Gå til innhold

Blogger

Tornado

A circle of chaos surrounding me
Tornado of shattered glass
I make myself small and steady
Hoping the storm soon will pass 
Claustrophobic and bizarre 
My feet can't wander far
With tied hands, I will concave 
Every step makes another scar
That brings me closer to my grave 
So I close my eyes to be brave

My soul is light as a feather
The body heavy like stone
Instead of caving in, I take control 
So I'm letting my fears go
Then levitate through the tornado 

Convinced I'll come out of it whole
Shattered glass slice my wrists
Cutting me free from ropes
Wind is stroking my back 
Carrying me out of the tornado 

And then I watch the beautiful shattered glass
Fall down like the lightest snow

Onica

Onica

 

Blink, blink, blink

|Blink,
          |blink,
                    |blink
The screen
                  is so white
I'm scared to grant it ink

Slander the shining
                              |square 
 Letters in patterns 
                              |explodes
from
         compressed
                              |air                  Overthink
        Let the ink
   sink
in

Onica

Onica

 

Barnevernet. Er de onde?

Barnevernet. Er de onde? Jeg synes det er fascinerende med alle disse trådene og innleggene om Barnevernet. De fremstilles som en egen ond egen stat som har som mål og skille så mange barn som mulig fra foreldrene sine. Som om hele personalet består av onde hekser og trollmenn med et mål for øyet; Å stjele barn. Gjerne selge de videre til andre land for en god profitt med penger skulle man tro noen. De har en liste på hovedkontoret i hovedstaden «Stjelebarn» der de daglig finner nye ofre ved å lukke øynene og peke ut tilfeldige navn. DER! Muhahahaha! Ola og Kari Normann. Perfekt! De har barn. La oss bestemme oss for å ta barna fra dem. Først må vi gjøre research om vi kan finne noe dritt på dem. Om ikke så fabrikkerer vi bevis. Planter litt blåmerker på barna, lister oss inn i huset deres på natten og slipper løs noen kakkerlakker og klipper hull på klærne til barna. Henter inn en korrupt psykolog som vi kan betale under bordet slik at barnet fremstår som om det har blitt begått grov omsorgssvikt mot det slik at vi kan ta barnet og plassere det i et fosterhjem. Ikke at vi har så mange fosterhjem, men vi skal nok få flere med for det er jo så mye penger å tjene for fosterfamiliene. De kan nemlig få en real årslønn bare for å ha et barn boende hos seg. De barna vi sliter med å plassere enten på barnehjem eller i fosterfamilie selger vi til høyeste bud i Langvekkistan. Fra spøk til alvor. Barnevernet er ikke onde mennesker. De går ikke å skole får å utdanne seg til å bli onde mennesker med mål om å separere barn fra foreldrene sine. De velger ikke denne jobben fordi de får ros og anerkjennelse eller for at de får så himla godt betalt eller fordi de synes det er morsomt med drapstrusler eller at mennesker truer med å kidnappe eller skade barna deres.  De utdanner seg for å kunne hjelpe barna til en trygg, stabil og fin hverdag. Jobben handler også om å tilby foreldrene hjelp til å klare å håndtere foreldre rollen med kurs og veiledning slik at de kan bli de beste foreldrene for sine barn. Barnevernet er nettopp for det. Å verne barna. En fosterfamilie er heller ikke noen som tar imot barn for profitt. Med mindre man er et forsterket fosterhjem og da får en årslønn, som betyr at den ene forelderen må være tilgjengelig 24/7 fordi barnet har ekstra utfordringer og må slutte i jobb pga det, så er det ikke særlig mer enn barnetrygd og penger til mat/klær en får som går til livsopphold til barnet. De som er forsterket fosterhjem er som oftest de som ikke tar imot flere barn nettopp fordi de barna ofte har vært igjennom ekstreme traumer og sliter på ekstremt mange nivåer. De kan være en enorm påkjenning da de tester grenser på helt andre nivåer enn andre barn for å se om fosterfamilien faktisk fremdeles er der etter de har laget et sant helvete med aggresjon, slag, tyveri osv. Fordi de barna har et enorm behov for kjærlighet som de ikke fikk fra egne foreldre så vil de ha en stor frykt for å bli forlatt. Men fordi de sliter med tillit og tilknytning så ender de opp med å skyve mennesker bort fra seg ved å utagere og fordi de tror at de vil bli forlatt om de viser hvem de er. Så de tester og tester og tester for å finne ut som du faktisk er der for dem. At man får et barn gir en ikke noe eierskap over barnet. Det gir deg ikke rett til å behandle barnet som en selv måtte ønske. Du får et liv til låns. Et lite barn som er en heltidsjobb der du skal veilede barnet gjennom livet til det blir en selvstendig og trygg voksen som kan ta egne avgjørelser. Det betyr at du har en ekstremt viktig jobb. For det du gjør vil definere barnet og barnets syn på kjærlighet, vennskap, familie, utdanning, selvbilde, selvtillit, hvilke valg en tar og hvilken vei en velger å gå. Og om du gjør en god jobb så har du gjort deg fortjent til barnets kjærlighet og lojalitet og forhåpentligvis et barn som ønsker å ha deg med videre i voksenlivet. Det er ingen selvfølge. Du som forelder må jobbe for barnets respekt og kjærlighet. Et barn har rett på en trygg oppvekst med stabilitet, trygghet, gode rutiner, faste rammer og foreldre som lytter, møter følelsene deres, gir dem respekt og kjærlighet. Dette er det barnevernet er opptatt av. Materielle ting betyr lite så lenge man har tak over hodet, en seng å sove i, mat i magen og klær på kroppen. Har man det og foreldre som ser ungen sin så er det nok for et barn. Jeg forstår at det å miste et barn er tøft. Men jeg tror at i de tilfellene det skjer så kunne det ofte vært unngått eller man kan få tilbakeført barna sine. Noen foreldre blir så aggressive og defensive og ser ikke, eller nekter å se, at de kanskje begår omsorgssvikt, selv om det aldri var intensjonen. Det er mange grunner til det. Som psykiske lidelser, alkoholisme, at man sliter med temperamentet, at man ikke klarer å sette seg inn i et barns perspektiv og ikke anerkjenner barnets følelser…Det må ikke være grov vold, seksuelt misbruk eller noe forferdelig noe. Det kan være noe lite, men som er nok til at et barn ikke har det bra. Jeg tror mange foreldre vet det innerst inne, men benekter det. Og når da Barnevernet griper inn så blir det så stort og skittent at man ikke ser løsninger, kun seg selv og at barnet nå kan bli fratatt en. De går ikke krigsmodus og så er helvete i gang. En god omsorgsperson har selvinnsikt og ser alltid barnets behov først. At om en sliter med ting en VET påvirker barnet negativt så er det styrke å be om hjelp og jobbe med de problemene nettopp så du kan bli den beste forelderen til ditt barn. Barnevernet er ikke uten mangler. Det vet jeg. De gjør feil da de bare er mennesker. Og som i alle instanser så er det mennesker som aldri burde jobbet med det de gjør. For det er utrolig viktig at en er sympatisk, viser empati og ser prosessen like mye gjennom foreldrenes øyne som barnets. For om vi går inn oss selv så er den største frykten til alle foreldre å miste barnet sitt. Det er så viktig i de sakene der det ikke er snakk om grovere omsorgssvikt der man vet at med noen grep så kan barna tilbakeføres, at man møter foreldrene med respekt og forståelse. At man åpner opp for en dialog og ikke overkjører dem. Jeg skjønner at mange kan bli skremt av alt de leser på nettet om foreldre som fikk barna revet ut av hendene deres ved fødsel eller at politiet kom hjem til dem og bare «tok» barna. Men vit at det ikke er normalen med mindre det er akutt fare for barnas liv. Og vit at det er mye mer som ligger bak enn det en forelder sier da Barnevernet har taushetsplikt og ikke vil komme med noen uttalelser i slike saker. Vit at det er mange gode og positive historier om Barnevernet. De kommer bare ikke frem da det ikke er interessant nok eller sjokkerende nok for nyhetene som vil selge mest mulig aviser. Vi hører sjeldent om sakene der det går bra fordi det er ingen som skriker høyt om det. Husk at de fleste av de foreldrene som mister omsorgen for barna sine faktisk ikke er i stand til å ta seg av barna sine. Mange av de finner dere på diverse forumer og Facebook sider og når dere ser hva slags ting de legger ut så skjønner man jo at ikke verner om barnets beste. De legger ut masse privat informasjon og bilder og videoer av barn som ikke har noe de skulle sagt. De drapstruer og snakker om hvordan de hadde likt å kidnappe barna til ansatte i Barnevernet. Man skjønner jo at dette er mennesker som aldri burde fått barn. Ingen av oss er feilfrie. Ja, vi har sikkert kjeftet, gjort noe som er helt pedagogisk feil, kledd ungen feil for årstiden en gang, dunket babyen sitt hode i en vegg eller et bord vet et uhell osv osv. Det er ikke omsorgssvikt. Det er menneskelig. Du vet innerst inne om du er en god omsorgsperson. Det er som oftest bare å observere barnet. Er barnet trygt, glad, harmonisk og velfungerende så har du gjort noe riktig. Lytter du til barnet? Anerkjenner du følelsene til barnet. Unngår du å dra barnet inn i voksenproblemer? Lar du barnet prøve og feile uten å dømme eller får barnet til å føle seg mindreverdig pga det? Oppmuntrer du og støtte barnet? Det er alle disse tingene som betyr noe. Og om du vet at det er noe du sliter med, selv om det kanskje ikke går direkte utover barnet ditt, men som allikevel kan påvirke barnet ditt så søk hjelp. Barn plukker opp sinns stemninger uansett hvor mye du prøver å skjule det. De får med seg så mye mer enn du tror. For en lykkelig mamma og pappa blir enda bedre foreldre. Det stråler ut av dere noe som barnet vil bli påvirket av på en positiv måte. Å få hjelp utenfra om en vet at noe ikke er som det skal viser at du har selvinnsikt og er ressurssterk. Det er en styrke. Bear Mama

