Dilemma :(

Sambo og jeg har vært sammen i snart 2 år, og vi har bodd sammen det siste halve året. I tillegg har vi en valp sammen. Jeg har vært syk i over 1 år, og han har vært der for meg. Hva jeg skulle gjort uten han, vet jeg ikke. Jeg måtte antagelig ha flytta hjem til mamma og pappa fordi jeg ikke klarte å lage mat selv... Men nå er jeg på bedringens vei. Jeg har kommet meg opp av senga og synes livet mitt begynner å ligne noe igjen (JEI!!).

Problemet er... At etter 1 år med sykdom og elendighet synes jeg det er vanskelig å finne tilbake til det vi hadde før jeg ble syk. Jeg synes ikke jeg har følelser igjen i det hele tatt, og jeg klarer ikke å finne de frem :o Vi hadde bare vært sammen i noen mnd da jeg ble syk og da var vi nyforelska og glade. Nå har jeg et problem for å si det sånn...

Jeg føler sykdommen min har ødelagt forholdet vårt

Men i tillegg så er vi veldig forskjellige. Jeg er en spontan, impulsiv person som liker å oppleve ting og som lever i nuet. Han er en trygg, rolig person som må planlegge og være fornuftig. Og viktigst av alt; jeg er romantisk, han er det ikke. Jeg føler jeg MÅ ha romantikk i forholdet for å kunne beholde/utvikle følelser! Og selv om jeg har sagt det gang på gang så skjer det ikke noe. Han spør hva jeg mener med romantikk, og jeg forklarer og gir eksempler på romantiske dater. Det skjer fortsatt ingen ting... I tillegg kan vi aldri gjøre noe fordi vi ikke har råd eller tid. Før jeg ble sammen med han så reiste jeg og opplevde ting, og jeg gjorde det jeg hadde lyst til. Jeg holder på å bli gal nå. Jeg kjeder meg rett og slett!!

Jeg snakka med han om å gjøre det slutt, men vi har ikke tatt steget fullt ut enda. Han er knust for å si det sånn, og jeg er redd. Jeg kan vel ikke gjøre det slutt nå når vi har overlevd et år med sykdom? Dessuten har han gjort så mye for meg, så jeg ville jo føle meg helt forferdelig! Og i tillegg så er han den gode, trygge kjæresten min som alltid vil være der for meg. Det har jeg virkelig fått bevis på. Det er ikke mange som hadde blitt hos meg når jeg ble syk over så lang tid.

Jeg er så utrolig i tvil. Vi har planlagt å feire jul sammen, men nå føler jeg det blir feil... :-?

Hvorfor i h**** kan man ikke styre sine egne følelser?

Det irriterer meg også at han ikke gjør en innsats for å fikse. Han vet at jeg hadde smelta om han hadde gjort noe skikkelig romantisk. Synes han er så lite taktisk... Jeg har akseptert at han ikke er en romantisk person, men jeg mener... om han hadde sagt han ville gjøre det slutt fordi jeg aldri lagde middag, så hadde jeg da for guds skyld begynt å lage middag en gang innimellom. Om ikke annet satt en grandiosa i ovnen i hvert fall!!

:-?

og ja, det er meg som er så babysyk...

Det slår meg at han kanskje er litt lamslått av skrekk nå og at det ivertfall ikke er lett for ham å hoste opp noe romantikk nå som det er krise...

Kanskje dere bare trenger litt tid og litt luft? Hva med å bruke litt tid på å jobbe for forholdet?

Jeg vet det høres litt søkt ut, men hva med å skaffe seg en sånn "selvhjelpsbok" som Dr Phils "Relationship rescue"? Det er da verdt å kjempe for en trygg, snill og stabil kar.

Akkurat nå vil jeg gjette på at du har et ekstra stort behov for litt liv og rore ettersom du har vært syk og bundet. Han har kanskje glidd komfortabelt på plass som "pleier" og dere har begge vondt for å venne dere til en ny tilværelse...

