Hvordan gjøres det hos DPS? Gruer meg sånn! :(

[PaperFlower]

Litt vanskelig å formulere spm. mitt i tittelen. Aner heller kke om dette er riktig sted for denne tråden.

Jeg har endelig kommet inn på DPS (Distriktspsykiatrisk senter, hvis du ikke vet) etter flere måneder i kø. Imorgen er min første time der og jeg kjenner nå at angsten har begynt å få overtaket over meg. Jeg gruer meg alltid helt forferdelig til jeg skal på nye steder for å gjøre nye ting. Jeg gruer meg ikke til å snakke med psykologen eller noe sånt, men gruer meg til å dra dit og hvordan jeg skal gjøre det.

Noen som har erfaring med DPS og kanskje kan hjelpe meg litt? Jeg er kanskje litt sent ute da klokka har passert 3 på natta og det er mindre enn 12 timer til jeg skal dit, men jeg prøver likevel. Om ikke annet så får jeg iallefall lettet litt på trykket.

Jeg vet hvilken bygning det er men vet ikke hvordan det ser ut inne i bygningen. Skjønner at ingen av dere kan svare på det, og at jeg må bare prøve å finne frem selv... Kanskje er det flere avdelinger (noe jeg tror DPS består av, hvis jeg har forstått det rett) og at jeg må finne frem til "poliklinikk", hva nå enn det betyr. Men hva gjør jeg etter det? 

(Hopp hit hvis du ikke orker lese alt.)
Når jeg kommer dit, jeg sette meg ned å vente, som hos et legekontor? Skal jeg gå til resepsjonen (hvis det er en) og si at jeg er her? Det står at jeg må betale for timen på brevet jeg fikk. Skal det betales før eller etter?

Gruer meg så forferdelig... Har hatt skikkelig vondt i magen i hele kveld og slitt med å konsentrere meg. Vet jeg ikke kommer til å sove i natt, noe som ikke hjelper. Jeg har alltid vært sånn, og dette er bare nok en runde med "noe nytt og skummelt" som plager meg så inderlig... Noen andre som er sånn?

Uff.

[Gjest supernova_87]

En psykiatrisk poliklinikk er som andre poliklinikker (med lokale forskjeller, men stort sett). Har du noen gang vært på en slik?

Jeg kan prøve å beskrive detaljert for deg, hvis det kan hjelpe? Hvor detaljert trengst det? 

Det er fullstendig forståelig at du er nervøs for en ny situasjon, kanskje sliter du også med angst, og da kan nye situasjoner bli spesielt vanskelige. Men det du må huske på er at de fleste du møter der er klar over at mennesker kan komme dit som er i en vanskelig situasjon og de vil prøve å møte deg på best mulig måte, selv om det gjelder usikkerhet over hvor du kan sitte osv.. 

[AnonymBruker]

Jeg har en anelse om hva du føler   Jeg blir kjempe lett stresset over å ikke vite ordentlig. 

Det er ikke skummelt hos DPS, første møte er mest for å bli litt kjent og få info  

Det er nok skiltet når du kommer inn i gangen, og så er det sikkert en resepsjon. Jeg hadde sagt i fra i resepsjonen når jeg kom, just in case  Er det ikke resepsjon så setter du deg på stolene å venter. 

 

Det kommer til å gå fint 

Jeg pleier å bli så stresset over å skulle på sånne ting (DPS, sykehus, tannlege...) at jeg ni stirrer på kart for å finne ut hvor det er  Så kjører jeg bort for å finne ut hvor jeg kan parkere og hvor jeg går inn hovedinngangen. Ofte er jeg så stresset at jeg får stressmage (kjempe kjekt ) Er ALT for tidlig ute, og er likevel stresset over at jeg kan være for sein. Kan jo hende, jeg har bommet på klokken  

MEn det går alltid bra  

Anonymkode: 8afb0...765

[PaperFlower]

En psykiatrisk poliklinikk er som andre poliklinikker (med lokale forskjeller, men stort sett). Har du noen gang vært på en slik?

Jeg kan prøve å beskrive detaljert for deg, hvis det kan hjelpe? Hvor detaljert trengst det? 

