gjør feil og dumme ting, men som hun selv har sagt, jeg har aldri vært sint på henne. Det ligger rett og slett ikke for meg. Jeg er vant til at folk viser hensyn, ikke at man må brøyte seg vei. Kanskje jeg har vært for myk og vist for mye hensyn, så jeg overkjører meg selv?

Jeg nevnte at jeg er flau. Jeg ønsker å se opp til min partner. Det er flaut når hun i familieselskap (min famile) oppfører seg seg slik i ord, kommentarer og hanlding at alle andre er redd for å si noe. Hun vil nok ingen vondt, og har ikke noe mot min famile (ikke som jeg vet hvertfall) men de sosiale antennene og empatien virker ikke alltid å være helt i mål.

Du sier at man må se på seg selv, og det er selvsagt viktig. Men problemet mitt er egentlig ikke nødvendigvis at jeg irriterer meg så forferdelig over ting hun gjør. Det er mer at jeg klarer ikke si at jeg elsker henne. Er vi på fest vil jeg heller prate med andre enn henne, og dette får meg til å føle meg utrolig råtten. Bare det at jeg har alle disse tankene får meg til å føle meg slem og råtten.

[Gjest Usikker mann]

...

Han var for sinna og hadde problemer med temperamentet, men jeg var kontrollfreak og avhengig av han..

...

Kanskje dere mangler den "gode samtalen" - der dere får forklart hverandre hva dere føler og mener.

Jeg føler vel at hun er sinna og har problemer med temperamentet, og er avhengig av meg. Ingen av oss er vel kontrollfreaker...

Ja, den gode samtalen mangler vi definitivt. Men er vanskelig å bare finne den. Jeg har flere ganger prøvd få frem at jeg sliter med enkelte ting, og mener selv jeg har vært saklig og konkret i mine meldinger, men det ender jo bare med fult angrep om at jeg gjorde jo et eller annet en eller annen gang. Og det gjorde jeg sikkert, og jeg prøver ta tak i det, men jeg føler vi aldri kommer noen vei med det jeg har tenkt på...

Jada, jeg vet at jeg selvsagt ikke er objektiv, men tro meg, jeg prøver!!

[Gjest Gjest_mia_*]

forstår dette ikke er enkelt.

Det kan høres ut som om hennes temperament overskygger det gode i forholdet deres, og at dette gjør deg utmattet og lei deg. Det har nok gått en del for langt hos dere.

Du sier du har prøvd snakke med henne - men at der er vanskelig å få til den gode samtalen sammen- Forstår. Det er ikke alltid så lett å klare sette seg ned sammen og snakke, i allefall ikke om en ikke på forhånd har helt klart for seg hva en vil ta opp - eller heller ikke om det kan hende du er redd hun skal bli sinna under samtalen.

Frykter du temperamentet hennes? Det i seg selv kan jo også gjøre det tøft skulle finne tid til samtalen.

Å snakke ut om dette tror jeg er det eneste rette i allefall - men kanskje det er best å dra inn en uavhengig tredje part? Gå til en familieterapaut og snakke?!..

Vet din samboer hvordan du har det i forholdet?

om ikke - det hadde jo ikke vært riktig ovenfor henne å bare bestemme seg for å bryte uten å prøve snakke sammen...

Nå ble det mye snakk om hvor viktig denne samtalen er....

Må si at grunnen til at jeg fokuserer sånn på denne er : Erfaring. Hjalp meg i allefall.

Om du ikke kommer videre etter en god samtale og ikke føler der blir noen forandring, så kanskje det beste, for dere begge og deres datter, er å bryte?...

Aldri lett det der. Kanskje du ikke er forelsket i henne lenger, det er tøft, men slikt som skjer av og til...

Må bare spør om en ting til :

Har det alltid vært sånn mellom dere?

[Gjest Usikker mann]

Hennes temperament overskygger nok en del. Ja, det har nok godt alt for langt, og det er vel kanskje min skyld. Siden jeg ikke har temperament viser jeg jo ikke mine meninger like tydelig, direkte (og sårende?). Ikke dermed sagt at jeg ikke har sagt noe...