BearMama

BearMama

 

Lykke er fantastisk

Du vet de dagene du sitter og plutselig blir veldig dyp? Tenker på meningen med livet og det å gripe øyeblikk….leve i nuet? Jeg hadde ikke et sånt øyeblikk. Jeg er dausjuk med influensa/bronkitt og satt sammenkrøpet i sofaen med en whiskeystemme og hostet som en innrøykt 90 åring. Så hva gjør man? Netflix! Så jeg blar i evigheter og kommer over After Life med Ricky Gervais. Svart humor om en mann som ikke ser noe mening med livet lenger etter at hans livs kjærlighet og kone dør av kreft. En morsom og livsglad mann som plutselig bli bitter, sint og ikke bryr seg om andres følelser lenger. Han sier det han føler for, uten å tenke på hvordan andre måtte føle etterpå. Han er suicidal, men egentlig ikke. Mer tanken om at han sårer mange mennesker og det ikke er noe vei tilbake fra det så kan han bare drepe seg selv. Og han gjør det nesten flere ganger. Mer tenker på det mens han ser på piller eller ser på et barberblad. Ankeret er hunden som han ga til konen sin og som han ikke kan forlate. På reisen sin gjennom å prøve å bli lykkelig igjen møter han masse mennesker som påvirker han og som endrer han uten at han helt selv er klar over det. Spesielt en eldre dame som han møter ved graven til kona som er der for sin avdøde mann. Replikkene hennes snakket rett til hjerte mitt. «Vi er ikke her bare for vår egen skyld. Det eneste vi har er hverandre. Vi må hjelpe hverandre videre til vi dør. Så er vi ferdige. Det er ikke noe poeng å synes synd på oss selv og gjøre alle andre ulykkelige.» Han innser at det hun sier er så riktig. At selv om han har det vondt så handler det ikke bare om han. At hans tid her på denne jordkloden kan brukes til å gjøre sin lille del av verden et litt bedre sted. Lykke er fantastisk. Den er så fantastisk at det ikke spiller noen rolle om den er din eller ikke. Gode mennesker gjør gode ting for andre mennesker. Når vi dør så er det bare minnene vi sitter igjen med. Det er egentlig alt vi er. Minner. Og skulle man kunne gå tilbake i tid å endre noe så kunne jeg ha mistet noe som den dårlige tingen jeg der og da angret på førte til. Som mannen min. Og sønnen min. Man burde ikke angre på noe. Heller ta de erfaringene man går igjennom som et redskap videre i livet. Jeg vet hva smerte er. Jeg vet hvordan det er å ha det vondt og hvordan det er å stenge verden ute. Å ikke åpne opp hjertet sitt fordi en har blitt såret. Men den smerten førte meg dit jeg er i dag. Å kunne hjelpe andre mennesker, om så bare for å kunne gi dem en skulder å gråte på eller veilede dem når verden rundt dem er i totalt kaos. Veien dit kan være ganske humpete og tøff. Men om man velger lykke fremfor smerte så er det utrolig hva vi kan overkomme av utfordringer. Jeg er lykkelig. Og alt jeg ønsker for mennesker rundt meg å kunne gå igjennom livet med samme følelse av et godt selvbilde og et smil om munnen og kjenne på den gode følelsen av å være lykkelig med det en har. Penger og materielle ting betyr ikke en dritt om en ikke har noen å dele det med. Noen som er der for deg uansett hvor høyt og hardt du faller. Og ja, det er en risiko å åpne hjertet ditt. Men heller et åpent og knust hjerte enn et hjerte av stein, isolert og ensom. Jeg har prøvd begge deler. Og jeg ville valgt et knust hjerte hver gang. I det minste kan det limes sammen igjen bit for bit. Jeg velger lykke. Det er min mening med livet. Å velge lykke så jeg kanskje kan bidra med noe godt i mitt lille hjørne av verden.   Bear Mama  

BearMama

BearMama

 

