Et sted og skrive. Litt som et fristed kanskje?

Én plass må jo ting få komme ut. Jeg tror det hjelper meg og skrive, men jeg er ikke sikker. Skader jo ikke og prøve. 

For noen timer siden satt jeg og tenkte for meg selv etter en vanskelig kveld, at stort verre enn dette kan det jo ikke bli. 

Jeg er jo langtidssyk, og har måttet tre inn i den rollen ufrivillig. Medfødt svakhet et sted i kroppen, jeg ikke visste jeg hadde før det en dag sa stopp og smertene ble for ille. Jeg trodde og håpte at det bare var muskelproblematikk. Den gang ei, og jeg ble operert. Vanskelig område og operere i, pga utsatte nerver. Nervesmerter har jeg fra før og man vil jo ikke gjøre det verre. Uansett, alt så lyst ut etter operasjonen og jeg var igang med opptrening. 

Så gikk verden i svart. Min kjære gjennom mange år hadde slitt med mye forskjellig i årevis. Ting han ikke hadde delt med noen. Ikke med meg heller. Som lyn fra klar himmel prøvde han og ta livet sitt. Det hele var veldig dramatisk og vi var altfor nære med og miste ham. Jeg bodde hjemme hos mine foreldre mens han var på sykehus i flere uker. Verden sto på hodet. Ingenting og alt på en gang. Jeg tredde inn i en rolle der jeg tilsidesatte meg selv helt og holdent. Alt handlet om ham, og det var helt riktig at det skulle det nå. Mine utfordringer fantes ikke de ukene og månedene der. Jeg ordnet alt. Praktiske ting i hjemmet og besøkte ham hver dag. Mine foreldre fikk en helt ny betydning for meg i denne perioden. De gikk gjennom ild og vann for at jeg skulle ha det bra. Jeg fikk en mye nærere relasjon med dem i den tiden og nå etterpå. Det er jeg takknemmlig for, oppi alt det vonde. Jeg håper at jeg, dersom jeg får barn en dag, kan være som dem for mine barn. 

Tiden gikk, og det viste seg at tiden etterpå ikke skulle bli lettere enn det hadde vært til nå. Man tror jo litt at når man kommer hjem igjen sammen så vil ting normalisere seg. De første ukene var fine. Men så følte jeg gradvis at han bygget opp en høyere og høyere vegg. Stengte meg ute. Ville ikke være med meg ut på noe. Jeg er mye ute med hunden vår. Han var ikke intressert. Jeg gikk jo og håpet på et mirakel, at han endelig skulle se hva han gjorde mot oss. Denne perioden var så enormt frustrerende for meg. Dag inn og dag ut med samme greia. Jeg dro ut, han var hjemme. Jeg kom hjem. Vi laget middag. Han satt foran datan. Så og si ingen kommunikasjon. Og jeg prøvde virkelig for harde livet. Jeg var mye oppe hos foreldrene mine i denne tiden. Der fikk jeg feedback på det meste jeg bablet om. Noe jeg ikke fikk hjemme. Han sov mer og mer. Jeg ble bekymret. Han kunne sove store deler av døgnet. Klarte tilslutt og hale det ut av ham at han følte at han ikke fikk til oss. At vi ikke fungerte skikkelig. Jeg var helt enig, og vi gråt. Han utrykte at kanskje det ville hjelpe om vi tok en pause. Jeg på min side følte at den pausen hadde vi hatt lenge, og sa til ham at kanskje han trengte en ny start. At jeg kanskje ikke kan være den han trenger og at han kanskje trenger og finne noen andre som kan være det. Dette sa jeg fordi jeg virkelig mente jeg hadde gjort alt jeg kunne, og det virket som at det ikke var nok. Vi gråt i flere timer og ble tilslutt enige om at vi gikk hvert til vårt. Han pakket sammen og dro til familie for og sove der. Alt skjedde på veldig fin måte, og derfor sendte jeg ham en sms bare for og si at jeg håper at du har det så greit som du kan og at du får sove litt. Fikk til svar at vi måtte snakke mer. Plutselig sto han i døra. Mente vi ikke kunne gi opp så lett. Vi ble enige om og fortsette. Jeg kjente at jeg var glad for dette, samtidig som at jeg kjente på at «bekymringene mine også skulle få fortsette» siden vi skulle fortsette og være sammen. Jeg ville virkelig at vi skulle være sammen, men hodet mitt var blitt helt grøt på det tidspunket, så alle følelser var overalt. Men jeg var veldig glad for at han kom tilbake.

så hadde vi en veldig fin tid. Gjorde ting sammen og han var veldig mye bedre til og kommunisere og alt ble liksom veldig fint. Slik det skulle være. Jeg hadde sagt jeg skulle bli med ham på en aktivitet han gjør hver uke. Dette er ikke noe som jeg er veldig intressert i, så jeg var teit og utsatte og bli med. Jeg har enda ikke blitt med, men imorgen skal jeg faktisk. Trosse mitt deprimerte sinn og bare hoppe i det. 

Spoler vi frem til idag, som er dagen som har knukket meg skikkelig, så var dette dagen jeg skulle få spørsmål jeg syns var veldig vanskelige fra ham. Han føler at jeg har gitt opp mtp og komme meg ut i arbeid igjen. At jeg kaster bort livet mitt. At jeg ikke har noe mål eller en plan. At jeg ikke gjør noe med overvekten min. Harde ord. Jeg har det med og gå i forsvar, noe som gjør at han syns det er vanskelig og ta opp ting med meg. Derfor skjerpet jeg meg skikkelig. Lyttet og svarte. Gikk inn i et mørke etterpå. Gråt og var lei meg. Skikkelig harde ord. Men han har jo rett. Samtidig som han har feil. Det plager meg sånn at han ikke er flink til og backe meg opp når jeg gjør noe bra. Komplimenter er ikke hans greie. Så når du går fra og ikke få høre fine ting om seg selv, til og få en hel liste med ting man ikke gjør riktig, er ganske hardt. Jeg hører ordene inni hodet mitt hele tiden. Føler meg så sinnsykt mislykket. Føler at kritikken jeg fikk er hvordan han ser på meg. Som en lat slask. Igår skulle han begynne og jogge, hadde laget seg et program og sånn. Lurte på om jeg ville være med. Noe vi kunne gjøre sammen. Joda sa jeg, men jeg kan jo ikke gå ut i full jogg med denne overvekten. Jeg har jo et helt annet utgangspunkt enn deg. OG en skade. Det er i sånne situasjoner jeg ikke skjønner om han egentlig aner hvilke grenser en sånn skade lager for meg. Nervesmerter er helt jævlig. Jeg går mye tur med hunden. Dette kan jeg tilpasse dagsformen. Trodde jeg var flink siden jeg ofte presser turene til og vare èn time eller lenger. Følte plutselig at ingenting var bra nok..gi meg for faen skryt for at jeg faktisk gjør dette da?!. Åhr!! 

Vet at det kommer fra et godt sted, men akkuratt nå er jeg bare lei meg, sint og frustrert.. og trøtt.

nok babling for inatt..