Jump to content

Blogs

 

Kastet ut av Facebook- gruppe.

Og det var kanskje like greit. Jeg kom tydeligvis ikke helt overens med admin. der inne. Det var rett og slett for mange regler og jeg opplevde at de blandet seg for mye i ting de ikke hadde noe med. Slik  ble det også konflikter av. Ikke bare det. Men Facebook og sosiale  er generelt sett en dårlig plattform, blitt. Det er så alt for mye krangling, mange som mister 'sosiale antenner' på nett. Og Facebook er nesten blitt en slik plattform i mange tilfeller. Det er til tider slitsomt og å føle at man må stå i konflikter og gjerne konflikter som kunne vært unngått. Og da er det bare og å trykke blokkering-knappen eller trekke seg ut.   Så med det blir med dagens middag og slappe av Ha en fin kveld. 

Mari Y

Mari Y

 

Angående den diskusjonen om at pedofili var en sykdom

Dette er hva verdens fremste forsker har og å si:   https://www.thestar.com/news/insight/2013/12/22/is_pedophilia_a_sexual_orientation.html   Ergo, hvordan kan man da si med 100% sikkerhet at det kun er en sykdom? Hva skal til for at noe defineres som en legning? Jeg tror det må være noe permanent eller uforanderlig i en persons seksualitet i alle fall. Noe som gjør at det ikke går ann og å forandre på.

Mari Y

Mari Y

 

Første innlegg

Da er bloggen min på plass. Håper at jeg kan skrive om ulike ting som angår seksualitet, sosiale utfordringer i dagens samfunn, psykisk helse og kanskje litt historie etter hvert.    Og kanskje blir det også noen oppdatering rundt bøker jeg leser. 

Mari Y

Mari Y

 

Nå har jeg vært gutt i 10 måneder. :-) 🏳️‍🌈

Nå er det 10 måneder siden jeg byttet kjønn i hemmelighet og jeg er fortsatt fornøyd med valget. 🙂 I løpet av de siste 10 månedene har jeg innsett at jeg ikke er genderfluid eller jente i det heletatt. Men jeg er en transkjønnet gutt/mann og det aksepterer jeg 🙂 I løpet av de siste 10 månedene har jeg blitt sikrere på at å skifte kjønn var det riktige valget og at jeg en dag i fremtiden vil komme ut av skapet og leve åpent som transmann. Jeg har også blitt sikker på at når jeg kommer ut av skapet skal jeg ta behandling for å bli gutt/mann utvendig også. 

Goodboy

Goodboy

Tornado

A circle of chaos surrounding me
Tornado of shattered glass
I make myself small and steady
Hoping the storm soon will pass 
Claustrophobic and bizarre 
My feet can't wander far
With tied hands, I will concave 
Every step makes another scar
That brings me closer to my grave 
So I close my eyes to be brave

My soul is light as a feather
The body heavy like stone
Instead of caving in, I take control 
So I'm letting my fears go
Then levitate through the tornado 

Convinced I'll come out of it whole
Shattered glass slice my wrists
Cutting me free from ropes
Wind is stroking my back 
Carrying me out of the tornado 

And then I watch the beautiful shattered glass
Fall down like the lightest snow

Onica

Onica

 

Blink, blink, blink

|Blink,
          |blink,
                    |blink
The screen
                  is so white
I'm scared to grant it ink

Slander the shining
                              |square 
 Letters in patterns 
                              |explodes
from
         compressed
                              |air                  Overthink
        Let the ink
   sink
in

Onica

Onica

Komme seg litt ut

Sola skinner ☀️  Blir ut med hunden og teste ny hundepark idag. Det blir moro! Beste jeg vet er og glede hunden. Da blir jeg også glad! Legge til side alt som kjennes vondt og vanskelig og bare ha det fint littegrann. Hunden er morratrøtt og vil ikke komme og kose enda! Haha  Prøvde og lokke ham bort til meg. Glem det! Ikke intressert når han er såpass trøtt! Godgutten ❤️ 

