Barn for enhver pris?

Hei! Vi er også et lesbisk par.  Vørt sammen i tre år og snakket om barn i 2 av dem.

Nå skal vi i gang med ivf for første gang. Har du noen tips? Vi bestemte oss for å droppe inserminering og gå rett på ivf for å øke sannsynligheten for å lykkes.

Vi har valgt å gå privat via spiren. Det koster en del men vi ønsket tett oppfølging. 

Men jeg vet ikke hva jdg går til. Jeg har pco og mange egg som krangler om hvem sin tur det er ift eggløsning. Jeg skal derfor vente på neste mens og begynne med sprøyter på dag 2. 

Kjenner på glede og nerver og frykt samtidig. Er rart å skulle holde en slik prosess hemmlig for omgivelsene. 

Hei på dere.

Spennende tid dere går i møte. Skjønner godt tankene deres rundt denne prosessen.
Dere spør etter tips, og vet ikke helt hva jeg skal svare der. Hadde vært lettere om dere har noen konkrete spørsmål dere lurer på. Ingen spørsmål er for dumme. Kom med de

Forstår godt også at dere ønsker å gjøre det privat først, og det kan være en god ide etter den erfaringen vi har gjort oss. Vi gjorde det også privat før vi nå siste gangen gikk igjennom det offentlige. Vi fikk svært god oppfølging privat, mens når vi gjorde det offentlig måtte vi brått forholde oss til mange forskjellige leger og sykepleiere. I tillegg følte vi at informasjonen som ble gitt kunne virke litt kaotisk. Vi snakket om at vi var glade for at vi hadde gått igjennom dette tidligere slik av vi viste godt hva vi gikk til.

Følelsen av glede og frykt som du beskriver er gjenkjennbar. Du skriver at det er rart å holde en slik prosess hemmelig for omgivelsene. I starten gjorde vi også det, men etter en stund med veldig mange negative utfall, så valgte vi å være mer åpen om prosessen til de nærmeste rundt. Som typ venner, familie og kollegaer. 
Dette har vi bare opplevd som positivt. Alle har vært støttende, og forstår bedre hvorfor man kan oppføre seg litt merkelig innimellom. Dessuten er det fint at de kommer og spør om det er noe de lurer på. 

Jeg/ vi forsto ikke hvor mye en slik prosess kunne tære på oss som samboere eller psykisk før vi hadde prøvd noen år og mistet flere ganger. Dette trur jeg er så individuelt fra par til par og person til person på hvordan man takler denne prosessen. Forståelig nok vil jeg anta at folk som blir gravide etter et par forsøk og ikke trenger å være på det 5 året med nedturer ikke har de samme belastningene. 

Håper det blir en kort prosess for dere, og alt går bra. Lykke til.

Det er bare til å ta kontakt og spørre om det er noe dere lurer på. Skal svare så godt jeg kan
 

Takk for et så godt svar. Skal si dere har vært gjennom mye. Blir imponert over at dere har holdt ut. Det høres kanskje litt rart ut å si.  For selvfølgelige holder man ut. Selvfølgelig lever drømmen om en baby og håpet er like sterk for hvert forsøk. Selv klarer jeg ikke å la være å håpe. Likevel forstår deg og det du skriver.

 5 år er lenge. 5 år med lengsel, håp, skuffelse også repeat. Forståelig at du er sliten. Er det bare du som skal bli gravid? Eller skal samboeren din også bære frem barn? På hvilken måte har dette preget dere som par?

Hvordan er det å gå på hormoner? Og hva gjør dere som par i ventetiden mellom førsøket og en graviditetstest? Selv oppleves det som vanskelig å ha impulskontroll nok til å ikke teste før 14 dager. 

Hei.

Ja, man har ikke så mye annet valg enn å holde ut

Vi har snakket om at samboeren min skal forsøke om det ikke går med meg, men har ikke landet på noe ennå.

Hvordan det har preget oss som par? Hmmmm.... Forholdet har holdt pågå ryke opptil flere ganger. Mye er sikkert for at det meste av fokuset går med til denne prosessen. Begge er slitne og takler sorgen med å ikke få barn ulikt.
Den som går på alle hormonene og kjenner granviditestegnene og aborterer gang på gang er nok den som kanskje sliter mest. (noe som ikke er så unaturlig).
Vi har snakket om hvorvidt vi hadde vært sammen om det ikke var for det store ønsket om å få barn, og har vel kommet frem til at vi hadde nok ikke det. Dette blir hypotetisk, men likevel... 
Dette har nok preges oss mer enn vi har sett før den siste tiden. Heldigvis snakkes vi bra sammen, og finner ut av ting. 
Selve kjæresteforholdet har liksom blitt borte oppi alt. 

