Gå til innhold

Lille Drages Perspektiv

  • blogginnlegg
    28
  • kommentarer
    6
  • visninger
    3 487

Bekymret for fremtiden

Drakan

visninger

Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir å være aap.
Noe jeg merker at jeg blir kvalm av, er tanken på at jeg kan bli uføretrygdet. 

Nylig har tankene klarnet litt bedre og jeg prøver å være bevist, "jeg skal komme meg ut av dette, jeg skal bli en suksess trass psykisk slitt". 
Derfor er jeg redd... hva om jeg blir uføretrygdet? Vil ikke det være vanskeligere å komme seg ut av? Jeg vet ikke hva som vil skje. 
Det er lettere å tenke, men jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta for meg å komme meg i form mentalt. 
Følelsen at man knuses er der enda, det er følelser jeg har bært lenge. Hvem vet hvor mye mer jeg bærer av denne tyngden? 
Jeg har undervurdert hvor alvorlig jeg er påvirket, og det gjør meg ydmyk. 
Følelser. 
Det er så mye smerte, jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har båret det. Minner kommer sakte tilbake, og jeg føler meg sterkere, men det er likevel så ufattelig tungt. Så mye tyngre en før. 

Jeg er i alle fall ikke apatisk lengre, men jeg er redd hvordan flere følelser vil påvirke meg.
Merker at jeg retter mer sinne mot familien min, ting jeg husker, klandrer... jeg dømmer kanskje ikke andre mennesker, men jeg er ødelagt. Noe jeg ikke liker er å være sint. Det er giftig, men jeg skjønner denne frustrasjonen i meg selv.
Før var det mer som blindt panikk jeg kunne rette mot hvem som helst om jeg fikk angst. Det er jeg heldigvis forbi. 
Jeg vil ikke si jeg hater familien min, men jeg kan ikke si jeg erkjenner meg dem. 

Tanker slår meg tungt.
Et spørsmål sitter i sinnet mitt for tiden, lik andre ting som kommer tilbake. Med flere følelser. Med mine elendige rustne forsøk på humor (ja, prøver meg litt på humor i blant i kvinneguiden, men vil si jeg mislykker mer en jeg lykkes). 
Tanker om han. Broren min. 

Moren min skulle egentlig ha et ekstra barn. 
...
Jeg vet jeg ikke hadde eksistert om han hadde blitt født. Foreldrene mine snakker aldri om det derimot.
Da jeg var liten drømte jeg alltid at vi var fire søsken. To brødre og to søstre. Ingen hadde fortalt om at vi hadde mistet en bror før jeg var i tenårene, da var det annen familie som fortalte om det. 
Tanker som har slått meg, i sammenheng med utsagn andre søsken har sagt før min fødsel.
Om at moren min ble dradd etter håret og banket av faren min. 
Var det årsaken? var det sånn min bror døde?

Jeg aner så klart ikke om det var gutt eller jente, men i alle drømmer hadde jeg en annen bror, så jeg tenker det sikkert var en gutt.
Og han kanskje besøkte meg i drømmer... kanskje han er den som hindret meg å ta selvmord i tenårene? 

Så klart er det en grusom tanke at faren min skal ha drept min ufødte bror, men... 
Under oppveksten har min far aldri vært fysisk med moren min som jeg husker. Selv om de andre kan huske slikt. 
Var jeg kanskje ment å bli født som en gutt? Det er mange rare tanker for å si det sånn. Jeg hadde ikke sett bort i fra at faren min kunne gjort noe slikt derimot. Han var en voldelig mann. Både mentalt og fysisk. 

I disse dager er han fremdeles voldelig på et psykisk plan.

 

....

Jeg har lyst å finne ut mer om min ufødte bror/søster. 
Hva han hun skulle hete. Var hanes død det verste min far har gjort eller...  ...
Jeg vet ikke om jeg vil få vite sannheten, da historien har blitt endret når andre søsken har spurt. 

Jeg hørte at Moren min mistet barnet fra annen familie, men hun har fortalt til andre søsken etter at jeg har spurt at hun tok Abort. 
Så... kanskje Moren min ikke vil fortelle sannheten... kanskje hun ville brutt sammen om hun aksepterte det? Så hun lyver til seg selv.
Hvorfor ellers er hun enda sammen med han? Fremfor å redde oss barn fra den situasjonen...

Jeg klandrer henne ikke. 
Men det er tydelig at hun enda manipuleres. :( 

Det gir meg uro i sjelen. 
Jeg burde kanskje anmeldt når jeg var i kisehjem. Men jeg valgte å la vær fordi min mor var syk. Jeg var redd en rettssak ville ødelegge hennes liv. Var det dumt? Jeg ødela meg selv i stede... :( 


Jeg vil komme meg forbi fortiden, men det er så tungt.
Kanskje å gå til en grav for min bror vil gi meg fred? Kanskje jeg kan gråte igjen? 
Svakt har jeg begynt å få følelser igjen, og jeg kan gråte av triste ting igjen. 
Så... jeg har aldri vært følelseskald. Det har bare blitt undertrykt. 

Kanskje jeg vil kunne le og smile ekte en dag? 
Kanskje skuldrene mine vil senke seg naturlig en dag? Jeg må nærmest tvinge dem ned hver gang jeg merker det. 
De heves konstant. Kroppen min er enda fanget i angsten. Jeg vil ut av det. Jeg vil ha en fremtid igjen. :( 



1 kommentar


Anbefalte kommentarer

Tanker om at faren min kanskje angret seg for broren min sin død... kanskje det er eneste beviset på at han er menneske.
Derfor han aldri rørte moren min igjen....

Del denne kommentaren


Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her