Å legge om livsstilen...trening og sånt

Å legge om livsstilen Jeg kan ikke la være å legge merke til alle disse trådene om slanking, rare dietter og andre spørsmål relatert til trening, kosthold og veien til den perfekte kroppen. La meg innlede med fakta nr 1. Kaloriunderskudd er det eneste avgjørende for vektnedgang og for å kutte fettprosent. Trening gjør deg i bedre form og det gjør deg sterkere. Man kan forme kroppen ved å bygge muskler som å få større armer, mer markere armer og bein. Men har du et fettlag over så vil ikke musklene ser så markert ut. Magerutene kommer ikke frem om det ligger et fettlag over. Hvor vi mister fett først er genetisk betinget. Du kan altså ikke sammenligne deg selv med venninner eller andre mennesker. Din kropp er unik og det beste du gjør er å ta utgangspunkt i nettopp det. Hvordan din kropp er bygget opp og hva som vil kle din kropp. Jeg vil aldri kunne se ut som JLo selv om jeg synes hun har en grisefin kropp. Jeg har rett og slett ikke bygningen til det. Jeg er en X. Brede skuldre, smal midje og smale hofter. Jeg er slank med lav fettprosent og så liker jeg å jogge. Altså ingen god kombinasjon til å se ut som JLo, uansett hvor hardt jeg prøver. Og det er helt ok. For vi er alle flott på vår egen måte. Da jeg var yngre var jeg aktiv. Så gikk jeg inn i en mindre aktiv fase med røyk og alkohol. Typisk ung, leve livet, feste med venner og ikke bry meg så mye om helsen. Inntil jeg en dag innså at jeg var blitt tynnfeit, hadde kondis som en 90 åring og ting begynte å gå sørover som det pleier å gjøre når en er nærmere 30 enn 20. Så jeg bestemte meg for å kutte ned på røyken, legge om kostholdet og starte å bevege meg mer. Jeg var av alle ting, en antijogger. Bare tanken ga meg grøssninger. Men jeg var glad i å gå turer. Så jeg gikk. Formen steg sakte, men sikkert og etter hvert var ikke gåing godt nok lenger da jeg ikke ble sliten. Jeg begynte å powerwalke som naturlig utviklet seg til små joggeintervaller innimellom bare for å kjenne at kroppen faktisk jobbet. Det var da jeg la min elsk på jogging. Den følelsen av å bare forsvinne inn i min egen boble med høy musikk. Å ikke trenge å tenke eller bekymre meg mens verden suste forbi meg. Jeg bestemte meg der og da for å slutte å røyke fordi det ødela joggeformen. Det ble så feil å jogge for å så ta meg en røyk etterpå. Så joggingen ble kuren min mot røyking. Når jeg fikk sterkt sug eller var irritabel så jogget jeg. Joggingen ble medisin for psyken og formen ble bare bedre og bedre, raskere enn jeg trodde, da jeg kuttet røyken. Jeg som aldri hadde jogget mer enn å måtte småløpe for å rekke en buss eller noe hadde blitt løpefrelst. Og med det så ble det også lettere å spise riktig. Jeg trengte mat som fikk meg til å bli sterkere og som hjalp løpeformen min. Kroppen min endret seg raskt når jeg først begynte å jogge jevnt og spiste god og sunn mat. Ikke bare merket det jeg på selve kroppen, men huden, håret og energi nivået ble så latterlig mye bedre. Jeg sov dypere på nettene, jeg hadde mer energi på morgenen og gjennom dagene. Jeg har alltid vært slank, men fettprosenten min ble lavere og jeg trivdes bedre i min egen kropp når jeg følte at den var atletisk og i form. For et par år siden ble jeg vegetarianer. Det var ikke fordi jeg bevisst valgte det, men fordi jeg av en eller annen merkelig grunn ikke taklet kjøtt lenger. Jeg tror det ble utløst av svangerskapet da jeg ble høysensitiv mot kyllinglukt. Hver gang mannen lagde seg kylling så brakk jeg meg og måtte nærmest flykte ut av leiligheten. Han måtte slutte å spise kylling. Etter hvert så ble jeg sensitiv for kjøtt også og til slutt så ble jeg dårlig bare av tanken og gikk helt over til vegetarkost. I dag takler jeg heldigvis lukten av kylling og annet kjøtt igjen, men jeg får meg ikke til å spise det. Når vi snakker om det. Nei, man blir ikke sterkere, slankere eller noe mer magisk av å spise vegetar. Jeg har helt lik vekt, fettprosent og energinivå som da jeg var kjøtteter. Bare for å drepe den myten med en gang. Uansett så bør en ikke trene for å få den «perfekte» kroppen. Tren fordi du vil bli i bedre form og vil bli sterkere. Tren fordi du vil ha mer overskudd og energi og for å ta vare på kroppen og helsen din. Og finn en treningsform du faktisk liker så ikke trening blir noe kjedelig og slitsomt. Om det så er å gå turer, trene styrke, løpe, klatre, drive med kampsport eller hva nå du skulle føle for å gjøre, så gjør det for din egen del og fordi du synes det er gøy. Kombinert med et variert kosthold i normale mengder så vil kroppen endre seg uansett. Den vil bli i bedre form, den vil bli sterkere og du vil få resultater. Elsk kroppen din som den er. Du har bare denne ene kroppen og dette ene livet. Nyt at kroppen fungerer og at du har muligheten til å bygge den opp og gjøre den sterkere slik at du kan få et langt liv med god helse. En kropp som skal bære deg gjennom livet. Ikke bare nå, men ikke minst når du blir gammel og grå. Bear Mama  

BearMama

BearMama

 

En perfekt verden

En perfekt verden Jeg så på noen bilder fra meg selv da jeg var 18 her om dagen og det slo meg at jeg var en flott, slank og fin ung jente. Jeg var ikke for tynn, ikke for tykk, men så bare frisk og sterk ut. Huden var fast, ingen linjer, kviser eller skavanker. Men jeg husker hva slags tanker jeg hadde om meg selv på den tiden. Jeg fant alltid noe om var feil eller drømte om en modellkropp jeg hadde sett på Tv eller i en reklame. Uansett hvor bra jeg så ut så var det liksom aldri helt bra allikevel. Da jeg vokste opp(herre, oldis innledning) så var det ikke noe som het SoMe, Facebook eller Instagram. Vi hadde mobiler da jeg var 18, men det var ikke noe vi brukte særlig mye og det ble kun brukt til en og annen tekstmelding eller å ringe. Vi leste papiravis og papirmagasiner. Allikevel var det alltid et press om utseende og kropp. Hva er det som gjør at vi kvinner føler oss så presset til å til enhver tid skal leve opp til andres forventninger? For jeg innser at jeg aldri brydde meg særlig mye om utseende for å kapre en mann. Det var andre jenter jeg beundret og ville se ut som og om jeg sto ved siden av en vakker jente så ville jeg være minst like vakker som henne når vi sto ved siden av hverandre. Det var jentene og kvinnene jeg ville imponere. Guttene brydde seg sjelden. I alle fall de jeg var sammen med. De synes jeg var vakker på morgenen med trøtt tryne, håret i knute og med morgenånde. I dag er jo det et helt annet press enn det jeg hadde, selv om det presset føltes stort nok ut. Nå er alt så himla tilgjengelig og så har vi jo filter, photoshop og det som er for å fikse litt her og der sånn at vi kan fremstille oss som perfekte til en verden full av ukjente mennesker. Oppmerksomhetsbehovet for å få bekreftelse fra gud og enhver om at vi er bra nok, er vellykket nok, er lykkelige nok…en falsk boble av en realitet som som oftest er så langt i fra sannheten at mennesker blir deprimerte over hva de faktisk har. Både de som fremstår som «perfekte» og de som får et innblikk i den «perfekte» verden folk prøver å fronte. Jeg slettet Instragram kontoen min. Jeg ble så jævlig lei av å glane på masse ukjente mennesker og deres «Instamoments» som ærlig talt ikke var interessant i det hele tatt. «Se her står jeg foran en stein, her spiser jeg en is, her kysser jeg partneren min, her er bikkja mi, er trener jeg, her står jeg i en yoga stilling som mest sannsynlig ville drept en normal kropp» Man blir jo nesten avhengig av å sitte å scrolle på SoMe og jeg kjente at det ikke var noe jeg ville kaste bort mer tid på. Ikke minst at jeg selv la på meg selv et press om å legge ut bilder av dagen min her og der. Og jeg merket at jeg tok bilder av ALT! Jeg fikk en trang til å dokumentere alt i bilder, legge ut, ha litt filter, hashtagge og plutselig så følte jeg at livet mitt på mange måter ble en utstilling der enhver kunne snuse inn i privatlivet mitt. Fremmede mennesker som jeg ikke aner hvem er. Jeg fikk litt sånn «titter» følelse. At vi alle har blitt stalkere som til enhver tid vil vite hva vi gjør, spiser, drikker…Oppmerksomhetsbehovet og denne avhengigheten av å få bekreftelse om at vi ser bra ut, lever bra er så fordømt lykkelig begynner å ta over det virkelige livet. For ingen er så fordømt lykkelig hele tiden. Så jeg slettet kontoen. Det første jeg merket var at det var ganske digg å ikke føle at jeg måtte bildedokumentere absolutt alt lenger. Jeg begynte plutselig å se ting gjennom egne øyne istedenfor gjennom en linse eller et mobilkamera. Jeg føler at jeg klarte å nyte øyeblikkene mer og mobilen ble liggende i lommen fremfor på selfiestick eller som en mur mellom meg og verden. Jeg er lykkelig. Jeg har et fint liv, gode venner, en flott mann og en herlig sønn. Det er nok for meg at jeg vet det. Jeg er ikke ensom eller ulykkelig fordi jeg ikke utlyser det til verden der verden kan bekrefte for meg at «Ja, du er lykkelig og har det bra» Jeg har Facebook enda, men den brukes kun til diverse grupper. Jeg legger så å si aldri ut noe personlig der utenom et endret profilbilde i ny og ne. I starten tenkte jeg at folk kanskje ville tenke at jeg er ensom eller sær siden jeg ikke har 2000 «venner» og viser dem alle hvor himla sosial og fint jeg har det. For om man ikke har Facebook eller en haug med «venner»  så må det jo være noe galt med deg? Men jeg innså at jeg ikke bryr meg om hva andre måtte tenke, for om noen dømmer meg ut ifra sosiale medier så viser det jo at de ikke kjenner meg i det hele tatt. En av de beste avgjørelsene jeg har gjort er faktisk å slette eller bli mindre aktiv på sosiale medier. Det gjorde meg faktisk lykkeligere enn det jeg fremsto som da jeg var mer aktiv. Jeg kan absolutt anbefale det om en ønsker å fokusere mer på ekte lykke. Å slippe å telle «likes» og om du fikk nok hjerter på siste innlegget ditt. For meg var det i alle fall en befrielse. Å gå litt tilbake til å la privatlivet og øyeblikkene du deler med de du er glad i nettopp det, privat. Privat og kun for deg og de menneskene som faktisk er i livet ditt. Bear Mama