Offred

Offred

Orker ikke

Idag er jeg lei meg, deperimert.. satt ut av spill. Orker ikke stå opp. Blir senga idag. Vil være for meg selv.. orker ikke være i stua med ham idag. Jeg er flink til og maskere hvordan jeg har det. Men, idag kan det godt vise.. at jeg er nede. Sånn har jeg det idag. Sengedag. Hunden ligger somregel ved min side. Det er godt. Godt med en firbeint venn som aldri dømmer, og er like glad i selv om man har en drittdag. Uten hunden hadde jeg slitt skikkelig. Uendelig glad i deg min firbeinte bestevenn.

Offred

Offred

 

Hei bloggen (litt ironi påkrevd)

Et sted og skrive. Litt som et fristed kanskje? Én plass må jo ting få komme ut. Jeg tror det hjelper meg og skrive, men jeg er ikke sikker. Skader jo ikke og prøve.  For noen timer siden satt jeg og tenkte for meg selv etter en vanskelig kveld, at stort verre enn dette kan det jo ikke bli.  Jeg er jo langtidssyk, og har måttet tre inn i den rollen ufrivillig. Medfødt svakhet et sted i kroppen, jeg ikke visste jeg hadde før det en dag sa stopp og smertene ble for ille. Jeg trodde og håpte at det bare var muskelproblematikk. Den gang ei, og jeg ble operert. Vanskelig område og operere i, pga utsatte nerver. Nervesmerter har jeg fra før og man vil jo ikke gjøre det verre. Uansett, alt så lyst ut etter operasjonen og jeg var igang med opptrening.  Så gikk verden i svart. Min kjære gjennom mange år hadde slitt med mye forskjellig i årevis. Ting han ikke hadde delt med noen. Ikke med meg heller. Som lyn fra klar himmel prøvde han og ta livet sitt. Det hele var veldig dramatisk og vi var altfor nære med og miste ham. Jeg bodde hjemme hos mine foreldre mens han var på sykehus i flere uker. Verden sto på hodet. Ingenting og alt på en gang. Jeg tredde inn i en rolle der jeg tilsidesatte meg selv helt og holdent. Alt handlet om ham, og det var helt riktig at det skulle det nå. Mine utfordringer fantes ikke de ukene og månedene der. Jeg ordnet alt. Praktiske ting i hjemmet og besøkte ham hver dag. Mine foreldre fikk en helt ny betydning for meg i denne perioden. De gikk gjennom ild og vann for at jeg skulle ha det bra. Jeg fikk en mye nærere relasjon med dem i den tiden og nå etterpå. Det er jeg takknemmlig for, oppi alt det vonde. Jeg håper at jeg, dersom jeg får barn en dag, kan være som dem for mine barn.  Tiden gikk, og det viste seg at tiden etterpå ikke skulle bli lettere enn det hadde vært til nå. Man tror jo litt at når man kommer hjem igjen sammen så vil ting normalisere seg. De første ukene var fine. Men så følte jeg gradvis at han bygget opp en høyere og høyere vegg. Stengte meg ute. Ville ikke være med meg ut på noe. Jeg er mye ute med hunden vår. Han var ikke intressert. Jeg gikk jo og håpet på et mirakel, at han endelig skulle se hva han gjorde mot oss. Denne perioden var så enormt frustrerende for meg. Dag inn og dag ut med samme greia. Jeg dro ut, han var hjemme. Jeg kom hjem. Vi laget middag. Han satt foran datan. Så og si ingen kommunikasjon. Og jeg prøvde virkelig for harde livet. Jeg var mye oppe hos foreldrene mine i denne tiden. Der fikk jeg feedback på det meste jeg bablet om. Noe jeg ikke fikk hjemme. Han sov mer og mer. Jeg ble bekymret. Han kunne sove store deler av døgnet. Klarte tilslutt og hale det ut av ham at han følte at han ikke fikk til oss. At vi ikke fungerte skikkelig. Jeg var helt enig, og