Drømmen ble virkelighet!!</h1> <article> <h1>Drømmen ble virkelighet!!</h1> <p>Tue, 22 Jun 2021 22:52:04 +0000</p> <p> Ser det er flere år siden jeg startet å skrive her inne. Det Siste innlegget var februar 2020. </p> <p> Sommeren 2020 ble det nok en positiv strek på graviditetstesten. Skulle tro man ble hoppende glad. Altså, det ble jeg ikke. Ikke etter å ha mistet flere ganger. </p> <p> Tenkte å skive litt om tanker og følelser jeg hadde fra jeg ble gravid, under graviditeten og etter fødselen. Dette kommer i neste innlegg. </p> <p> Nå i mars 2021 kom verdens vakreste jente til verden. Frisk og rask. Tenk, etter alle disse årene var det endelig vår tur. <span class="ipsEmoji">♥️</span> </p> <p> </p> </article> <article> <h1>På`n igjen.....</h1> <p>Sun, 02 Feb 2020 11:01:00 +0000</p> <p> Siden sist har jeg blitt 39, og jeg kan høre klokken tikken fortere og fortere. Er nok inne i en fase der jeg prøver å tenke på at kanskje det ikke dette går, og at jeg må gi opp babydrømmen.<br /> Startet på sprøytene på tirsdag og skal til kontroll om et par dager. Da får jeg nok vite tidspunkt for egguttak Ny venterunde. Hater den tiden!<br /> Minuttene, timene og dagene kan ikke gå fort nok. Er så spent på hvor mange egg de får hentet ut og hvor mange som blir befruktet.<br /> På forrige kontroll kunne de telle rundt 15 eggposer, og det sa de var veldig bra. Det er jo positivt. De sa også at de ser på det veldig positivt at jeg har blitt gravid såpass mange ganger som jeg har, og at det kanskje bare er et tidsspørsmål om når det går ordentlig. Klarer ikke være like entusiastisk som de. Vet ikke hva som er kjipest. Bli gravid og få forhåpninger, for så og miste. Eller ikke bli gravid i det heletatt. Det er nok ikke noe som er verre enn noe annet. Håpet er nok like stort for det.<br /> <br /> Er fler som har sagt at hvorfor gidder vi dette gang på gang? Har jo ikke så mye valg om man ønsker seg barn og er sammen med en jente.<br /> Selvfølgelig det hadde gått an å tatt seg en tur på byen. Men hvor riktig er det? Fristelsen har vært der opptil flere ganger. <br /> Noen har også spurt om hvordan jeg takler alle nedturene. Dette har jeg også lurt på. Hvordan takler man egentlig denne prosessen. <br /> Hvordan takler dere som leser dette innlegget og har vært igjennom dette? For min del er det en berg og dalbane. Jeg har ikke vært sykemeldt i denne prosessen. Har hørt det er flere som har vært det, og virkelig har gått i kjelleren. Det tristeste jeg vet om i denne prosessen er de som klager på jobben om at de har syke barn, eller barn som slår seg vrange i barnehagesituasjon. Da får jeg tanker som: "vær glad du har barn i det heletatt". Noe av det tyngste er når andre forteller om at de har blitt gravide, og man må spille glad på deres vegne, og man kjenner klumpen i halsen og tårene presser på. (selvfølgelig er jeg glad på deres vegne, men....) Er en så uforklarlig følelse. Noen som kjenner seg igjen? </p> <p> Ja, dette var noen tanker før jeg tar fatt på en ny arbeidsuke.<br /> <br /> Om noen ferske IVFère som leser dette, og har spørsmål angående denne prosessen er det bare å spørre <span></span><br /> </p> </article> <article> <h1>Nok en skuffelse</h1> <p>Fri, 05 Jul 2019 20:38:02 +0000</p> <p> Kort oppdatering: </p> <p> Den 24.mai var dagen for egguthenting, og det ble satt inn ett den 26.mai.<br /><br /> 7.juni 12 dager etter innsett --> positiv test<br /><br /> Begynte å blø den 15.juni. Heldigvis gjorde det ikke så vondt denne gangen som par av de andre gangene.