Ja, jeg er redd hun skal bli sinna, men også redd hun skal bli lei seg, og dermed ikke klare å få noen samtale, men at hun direkte frykter at nå fyker jeg på dør.

Nei, hun vet ikke hvordan jeg har det nå. Vi er forøvrig gift

Om det alltid har vært sånn mellom oss? Hm, det har vel nesten alltid (dvs i 7 år) vært slik at temperamentet hennes, og hennes væremåte som gjør at jeg syns det er vanskelig å beundre henne, har plaget meg. Men hun har selvsagt andre gode sider!

Dette pirker jo borti andre følelser også. Er jeg en tøffel? Er jeg for kravstor? Er jeg arrogant som ikke tar henne slik hun er, men faktisk syns hun er håpløs av og til? Når man har så lite temperament som jeg har, virker andre med mye temperament som folk som ikke har kopntroll over seg selv, og det er ufattelig vanskelig å respektere det, syns jeg.

Jeg har nevnt at det kommer skyllebøtter, og disse etterfølges gjerne av tårer og gråt fra henne, der hun vil ha min trøst og omsorg. Det er ikke alltid så lett rett etter man er skjelt ut, og man egentlig har mest lyst til å ta tannbørsten og gå.

Men ja, samtale, og gjerne med en tredjepart er nok ikke dumt. Men det er så vanskelig. Er enklere å bare overse meg og fortsette livet... Sånn rent bortsett fra at jeg trolig eksploderer en dag.

[Gjest Usikker mann]

Jeg babler fælt nå...

Et essensielt spørsmål her er jo: Hva vil jeg?

Tja si det, jeg vil ikke ha det slik jeg har det nå hvertfall. For å være helt ærlig vil jeg gjerne ha kone og barn og jobbe med det, samtidig kjenner jeg at det hadde ikke vært meg i mot om denne konen var en annen enn den jeg har nå.

[Gjest Gjest_mia_*]

Bra du skravler - slik du klarer se situasjonen klarere

Forstår godt at dette er tøft for deg. Du er IKKE tøffel!!! ikke tro noe sånt om deg selv - det høres mer ut som at du prøver være rolig og beholde harmonien til tross for henne utbrudd.

Hvorfor får hun disse utbruddene , vet du det?

Husker da min kjære hadde voldsomme utbrudd. Skjelte meg ut og ropte. Jeg hatet det! Har selv aldri hatt slikt temperament selv og hadde problemer med å se hvorfor han gjorde dette...

han vokste opp under forhold der det var vanlig skjelle hverandre ut - derfor tok han denne tåpelige oppførselen videre - bakgrunnen var gjerne : han var sulten, skjedd noe på jobben, trøtt, irritert på en, problemer med penger eller lignende. Jeg lærte meg analysere hvilkene problemer han hadde for å unngå mest mulig bråk.

Mener selvsagt ikke du skal godta unnskyldninger på hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. der er nemlig egentlig ingen unnskyldninger på slik oppførsel.

Tror at å dra inn en uavhengig tredjepart, vil kunne hjelpe dere i samtalen - spesielt om du føler det i dag er vanskelig for dere å skulle snakke sammen.

[Gjest Mysticgirl]

For å være helt ærlig så fortjener hun faktisk å få vite hva du mener om henne. Hadde min mann gått med slike tanker så ville jeg definitivt ha villet vite det. Greit nok at hun blir såret, men er det ikke et svik overfor henne når du ikke forteller om disse følelsene bare for å unngå at hun skal bli sint eller såret?

Her er det ingen annen vei å gå enn å bare ta det opp med henne på en ordentlig måte, sånn at dere i fellesskap kan finne ut hva som er best å gjøre videre i forholdet.

[Gjest Gjest]

Høres ut som om din kone behøver en mann med mer temperament, livskraft, forståelse av kvinner ("skjelle ut-gråter-får trøst) og kanskje en mer moden og beleven mann.