Det er fullstendig forståelig at du er nervøs for en ny situasjon, kanskje sliter du også med angst, og da kan nye situasjoner bli spesielt vanskelige. Men det du må huske på er at de fleste du møter der er klar over at mennesker kan komme dit som er i en vanskelig situasjon og de vil prøve å møte deg på best mulig måte, selv om det gjelder usikkerhet over hvor du kan sitte osv.. 

Oi, tusen takk for svar begge to, hadde faktisk ikke tenkt at noen kom til å svare, iallefall ikke før i morgen.

Til Rainstorm, alle slags detaljer hadde hjulpet meg. Alt ifra hva en potensiell resepsjonist kan komme til å si og hvordan det kan se ut der inne. F.eks: er det som et legekontor der jeg sitter og venter til legen(/psykologen) kommer og henter meg? Betaler jeg etter timen, også som hos et legekontor? Når jeg setter meg ned for å snakke med psykologen, sitter vi da på et sånt psykolog-kontor som man ser i filmer med bilder og forskjellige ting på veggene, i komfortable stoler og sofaer? Eller sitter vi på et slags møterom rundt et bord?

Som sagt, jeg skjønner at du sikkert ikke er synsk og kan fortelle meg om fremtiden, men kanskje kan du fortelle meg om dine opplevelser (som jeg går ut ifra at du har?) ?

Jeg er litt usikker på hva en poliklinikk er. Etter det jeg har forstått så er det som et slags legekontor der man har timer? Jeg har vært på noe psykisk helsehjelp-opplegg tidligere, men aner ikke om det er det samme som poliklinikk. Men jeg har ikke en gang vært i nærheten av denne bygningen jeg nå skal til, eller snakket med noen av de jeg skal snakke med på DPS før, så jeg aner virkelig ikke hva som skal skje. Jeg har lett på nettet etter bilder og alt av informasjon så jeg kan forberede meg litt men finner fint lite av det.

[AnonymBruker]

Kjære deg, slapp av og pust Det kommer til å gå helt fint

Du vet hvilken bygning det er, og de har ganske sikkert en resepsjon som du kan gå til og spørre om det du lurer på Hvis ikke, er det skilt og piler, og stoler i gangen som du kan sitte på til noen kommer og henter deg. De som sitter i resepsjonen er vant til alle slags spørsmål (og rare mennesker), og det du spør om her er ting som er helt vanlig å lure på! De vil ofte gjerne vite at pasienten har kommet, så jeg ville sagt fra, med mindre de sier noe annet etter at du er kommet igang.

Du snakker evt. med resepsjonisten og setter deg ned (kom i litt god tid, hvis du er usikker på å finne fram). Ofte er det vann eller kaffe på et bord man kan ta mens man venter. Så kommer behandleren og henter deg, håndhilsing og kanskje litt småsnakk på vei til rommet dere skal være. Og så kommer alt til å gå helt av seg selv

Anonymkode: 291ca...4d9

[PaperFlower]

Kjære deg, slapp av og pust Det kommer til å gå helt fint

Du vet hvilken bygning det er, og de har ganske sikkert en resepsjon som du kan gå til og spørre om det du lurer på Hvis ikke, er det skilt og piler, og stoler i gangen som du kan sitte på til noen kommer og henter deg. De som sitter i resepsjonen er vant til alle slags spørsmål (og rare mennesker), og det du spør om her er ting som er helt vanlig å lure på! De vil ofte gjerne vite at pasienten har kommet, så jeg ville sagt fra, med mindre de sier noe annet etter at du er kommet igang.

Du snakker evt. med resepsjonisten og setter deg ned (kom i litt god tid, hvis du er usikker på å finne fram). Ofte er det vann eller kaffe på et bord man kan ta mens man venter. Så kommer behandleren og henter deg, håndhilsing og kanskje litt småsnakk på vei til rommet dere skal være. Og så kommer alt til å gå helt av seg selv

Anonymkode: 291ca...4d9

Tusen takk for forklaring, kjenner det hjelper litt.

[Jerry Lee]

Litt vanskelig å formulere spm. mitt i tittelen. Aner heller kke om dette er riktig sted for denne tråden.