vi gråt. Han utrykte at kanskje det ville hjelpe om vi tok en pause. Jeg på min side følte at den pausen hadde vi hatt lenge, og sa til ham at kanskje han trengte en ny start. At jeg kanskje ikke kan være den han trenger og at han kanskje trenger og finne noen andre som kan være det. Dette sa jeg fordi jeg virkelig mente jeg hadde gjort alt jeg kunne, og det virket som at det ikke var nok. Vi gråt i flere timer og ble tilslutt enige om at vi gikk hvert til vårt. Han pakket sammen og dro til familie for og sove der. Alt skjedde på veldig fin måte, og derfor sendte jeg ham en sms bare for og si at jeg håper at du har det så greit som du kan og at du får sove litt. Fikk til svar at vi måtte snakke mer. Plutselig sto han i døra. Mente vi ikke kunne gi opp så lett. Vi ble enige om og fortsette. Jeg kjente at jeg var glad for dette, samtidig som at jeg kjente på at «bekymringene mine også skulle få fortsette» siden vi skulle fortsette og være sammen. Jeg ville virkelig at vi skulle være sammen, men hodet mitt var blitt helt grøt på det tidspunket, så alle følelser var overalt. Men jeg var veldig glad for at han kom tilbake. så hadde vi en veldig fin tid. Gjorde ting sammen og han var veldig mye bedre til og kommunisere og alt ble liksom veldig fint. Slik det skulle være. Jeg hadde sagt jeg skulle bli med ham på en aktivitet han gjør hver uke. Dette er ikke noe som jeg er veldig intressert i, så jeg var teit og utsatte og bli med. Jeg har enda ikke blitt med, men imorgen skal jeg faktisk. Trosse mitt deprimerte sinn og bare hoppe i det.  Spoler vi frem til idag, som er dagen som har knukket meg skikkelig, så var dette dagen jeg skulle få spørsmål jeg syns var veldig vanskelige fra ham. Han føler at jeg har gitt opp mtp og komme meg ut i arbeid igjen. At jeg kaster bort livet mitt. At jeg ikke har noe mål eller en plan. At jeg ikke gjør noe med overvekten min. Harde ord. Jeg har det med og gå i forsvar, noe som gjør at han syns det er vanskelig og ta opp ting med meg. Derfor skjerpet jeg meg skikkelig. Lyttet og svarte. Gikk inn i et mørke etterpå. Gråt og var lei meg. Skikkelig harde ord. Men han har jo rett. Samtidig som han har feil. Det plager meg sånn at han ikke er flink til og backe meg opp når jeg gjør noe bra. Komplimenter er ikke hans greie. Så når du går fra og ikke få høre fine ting om seg selv, til og få en hel liste med ting man ikke gjør riktig, er ganske hardt. Jeg hører ordene inni hodet mitt hele tiden. Føler meg så sinnsykt mislykket. Føler at kritikken jeg fikk er hvordan han ser på meg. Som en lat slask. Igår skulle han begynne og jogge, hadde laget seg et program og sånn. Lurte på om jeg ville være med. Noe vi kunne gjøre sammen. Joda sa jeg, men jeg kan jo ikke gå ut i full jogg med denne overvekten. Jeg har jo et helt annet utgangspunkt enn deg. OG en skade. Det er i sånne situasjoner jeg ikke skjønner om han egentlig aner hvilke grenser en sånn skade lager for meg. Nervesmerter er helt jævlig. Jeg går mye tur med hunden. Dette kan jeg tilpasse dagsformen. Trodde jeg var flink siden jeg ofte presser turene til og vare èn time eller lenger. Følte plutselig at ingenting var bra nok..gi meg for faen skryt for at jeg faktisk gjør dette da?!. Åhr!!  Vet at det kommer fra et godt sted, men akkuratt nå er jeg bare lei meg, sint og frustrert.. og trøtt. nok babling for inatt..