Du behøver kanskje en som er mer rolig, stabil og som fenger og interesserer deg mer.

Kan du ikke bare skille deg da?

[Gjest Usikker mann]

Høres ut som om din kone behøver en mann med mer temperament, livskraft, forståelse av kvinner ("skjelle ut-gråter-får trøst) og kanskje en mer moden og beleven mann.

Du behøver kanskje en som er mer rolig, stabil og som fenger og interesserer deg mer.

Kan du ikke bare skille deg da?

Nei, jeg kan ikke bare skille meg!

Og som det er kommet frem: Ballen ligger hos meg og jeg må bli flinkere til å kommunisere mine ønsker og tanker.

[mariposa]

Høres ut som om din kone behøver en mann med mer temperament, livskraft, forståelse av kvinner ("skjelle ut-gråter-får trøst) og kanskje en mer moden og beleven mann.

Du behøver kanskje en som er mer rolig, stabil og som fenger og interesserer deg mer.

Kan du ikke bare skille deg da?

Sånn uten videre? En skilsmisse må vel være siste utvei,når alt annet er prøvd ut først. Her er det jo barn inne i bildet også.

Punkt en må være å snakke sammen.

Kommunikasjon er det viktigste redskapet til å løse problemer.

[Gjest Gjest_mia_*]

Nei, jeg kan ikke bare skille meg!

Og som det er kommet frem: Ballen ligger hos meg og jeg må bli flinkere til å kommunisere mine ønsker og tanker.

Det er bra du ser det slik. Det er ikke "bare å skille seg". Jeg synes det er ille at noen kan ta så lett på det!

Å velge å gå til skillsmisse er et alvorlig, vondt steg å ta. Gjør man dette, bør det være svært nøye gjennomtenkt. De har en datter sammen og bør tenke mer på videre konsikvenser.

Bra , "usikker mann", at du innser at kommunikasjon er nøkkelen til veien videre - ikke lett dette, men viktig for dere begge for å forstå hvor den andre står samt kanskje finne forståelse for den andre parten.

som en annen her inne også sier : din kone har rett til å vite hvordan du føler det. jeg hadde blitt innmari lei meg om min mann gikk og holdt dette skjult for meg over lang tid.. Kommunikasjon det er hva du må prioritere videre.

Kanskje dere kan sette dere ned sammen i kveld. Fortell henne at du har lyst å snakke sammen med henne. Skru av tv, tenn litt stearinlys og lag noe god kveldsmat. Neste steg er å på en rolig, avballansert måte, prøve å forklare henne hvordan du har det... Her er det sikkert lett å i stor grad anklage henne - prøv å unngå det! Dette vil det evt bare bli mer rot av

Kanskje hun også kan fortelle hvordan hun har det med seg selv og hva hun mener om forholdet..???

har, som tidligere sagt, også slitt med forholdet mitt - men der var det samtalen som gjorde at vi fann tilbake til hverandre. Er så dumt å gå rundt og være sure på den andre i stedenfor å snakke sammen!!! slik kan dere gjenvinne forståelse

[Gjest Usikker mann]

Jeg blir sjelden/aldri sint. Jeg er som regel alltid forsiktig med bruk av store sinte ord, og er vel kanskje provoserende kald og ettertenksom, selv når jeg blir skjelt ut. Akkurat dette vet jeg er vanskelig for henne å skjønne. At jeg ikke blir sint tilbake, betyr det at jeg ikke bryr meg? Mens jeg derimot sjeldent mister hodet og fatter ikke hvordan det er mulig å fly i flint.

Derfor er nok sansynligheten liten for at jeg anklager henne. Jeg anklager vel heller meg selv for ikke å klare å sette pris på henne som utvilsomt elsker meg.

Er det bare oss to? Ja, det er ingen andre i bildet. Ikke direkte, men jeg har en kollega som er mye mer "min" type som jeg har god kontakt med, og det får jo tankene i sving. Ikke at jeg skal henge meg på henne nødvendigvis, men når man ser at det finns flotte damer som faktisk ikke skjeller deg ut for alt og ingenting virker det jo litt fristende.