For min del har jeg nesten blitt litt smådesperat. Man ser gravide og hører om at den ene etter den andre har blitt gravid. 

Den første runden med hormoner var ille. Var skikkelig dritt humør og ikke lett å ha med å gjøre. Jeg gikk fra å være glad, trist og forbannet på en time (satt litt på spissen). Er iallfall slik samboeren min har oppfattet meg.
De par andre gangene har det gått bedre. Hva som er årsaken til det er uvist. Kanskje samboeren har forstått mer, eller at jeg rett og slett ikke har fått de samme emosjonelle oppturene og nedturene. Heldigvis har jeg unngått masse kviser.
Folk reagerer nok forskjellig på disse hormonene. Er nok ingen klar fasit der.

I ventetiden mellom innsettingen og testen er det stort sett bare å vente. Det rare er at de gangene jeg har blitt gravid, så har jeg ikke vært i tvil på at testen vil vise positiv. Skulle ikke tro at man merket noe så tidlig, men det kan man faktisk. 
Det er nok for man er klar over at det er noe som kanskje kan vokse der og man føler etter den minste ting. 
Skal sies at vi har ikke klart å vente helt til testdatoen vi heller. Vet at det ikke har noe poeng å teste tidlig, men man blir jo så nysgjerrig. (naturlig nok)
 

Hvor gamle er dere?

Jeg blir 31 i desember og min kone Ellinor ble 30 år i februar.  Dere? Antar kanskje at du er 38? 

Takk for svarene du gir og for at de er så ærlige. Jeg ble så glad når jeg fant en som er i samme situasjon som oss og som tørr å dele ærlig. Det er unikt.

Klinikken vi  bruker kjører betal for 2 men få 3 på IVF. Ut fra deres situasjon ville dere ha anbefalt oss å betale for 2. Men har dere møtt andre i samme prosess? Har de lykkes på første forsøk og hva regnes som et førsøk? Er det først regnet som et velykka forsøk når man har en baby eller er det velykka feks etter uke 12. 

 

 

Stemmer, jeg er 38.

Får håpe dere har alderen på deres side, og at det går fort for dere. 

Vi gikk for en slik «pakkeløsning» som du nevnte i innlegget ditt.

Et forsøk er for hver gang dere prøver uansett resultat.

ja, vi kjenner flere som har vært i samme prosess. Noen har brukt lang tid, men «alle» har klart det tilslutt. Vi føler veldig på at vi er de eneste som ikke får det til.

Er sikkert ikke det, men er bare slik et føles.

Når er første gang dere skal prøve, hva er det dere gruer dere mest til?

Vet du hvilken medisiner du skal starte på?

Beklager sent svar. Mailen om svaret ditt lå i søppelposten. Det ble derfor ikke oppdaget. 

Tror det er en vanlig følelse. Dere har holdt på ¹lenge. Forstår følelsene godt. Spesielt når andre lykkes mens dere fortsatt prøver.  Er det vsnskelig å glede seg på andres vegne?

Vi skal i gang ved neste syklus så mest sannsynlig ila august.  Jeg skal starte på bemfola og fyremadel. 

Hei

 

Litt sent svar her også... (feriemodus)

Ja med tiden har det blitt vanskeligere og vanskeligere å glede seg på andres vegne. 

I august ja, det er jo ikke mer enn en uke til. Spennende. Håper dere holder meg oppdatert på prosessen. Om dere ikke ønsker å ta det her på denne siden kan dere jo sende PM.

Vi er litt usikre på hvordan det blir for vår del. (om det blir noe forsøk nå i august).

De medisinene du nevnte over har jeg ikke jeg vært bort i. 

Håper jeg får høre om prosessen deres videre  Lykke til. 

Jeg deler gjerne. Håper du synes det er ok at min historie kommer på din tråd😃dette skulle jo være ditt sted.