Lykke til i alle fall

Det slår meg at han kanskje er litt lamslått av skrekk nå og at det ivertfall ikke er lett for ham å hoste opp noe romantikk nå som det er krise...

Kanskje dere bare trenger litt tid og litt luft? Hva med å bruke litt tid på å jobbe for forholdet?

Jeg vet det høres litt søkt ut, men hva med å skaffe seg en sånn "selvhjelpsbok" som Dr Phils "Relationship rescue"? Det er da verdt å kjempe for en trygg, snill og stabil kar.

Akkurat nå vil jeg gjette på at du har et ekstra stort behov for litt liv og rore ettersom du har vært syk og bundet. Han har kanskje glidd komfortabelt på plass som "pleier" og dere har begge vondt for å venne dere til en ny tilværelse...

Lykke til i alle fall

Ja du sier noe, han er jo en gutt det er verdt å kjempe for!!

Men min skrekk har alltid vært å være bundet i et trygt og godt forhold uten følelser... Jeg har alltid vært ei jente som trenger spenning og lidenskap, uten det blir jeg ulykkelig. Og jeg må innrømme at jeg føler litt ekstra behov etter et år som en skygge av meg selv ja. Jeg vil vekk fra denne byen og starte på nytt et annet sted...

Det er ikke lett dette her. Takk for svaret ditt Suzy!!!

Men min skrekk har alltid vært å være bundet i et trygt og godt forhold uten følelser... Jeg har alltid vært ei jente som trenger spenning og lidenskap, uten det blir jeg ulykkelig. Og jeg må innrømme at jeg føler litt ekstra behov etter et år som en skygge av meg selv ja. Jeg vil vekk fra denne byen og starte på nytt et annet sted...

Det er ikke lett dette her. Takk for svaret ditt Suzy!!!

Bare hyggelig Lilleulv!

Jeg tror ikke du skal tenke så mye på å være bundet uten følelser - det er jo bare du som bestemmer hvor fast du sitter. Husk alltid på at det fins en veg ut og at du aldri sitter så fast noe sted at det er umulig å bryte opp - det kan være nok til å roe seg litt ned det...

En annen sak som slår meg er at du kanskje forveksler lidenskap og spenning med kjærlighet. Hvem er det som sier at man elsker mindre om man puler rått (pardon my french), gråter bøttevis og krangler så gnistene står? Vi er alle ulike og du skal ikke underkjenne din kjæres forpliktelser til deg - det kan være hans lidenskap det vet du...

Jeg sier ikke at det er greit å kjede seg, men det er spnning og det er spenning. Det kan jo være at du trenger noen fler fallskjermhopp enn han gjennom livet, men at du har behov for hans trygge arm når spenningen er over..?

Nok en gang lykke til - håper du skjønte hva jeg mente med dette

Jeg har vært i akkurat samme situvasjon som deg. eksen min og jeg hadde bare vært sammen en liten stund før jeg ble syk. han skal ha skryt for at han tok seg så godt av meg, men da jeg kom på bedringens vei i sommer så begynte jeg å tvile på om det skulle bli oss likevel.

For et par dager siden gjorde jeg det slutt; for godt. jeg forsøkte å gjøre det slutt før det, men det var vanvittig vanskelig og vi endte opp sammen igjen likevel.

Det er utrygt å være alene, jeg er redd og føler meg bitteliten i denne verden. men jeg vet at går jeg tilbake til han nå så vil jeg bli rastløs og ende opp med å såre ham gang på gang på gang.

Jeg vet ikke hvordan du tenker på det, men etter å ha vært syk så lenge så trengte jeg å komme meg ut og rive meg løs fra alt som minnet meg om det; vi hadde rett og slett opplevd for mye sammen.

Hvis du ønsker å starte på nytt nå, så syns jeg du skal gjøre det. er du villig for å virkelig jobbe for denne gutten, så syns jeg du skal gjøre det. er ikke alltid lett å skulle bygge opp et forhold igjen, hvis man ikke kjenner noen følelser lenger. dessuten kan romantikken være et hinder. vanskelig å lære noen til å bli det (ja, jeg har forsøkt).

