Gå til innhold

Lille Drages Perspektiv

  • blogginnlegg
    28
  • kommentarer
    6
  • visninger
    3 488

Dragen som våkner

Drakan

visninger

Blunker saktens mer med øynene, vet hvor jeg er. 
Var i en depressiv periode i flere måneder igjen. Men endelig føler jeg mer energi. En lyst. 
Kommer sikkert til å komme meg ut igjen før solen er borte. 

Har hørt man burde merke seg når man blir deprimert, og jeg har tenkt på det. 
Jeg har en tendens til å bli negativ på sommeren... er det fordi de prøvde å hindre meg å dra hjem? 

Det kribler i meg selv når jeg er for deprimert, for forskjellen er merkbar. Jeg klarer å tenke klarer. 
Etter å ha lest noen tråder, tenker jeg nå mer på ting som har blitt sagt. Ting mens jeg har vokst opp. 
Hore, ludder, slike ting. Feit. Stygg... alt mulig. 
Jeg husker jeg valgte skole langt unna foreldrene mine. Jeg ble ikke så stresset, jeg gikk ned i vekt. Det var fint å være fri. 
Sammenlignet med den angsten, det stresset jeg føler som bitter i meg... traumene som ikke gir slipp. Er det rart jeg ikke klarer å få meg selv til å trene? Jeg nøyer meg saktens med faktumet at jeg nå seirer over mørket i meg. Seirer slik at jeg vasker ting. Har ikke gjort sommervasken enda. Skal jeg unnskylde det med influensaen jeg hadde en måned eller det at jeg har vært for deprimert? 
Unnskyldninger... er det unnskyldninger? Jeg ønsker å gjøre mer. Men har knapt hatt energi til butikkene. 
Man kan ikke se når jeg har det dårlig. 

Ingen kan forstå, siden de ikke er tålmodig eller lytter. Det er litt min egen feil. Jeg har prøvd å få ting frem, tvunget hastighet i et forsøk på å bli forstått uten suksess. Familie? Jeg velger å si jeg ikke har noen. Ikke venner heler.  Folk velger å bli sur på meg. Når jeg sier jeg ikke har det bra, så ignoreres det som om jeg skulle forstå. Hvorfor lyver folk for andre? Må jeg endre tonen for å bli forstått? Må jeg snakke med tårer for at folk skal forstå? Jeg er ikke typen som gråter. 
Fornærmende er det at folk sier jeg ikke er et menneske som er logisk. 
Så det er ikke logisk at jeg skal reagere på oppvekst og slikt? Jeg ser andre sin logikk uten problemer, og forventer at folk skal kunne respektere og forstå at andre har en logisk retning. Folk er forskjellige, og det er ingen grunn for folk å være lik. Kommentaren var fra en person som ikke anser noen andre en seg selv som logisk. Som påstår ting er sant uten bevis, som går imot fakta i bøker og slikt. Du vet. Påståelige mennesker. 
De siste årene har jeg åpenbart vært elendig å forklare mitt synspunkt, men jeg er faen ikke ulogisk. 
Hvordan kan andre mennesker som sliter, sette seg selv på en pidestall og rake ned på andre de vet sliter? Skal man ikke kunne sette grenser? Forvente respekt for det individet man er? Jeg forventer respekt som person, akkurat den samme jeg gir deg til å være deg selv. 
Ikke dømmende, ikke nedlatende. Vi er forskjellige, og det er ingen grunn å påstå man er bedre en andre. 

Denne siden har jeg sett med mange folk, og det irriterer meg. 
Folk som sier de sliter, men som ignorerer faktumet når du sier det. Skal respekten kun være mot deg? 
Jeg krever ikke mye, men jeg hater når folk mener og mener, uten å prøve å forstå. Hvordan kan du dømme noen andre når de sliter. Er ikke du på samme sted? Det fremstår i overdose arrogant. Så klart jeg ikke ønsker å kontakte noen som sier slikt. 
Mentaliteten min er blitt bedre på egen hånd, jeg finner meg selv saktens. 

Jeg er en drage. 
Det er ikke det at jeg er et ensomt vesen, men for andre ville sinnet mitt vært fremmed. 
Autistisk er kanskje en måte å se det på, men jeg vet ikke hvordan man kan teste dette. Kanskje det er fra når hodet mitt ble skadet som barn? Jeg hadde 12 sting i pannen når jeg var et-to år gammel, mistet visstnok nesten ansiktet mitt. Jeg tror ikke de stingene er naturlige. Foreldrene mine fortalte meg at jeg lekte med en kost og falt på betong. Sikkert... jeg vet hvor voldelig min far kan være, så jeg tviler noe ekstremt på at en slik skadde skjer naturlig. Jeg var et svært forsiktig barn. Jeg pleide å snakke med insekter og planter, og se på skyene. Hvorfor i all verden skulle jeg leke med en kost? Jeg ville heler studert betongen og murveggen og sett en verden i det.  
Jeg lekte ikke som andre barn, og det var ganske åpenbart den gangen. Jeg ble kalt stille, og et engle barn. 