BearMama

BearMama

 

Du som mistenker eller har barn med autsime/spesielle behov

Du som mistenker eller har barn med autsime/spesielle behov Jeg vil bare skrive et innlegg om veien til diagnosen og hva rettigheter dere og barnet deres har. Jeg har forstått at mange mødre ikke aner hva de faktisk kan kreve og har rett på. Det gjelder faktisk de med barn med spesielle behov generelt da jeg har pratet med en del gjennom årene som ikke hadde noe av det jeg har fått igjennom. Det er for lite informasjon om hva man faktisk kan få så da tenkte jeg at jeg like greit kunne skrive om det. Du mistenker diagnose. Du snakker med barnehagen om bekymringene dine om at du mistenker barneautisme. Barnehagen vil enten si at de er enige eller at de vil observere om de ser grunn til bekymring. Når barnehagen kan bekrefte at de mener det samme så søker dere sakkyndig vurdering av PPT. Dere kan selvsagt søke om dette på egenhånd, men det er alltid positivt å samarbeide tett med barnehagen. PPT sender en som observerer barnet i barnehagen. Om de konkluderer med at de ser grunn til bekymring kalles dere som foreldre inn til møte i første omgang. Der prater dere om hvordan dere opplever barnet, utfordringene og hverdagen til barnet. Ved neste møte vil de møte barnet og teste ut litt forskjellige ting gjennom lek for å se hva slags nivå barnet er på. Når det er gjort så vil de etter det kunne tilby spesialpedagog som skal jobbe med de tingene som står i rapporten. Hovedsakelig språk og sosialt samspill. Når barnet har blitt jobbet litt med i barnehagen så vil dere sammen med spesialpedagogen se om det fremdeles er mistanke om autisme eller andre utfordringer. Om mistanken om autisme står sterkt så søkes det inn til Habiliteringssenter der det gjøres grundige tester gjennom lek med spesialpedagoger innen autismespekteret samt psykolog og lege. Det tar ca en uke. Barneautsime diagnose Om man får diagnose barneautisme så vil dere få tilbud om å snakke med en sosionom som kan hjelpe dere med å søke om grunn og hjelpestønad. Grunnstønad er ved slitasje av f.eks klær og sengetøy. Den er vanskelig å få igjennom, men om dere kan vise til ekstra store utgifter med klær som f.eks at barnet tygger på klærne eller raskere sliter dem ut fordi de er mer uforsiktig enn andre barn(som barn med autisme ofte er mht at det kan være mer klossete og gå lang vegger og skrape opp klær, ikke tenker over vanndammer og dritt etc) og sender med kvitteringer for minst 3 mnd tilbake i tid så kan man få det innvilget. De fleste barn med barneautisme får hjelpestønad 2. Det mange ikke vet er at om barnet er forsikret så slår hjelpestønad 2 eller mer ut på forsikringen og dere får et større beløp utbetalt. Hjelpemiddelsentralen. Mange barn med autisme trenger vogn lenger enn andre barn. Her kan dere få gratis vogn som er tilpasset større barn. Dere kan få spesiallagde sprinkelsenger som er beregnet for større barn så dere ikke trenge å bekymre deg for at barnet skal vandre på natten mens dere sover og skader seg selv. Dere kan få elsykkel med vogn da det er mange barn med autisme som ikke takler offentlig trasnport pga støy og store folkemengder. Sykkel er da fint for større avstander der vogn kan bli tungvint. Dere kan som sagt få mye utstyr som kan gjøre hverdagen litt lettere. Bilseter også. Ledsagerbevis. Dette gjør at du som ledsager kommer gratis med på ting og at dere slipper køer, noe som kan trigge meltdowns hos barn med autisme. Stor fordel på museer og i fornøyelsesparker. Som ledsager betaler dere honnør og noen steder gratis på offentlig transport. I søknaden fokuserer dere på at barnet skal ha like muligheter som funksjonsfriske barn til nye opplevelser. At ledsagerbeviset vil hjelpe å forhindre at barnet bli ekskludert og isolert å gir mulighet for å gjøre ting som kan være vanskelig om de ikke kan komme forbi køer eller de gangene dere ikke har mulighet til å bli mer enn 5 minutter fordi det ble for mye for barnet. Støttekontakt/avlastning I tillegg til økonomisk støtte, kan man få støttekontakt og avlastning. Støttekontakt er for at barnet skal få hjelp til å mestre hverdagen. Avlastning er for at familier med stor belastning skal kunne "hente seg inn" og ta seg av familiens øvrige barn.   Det er også viktig å ikke glemme funksjonsfriske søsken oppi dette.   I en travel hverdag kan søsken lett komme i skyggen av barnet med autisme/Asperger (som ofte er mer krevende).    1.     Gi søsken jevnlige anledninger til å prate åpent og ærlig om hvordan de og resten av familien har det, uten at de selv må ta initiativ til samtalen. 2.     Gi søsken forståelig informasjon om diagnosen. Det er ikke nok med én samtale og ferdig med det. Søsken trenger mer informasjon etter hvert som de utvikler seg og nye situasjoner dukker opp. 3.     Gi søsken oppmerksomhet og ros for hvem de er og hva de får til. Både små og store milepæler er noe å feire. 4.     Gi søsken regelmessig tid alene med mamma og/eller pappa. Gi søsken din fulle oppmerksomhet – ikke vær fristet til å sjekke hvordan barnet med autisme/Asperger har det. 5.     Hjelp søsken til å utvikle gode strategier for lek og samspill med broren/søsteren som har autisme. 6.     La søsken få bestemme. De bør velge selv hvor involverte de er med broren/søsteren som har autisme og hvor mye ansvar de får. 7.     Hjelp søsken til å føle seg trygge. Søsken kan selvfølgelig bli redde når broren/søsteren er utagerende. De kan være redde for seg selv og andre men også for sine yndlingsleker og personlige eiendeler. 8.     Vis søsken at det blir stilt krav til broren/søsteren. Alle kan hjelpe til hjemme på hver sin måte. 9.     Gi søsken anledning til å bearbeide følelsene. Noen søsken trenger veiledning fra foreldrene eller andre tålmodige og forståelsesfulle voksne. Man kan spørre rådgiveren eller helsesøsteren på skolen. Man kan også snakke med fastlegen om henvisning til en psykolog. Tips: Se faktaboksen «Faresignaler for søsken.» 10.  Gi søsken anledning til å oppleve et «normalt» liv. De må få slippe at brorens/søsterens behov alltid står i sentrum. Søk gjerne avlastning og/eller støttekontakt for å skape tid til aktiviteter på søskens premisser. 11.  Gi søsken anledning til å bli kjent med andre i lignende situasjon. Bli kjent med andre familier gjennom Autismeforeningens foreldregrupper og familieaktiviteter. Det finnes også en lukket facebookgruppe som er rettet mot søsken til personer på autismespekteret. 12.  Hjelp søsken å finne ut hva de kan si til andre. Mange søsken er redd for å få spørsmål eller negative kommentarer fra medelever og andre. Det hjelper å være forberedt. Kilde:https://autismeforeningen.no/akershus/hva-trenger-sosken/   Håper dette kan være til opplysning og hjelp for noen av dere   Bear Mama