Jeg har endelig kommet inn på DPS (Distriktspsykiatrisk senter, hvis du ikke vet) etter flere måneder i kø. Imorgen er min første time der og jeg kjenner nå at angsten har begynt å få overtaket over meg. Jeg gruer meg alltid helt forferdelig til jeg skal på nye steder for å gjøre nye ting. Jeg gruer meg ikke til å snakke med psykologen eller noe sånt, men gruer meg til å dra dit og hvordan jeg skal gjøre det.

Noen som har erfaring med DPS og kanskje kan hjelpe meg litt? Jeg er kanskje litt sent ute da klokka har passert 3 på natta og det er mindre enn 12 timer til jeg skal dit, men jeg prøver likevel. Om ikke annet så får jeg iallefall lettet litt på trykket.

Jeg vet hvilken bygning det er men vet ikke hvordan det ser ut inne i bygningen. Skjønner at ingen av dere kan svare på det, og at jeg må bare prøve å finne frem selv... Kanskje er det flere avdelinger (noe jeg tror DPS består av, hvis jeg har forstått det rett) og at jeg må finne frem til "poliklinikk", hva nå enn det betyr. Men hva gjør jeg etter det? 

(Hopp hit hvis du ikke orker lese alt.)
Når jeg kommer dit, jeg sette meg ned å vente, som hos et legekontor? Skal jeg gå til resepsjonen (hvis det er en) og si at jeg er her? Det står at jeg må betale for timen på brevet jeg fikk. Skal det betales før eller etter?

Gruer meg så forferdelig... Har hatt skikkelig vondt i magen i hele kveld og slitt med å konsentrere meg. Vet jeg ikke kommer til å sove i natt, noe som ikke hjelper. Jeg har alltid vært sånn, og dette er bare nok en runde med "noe nytt og skummelt" som plager meg så inderlig... Noen andre som er sånn?

Uff.

Så bra at du får hjelp.

Alt er skiltet, så du finner fram. Henvend deg i resepsjonen, si hvem du er og hvilken behandler du skal til.. Da blir du bedt om å vente til behandler henter deg. 

Ang.  betaling : Med kort eller pr faktura. De tar ikke kontanter.

Lykke til. ☺

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 13. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[PaperFlower]

Jeg har en anelse om hva du føler   Jeg blir kjempe lett stresset over å ikke vite ordentlig. 

Det er ikke skummelt hos DPS, første møte er mest for å bli litt kjent og få info  

Det er nok skiltet når du kommer inn i gangen, og så er det sikkert en resepsjon. Jeg hadde sagt i fra i resepsjonen når jeg kom, just in case  Er det ikke resepsjon så setter du deg på stolene å venter. 

 

Det kommer til å gå fint 

Jeg pleier å bli så stresset over å skulle på sånne ting (DPS, sykehus, tannlege...) at jeg ni stirrer på kart for å finne ut hvor det er  Så kjører jeg bort for å finne ut hvor jeg kan parkere og hvor jeg går inn hovedinngangen. Ofte er jeg så stresset at jeg får stressmage (kjempe kjekt ) Er ALT for tidlig ute, og er likevel stresset over at jeg kan være for sein. Kan jo hende, jeg har bommet på klokken  

MEn det går alltid bra  

Anonymkode: 8afb0...765

Jeg glemte å si, at det der er som å lese om meg selv. Jeg er akkurat likedan. Jeg studerer alt fra kart til bilder av stedet jeg skal til, både innvendig og utvendig, og prøver å forberede meg til alt mulig. Men å ta buss i 45 minutter for så å sitte i 20 minutter og vente hos tannlegen fordi jeg er redd for å komme for sent, med veldig dårlig stressmage... DET er ikke moro. Gjorde det for et par uker siden, skikkelig kjedelig opplevelse gitt.

Nå finnes det ingen innvendige bilder av dit jeg skal, noe som jeg tror har gitt meg meste av den angsten jeg kjenner ikveld. Å dra til ukjente steder alene er kanskje det aller verste jeg vet. Men å snakke om det her har hjulpet mye allerede.