Mitt sinn... jeg er ikke som andre, og dette faktumet har jeg alltid vært klar over.
Jeg har alltid prøvd å imitere det som er normalt etter at jeg merket det. En drage som prøver å være som hunder. Ikke at mennesker er hunder, men det er det nærmeste jeg kan tenke som en forklaring til forskjeller i mentalitet. Folk flest er som hunder i faktumet at de bryr seg om hverandre, og reagerer med glede og sorg. Følelser styrer et menneske sin handling. 
Jeg følte meg ganske kald den gang. 
Som om følelser er noe jeg aldri vil kunne oppnå. Hvordan kan jeg forstå det? Hvordan vil folk reagere om de finner ut jeg ikke er sånn? Jeg gjorde derfor en stor innsats til å opptre normalt. Utvise følelser. Jeg er ikke sikker hva glede er. Eller sorg. Er det når jeg gråter og ikke kan kontrollere det? Er jeg lei meg eller er det kroppen min? Jeg vil si det er veldig vanskelig for meg å vise følelser fordi jeg ikke vet hvordan man uttrykker de oftest.  
Det skal mye til for å få meg til å gråte for eksempel. Jeg har alltid en maske. 
Det var en tung periode når jeg konstant bærte denne masken. Som en løgn på ansiktet mitt. Det ga meg dypere sorg en noe jeg har kjent. Tyngden som veide meg ned... byrdet meg. Jeg forstår ikke følelser, men jeg har noen. Jeg prøver å forstå de.
Har enda ikke funnet ut hva man kan smile av. Jeg liker gress... å rulle på det. Må jeg smile? Må jeg endre tonen for å bli forstått? 
Jeg er ikke følelse kald, men blir ofte misforstått. Derfor sluttet jeg å late som. Av å til bærer jeg masken med familie. 
Skal man gjøre de bekymret? F.eks når søsken gir en gave og forventer et smil, så burde man vel smile? 
Når man besøker noen, så burde man vel smile så de skjønner at du synes det er greit å være der? Det er slitsomt å presse en maske opp. Jeg foretrekker ensomhet, for når jeg tar ned masken spør folk om jeg er trist, om noe er galt eller blir sint.
Hvorfor kan du ikke forstå faktumet når jeg sier "dette er ansiktet mitt" i stede for å le som om det er en spøk... 
Jeg skjønner ikke hvorfor du blir sur når jeg er meg selv. 
Derfor er jeg en drage. 
Ikke fordi jeg foretrekker ensomhet, men fordi de fleste aldri kan forstå. 
De velger at tonen din betyr noe annet, at ansiktet ditt er arrogant, at det du sier betyr mer en det du sier. 
Om jeg sier "det er fint", så trenger du ikke legge ord i munnen min, eller andre meninger. 
Jeg sier ikke ting jeg ikke mener. 
Folk er så bastante... de forstår ikke om du er direkte. 
Hvorfor skal jeg delta på det tåpelige spillet du gjør med andre? Jeg er ikke sånn. Jeg gidder ikke lyve. Jeg gidder ikke være falsk. 

...
Når jeg tenker på faktumet at jeg er alene, så føler jeg meg ikke ensom.
Det er slikt som skjer med enkelte folk. Jeg bryr meg ikke om vi tenker annerledes, jeg vil bare at noen skal lytte uten å dømme det jeg sier.
Er det mye å forlange? En drage som våkner, vel vitende om at de ikke hører til noen steder... vel vitende om at folk hater drager. Folk hater det de ikke forstår. Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke kan akseptere andre. Jeg regner med mine skrevne ord er lettere å forstå en den snakkende meg. Derfor hater jeg å prate. Jeg ønsker av og til jeg var stum. Så folk ikke kunne dømet hvordan jeg prater. 
Men det er ikke mitt problem at folk er så opptatt av dette spillet, at de ikke ser ting for det de er. 
Hvor dømmende de er. 
Hvor lite de er villig til å lytte. 