BearMama

BearMama

 

Å være autisme mamma

Å være autisme mamma. Jeg har alltid vært åpen for at barnet mitt kan ha en diagnose. Vet ikke hvorfor, men jeg er den som alltid forbereder meg på det verste og håper på det beste. At OM noe skulle være annerledes med ungen min så kan jeg ikke drukne i bekymringer, men tenke tiltak og løsninger. Det er bare sånn jeg er som person. Sikkert mye pga bakgrunnen min. Ingenting skjer om man ikke tar tak i problemene og finner en løsning. For det finnes alltid en løsning. Lukke en dør, åpnes en annen. Alltid. Så da jeg merket at sønnen min var treg motorisk så begynte de røde flaggene å svaie. Joda, jeg vet at barn utvikler seg i forskjellig tempo, men det var mer enn det. Hvordan han ikke kunne sitte oppreist alene lenge etter normalen, hvordan han brukte lang til på å krabbe og at han hadde veldig spissede interesseområder som å snurre på hjul(snu biler opp ned og snurre med dekkene), ta på alle typer gulvteksturer, veldig opptatt av lys, viste lite interesse for andre barn etc. Vi var ofte i åpne barnehager før barnehagestart og der merket jeg veldig godt at han hang etter barn som var flere måneder ynge enn han. Han viste ingen tegn til å ville være sammen med de andre barna. Men han observerte. Observerte alt. Han hadde god blikkontakt, men han spacet ofte ut om han drev med noe som opptok han. Da responderte han ikke i det hele tatt. Fordelen med at han observerte var at han så at yngre barn krabbet. På den tiden ålte han seg som en kakarkter ut av The Grudge. Han kom seg jo rundt og han ålte forbløffende fort, men han innså at krabbing var enda mer effektivt. Da han først knakk koden galopperte han som en hest. Jeg måtte løpe for å ta han igjen. Han kunne stå og støtte seg da han passerte 12 mnd, men han viste ingen tegn til å klare å gå. Kun stå helt i ro inntil en stol eller lignende. Styrken var der. Balansen var som en full sjømann. Så da han startet i barnehagen var jeg raskt ute med å lufte at jeg trodde han hadde barneautisme. Etter noen måneder bekreftet barnehagen at det trodde det samme. PPT ble raskt involvert og han fikk tildelt spesialpedagog og fysioterapeut. Han begynte å gå da han var 19 mnd. Akkurat innenfor at det var veldig sent, men ikke noe fysiske problemer. Han var nonverbal. Ikke et eneste ord. Av og til mamma. Men han forsto hva som ble sagt til han og han elsket musikkvideoer med sang og dans og bablet masse. Likte bøker med lyder, kulebaner, interaktive leker med lys og lyd, sand, vann og leke gjemsel og peek a boo type leker. Interessen for andre barn uteble, men han likte å være omringet av andre barn tross i at han ikke lekte noe særlig med dem utenom løpe og herjeleker. Da han var 2 år var spesialpedagog og barnehagen enda mer overbevist om barneautisme og vi ble henvist til Habu for diagnose. Det ble gjort mye tester og innen han var 3 år var diagnosen satt. Det er en ting å mistenke at barnet ditt har barneautisme, det er en annen ting å få det svart på hvitt. Jeg husker jeg følte en stor sorg. Jeg kunne kjenne tårene presse på. Jeg skjønte ikke helt hvorfor for jeg hadde jo egentlig visst det siden han var 8 mnd. Men igjen, det er noe annet å få et bekreftet. Da er det plutselig en realitet. Barnet mitt har barneautisme. Tusen spørsmål og bekymringer kommer kjører igjennom hodet ditt som en rasende godstog som peiser på. Vil han noen gang prate? Vil han få venner? Kan han begynne på vanlig skole?(Fuck 97 reformen) Vil han bli selvstendig? Vil han få jobb? Kjærste? Barn? Sjokk og sorg. Bekymringer. Så sinne. Så jævla urettferdig! Hvorfor skal han få ekstra utfordringer? Hvorfor skal livet han måtte bli hardere enn andres barn? Drittdiagnose. Så aksept. Ok, han har autisme. Så hva gjør jeg nå? Tenk løsning. Og Carpe Diem. En dag av gangen. Det er så enormt stort spekter innen autisme. Noen er så alvorlig at de må bo på barneboliger fordi de ikke fungere i et vanlig hjem. Andre merker en det ikke engang på om man ikke ser litt nærmere på detaljer rundt hvordan de er og blir kjent med dem. Noen vet ikke at det har det selv engang. Joda, det er noen fellestrekk som dette med sosialt samspill osv. Men igjen avhenger det av personlighet. Noen er mer utadvendt, åpen og uredd. Har man en autisme diagnose så vil ikke den overstyre den grunnleggende personligheten. Personligheten og hva spekter en har av diagnosen vil vise hvordan personen utvikler seg. Så har man møtt en person med autisme, så har man møtt en person med autisme. Min sønn er utadvendt, sosial, har masse humor, sta, viljesterk, modig, tøff, sårbar, glad i kos og klem og har en inkluderende personlighet. Han er barnet i barnehagen som alltid er i godt humør, smiler og ler. De andre barna tiltrekkes av han. Vi har vært åpen om diagnosen til både personalet, foreldre og barna. De vet at han er litt annerledes, men det betyr ikke noe. De aksepterer han fordi vi har revet ned alle fordommer og vært åpen om utfordringene som barneautisme kan medføre og dermed ufarliggjort det ovenfor barna. For han har, som alle andre mennesker, dårlige dager. Dager der han bli frustrert, sliten og lei seg. Og når man ikke kan si alt man føler så slår det ut med at man gjerne kan dytte litt, hyle og vri seg. Vi er der selvsagt og passer på og forebygger. Og han dytter ikke noe hardt og han slår ikke andre barn. Vi har jobbet iherdig med at han skal klare regulere følelsene sine ved å fjerne han fra situasjonen og bare la han roe seg selv ned. Og det funker. Men OM han skulle dytte til et annet barn så er det helt fantastisk å se at de ikke blir lei seg eller opprørt fordi det VET at han har spesielle behov. Så de trekker seg bare unna og vet at han roer seg når han får litt tid for seg selv og etterpå så koser de og leker med han. For de vet at det ikke er noe vondt i han. Barn er noen fantastiske vesener. Så lenge de har foreldre, voksne og andre barn som veileder dem og er åpne med dem om ting så er de så ekstremt raske med å akseptere og vise kjærlighet, omtanke og medmenneskelighet. Barn har ikke fordommer om de opplyses og er omringet av et miljø som viser dem hva det å vise nestekjærlighet. I dag snakker sønnen min. Han snakker ikke om dagen sin, men han kan fortelle hva han vil, om han trenger hjelp og små ting som gjør kommunikasjonen så mye lettere. Vi har jobbet steinhardt med han hjemme for å utvikle språket og det har vært fantastisk å se han utvikle seg fra dag til dag. Han leker med de andre barna(ikke rollespill etc), han kan sitte med dem i fellesskap og han har flere barn som er der for han og hjelper han om han trenger hjelp til noe. Det er så utrolig fint å høre at jeg som mamma har jobbet med han som en profesjonell. Og da han startet i ny barnehage fikk jeg høre av personalet at de knapt hadde hatt noen utfordringer med han mht autismediagnosen fordi han helt klart hadde blitt jobbet med så mye av meg. Jeg fikk kanskje en sorg reaksjon da jeg først fikk diagnosen, men så tok jeg det som en utfordring vi skulle klare sammen. For det aller viktigste er min sønns lykke. At han skal være trygg, glad og glede seg til å gå til barnehagen hver dag. Og det gjør han. Han elsker barnehagen. Han smiler og ler ved levering og like mye ved henting. Men det definitiv mye jobb. Man lærer mye om oppdragelse som at om å prate opp og ned om ting med barna går rett ut av vinduet; det beste er å være kort, konsist og konsekvent. Man innser at man ikke bruker negativ ladete ord som «nei». Å ignorere dårlig atferd og kun fokusere på positiv forsterkning og å veilede. Man kan ikke stresse eller kjefte. Men heller ikke dulle og være ettergivende. Bestemt, streng, kjærlig. For når man har et barn med autisme så vil helvete bryte løs om du ikke overholder de overnevnte. Kjefter du på et barn med autisme så ber du om en meltdown som vil stikke langt inni sjelen din. En gråt og et desperat hyl som ikke kan stagges. En frustrasjon som tar over kropp og sinn. Det er enormt viktig at barnet møtes med respekt, forståelse, en rolig stemme og en som er bestemt og holder hodet kaldt. For om barnet ikke lærer å regulere følelsene sine fra ung alder så har en et seriøst problem når barnet blir større….og sterkere. Skulle jeg ønske at han ikke hadde autisme? Selvsagt! Alt som kan gi han mindre utfordringer her i livet. Men samtidig har det vært en åpenbaring på mange måter å entre inn i hans verden. En verden der han ser så mye vi andre ikke ser eller legger merke til. Og jeg ser at han på kort tid i den nye barnehagen har åpnet en annen verden for både personalet og barna der. De gjør nye ting og leker andre leker og de ser nye fascinerende ting gjennom hans øyne. Jeg er heldig. For jeg har en sønn med barneautisme som snakker og språket utvikler seg mer og mer. Han fungerer som normalt i barnehagen og utenom små hensyn så er han ikke noe særlig mer jobb enn andre barn på hans alder. Han tåler nye påkjenninger og takler å bli utfordret da vi har jobbet med det hele veien. Han har vært med på turer, overnattet andre steder, besøkt nye hjem og plasser og han takler det uten særlige problemer. Jeg vet at mange barn med autisme er mye mer var for endringer og noen ikke takler å gå nye steder eller klarer for mye støy. Spekteret har selvsagt mye å si, men også hvordan man jobber med barnet. Det er dessverre mange foreldre der ute som ikke vil innse at barnet er annerledes og ikke ber om hjelp og krever ressursene de har krav på. Barnet lider og på sikt så vil mange av de falle ut av skole og blant venner. Det er utrolig trist når man vet at barnet kan få tidlig diagnose og få oppfølging og veiledning. Uansett om det er autisme, ADHD eller andre utfordringer. Jeg håper å være med til å bidra å fjerne dette stigmaet mot autisme. Å ha autisme er mer enn å ha visse fellestrekk. Det er mennesker akkurat som meg og deg, men som oppfatter verden litt annerledes. Med rett oppfølging og veiledning så vil mange av dem kunne klare seg utmerket i en allerede hard verden. Spesielt om vi andre er litt mer åpen og mindre dømmende. Om vi alle er mer inkluderende og ikke får mennesker til å føle seg annerledes eller utenfor. Bear Mama    