[Gjest supernova_87]

Er dette på et sykehus? I såfall går du først til hovedinngangen og spør om retningen til psykiatrisk poliklinikk. Hvis du vet mer nøyaktig inngang til psykiatrisk poliklinikk går du rett dit.  
Når du kommer nærmere vil det gjerne være skiltet til psykiatrisk poliklinikk. Der skal det være en resepsjon. Når du kommer går du til resepsjonen og forteller at du har time slik og sånn, og at det er din første time. Du bestemmer selv om du vil betale før eller etter. Hvis du vil betale før sier du fra med det samme at du ønsker å betale med en gang slik at det er gjort, kanskje spør de om du har frikort, kanskje spør de om du trenger lapp til parkeringen. Etter dette kan du gå å sette deg ned på venterommet, som ofte er rett ved siden av resepsjonen. Hvis du ikke ser noe venterom spør du etter det etter at du har betalt. Du setter deg der, leser i et blad, ser på telefonen, stirrer ut i lufta. Når terapeuten du skal snakke med er klar kommer h*n ut i gangen og roper deg opp, akkurat sånn som på legekontor. Dere håndhilser, eller går sammen tilbake til kontoret og håndhilser der. 

Kontorene til ulike terapeuter vet jeg ikke hvordan ser ut, men jeg tenker at siden fokuset er samtale så er det sannsynligvis behagelige sitteplasser hos de fleste. Noen terapeuter lar deg bestemme hvilken sitteplass du vil ha, andre viser deg hvilken du skal sette deg på.  

Etterpå avtaler dere ny time (usikker på om du gjør dette med terapeuten eller i resepsjonen, hos øyepoliklinikk gjorde jeg det i resepsjonen, dette gir i alle fall terapeuten beskjed om). Hvis du har betalt på forhånd kan du etter du er ferdig gå uten å si noe mer til noen, med mindre du skal avtale ny time i resepsjonen. 

Når du leser dette nå, virker det som det er noe vanskelig eller noe å grue seg til? 
En annen ting, når du har hatt slike nye situasjoner før, har det vist seg at det var noe å grue seg til? Var alle bekymringene verdt det, gjorde de deg sterkere og mer forberedt til å takle eventuelle vanskeligheter i situasjonen du hadde foran deg? Kanskje det å minne seg selv på hvordan bekymringene ikke faktisk hjelper eller forbereder deg i større grad, kan gjøre det enklere å la dem gå. Ikke bli sint på deg selv for at du bekymrer deg, men ikke gi dem så mye tyngde. Bruk rasjonell tenking til å fortelle deg selv at bekymringen er hensiktsløs. "Kanskje hvis jeg bare tenker igjennom det én gang til, så blir jeg trygg!" Men du har jo erfaring på at du blir ikke det, derfor kan du legge det vekk og heller gjøre noe morsomt/konstruktivt/intetsigende mens du venter (hvis du ikke får sove). Å bekymre seg i timesvis går på psyken løs. 

Lykke til! Det er godt du får hjelp, håper ting ordner seg. Herlighet, dette klarer du!  
Håper også du får noen timer søvn. Heia-heia!   

[AnonymBruker]

 

Oi, tusen takk for svar begge to, hadde faktisk ikke tenkt at noen kom til å svare, iallefall ikke før i morgen.

Til Rainstorm, alle slags detaljer hadde hjulpet meg. Alt ifra hva en potensiell resepsjonist kan komme til å si og hvordan det kan se ut der inne. F.eks: er det som et legekontor der jeg sitter og venter til legen(/psykologen) kommer og henter meg? Betaler jeg etter timen, også som hos et legekontor? Når jeg setter meg ned for å snakke med psykologen, sitter vi da på et sånt psykolog-kontor som man ser i filmer med bilder og forskjellige ting på veggene, i komfortable stoler og sofaer? Eller sitter vi på et slags møterom rundt et bord?

Som sagt, jeg skjønner at du sikkert ikke er synsk og kan fortelle meg om fremtiden, men kanskje kan du fortelle meg om dine opplevelser (som jeg går ut ifra at du har?) ?

Jeg er litt usikker på hva en poliklinikk er. Etter det jeg har forstått så er det som et slags legekontor der man har timer? Jeg har vært på noe psykisk helsehjelp-opplegg tidligere, men aner ikke om det er det samme som poliklinikk. Men jeg har ikke en gang vært i nærheten av denne bygningen jeg nå skal til, eller snakket med noen av de jeg skal snakke med på DPS før, så jeg aner virkelig ikke hva som skal skje. Jeg har lett på nettet etter bilder og alt av informasjon så jeg kan forberede meg litt men finner fint lite av det.