Jeg er aldri villig til å anse meg som noen helgen, eller engel. 
Jeg er et menneske og respekterer faktumet at jeg kommer til å feile. Hvorfor gjøre noen bedre en det de er? Jeg velger å se ting, men... jeg vet verden ikke er for en som meg. Hvor hører sånne som meg til? I alle fall ikke i dagens samfunn. 
Folk som meg dør. De tar sitt eget liv, drukner. Dette er en verden hvor de ikke hører til.
Det er sørgelig, men et faktum. Jeg holdt på å glippe selv. 
Grepet om livet den dag i dag, er ikke fordi jeg ønsker å leve, men fordi jeg er sikker noen andre ønsket meg å leve. 
Fortjener jeg å leve som et menneske? En som meg? Jeg føler en evig lengsel... jeg vil hjem. Denne verden er ikke et hjem for en drage. 
For mye hat... for mange som misforstår... for mange som ikke bryr seg... er det i det hele tatt noen som ser drager som meg? Som kan forstå? Jeg hater faktumet at andre drukner. Jeg forstår mennesker godt, og vet at folk ikke er egoistisk bevist. Jeg ønsket å gjøre det lettere å forstå, ved å bli forfatter. 
"En forfatter" tenkte jeg "kan nå folk sin sjel". 
Tenk å skrive og hjelpe noen smile. Å forstå. 
Jeg har ikke mistet lysten, men slik jeg er... den tyngden i meg selv. Vil jeg klare å endre noe? Hjelpe andre? Få andre til å se det de kanskje ikke så før? Bloggen min er ikke i nærheten av å reflektere drømmene jeg vil dele med andre. Kanskje jeg aldri var god nok. Men jeg vil aldri gi opp. Håpet jeg aldri slipper, som får min dragesjels ild til å brenne evig. Håp. Håp om forståelse. At andre vil ha det bedre. 

Mitt liv er verdiløst i seg selv. 

....
Jeg hadde tenkt å nevne andre ting... som faktumet at min far snakket mye stygt til oss barn. 
Manipuleringen, ordene som såret, sorgen, skam? Ensomheten. Men... som en drage, vil jeg prøve å tenke klarere. Fokusere på det som betyr noe for meg. Den gnisten jeg føler, lysten til å skrive... min eneste drøm som er oppnåelig. Kanskje ved å skrive om det, blir det lettere for meg å tenke positivt. Å finne det jeg søker i meg selv for igjen å leve. Det jeg er nå, vil jeg ikke kalle levende. 
Jeg er usikker om jeg mentalt i det hele tatt burde jobbe i noe yrke før jeg får den lysten igjen. 
Et ønske om å jobbe, og hva man klarer er ikke det samme. 
Er jeg mentalt så vraket at jeg ikke kan jobbe i et yrke? Hva vil det si for min del om det stemmer? Kanskje jeg ikke har fått riktig behandling, fordi jeg fremstår for positivt selv for psykologene. Det er mange ting jeg har holdt skjult. Jeg ønsker ikke å bli ansett som schizofren eller sprø. Kan man egentlig snakke til en psykolog om tidligere liv? Jeg ler av tanken. Ingen tror på sånt. Det er jeg smertelig klar over. Autistisk, eller gammeldags? Ville det gjort meg lettere å forstå? Jeg er typen som ikke snakker med mindre det stilles spørsmål...
Derfor... derfor er det vanskelig for meg å sette ord på ting hos en psykolog i tillegg. Burde jeg ha nevnt at jeg sliter med å åpne meg?  
En gang prøvde jeg å skrive ned det jeg ville psykologen skulle forstå. Deler jeg er redd for å dele. 
Psykologen takket nei til å lese arket. 
...
Jeg sa så klart ikke det som sto på arket. 
Hvordan i all verden skulle jeg si det til et menneske ansikt til ansikt? Psykologer er mennesker de også. 
Det er grenser på hva man burde fortelle. 

...

Beklager om det er litt mye, jeg prøver å klarne litt i tankene mine. 
Er så mye å prøve å forstå, som har klumpet seg sammen over så lang tid. 

...
Jeg lurer på om jeg kommer til å få en ny psykolog snart. 
Siden nyttår har jeg bedt om fast psykolog. Siden jul har jeg vært på vente liste kommunalt. :( 
Å våkne sakte, å bli satt ut grunnen depresjon av slik styrke i flere måneder av gangen.... det bekymrer meg. 
Tenker å dra til lege i løpet av uken. 
Har hatt det for tungt til at jeg kan la det fortsette. 
Har andre planer også, jeg er den eneste som kan hjelpe meg selv. Så jeg får gjøre mitt beste på egen hånd. :) 
Og håpe at ingenting ødelegger meg igjen. Ingen stor tung bølge. (krysser fingrene)



0 kommentarer


Anbefalte kommentarer

Det er ingen kommentarer å vise.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her