<br /><br /> Det er selvfølgelig like kjipt hver gang dette skjer, men samtidig er jeg så utrolig lei hele denne prosessen. <br /> Hvorfor kan det ikke bare gå vår vei? <br /> Har ett igjen på frys som jeg håper vi kan få satt inn i august i normal syklus. Har ikke snakket med de på sykehuset om det ennå, men håper det lar seg gjøre. Hadde vært så deilig å slippe de hormonene. </p> </article> <article> <h1>Snart egguthenting</h1> <p>Wed, 22 May 2019 18:14:41 +0000</p> <p> Nå er det 45 min til jeg skal sette eggløsningstesten. Til fredagen er det egguthenting. <br /> Hva skal man si? Jeg gleder meg ikke spesielt mye til dette. Kjenner jeg klarer ikke tenke positivt på denne prosessen lenger. Trist. Dette burde vært superspennende. Klarer ikke ha noe håp, for det er så vondt hver gang det viser seg at det ikke går. Tenker blant annet på om hva om jeg blir gravid og det går lenger tid enn de andre gangene og jeg mister igjen. Hvordan skal vi takle nok en nedtur? Klarer man å stenge håpet ute? Svaret er vel nei. Ellers hadde vi nok ikke begitt oss ut på nok en runde. Noen har sagt til meg at livet består av så mye mer enn å få barn. Har tenkt mye på dette, men blir nesten bare mer irritert. Irritert, for at dette kommer gjerne fra folk som har både ett og to barn. <br /> Vet jo at det menes godt, men det er likevel sårt. Tross at det er sårt så har jeg forsøkt mer og mer å tenke at livet består mer enn i få barn. <br /> Tenker på at om det blir et faktum at vi kommer aldri til å få barn. Det er en vond tanke, men som likevel kan bli helt reel. <br /><br /> Førstkommende lørdag får vi vite om det er noen av eggene som har blitt befruktet. (om de får ut noen egg på fredagen)<br /><br /> Innsett blir nok enten mandag eller tirsdag tipper jeg. Nok en runde med mye venting, grubling og 26352 graviditetstester.<br /><br /> Eneste som er positivt er at jeg føler meg mer rolig denne gangen. I allefall foreløpig. </p> </article> <article> <h1>Kjipe tanker</h1> <p>Sat, 04 May 2019 09:17:13 +0000</p> <p> Etter å ha brukt utrolig mye penger i å forsøke på privatklinikk har vi nå fått plass på Riksen. <br /> Man skulle tro at man ble overlykkelig når vi fikk brevet i posten i mars om at vi kunne starte opp i april. Den gang ei. Jeg ble bare lei meg. Husker jeg satt med brevet i hånden og begynte å gråte. Jeg så for meg en ny runde med hormoner, og med det kan det følge med noen vanvittige humørsvingninger. I tillegg så jeg for meg flere forhåpninger med påfølgende skuffelser. Jeg klarte rett og slett ikke se noe bra med brevet. Samboeren min sa at nå får vi noen nye sjanser til å få ønsket vårt oppfylt. Det er helt sant, men klarer fremdeles ikke glede meg. <br /> Det syns jeg er så trist. Dette er jo noe man skal være glad over, er det ikke? Man skal være takknemlig osv. Altså, jeg får shitdårlig samvittighet over å bli lei meg og ikke klare å føle glede. Det gjorde jeg i starten. (de første par årene)<br /> Er noen venner som vet hvilken prosess vi har vært i og fremdeles er i. De er så vanvittige positive, og det er jeg veldig glad for, selv om jeg bare har mest lyst til å begynne å gråte når de syns det er flott at vi skal starte opp på Riksen. De kan selvfølgelig ikke forstå hvilken situasjon vi har vært i de siste 4 årene. Noen av de har selv fått barn i denne perioden. Vakre barn. <br /><br /> Det siste par årene har vært fylt av mange tanker.... Tanker som at hvorfor fortsetter vi med dette? Hvorfor får ikke vi det til? Er forholdet vårt sterkt nok til å få et barn til verden? Skal jeg gå fra samboeren min og ordne det på "min egen" måte? Hvorfor får "alle" vennene mine det til? Hvorfor klarer jeg ikke helt glede meg lenger over når venninner kommer å sier at de er gravide? Er livet like bra uten barn? Sikkert mange flere spørsmål jeg har analysert frem og tilbake, men nå har jeg i allefall nevnt noen. Noen av de er ikke så lette å snakke om, for man har noen klare forventninger fra venner, familie om hvordan man skal være og tenke. Hva er greit å sette ord på, og hva bør man holde for seg selv?