Jeg kan svare med mine opplevelser, hvis det hjelper.

Jeg har aldri vært hos en psykolog hvor det er sånn som i filmene. Det har vært vanlige kontorer med arbeidspult og pc (og masse papirer), og så et lite (kontorhøyde-)bord med et par vanlige stoler, som vi har pleid å sitte ved (på hver vår side av bordet). Litt pynt og dill for å gjøre det hjemmekoselig, men det er sikkert mest for behandlerens skyld, tenkte jeg De er jo der tross alt hele dagen.

Når jeg kom, sto jeg bare i kø til resepsjonisten og sa "Hei, jeg har en time med xx klokken yy", og så sa de enten "ok, bare sett deg ned og vent så lenge, så kommer han/hun og henter deg:)" og så gikk jeg dit igjen etter timen for å betale, eller så ville de ta betalingen først, det kom litt an på. Det får du vite når du kommer dit. Jeg syntes det var greit å ikke måtte snakke med resepsjonisten både før og etter timen (pga køen), men det finner du ut av hva du synes er best.

Det fungerte egentlig helt som et legekontor. Ingen gale mennesker i gangene, tvangstrøyer eller noe sånt Det eneste jeg la merke til var at noen hadde en "alarmknapp" de kunne trykke på hvis det skjedde noe, men det er helt standard prosedyre.

Anonymkode: 291ca...4d9

[AnonymBruker]

Og du, jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Jeg har hatt det akkurat sånn og det føltes helt umulig å gjøre noe ukjent som jeg ikke hadde full kontroll på. Det har heldigvis blitt mye bedre med behandling, men jeg må fortsatt forberede meg godt før jeg skal noe jeg ikke har gjort før/til et nytt sted.

Jeg synes du har fått mange gode svar her som stemmer med de opplevelsene jeg har hatt med DPS Jeg hadde visst bare glemt mye av hvordan det egentlig var den første gangen, siden det er litt lenge siden..

Det kommer til å gå så fint! Jeg heier på deg!

Anonymkode: 291ca...4d9

[AnonymBruker]

Hvilken DPS skal du på? Eller du vil kanskje ikke oppgi det?

Synes du har fått gode svar. Jeg gikk nylig til allmennpsykiatrisk poliklinikk(DPS), og syntes ikke det var skummelt i det hele tatt. Nå var ikke "problemet" mitt så veldig skummelt heller, men likevel. Du må finne den riktige bygningen - det vil stå skilt utenfor. På DPS'en jeg var på, i Oslo, var det flere ulike bygg, også et stort bygg med innlagte pasienter. Du går inn, henvender deg i skranken og sier du har time hos XX på XX tidspunkt og navnet ditt. Ofte spør de om du vil gjøre opp for deg med betalingen med en gang. Deretter setter du deg i venterommet, hvor det også ofte sitter flere andre. De ser helt normale ut(gjerne vanlige mennesker som sliter med depresjon, angst osv, ikke kraftig alvorlige lidelser), og det er ingen pinlig stemning i venterommet. Deretter kommer psykologen/psykiateren din og roper deg opp, også går du etter han/henne til "kontoret", eller hva jeg skal kalle det. Så starter samtalen, og behandleren vil vite litt om deg og din historie.  Jeg lover at det ikke er skummelt! Og når du har gjort det en gang, vil det gå så mye greiere senere.

Masse lykke til!!

Anonymkode: 20222...b99

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 13. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[PaperFlower]

Så søte og hjelpsomme alle dere er!  

Er dette på et sykehus? I såfall går du først til hovedinngangen og spør om retningen til psykiatrisk poliklinikk. Hvis du vet mer nøyaktig inngang til psykiatrisk poliklinikk går du rett dit.  
Når du kommer nærmere vil det gjerne være skiltet til psykiatrisk poliklinikk. Der skal det være en resepsjon. Når du kommer går du til resepsjonen og forteller at du har time slik og sånn, og at det er din første time. Du bestemmer selv om du vil betale før eller etter. Hvis du vil betale før sier du fra med det samme at du ønsker å betale med en gang slik at det er gjort, kanskje spør de om du har frikort, kanskje spør de om du trenger lapp til parkeringen. Etter dette kan du gå å sette deg ned på venterommet, som ofte er rett ved siden av resepsjonen. Hvis du ikke ser noe venterom spør du etter det etter at du har betalt. Du setter deg der, leser i et blad, ser på telefonen, stirrer ut i lufta. Når terapeuten du skal snakke med er klar kommer h*n ut i gangen og roper deg opp, akkurat sånn som på legekontor. Dere håndhilser, eller går sammen tilbake til kontoret og håndhilser der. 