BearMama

BearMama

 

Hei til deg :)

Hei og velkommen til min lille blogg. Så som noen av dere vet er jeg Bear Mama og jeg sier det meste uten filter. Så hvem er jeg? Utenom hun som sier det hun tenker når hun tenker det? Som mange har mistenkt så har sønnen min barneautisme. Jeg har ikke vært ærlig om det tidligere for jeg har ikke følt for å dele det, men jeg ser at det er mange mødre her inne som har eller mistenker at barna har barneautisme og har mye spørsmål og bekymringer om det. Jeg skal skrive mer om det i senere innlegg. Jeg kommer fra en tøff bakgrunn med en mor som var ekstremt psykisk ustabil med paranoid schizofreni og manisk depressiv. Jeg har vært under barnevernet siden jeg var 2 år, men tross mange bekymringer, omsorgsovertakelser flere ganger og et barn som ga alle tydelige signaler om at hun ikke hadde det bra, ble jeg tilbakeført til min mor gang på gang. Jeg lærte tidlig at verden er jævlig tøff og det er ingen andre enn en selv som vil stå opp for deg eller kjempe kampene dine for deg. Jeg har alltid vært aktiv og har trent både kampsport, jogging, drevet med klatring og dykking og vært glad i generell hverdagsaktvitet. Jeg trener ikke så mye nå lenger, men fokuserer mye på gjøre aktiviteter og med en 4 åring så blir det mye turer ut i frisk luft med treningen det å ha et barn innebærer(dere mødre og fedre vet hva jeg snakker om) Jeg er ellers glad i å ta bilder, game, sitte på KG(haha) og er en positiv person av natur. Takk for at dere leste og håper å se dere igjen 😊    

BearMama

BearMama

Komme seg litt ut

Sola skinner ☀️  Blir ut med hunden og teste ny hundepark idag. Det blir moro! Beste jeg vet er og glede hunden. Da blir jeg også glad! Legge til side alt som kjennes vondt og vanskelig og bare ha det fint littegrann. Hunden er morratrøtt og vil ikke komme og kose enda! Haha  Prøvde og lokke ham bort til meg. Glem det! Ikke intressert når han er såpass trøtt! Godgutten ❤️ 

Offred

Offred

Orker ikke

Idag er jeg lei meg, deperimert.. satt ut av spill. Orker ikke stå opp. Blir senga idag. Vil være for meg selv.. orker ikke være i stua med ham idag. Jeg er flink til og maskere hvordan jeg har det. Men, idag kan det godt vise.. at jeg er nede. Sånn har jeg det idag. Sengedag. Hunden ligger somregel ved min side. Det er godt. Godt med en firbeint venn som aldri dømmer, og er like glad i selv om man har en drittdag. Uten hunden hadde jeg slitt skikkelig. Uendelig glad i deg min firbeinte bestevenn.

Offred

Offred

 

Hei bloggen (litt ironi påkrevd)