Men ja! Nå er det august snart. Min mens kom nesten som bestilt søndag 28.juli. men siden dag 1 bare var litt lyse brunt/ rosa blod ( beklager detaljert info) så telte mandag 29.07 som dag 1. Begynte derfor med eggmodningssprøyter  100 IE bemfola i går. Ingen symptomer enda. Så alt vel her! Vi skal ha UL 7.august. håper veldig på egg som er klare da. 

Spennende med første forsøk. Vanskelig å ikke ha forhåpninger. 

Hei.

Bare hyggelig om du vil skrive her i "min" tråd. Hahaha...
Sikkert flere som kan få nytte av erfaringene du nå skal igjennom

Å, nå har du startet på en sykt spennende vandring. Jeg krysser det jeg har for dere at det skal gå bra med dere, og at dere slipper å gå igjennom det vi har vært igjennom. Alle oppturene og nedturene.

Hold meg gjerne oppdatert om det som skjer på veien. Veldig spennende! 😄

Igjen, lykke til.

Hei!

Her kommer en liten oppdatering😃på mandag 12.august hadde vi egguthenting. De fikk ut 13 egg. Da tirsdagen kom hadde 9 stk blitt befruktet. Dessverre begynte jeg å føle meg skikkelig dårlig. Jeg hadde vondt i hele magen uten å være stinn, kastet opp av smerte, kaldsvetta, hadde feber og var rett og slett i dårlig form. Slik har egentlig resten av uka vært men det har heldigvis blitt bedre nå mot slutten av uka.

På onsdag når det egentlig var planlagt egg innsett så da fikk jeg en UL. Den viste eggstokker på 7 mm. Mtp symptomer og UL så utsetter vi innsett i 5-6 uker. Litt skuffende men helt klart nødvendig ettersom gyn mente jeg var overstimulert av hormonene. 

Hvordan går det med dere?

Hei.

 

Hyggelig med oppdatering

Synd du ble overstimulert, men håper dere får gjort et forsøk om noen få uker. Krysser fingrene på at dere kan sette inn da.

Her har vi ikke gjort noen flere forsøk. Vet ikke helt når vi kommer til å prøve igjen. 

Skal holde dere oppdatert om vi setter i gang igjen

 

Venter på å høre hvordan det går videre hos dere.

Har dere fortalt til noen at dere har startet prosessen?

 

Lykke til videre 😃 Venter spent på oppdatering ♥️

Hei!

Ja vi har fortalt det til et felles vennepar som skal gjennom det samme. De har et barn fra før og skal i gang med nr 2. Også har vi delt det med noen andre venner. Familien vet ingenting noe som har vært litt vanskelig mtp overstimuleringen. Ellers er vi er med i en gruppe på facebook som heter hula for ønskebarn hvor vi også deler reisen vår. Er en gruppe hvor alle er lesbiske par som prøver å få barn.  Kan legge deg/ dere til om du vil. 

Vi har opplevd velsig støtte i gruppa. Man blir nesten som en ekstra familie. Veldig positiv når det aller meste i samfunnet er hetrotilpassa. 

Planen videre for oss er nå å vente på at overstimulering gir seg også ha innsett mot slutten av sept, starten av oktober. Av 9 befrukta egg klarte tre stk frem til nedfrysning. Får håpe de får til å tine opp ett egg😃

Hva Er det som gjør at dere venter med oppstart?

 

Hei 😊

Hvordan går det med dere?

Er tiden snart inne for å prøve igjen?

Vi driver med salg av hus og skal flytte. Jeg har vært ganske sliten av hele prosessen, men tenkte vi kanskje begir oss utpå et nytt forsøk i oktober/november. 

Beklager sent svart.

 

 

Hei!

Har full forståelse for at dere tar en pause og at du er lei og trenger å ha et annet fokus. Det er nok helt normalt etter alt dere har vært igjennom. Jeg forstår ikke at derr holder ut! Har dere utredet for tette eggledere, endometriose å sånt?

Jeg skal ha mensen 29.september ca. 10 dager inn i den syklusen blir det UL for å sjekke livmora og om det er en eggløsning på gang. Så regner med det blir innsett ila oktober. 

Hvor flytter dere og fikk dere solgt?

 

Hei. 🙂

Hvordan går det med dere? Har dere fått satt inn nå?
 

Her har det gått i ett.
Vi skal gjøre et nytt forsøk i november. Så nå er det bare å vente på mensen som skal komme i slutten av oktober. 
Skal starte på Progynova.