Jeg vet ikke om innlegget mitt hadde noen betydning, men jeg ønsker deg i alle fall lykke til

Først: er dette noe du har tenkt lenge, eller har du en dårlig dag? (sorry, men JEG kan være sånn svartsynt en dag, og kjempeforelska dagen etter)

Så: Det har sikkert ikke vært lett for han å være romantisk mens du har vært syk og ikke hatt overskudd. Ellers synes jeg det er romantisk at kjæresten bryr seg, passer på deg, lager mat og alt som du setter pris på at han har gjort for deg. Kan ikke DU gjøre noe som DU synes er romantisk for han en dag, så skjønner han kanskje hva du mener?

Ellers: Hvis du faktisk kjeder deg i forholdet ditt over tid, og at det ikke er nok for deg de (spennende) tingene du kan gjøre på egenhånd eller sammen med andre, at dere ikke har det fint/interessant sammen, synes jeg selvsagt du skal fortsette å tenke i den retningen du gjør. Han fortjener i hvert fall ikke at du "klandrer" han for å være årsaken til at du er stuck på ett sted...

Kjærlighet er mer enn romantikk og spenning.

Og alle har ulik måte å vise sin kjærlighet på.

Man har begge ansvar for sin egen lykke.

Det er ikke alltid nok å elske hvernadre. Men et forhold kan sjelden bygges på kjærlighet alene. Respekt og tillit er også viktige faktorer.

Jeg tar ofte meg selv i å savne spenningen som var der i begynnelsen. Men tryggheten og alt et som har vokst mellom oss de siste årene betyr så uendelig mye mer.

Jeg vil si både trådstarter og Riakketellerannet har hatt ganske så romantiske kjærester som faktisk har tatt var på dem da de var syke. Og det etter at de bare har vært sammen noen måneder. Hvis ikke det er romantikk og kjærlighet, så vet ikke jeg. De har ofret mye tid - tid de sikkert kunne brukt på andre jenter. Friske jenter som deres romantiske handlinger ville kommet klarere fram for.

Men er ikke følelsene der lenger, så er de ikke der. Brukte tror jeg nå gutta vil føle seg uansett.

Takk for svar alle sammen!

Gjest, har nok ikke bare en dårlig dag. Dette er noe jeg har slitt med i månedsvis...

Rhiakath, synes det var kjempebra å lese det du skrev. Jeg føler litt for å flytte vekk fra alt her og starte et nytt liv. Lurer liksom litt på om et forhold virkelig kan overleve så mye pes.

Jeg vet ikke en gang om jeg tror på kjærligheten jeg. I alle mine forhold har følelsene tatt slutt etter en stund, og det er jo så deilig og spennende å være nyforelska! Men dette føler jeg er litt spesielt da, jeg har jo en mann her som har gitt meg så mye.

Jeg må nok i tenkeboksen litt til. Skal vi fortsette, er jeg nødt til å være 100%, kan ikke såre han mer nå!

Du skulle heller ha funnet deg en bad-boy...som kunne gitt deg spenning og slikt. Greit nok, han hadde nok gitt faen i dag, mens du var syk..men hva gjør vel det ,så lange han kan si de mest romantiske ting og gjordt noe spontant.

Synes virkelig typen din fortjener mer tid. Kanskje han har holdt tilbake mens du har vært syk? At han ville ventet med turer og slikt til du var blitt helt frisk?

En som peier deg så lenge mens du er syk, viser da hvor glad han er i deg? Forholdet deres hørtes da ikke helt dødt ut. selv om noe manglet. Men dette kan fikses..ikke sant? Jeg sier..gi han mer tid. Nå nærmer det seg jul og nyttår..mange fine tider for par, og muligheter for å ha det gøy sammen.