Offred

Offred

 

Kjærestetur i Strømstad

Hei! Jeg og en kjekkas har akuratt blitt sammen og jeg vill holde forholdet «fresh» som mulig!  Noen som vet om et  luksus/romantisk/ spa hotell i Strømstad der det samt er party i helgene i baren? 

Alex_

Alex_

 

Oppdatering på kjønnsskifteprosessen.

Den naturlige metoden med trening og kosthold som demper østerogenproduksjon og forhøyer testosteronproduksjon, begynner å funke! 🙂 Jeg har holdt på med det i snart 2 måneder og jeg begynner å få mer maskuline muskler🏋️‍♂️ og jeg føler meg mandigere.  Den naturlige metoden funker bra og er nok for nå, men jeg planlegger å ta behandlig igjennom rikshospitalet når jeg er i midten av 40 årene og er ferdig med å få barn 🙂

Goodboy

Goodboy

 

Min første uke

Universitetet. Livet som student. Jeg har gledet meg og kom inn på studiet jeg søkte på. Startet for for noen dager siden. Spennende. Skummelt. Men også interessant. Hadde mine første forelesninger i dag. Første dag uten å kjenne noen. Alle har noen, eller har blitt kjent. Unge folk er med i fadderuka. Jeg, jeg sitter her alene. Spiser alene. Smiler og sier hei, men jeg er eldre. Hvirdan skal denne tiden bli? Jeg er spent.

Litjmusa

Litjmusa

 

Starten

Sommer Jeg er en 24 år gammel jente (eller kvinne ..) som alltid har strevd med overvekt. Dette er en synd som verden viser liten medlidenhet (slik som Frollo fortalte Quasimodo om det å være stygg). Jeg har opplevd mobbing, utestenging, baksnakking og kalt fæle ting av tilfeldige personer. Vekten min har holdt meg tilbake hele livet, og jeg ønsker å endre på dette nå. Denne sommeren har vært ekstremt varm med mye sol og lite vind her i Oslo. Hver dag med fint vær føler jeg på en trang om å spørre vennene mine om å dra et sted for å bade. Det er flere grunner til at jeg ikke lar tankene gå til handling. For det første kan jeg ikke svømme, så det er litt stress. For det andre nekter jeg å la noen se meg i badedrakt - og ihvertfall ikke i bikini! For to år siden var jeg for første gang i Syden sammen med samboeren min. Der går det helt fint å være i bikini og badedrakt, for det er liten sjanse for å møte noen som kjenner meg bortsett fra ham. Sjansen for å at folk kommer med ekle kommentarer eller tar bilder og henger meg ut på nett føles mindre der. Dette er bare en av svært mange ting som jeg ønsker å være med på, men som min egen usikkerhet og redsel stopper meg fra på grunn av fettprosenten på kroppen min.  Lavkarbo og ketose Jeg begynte å endre livsstilen min skikkelig for en uke siden, noe som jeg er utrolig stolt av. Jeg har begynt å spise kun lavkarbo-mat, og jeg måler fra tid til annen ketogen-nivået med ketostix (07.07.18: mmol/L = 1.5 | 09.07.18 = mmol/L = 4). Det første jeg tenkte da jeg begynte var at jeg skulle gå rett på en ketose-dietten (det er mye strengere enn lavkarbo), men jeg fant raskt ut at det er bedre å endre kostholdet til noe som man kan leve med resten av livet og heller prøve streng ketose når man har blitt mer vant til den typen mat. Det skal også sies at jeg ikke skal spise kun lavkarbo resten av livet, men holde meg mer til den typen mat. Jeg kan dessverre ikke gi helt slipp på karbohydratene for alltid! Flere tror at lavkarbo kun handler om å spise masse fet mat, men det er det ikke! Man kan lage utrolig mye deilig og god mat, og jeg har kun begynt å se på overflaten av alle middagene man kan lage på en slik diett. Min største frykt var å savne å spise brød, men etter jeg begynte med egg og bacon til frokost hver dag ofrer jeg ikke det en tanke! Smaker bedre og blir mett lengre. Genialt!  Vekt og mål Jeg har loggført vekten min av og på i ett år.  Fra juli 2017 til mai 2018 gikk jeg opp svært mye i vekt. Fra 93.5 kg til 102.5. Før det kan dere se at jeg hadde en gradvis vektnedgang der jeg gikk mye tur. Grunnen til at vekten min økte så mye var på grunn av en endret livssituasjon. Jeg flyttet fra hjembyen min til Oslo, noe som gjorde at angsten og depresjonen som hadde gradvis begynt å avta plutselig økte hundre ganger i styrke og gjorde at det ble svært vondt og vanskelig å være meg. Etter å ha bodd her et år har jeg funnet meg mer til rette og har ikke like stor hjemlengsel. Det er alltid skummelt å flytte til en ny og ukjent by, og spesielt når den er såpass stor. Mye skjedde på en gang, og nå er jeg bare glad for at den tiden er over!  BMI Ifølge BMI-kalkulatoren til melk.no har jeg en BMI på 32 som tilsier at jeg har en helseskadelig overvekt. Dette er IKKE greit og skal endres på. Jeg begynte med ordentlig med lavkarbo den 2. juli 2018. Den dagen veide jeg 100.3 kg, og i dag den 9. juli 2018 veide jeg meg til 98.5. Det er en utrolig følelse å se resultater av en slik diett kun etter én uke. Jeg har et mål om å nå 80 kg (BMI: 26.1 - overvektig) innen nyttår, og idealvekten min er 70 kg (BMI: 22.9 - normalvektig).    