<br /> For å ikke snakke om samfunnet forøvrig. Mulig det ikke er noe fasit på alle disse spørsmålene, men da er det litt godt å få skrevet det ned. Kanskje det til og med er noen der ute med noen liknende tanker. <br /> Noen ganger har jeg lurt på om det har begynt å klikke for meg. Det er som jeg har blitt besatt av å få barn. Skal forsøke å komme litt dypere inn på noen av de tankene som jeg har nevnt utover i senere innlegg.<br /><br /> Er nå på dag 9 på Synerala og har kontroll på Riksen til uken. Dato for egguthenting er ikke satt ennå, men regner med det blir rundt 24.mai.<br /> Får nok vite det til uken.<br /><br /><span style="color:#e74c3c;">Setter pris på å høre om andres erfaringer tanker rundt temaene jeg tar opp i denne dagboken. </span><br /> </p> </article> <article> <h1>Liten presentasjon</h1> <p>Sat, 04 May 2019 08:26:00 +0000</p> <p> <strong>Liten kort presentasjon om hvorfor denne bloggen/ dagboken.</strong><br /> <br /> Jeg er samboer med en annen jente, og vi har vært sammen i 6 år. De siste fire årene har i forsøkt å få barn. Dette har vært en prosess vi trudde skulle gå enklere for seg. Det viste seg at det ikke skulle være så lett. <br /> Høsten 2015 startet vi prosessen. Vi dro med friskt mot til Danmark for inseminasjon. Hele tre mislykkede forsøk før vi startet prosessen her i Norge våren 2016. Vi hadde fortsatt motet oppe og var positive til å starte ny prosess her i Norge. <br /> Nå er vi på 4.mai og er nå igang igjen..... Om motet er like mye oppe, er svaret klart nei! Jeg vet at samboeren min ville ha svart noe annet. Hun ville nok ha vært mer positiv. Det sies jo at den som blir utsatt for den hormonelle behandlingen, og som opplever å bli gravid og miste har større sjans for psykiske belastninger.<br /> <br /> Høst/vinter 2015 3 inseminasjoner i Danmark = ikke gravid<br /> Sept 2016 inseminasjon priv.klinikk Norge = ikke gravid<br /> Okt 2016 inseminasjon priv.klinikk i Norge = ikke gravid<br /> Des 2016 IVF = Ikke gravid<br /> Jan 2017 tining = Biokemisk grav<br /> Sept 2017 tining = ikke gravid<br /> Mai 2018 tining = Biokemisk grav<br /> Jun 2018 tining = ikke gravid<br /> Sept 2018 = spontan abort<br /> Juni 2019 = Biokjemisk grav<br /> Nov 2019 = overlevde ikke opptiningen<br /> Februar 2020 = <br /> <br /> Vi skal nå igang med vårt første forsøk på Riksen. Hva skal man si? <br /> Det er litt av grunnen til jeg skriver denne bloggen, som jeg tenker er mer som en dagbok for meg. Her jeg kan lufte tanker og følelser i denne prosessen vi er i. Skal forsøke å være så direkte/ ærlig i mine tanker om denne prosessen vi har vært i, og fremdeles er i.<br /> Det vil riktignok være fra mitt perspektiv, men skal forsøke så godt det lar seg gjøre å få frem synspunktene til samboeren min også.<br /> <br /> Det er ikke til å legge skjul på at det etter som tiden har gått har blitt tøffere psykisk. Ikke minst tært på forholdet vårt. Vi har holdt på å gå fra hverandre mer enn en gang.<br /> Dette er det sikkert mange grunner til, men skal forsøke å få frem hvordan jeg har opplevd hele prosessen med å være i denne situasjonen både tenker rundt om det store ønsket om å få barn, samlivet underveis, forventninger, forhåpninger, og ikke minst en haug av skuffelser.<br /> Noen vil sikkert kjenne seg igjen, mens noen vil ikke forstå det jeg skriver om. <br /> <br /> <span style="color:#e74c3c;"><strong>Om det er spørsmål er det bare å spørre. Skal svare så godt jeg kan. Føler jeg begynner å få en lang fartstid i dette "gamet" nå.<br /> Ingen spørsmål er for dumme <span></span></strong></span> </p> </article> </main></body></html>