Jeg vet ikke en gang om jeg tror på kjærligheten jeg. I alle mine forhold har følelsene tatt slutt etter en stund, og det er jo så deilig og spennende å være nyforelska! Men dette føler jeg er litt spesielt da, jeg har jo en mann her som har gitt meg så mye.

Jeg må nok i tenkeboksen litt til. Skal vi fortsette, er jeg nødt til å være 100%, kan ikke såre han mer nå!

Måtte bare kommentere dette jeg, jeg tror ikke det er noen forhold der begge to føler seg nyforelska for alltid liksom. Greit at det er deilig å ha det sånn og såklart skal det jo være littegrann pirr i magen og gode følelser ovenfor Mannen, men eviglang forelskelse tror jeg er for store krav faktisk, eller er det noen som har erfart motsatt?

Jeg mener bare at hvis det er forelskelse du søker så kan du jo bli flyvende fra blomst til blomst hele livet... Jeg ville vurdert trygg og god og snill mann opp mot det i så fall...

Hva med å bare ta en pustepause!? Dra hjem til mamma og pappa i jula. Uten kjæresten,og la han dra hjem til sine, forklaringen på hvorfor får dere finne på selv;)

Da får du tid til å tenke deg om, og du får tid til å legge en strategi, enten for å gjøre det slutt eller for hvordan du skal kunne gjøre noe mer ut av forholdet deres.

Ang hunden så får dere enten lage samværsavtale, selge eller bare bli enig om hvem sin den skal være (om dere hadde like lyst på den, så kan det jo være en ide å la han få ha den om du har muligheter for tilbakefall (det er tretthetslidelse du har hatt ikke sant!?)) (Dette var da i tilfelle det skulle bli slutt).

Ellers er jeg litt enig med Suzy: jeg og min bedre halvdel var skikkelig "uenig" for et par år siden (dvs han var uenig med seg selv i grunnen), noe som endte med at han ville gjøre det slutt. For første gang bestemte jeg meg for å være litt offensiv, og gjøre noe "med det", for akkurat som deg klagde han på at ikke noe skjedde osv. Så jeg tok meg sammen og dro han med på ting når jeg hadde overskudd osv. Og det som jeg tror reddet oss da var at vi _ikke_ bodde sammen, så han så meg bare når jeg hadde overskudd osv. ikke de dagene jeg hadde mest lyst til å ta livet av han fordi han ikke ville være sammen med meg mer.

Denne lange fortellingen skulle da ende ut i at: hvis han ikke er sånn, men blir deffensiv av å få sånne beskjeder og blir livredd for at alt han sier og gjør blir galt så kan det være grunnen til at han ikke "gjør" noe av det skulle ønske at han skulle gjøre.

Jeg vil seriøst anbefale deg å ikke feire jul med han iallfall, for slik det høres ut akkurat nå så kommer det mer til å ende med at du blir mer irritert eller oppgitt i stedet for at du får overskudd til å finne ut av hva du virkelig vil.

Lykke til med å velge

Tusen takk, linselus. Jeg har bestemt meg nå. Jeg reiser hjem til oslo i 3 uker... uten han. Så får jeg se om jeg savner han og finne ut hva jeg føler. Det må være den beste løsningen, og jeg bør klare å bestemme meg på denne tiden.

Når det gjelder hunden så blir det nok meg som beholder henne uansett. Hun står i mitt navn, og det er jeg som trener henne. Sambo er superflink med henne han også, går masse turer. Men det var på en måte jeg som kjøpte meg hund, og jeg tror ikke han ville ha nok tid til henne om han beholdt henne (han er mye opptatt med skole!).

Kanskje jeg finner ut i løpet av julen at det er han jeg elsker, da får jeg bare fly han til oslo så fort som mulig. Men om jeg finner ut det motsatte så er det nok bare å pakke snippesekken...

Stakkars mann som blir holdt på pinebenken da. Jeg får høre hva han har å si til dette også... Føler meg kjempe-evil, men jeg klarer ikke å spille skuespill

Du skulle heller ha funnet deg en bad-boy...som kunne gitt deg spenning og slikt.