Kalyna

Kalyna

 

Litt om meg.

Jeg heter Tommy. Jeg er 26 år og ble født jente. For noen år siden begynte jeg å skjønne at jeg ikke var helt jente. For et par måneder siden innså jeg at jeg er genderfluid men føler meg mest som gutt. Da valgte jeg og prøve å være gutt en stund for å finne ut om jeg liker det bedre, og det gjorde jeg! Så da viste det seg at jeg faktisk er transperson. Så etter å ha prøvd ut å være gutt en stund har jeg valg å bytte kjønn til gutt permanent. Jeg har valgt å bytte kjønn uten behandling foreløpig og bruker bare chestbinder og penisprotese enda og jeg trives med det 🙂

Goodboy

Goodboy

 

Jeg har en tilståelse

Slik er det for meg:   Mat = Følelser      Følelser=Mat
Når jeg spiser, så spiser jeg følelsene. Når jeg kvitter meg med maten, så kvitter jeg meg med følelsene. Tror jeg. Jeg prøver å oppnå noe: I de fleste tilfeller: regulere/dempe negative følelser, slik som: angst, stress, usikkerhet, dårlig selvtillit, sliten og lei.
I mindre tilfeller: forsterke positive følelser. I sjeldne tilfeller oppnår jeg bonusfølelsen: eufori. («Det er noe asketisk over det.») Men i de fleste tilfeller: skam, ekstrem negativ selvfølelse og selvforakt, noe som forsterker sirkelen og ritualet dermed vedvarer. Skam/negativt selvbilde = destruktivt handlingsmønster. 
Destruktivt handlingsmønster = skam/negativt selvbilde Det er et men. Mitt men, er: overspising for deretter å kvitte meg med maten, er min eneste nåværende kjente måte å ta en pause fra livet på. Jeg trenger en pause, som bare er min egen, hvor jeg kan være i min egen boble og rømme fra verden, meg selv og følelsene mine. «min måte å rømme fra meg selv og følelsene mine på.» Dette er min rus. Mitt dop. Og jeg er avhengig.

Pikajenta

Pikajenta

 

Usikkerheten

Det å være usikker er noe skikkelig DRITT! Det tror jeg de fleste kan være enig i!