Men, som fler har sagt, kommunikasjon er min utfordring! Og jeg skal gjøre mitt beste. Men jeg syns det er forferdelig vanskelig å få sagt "jeg beundrer deg ikke". "når du er sinna sliter jeg seriøst med å ta deg alvorlig". Dette blir jo så sterke mistillitserklæringer at hun kommer jo garantert til å falle sammen. Det ville jeg gjort, tror jeg...

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med de som sier at dere må snakke sammen. Hun MÅ få vite hvordan du føler det, at det er uakseptabelt at hun oppfører seg som hun gjør mot deg, og at du i ytterste konsekvens blir usikker på forholdet på grunn av dette. At du ikke har sagt fra tydelig nok har sikkert bidratt til at hun har kjørt seg inn i et mønster hvor hun er sint, avhengig osv.

Nå kjenner jeg igjen dårlige sider både hos meg selv og samboern min i det du skriver - og jeg vet at det faktisk går an å endre seg ganske mye. Vi har i hvert fall over tid fått en bedre og roligere måte å kommunisere på. I vårt tilfelle har vi konfrontert hverandre, noen ganger kan det sikkert være vel så lurt å gå til en terapeut som kan snakke med dere begge.

Det er verdt et forsøk å jobbe for forholdet - det vil nok også være lettere å bli sikker på om du vil ut av forholdet eller ikke når du vet hvilken innsats dere har gjort for å berge det; om det er nok eller om det fortsatt er like vanskelig...

[Gjest Gjest]

Er det bare oss to? Ja, det er ingen andre i bildet. Ikke direkte, men jeg har en kollega som er mye mer "min" type som jeg har god kontakt med, og det får jo tankene i sving. Ikke at jeg skal henge meg på henne nødvendigvis, men når man ser at det finns flotte damer som faktisk ikke skjeller deg ut for alt og ingenting virker det jo litt fristende.

Husk på at man gjerne oppfører seg annerledes i et forhold enn ovenfor kollegaer og venner. Jeg har kjeftet på og grått ovenfor samboern min et utall ganger, men så godt som aldri ovenfor venner. Men du kan jo fint ha som utgangspunkt at ting burde vært bedre enn de er!

(forresten - kjeft og bagateller; kan det være fornuftige ting hun maser om innimellom? I såfall ville dere tjent på at 1) hun sa fra på en roligere måte, og 2) du faktisk hørte på hva hun sa. Det er en kjent sak at det er lett å avfeie selv konstruktiv kritikk og beskjeder som mas...)

[Gjest Usikker mann]

Jeg får jobbet lite i dag... mye tankevirksomhet...

For å pense litt inn på tittelen på denne tråden. "For kravstor?"

Hva er egentlig realistisk å håpe på? Man er selvsagt ikke stormende forelsket kontinuerlig i årevis. Men man burde vel ha et ønske om å tilbringe tid sammen? Når man er i sosiale sammenhenger burde man vel være stolt av at "hun er min".

Jeg er ikke der lenger, desverre. Jeg tenker "Uff, hva sier hun nå". "Håper ikke de andre tror jeg er like vanskelig". "Er hun helt hjelpesløs"... osv.

Samtidig fungerer jo ting greit i det daglige. Vi holder avtaler, er flinke til å styre og organisere alt som skal skje, og har flere felles interesser.

Det er vel egentlig disse temaene jeg ønsker innspill på. Eller, jeg burde vel egentlig ta opp dette med henne.

[Gjest Usikker mann]

Husk på at man gjerne oppfører seg annerledes i et forhold enn ovenfor kollegaer og venner. Jeg har kjeftet på og grått ovenfor samboern min et utall ganger, men så godt som aldri ovenfor venner. Men du kan jo fint ha som utgangspunkt at ting burde vært bedre enn de er!