Jeg faller ikke for bad boys... Faller bare for snille, gode gutter Jeg skulle ikke ønske at jeg falt for bad boys heller, men kanskje at jeg kunne falle for noen som var mer lik meg...

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for - Ikke lett dette her

Kjære Lilleulv!

Vil først og fremst si at jeg føler med deg. Kjempetrist å være så glad i en gutt og samtidig være i tvil om framtida.

Jeg opplevde noe liknende selv for ca 6 år siden. Da hadde vi vært sammen et par år, og hadde det fint, helt til jeg ble langvarig(kronisk) syk. Jeg var langt nede, og han var den som støttet meg. Det var i alle fall støtten fra han som betydde aller mest der og da.

I ettertid ble ting vanskelig. Som du, opplevde jeg også at forholdet endret seg. Vi var i utgangspunktet veldig forskjellige, men forskjellene ble bare forsterket av det som hadde skjedd...på en eller annen måte. Vanskelig å forklare dette her.

Så begynte det å skje ting. Vi kom vel til et punkt der vi måtte velge. Enten være sammen eller ikke. Vi valgte det første. Heldigvis.

Jeg kan ikke sette fingeren på vendepunktet, men etterhvert forandret forholdet seg. Eller kanskje det var vi som forandret oss, eller holdningene våre.

Uansett - vi begynte å vokse i samme retning igjen. Og det er jeg utrolig glad for, for nå lever vi et utrolig godt liv sammen, og jeg synes jeg er sammen med verdens beste gutt.

Håper du ikke tolker dette som noe forsøk på å gni salt i såret(for det er ikke hensikten), men som noe positivt, som kanskje kan skje deg og gutten din også.

Ønsker dere alt vel, og håper alt ordner seg.

Og viktigst av alt; jeg er romantisk, han er det ikke. Jeg føler jeg MÅ ha romantikk i forholdet for å kunne beholde/utvikle følelser! Og selv om jeg har sagt det gang på gang så skjer det ikke noe. Han spør hva jeg mener med romantikk, og jeg forklarer og gir eksempler på romantiske dater. Det skjer fortsatt ingen ting...

Denne siden ved han viste du kanskej om før dere ble sammen? Ikke så lett å endre folk....

Men ja, jeg ville også prøvd å endre littt på det om jeg var ham. Men det kan føles rart nå, som han er redd for å miste deg.

Ingen er nyforelsket et helt samliv.

En ting er i hvert fall sikkert; enhver kan ha det strålende i et forhold som ikke er romantisk i klisjebetydningen av ordet. Men romantikk i betydningen "fine og nære øyeblikk sammen" må man vel ha? Og hvis det er dette du savner skjønner jeg deg jo.

Ellers er du kanskje rett og slett ikke klar for å slå deg så veldig til ro ennå. Det er viktig å kjenne på denne følelsen og ta konsekvensene. Du MÅ jo ikke gjøre det slutt, flytte til Australia og date trettifem rugbygutter av den grunn, kanskje det holder å ha litt avstand/flytte for seg selv eller til et annet sted og passe på å gjøre ting man har lyst til selv? For eksempel, da. Min erfaring er ofte at når man tar et såpass drastisk skritt som å gjøre det slutt eller i hvert fall "true" med det, kjenner man enda bedre om det er DET man vrkelig vil.

vet hvordan du har det..nå har jeg vært borte fra han i nesten 3mnd sammenhengede, 1,5mnd siden sist jeg så han..vi hadde et supertrygt og bra forhold..nå savner jeg han ikke lenger..forholdet vårt var for kjedelig, lite interessant, han tenner meg ikke lenger..og nå er jeg drit forelska i en annen..om jeg hadde blitt med typen hadde jeg stoppa opp i livet, råtna fast..det er så mye mer for meg i livet har jeg funnet ut..lykke til