Man kan være så godt forbredt som bare det, men så kommer den smygende innpå. Den lille følelsen som starta i bakerste del av hjernen.
Som sakte, men sikkert bare tvinger seg fremover. Den skaper mer og mer kaos på sin ferd. Så i det den er kommet frem, og beplanta en følelse som nesten overstyrer alt som var der fra før. Så står man der som en annen tulling og spør seg selv. "Var dette så lurt", eller "skal jeg gjøre det"?

Sier ikke at usikkerheten min er av den typen, som hele tiden overstyrer det jeg allerede hadde sett for meg. men den er en god hjelper til å sette ting i perspektiv.
Har lenge vært usikker på meg selv på grunn av hendelser opp igjennom tidene, men det har også vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Det er jeg svært takknemlig for, for jeg er fornøyd med hvordan jeg er som person i dag.
Det jeg vil frem til er at når usikkerheten faktisk tar over og styrer litt sånn som den vil. Det er da jeg kan kjenne på at dette ikke er greit!
Flere enn meg som har det slik, eller har opplevd lignende?
  Hvorfor tar usikkerheten overhånd i ulike tilfeller? Hvorfor blir man usikre på seg selv?
Det er jo selvfølgelig mange forskjellige grunner til å føle på usikkerhet, og hvordan det oppstår.
Men hvorfor er det noe inni deg som sier deg så mye imot?

Selvfølgelig blir man påvirket av forskjellige ting som for eksempel: Feiltolkninger mellom personer. Sammenstøt/møter med andre. Sosiale medier. Utvikling i samfunnet og ved seg selv Selvbilde Erfaringer Og det var det jeg gadd å ramse opp.
Men er det sånn at usikkerheten bare påvirker negativt? - Nei, ikke i følge forskere og fancy mennesker med haugevis av år med utdanning.
Som ho ene fancy dama fra Rigshospitalet i Danmark sier:
 
Så ja, man tilpasser seg. Usikkerheten gjør at du kanskje tenker deg om flere ganger ved neste anledning.
Og det er jo vel og bra det. Men hva er det som setter i gang hele prossesen med å bli usikker.
Er det, det at du selv i underbevisstheten, mener at det du skal til å gjøre ikke er etisk korrekt. Så du starter en refleksjon med deg selv uten å vite om det. Eller bare dukker den opp fra ingensteds, som om noen skulle sett på deg for så å dømt deg. Så det neste du gjør bør være riktig?

Ut fra det jeg har babla om frem til nå, så lurer jeg egentlig på:

Hva er det som gjør DERE Usikre?
Fortell gjerne om den gangen usikkerheten tok helt overhånd!

- Out

grensetulling

grensetulling

 

Aiai, hvem skal jeg velge?!?

Hmmm... begynner med et ganske slitsomt innlegg så jeg må beklage for det men, det som skjer nå er veldig komplisert. Ok! Så ja begynner enkelt, 2 gutter og lille meg. De to guttene er venner og men ikke bestevenner, og jeg vet ikke hvem jeg skal velge mellom. De e begge litt bad boys, elsker å skate. Men han ene er veldig hemmelig og spesiell, mens han andre er ganske åpen og ikke noe klein. Det høres ganske enkelt, jeg liker bedre han første men det som er greien er at jeg holder på med han andre. Ja, en 14 åring har et ganske komplisert liv. Jeg feiret bursdagen min i dag og han andre kom, da lekte vi sonn 5 min i himmelen, altså vi var 5 min alene i et rom. Ja jeg skulle gå inn med han 2, jeg ville egt ikke gjøre noe spessielt. Men han ville kline, og det gjore vi. Og da vi klinte.... følte jeg ingen ting. Det var bare helt tomt og jeg følte bare jeg ville rømme. Rømme fra mitt eget liv. Glemme alt som har skjedd og begynne på nytt. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg være ærlig mot han 2 eller fortsette å ha oppmerksomhet fra en fyr og... føle meg tom. Og hvordan skal jeg få det til?

Akasmart

Akasmart

Artikler fra forsiden

×