Kontorene til ulike terapeuter vet jeg ikke hvordan ser ut, men jeg tenker at siden fokuset er samtale så er det sannsynligvis behagelige sitteplasser hos de fleste. Noen terapeuter lar deg bestemme hvilken sitteplass du vil ha, andre viser deg hvilken du skal sette deg på.  

Etterpå avtaler dere ny time (usikker på om du gjør dette med terapeuten eller i resepsjonen, hos øyepoliklinikk gjorde jeg det i resepsjonen, dette gir i alle fall terapeuten beskjed om). Hvis du har betalt på forhånd kan du etter du er ferdig gå uten å si noe mer til noen, med mindre du skal avtale ny time i resepsjonen. 

Når du leser dette nå, virker det som det er noe vanskelig eller noe å grue seg til? 
En annen ting, når du har hatt slike nye situasjoner før, har det vist seg at det var noe å grue seg til? Var alle bekymringene verdt det, gjorde de deg sterkere og mer forberedt til å takle eventuelle vanskeligheter i situasjonen du hadde foran deg? Kanskje det å minne seg selv på hvordan bekymringene ikke faktisk hjelper eller forbereder deg i større grad, kan gjøre det enklere å la dem gå. Ikke bli sint på deg selv for at du bekymrer deg, men ikke gi dem så mye tyngde. Bruk rasjonell tenking til å fortelle deg selv at bekymringen er hensiktsløs. "Kanskje hvis jeg bare tenker igjennom det én gang til, så blir jeg trygg!" Men du har jo erfaring på at du blir ikke det, derfor kan du legge det vekk og heller gjøre noe morsomt/konstruktivt/intetsigende mens du venter (hvis du ikke får sove). Å bekymre seg i timesvis går på psyken løs. 

Lykke til! Det er godt du får hjelp, håper ting ordner seg. Herlighet, dette klarer du!  
Håper også du får noen timer søvn. Heia-heia!   

Takk takk takk for alle detaljer. (Dette gjelder også alle dere andre som har svart!) Det hjelper alltid å lese om hvordan man skal gjøre slike ting og hvordan det muligens ser ut i bygningen. Da får jeg liksom noe å gå ut ifra, da jeg er veldig dårlig på å ta ting på sparket.

Det virker ikke så skummelt nå og jeg føler at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å få nervøst sammenbrudd før jeg drar hjemmefra i morgen, i motsetning til det jeg følte før jeg lagde tråden. Jeg kommer nok til å lese igjennom hele tråden og alle svarene flere ganger før jeg drar i morgen, for å minne på meg selv at det verste som kan skje er at jeg må spørre noen om hjelp til hvem/hva/hvor.

Det har også alltid gått bra før, så jeg vet ikke hvorfor jeg gang på gang ender opp med denne panikken. Men det kommer veldig ann på hvordan jeg har det psykisk der og da, og akkurat nå er jeg i en dårlig fase. (Så timen min kunne egentlig ikke passet bedre.) Når jeg er i en god fase kan jeg gjøre slike ting nesten helt uten problemer. Litt nervøs er jeg, men ikke noe jeg mister søvn av og ikke noe jeg tenker på før jeg er i selve situasjonen. Og da går alt greit uansett.

Håper på at nå som jeg er i systemet og får "ordentlig" hjelp vil dette sakte men sikkert forbedre seg, så det blir godt å få kommet i gang. Nå må jeg gå og legge meg for å prøve å få litt søvn men jeg kommer til å lese (og svare) i tråden så fort jeg får tid igjen.

Tusen takk igjen, alle sammen. 

[Crash]

.

Endret 18. mai 2018 av Crash

[Jerry Lee]

Så søte og hjelpsomme alle dere er!  