Et sted og skrive. Litt som et fristed kanskje? Én plass må jo ting få komme ut. Jeg tror det hjelper meg og skrive, men jeg er ikke sikker. Skader jo ikke og prøve.  For noen timer siden satt jeg og tenkte for meg selv etter en vanskelig kveld, at stort verre enn dette kan det jo ikke bli.  Jeg er jo langtidssyk, og har måttet tre inn i den rollen ufrivillig. Medfødt svakhet et sted i kroppen, jeg ikke visste jeg hadde før det en dag sa stopp og smertene ble for ille. Jeg trodde og håpte at det bare var muskelproblematikk. Den gang ei, og jeg ble operert. Vanskelig område og operere i, pga utsatte nerver. Nervesmerter har jeg fra før og man vil jo ikke gjøre det verre. Uansett, alt så lyst ut etter operasjonen og jeg var igang med opptrening.  Så gikk verden i svart. Min kjære gjennom mange år hadde slitt med mye forskjellig i årevis. Ting han ikke hadde delt med noen. Ikke med meg heller. Som lyn fra klar himmel prøvde han og ta livet sitt. Det hele var veldig dramatisk og vi var altfor nære med og miste ham. Jeg bodde hjemme hos mine foreldre mens han var på sykehus i flere uker. Verden sto på hodet. Ingenting og alt på en gang. Jeg tredde inn i en rolle der jeg tilsidesatte meg selv helt og holdent. Alt handlet om ham, og det var helt riktig at det skulle det nå. Mine utfordringer fantes ikke de ukene og månedene der. Jeg ordnet alt. Praktiske ting i hjemmet og besøkte ham hver dag. Mine foreldre fikk en helt ny betydning for meg i denne perioden. De gikk gjennom ild og vann for at jeg skulle ha det bra. Jeg fikk en mye nærere relasjon med dem i den tiden og nå etterpå. Det er jeg takknemmlig for, oppi alt det vonde. Jeg håper at jeg, dersom jeg får barn en dag, kan være som dem for mine barn.  Tiden gikk, og det viste seg at tiden etterpå ikke skulle bli lettere enn det hadde vært til nå. Man tror jo litt at når man kommer hjem igjen sammen så vil ting normalisere seg. De første ukene var fine. Men så følte jeg gradvis at han bygget opp en høyere og høyere vegg. Stengte meg ute. Ville ikke være med meg ut på noe. Jeg er mye ute med hunden vår. Han var ikke intressert. Jeg gikk jo og håpet på et mirakel, at han endelig skulle se hva han gjorde mot oss. Denne perioden var så enormt frustrerende for meg. Dag inn og dag ut med samme greia. Jeg dro ut, han var hjemme. Jeg kom hjem. Vi laget middag. Han satt foran datan. Så og si ingen kommunikasjon. Og jeg prøvde virkelig for harde livet. Jeg var mye oppe hos foreldrene mine i denne tiden. Der fikk jeg feedback på det meste jeg bablet om. Noe jeg ikke fikk hjemme. Han sov mer og mer. Jeg ble bekymret. Han kunne sove store deler av døgnet. Klarte tilslutt og hale det ut av ham at han følte at han ikke fikk til oss. At vi ikke fungerte skikkelig. Jeg var helt enig, og vi gråt. Han utrykte at kanskje det ville hjelpe om vi tok en pause. Jeg på min side følte at den pausen hadde vi hatt lenge, og sa til ham at kanskje han trengte en ny start. At jeg kanskje ikke kan være den han trenger og at han kanskje trenger og finne noen andre som kan være det. Dette sa jeg fordi jeg virkelig mente jeg hadde gjort alt jeg kunne, og det virket som at det ikke var nok. Vi gråt i flere timer og ble tilslutt enige om at vi gikk hvert til vårt. Han pakket sammen og dro til familie for og sove der. Alt skjedde på veldig fin måte, og derfor sendte jeg ham en sms bare for og si at jeg håper at du har det så greit som du kan og at du får sove litt. Fikk til svar at vi måtte snakke mer. Plutselig sto han i døra. Mente vi ikke kunne gi opp så lett. Vi ble enige om og fortsette. Jeg kjente at jeg var glad for dette, samtidig som at jeg kjente på at «bekymringene mine også skulle få fortsette» siden vi skulle fortsette og være sammen. Jeg ville virkelig at vi skulle være sammen, men hodet mitt var blitt helt grøt på det tidspunket, så alle følelser var overalt. Men jeg var veldig glad for at han kom tilbake. så hadde vi en veldig fin tid. Gjorde ting sammen og han var veldig mye bedre til og kommunisere og alt ble liksom veldig fint. Slik det skulle være. Jeg hadde sagt jeg skulle bli med ham på en aktivitet han gjør hver uke. Dette er ikke noe som jeg er veldig intressert i, så jeg var teit og utsatte og bli med. Jeg har enda ikke blitt med, men imorgen skal jeg faktisk. Trosse mitt deprimerte sinn og bare hoppe i det.  Spoler vi frem til idag, som er dagen som har knukket meg skikkelig, så var dette dagen jeg skulle få spørsmål jeg syns var veldig vanskelige fra ham. Han føler at jeg har gitt opp mtp og komme meg ut i arbeid igjen. At jeg kaster bort livet mitt. At jeg ikke har noe mål eller en plan. At jeg ikke gjør noe med overvekten min. Harde ord. Jeg har det med og gå i forsvar, noe som gjør at han syns det er vanskelig og ta opp ting med meg. Derfor skjerpet jeg meg skikkelig. Lyttet og svarte. Gikk inn i et mørke etterpå. Gråt og var lei meg. Skikkelig harde ord. Men han har jo rett. Samtidig som han har feil. Det plager meg sånn at han ikke er flink til og backe meg opp når jeg gjør noe bra. Komplimenter er ikke hans greie. Så når du går fra og ikke få høre fine ting om seg selv, til og få en hel liste med ting man ikke gjør riktig, er ganske hardt. Jeg hører ordene inni hodet mitt hele tiden. Føler meg så sinnsykt mislykket. Føler at kritikken jeg fikk er hvordan han ser på meg. Som en lat slask. Igår skulle han begynne og jogge, hadde laget seg et program og sånn. Lurte på om jeg ville være med. Noe vi kunne gjøre sammen. Joda sa jeg, men jeg kan jo ikke gå ut i full jogg med denne overvekten. Jeg har jo et helt annet utgangspunkt enn deg. OG en skade. Det er i sånne situasjoner jeg ikke skjønner om han egentlig aner hvilke grenser en sånn skade lager for meg. Nervesmerter er helt jævlig. Jeg går mye tur med hunden. Dette kan jeg tilpasse dagsformen. Trodde jeg var flink siden jeg ofte presser turene til og vare èn time eller lenger. Følte plutselig at ingenting var bra nok..gi meg for faen skryt for at jeg faktisk gjør dette da?!. Åhr!!  Vet at det kommer fra et godt sted, men akkuratt nå er jeg bare lei meg, sint og frustrert.. og trøtt. nok babling for inatt..

Offred

Offred

 

Kjærestetur i Strømstad

Hei! Jeg og en kjekkas har akuratt blitt sammen og jeg vill holde forholdet «fresh» som mulig!  Noen som vet om et  luksus/romantisk/ spa hotell i Strømstad der det samt er party i helgene i baren? 

Alex_

Alex_

 

Oppdatering på kjønnsskifteprosessen.

Den naturlige metoden med trening og kosthold som demper østerogenproduksjon og forhøyer testosteronproduksjon, begynner å funke! 🙂 Jeg har holdt på med det i snart 2 måneder og jeg begynner å få mer maskuline muskler🏋️‍♂️ og jeg føler meg mandigere.  Den naturlige metoden funker bra og er nok for nå, men jeg planlegger å ta behandlig igjennom rikshospitalet når jeg er i midten av 40 årene og er ferdig med å få barn 🙂

Goodboy

Goodboy

 

Min første uke

Universitetet. Livet som student. Jeg har gledet meg og kom inn på studiet jeg søkte på. Startet for for noen dager siden. Spennende. Skummelt. Men også interessant. Hadde mine første forelesninger i dag. Første dag uten å kjenne noen. Alle har noen, eller har blitt kjent. Unge folk er med i fadderuka. Jeg, jeg sitter her alene. Spiser alene. Smiler og sier hei, men jeg er eldre. Hvirdan skal denne tiden bli? Jeg er spent.