(forresten - kjeft og bagateller; kan det være fornuftige ting hun maser om innimellom? I såfall ville dere tjent på at 1) hun sa fra på en roligere måte, og 2) du faktisk hørte på hva hun sa. Det er en kjent sak at det er lett å avfeie selv konstruktiv kritikk og beskjeder som mas...)

Jeg er enig i dette også, jeg. Av en eller annen idiotisk grunn har vi mennesker den evnen at vi er høffligere overfor fremmede enn dem vi er nær. Man trenger selvsagt ikke ta opp like mange vanskelige temaer med sjarmerende kolleger. Det være seg oppdragelse, aktiviteter på fritiden, hvem-skal-ta-den-gråtende-babyen-nå?, osv osv.

Masing/kjefting/diskusjon:

Det er vel nesten slik at jo mer urimelig argumentene hennes er, jo mer høylydte blir de. Og etter en slik skyllebøtte blir hun som regel lei seg og angrer på det hele. Da kan man jo si at jeg må jo akseptere hennes anger, men det er vanskelig når det skjer igjen og igjen. Og jeg vil ikke at datteren min skal lære at det er slik man kommuniserer.

Når dette er sagt, selvsagt er det ikke slik at hun alltid kommer med meningsløs kritikk og jeg er en vandrende engel.

Mitt grunnleggende problem er vel at jeg sliter veldig med å se opp til henne, beundre henne, elske henne.

[Gjest Gjest_mia_*]

Jeg får jobbet lite i dag... mye tankevirksomhet...

For å pense litt inn på tittelen på denne tråden. "For kravstor?"

Hva er egentlig realistisk å håpe på? Man er selvsagt ikke stormende forelsket kontinuerlig i årevis. Men man burde vel ha et ønske om å tilbringe tid sammen? Når man er i sosiale sammenhenger burde man vel være stolt av at "hun er min".

Jeg er ikke der lenger, desverre. Jeg tenker "Uff, hva sier hun nå". "Håper ikke de andre tror jeg er like vanskelig". "Er hun helt hjelpesløs"... osv.

Samtidig fungerer jo ting greit i det daglige. Vi holder avtaler, er flinke til å styre og organisere alt som skal skje, og har flere felles interesser.

Det er vel egentlig disse temaene jeg ønsker innspill på. Eller, jeg burde vel egentlig ta opp dette med henne.

Det er bra du innser du må jobbe med dette forholdet i allefall!

Nei, det er sjelden at du finner par som er stormende forelsket gjennom mange mange år, forelskelsen kommer og går, men man skal elske den en er sammen med. Det er ille at du tenker som du gjør i forhold til din kjære. Kan virke som om du også her har kjørt deg litt fast....

Prøv å tenke tilbake på den gangen dere var nyforelsket.

Hva var det ved henne som du falt for? Fokuser på det fantastiske dere har opplevd sammen. Som bryllupet, det å få en skjønn datter sammen osv. Her ligger vel mye av grunnen til at du bør elske kvinnen du deler livet ditt med?

Virker vel som om dere har kommet inn i en vanskelig sirkel der hun bruker stemmen og temperamentet og du brygger på irritasjon inni deg.

Igjen : snakk!!! først dere to sammen alene. Bestem dere deretter i fellesskap for å oppsøke en terapaut. Det er ikke flaut, men svært vanlig at par må gjøre i våre dager. Vi hadde ikke barn da vi slet, men likevel innså vi hvor viktig det var for oss å kommunisere bedre, derfor oppsøkte vi en terapeut.

din kona har rett til å vite hvor hun har deg. Du bør ikke bare gå rundt og tenke for deg selv. Dette er dårlig gjort ovenfor henne. Gi henne en sjans til å endre på situasjonen i sammanbeid med deg!

Du sier du kjenner en dame på jobben, som kanskje er mer "din type jente" med tanke på oppførsel- som fler her sier, en kan være ganske så annerledes ovenfor kollegaer enn hvordan man er innenfor husets fire vegger. Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden av gjerdet.

Jobb med saken - snakk - og tenk sammen.