Takk takk takk for alle detaljer. (Dette gjelder også alle dere andre som har svart!) Det hjelper alltid å lese om hvordan man skal gjøre slike ting og hvordan det muligens ser ut i bygningen. Da får jeg liksom noe å gå ut ifra, da jeg er veldig dårlig på å ta ting på sparket.

Det virker ikke så skummelt nå og jeg føler at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å få nervøst sammenbrudd før jeg drar hjemmefra i morgen, i motsetning til det jeg følte før jeg lagde tråden. Jeg kommer nok til å lese igjennom hele tråden og alle svarene flere ganger før jeg drar i morgen, for å minne på meg selv at det verste som kan skje er at jeg må spørre noen om hjelp til hvem/hva/hvor.

Det har også alltid gått bra før, så jeg vet ikke hvorfor jeg gang på gang ender opp med denne panikken. Men det kommer veldig ann på hvordan jeg har det psykisk der og da, og akkurat nå er jeg i en dårlig fase. (Så timen min kunne egentlig ikke passet bedre.) Når jeg er i en god fase kan jeg gjøre slike ting nesten helt uten problemer. Litt nervøs er jeg, men ikke noe jeg mister søvn av og ikke noe jeg tenker på før jeg er i selve situasjonen. Og da går alt greit uansett.

Håper på at nå som jeg er i systemet og får "ordentlig" hjelp vil dette sakte men sikkert forbedre seg, så det blir godt å få kommet i gang. Nå må jeg gå og legge meg for å prøve å få litt søvn men jeg kommer til å lese (og svare) i tråden så fort jeg får tid igjen.

Tusen takk igjen, alle sammen. 

Det går nok bra. Sjøl sto jeg dobbelt og kasta opp av angst. Men det gikk bra. I 3 år...da bytta behandleren min arbeidssted og jeg ble med på lasset. Og igjen sto jeg dobbelt og spøy av angst. Men det gikk bra. ☺

En liten digresjon... Jeg sa til behandler da "vi hadde flyttet"... :  "jaha. Da er ringen sluttet."  Hun lurte på hva jeg mente. "Jeg er født her!" svarte jeg. 

Det som var Kvinneklinikken i gamle dager er i dag et DPS. Hehe.

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 13. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[Crash]

Gikk det bra?

[PaperFlower]

Ja, det gikk bra! Jeg overlevde og alt gikk fint.

Da jeg kom dit så jeg et stort skilt hengende fra taket som pekte mot "venterom" eller hva det nå sto, og et annet skilt som pekte mot "resepsjon". Jeg så mot venterommet for å skynde meg å få litt oversikt og der satt det allerede 3 stk. og ventet. Jeg fikk litt panikk og i ren autopilot, helt uten å tenke over hva jeg gjorde, gikk jeg rett bort og satte meg ned i venterommet. (Selvsagt måtte jeg velge den ene stolen som satt med ryggen mot der folka kom så jeg ikke har noe oversikt, men det pleier jeg alltid å klare så det er ikke første gangen.  )

Jeg lagde en liten plan i hodet mitt at hvis jeg av en eller annen grunn ikke ble ropt opp, skulle jeg gå i resepsjonen og si at jeg hadde time da og da osv. og ta det derfra. Hvis jeg hadde endt opp i feil område (altså feil bygning e.l.) skulle jeg bare le og late som om jeg synes situasjonen var morsom. Hvis noe var feil eller at psykologen var forsinket hadde de sikkert kunne finne det ut og ordnet opp for meg. Jeg kan jo ikke trappe opp på kontorene å lete akkurat.

Etter ca. 5 minutter med venting hørte jeg en søt liten stemme som "ropte"/forsiktig sa navnet mitt. Jeg gikk bort og hilset på henne og hun spurte om jeg hadde hentet det jeg ville av te og kaffe og greier. Vi gikk deretter opp på kontoret hennes og satte oss ned der og snakket.

Betalte etterpå. Eller, det var litt trøbbel med papirene (psykologen var helt ny og hadde surret litt ), så de skulle sende regning istedet.

En helt, helt grei opplevelse og ikke noe skummelt i det hele tatt. Men er glad for at jeg fikk så mange gode svar her inne, for jeg satt å leste gjennom tråden på vei til timen min, noe jeg tror hjalp med å holde meg rolig.