Litjmusa

Litjmusa

 

Starten

Sommer Jeg er en 24 år gammel jente (eller kvinne ..) som alltid har strevd med overvekt. Dette er en synd som verden viser liten medlidenhet (slik som Frollo fortalte Quasimodo om det å være stygg). Jeg har opplevd mobbing, utestenging, baksnakking og kalt fæle ting av tilfeldige personer. Vekten min har holdt meg tilbake hele livet, og jeg ønsker å endre på dette nå. Denne sommeren har vært ekstremt varm med mye sol og lite vind her i Oslo. Hver dag med fint vær føler jeg på en trang om å spørre vennene mine om å dra et sted for å bade. Det er flere grunner til at jeg ikke lar tankene gå til handling. For det første kan jeg ikke svømme, så det er litt stress. For det andre nekter jeg å la noen se meg i badedrakt - og ihvertfall ikke i bikini! For to år siden var jeg for første gang i Syden sammen med samboeren min. Der går det helt fint å være i bikini og badedrakt, for det er liten sjanse for å møte noen som kjenner meg bortsett fra ham. Sjansen for å at folk kommer med ekle kommentarer eller tar bilder og henger meg ut på nett føles mindre der. Dette er bare en av svært mange ting som jeg ønsker å være med på, men som min egen usikkerhet og redsel stopper meg fra på grunn av fettprosenten på kroppen min.  Lavkarbo og ketose Jeg begynte å endre livsstilen min skikkelig for en uke siden, noe som jeg er utrolig stolt av. Jeg har begynt å spise kun lavkarbo-mat, og jeg måler fra tid til annen ketogen-nivået med ketostix (07.07.18: mmol/L = 1.5 | 09.07.18 = mmol/L = 4). Det første jeg tenkte da jeg begynte var at jeg skulle gå rett på en ketose-dietten (det er mye strengere enn lavkarbo), men jeg fant raskt ut at det er bedre å endre kostholdet til noe som man kan leve med resten av livet og heller prøve streng ketose når man har blitt mer vant til den typen mat. Det skal også sies at jeg ikke skal spise kun lavkarbo resten av livet, men holde meg mer til den typen mat. Jeg kan dessverre ikke gi helt slipp på karbohydratene for alltid! Flere tror at lavkarbo kun handler om å spise masse fet mat, men det er det ikke! Man kan lage utrolig mye deilig og god mat, og jeg har kun begynt å se på overflaten av alle middagene man kan lage på en slik diett. Min største frykt var å savne å spise brød, men etter jeg begynte med egg og bacon til frokost hver dag ofrer jeg ikke det en tanke! Smaker bedre og blir mett lengre. Genialt!  Vekt og mål Jeg har loggført vekten min av og på i ett år.  Fra juli 2017 til mai 2018 gikk jeg opp svært mye i vekt. Fra 93.5 kg til 102.5. Før det kan dere se at jeg hadde en gradvis vektnedgang der jeg gikk mye tur. Grunnen til at vekten min økte så mye var på grunn av en endret livssituasjon. Jeg flyttet fra hjembyen min til Oslo, noe som gjorde at angsten og depresjonen som hadde gradvis begynt å avta plutselig økte hundre ganger i styrke og gjorde at det ble svært vondt og vanskelig å være meg. Etter å ha bodd her et år har jeg funnet meg mer til rette og har ikke like stor hjemlengsel. Det er alltid skummelt å flytte til en ny og ukjent by, og spesielt når den er såpass stor. Mye skjedde på en gang, og nå er jeg bare glad for at den tiden er over!  BMI Ifølge BMI-kalkulatoren til melk.no har jeg en BMI på 32 som tilsier at jeg har en helseskadelig overvekt. Dette er IKKE greit og skal endres på. Jeg begynte med ordentlig med lavkarbo den 2. juli 2018. Den dagen veide jeg 100.3 kg, og i dag den 9. juli 2018 veide jeg meg til 98.5. Det er en utrolig følelse å se resultater av en slik diett kun etter én uke. Jeg har et mål om å nå 80 kg (BMI: 26.1 - overvektig) innen nyttår, og idealvekten min er 70 kg (BMI: 22.9 - normalvektig).    

Kalyna

Kalyna

 

Litt om meg.

Jeg heter Tommy. Jeg er 26 år og ble født jente. For noen år siden begynte jeg å skjønne at jeg ikke var helt jente. For et par måneder siden innså jeg at jeg er genderfluid men føler meg mest som gutt. Da valgte jeg og prøve å være gutt en stund for å finne ut om jeg liker det bedre, og det gjorde jeg! Så da viste det seg at jeg faktisk er transperson. Så etter å ha prøvd ut å være gutt en stund har jeg valg å bytte kjønn til gutt permanent. Jeg har valgt å bytte kjønn uten behandling foreløpig og bruker bare chestbinder og penisprotese enda og jeg trives med det 🙂

Goodboy

Goodboy

 

Jeg har en tilståelse

Slik er det for meg:   Mat = Følelser      Følelser=Mat
Når jeg spiser, så spiser jeg følelsene. Når jeg kvitter meg med maten, så kvitter jeg meg med følelsene. Tror jeg. Jeg prøver å oppnå noe: I de fleste tilfeller: regulere/dempe negative følelser, slik som: angst, stress, usikkerhet, dårlig selvtillit, sliten og lei.
I mindre tilfeller: forsterke positive følelser. I sjeldne tilfeller oppnår jeg bonusfølelsen: eufori. («Det er noe asketisk over det.») Men i de fleste tilfeller: skam, ekstrem negativ selvfølelse og selvforakt, noe som forsterker sirkelen og ritualet dermed vedvarer. Skam/negativt selvbilde = destruktivt handlingsmønster. 
Destruktivt handlingsmønster = skam/negativt selvbilde Det er et men. Mitt men, er: overspising for deretter å kvitte meg med maten, er min eneste nåværende kjente måte å ta en pause fra livet på. Jeg trenger en pause, som bare er min egen, hvor jeg kan være i min egen boble og rømme fra verden, meg selv og følelsene mine. «min måte å rømme fra meg selv og følelsene mine på.» Dette er min rus. Mitt dop. Og jeg er avhengig.

Pikajenta

Pikajenta

 

Usikkerheten

Det å være usikker er noe skikkelig DRITT! Det tror jeg de fleste kan være enig i!

Man kan være så godt forbredt som bare det, men så kommer den smygende innpå. Den lille følelsen som starta i bakerste del av hjernen.
Som sakte, men sikkert bare tvinger seg fremover. Den skaper mer og mer kaos på sin ferd. Så i det den er kommet frem, og beplanta en følelse som nesten overstyrer alt som var der fra før. Så står man der som en annen tulling og spør seg selv. "Var dette så lurt", eller "skal jeg gjøre det"?

Sier ikke at usikkerheten min er av den typen, som hele tiden overstyrer det jeg allerede hadde sett for meg. men den er en god hjelper til å sette ting i perspektiv.
Har lenge vært usikker på meg selv på grunn av hendelser opp igjennom tidene, men det har også vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Det er jeg svært takknemlig for, for jeg er fornøyd med hvordan jeg er som person i dag.
Det jeg vil frem til er at når usikkerheten faktisk tar over og styrer litt sånn som den vil. Det er da jeg kan kjenne på at dette ikke er greit!
Flere enn meg som har det slik, eller har opplevd lignende?
  Hvorfor tar usikkerheten overhånd i ulike tilfeller? Hvorfor blir man usikre på seg selv?
Det er jo selvfølgelig mange forskjellige grunner til å føle på usikkerhet, og hvordan det oppstår.
Men hvorfor er det noe inni deg som sier deg så mye imot?

Selvfølgelig blir man påvirket av forskjellige ting som for eksempel: Feiltolkninger mellom personer. Sammenstøt/møter med andre. Sosiale medier. Utvikling i samfunnet og ved seg selv Selvbilde Erfaringer Og det var det jeg gadd å ramse opp.
Men er det sånn at usikkerheten bare påvirker negativt? - Nei, ikke i følge forskere og fancy mennesker med haugevis av år med utdanning.
Som ho ene fancy dama fra Rigshospitalet i Danmark sier:
 
Så ja, man tilpasser seg. Usikkerheten gjør at du kanskje tenker deg om flere ganger ved neste anledning.
Og det er jo vel og bra det. Men hva er det som setter i gang hele prossesen med å bli usikker.
Er det, det at du selv i underbevisstheten, mener at det du skal til å gjøre ikke er etisk korrekt. Så du starter en refleksjon med deg selv uten å vite om det. Eller bare dukker den opp fra ingensteds, som om noen skulle sett på deg for så å dømt deg. Så det neste du gjør bør være riktig?

Ut fra det jeg har babla om frem til nå, så lurer jeg egentlig på:

Hva er det som gjør DERE Usikre?
Fortell gjerne om den gangen usikkerheten tok helt overhånd!

- Out

grensetulling

grensetulling

Artikler fra forsiden

×