Alvorlig fødselsdepresjon

[AnonymBruker]

Hei. Jeg skriver denne til alle de som har opplevd fødselsdepresjon. Sliter så veldig nå og trenger å høre fra noen som har overlevd dette. Hva hjalp deg? Hvor lenge slet du? 

Jeg har hatt 4 mnder med helvete og nå orker jeg snart ikke mer. Har hatt tanker om å skade både meg selv og barnet mitt og har også brølt og kjeftet på han...Er så redd for at jeg har skadet han for livet...Ønsker å være en varm og kjærlig mor men jeg er så sliten. Hele tiden et eller annet som gjør at han ikke vil sove, tannverk, mageknip eller forkjølelse. Han er veeeldig mammadalt også så det er ikke alltid det går å få avlastning fra far. Vet ikke om jeg overlever dette...hjelp

Anonymkode: 59a5b...486

[miablom]

Jeg har ikke opplevd dette selv, men har flere venninner som har. Trøsten er at det går over, men det kan være en stund. Men er du flink nok til å la far slippe til? Jo mer han slipper til jo mindre mammadalt vil barnet bli, og jo letter blir det for deg. Kanskje dere kan bli flinkere til at far tar ansvaret for barnet mens du drar ut - kanskje du bare drar til en venninne eller dine foreldre for å sove? Du finner garantert noen som forstår deg på det behovet. Da vil far ganske snart være bedre i stand til å hjelpe deg i situasjonen. Har dere besteforeldre i nærheten? Prøvd å snakke med dem og høre om de kan komme ofte og passe barnet mens dere kan gjøre noe sammen som kjærester. Det er viktigere enn noen gang før å pleie forholdet nå, selv om det ikke er lett. Da vil du få litt andre ting å tenke også.

Ønsker deg lykke til, dette kommer du igjennom!

Mia

[gullhjerte]

Hei kjære deg. Dette kommer både du og barnet ditt til å komme gjennom helt fint, men du skal ringe helsestasjonen eller fastlegen din og få time i dag. Mange helsestasjoner kan man bare dra innom også, gjelder det din?

Det er viktig at du forteller om dette i dag, følelsene dine er ikke noe å skamme seg over - mange har og har hatt det sånn! Det finnes hjelp å få, og det skal du få, fødselsdepresjon er en sykdom på lik linje med andre fødselsrelaterte sykdommer man kan få. Dette går over med kvalifisert hjelp. Lykke til :-) 

[Tullesnuppa86]

Hei kjære deg. Dette kommer både du og barnet ditt til å komme gjennom helt fint, men du skal ringe helsestasjonen eller fastlegen din og få time i dag. Mange helsestasjoner kan man bare dra innom også, gjelder det din?

Det er viktig at du forteller om dette i dag, følelsene dine er ikke noe å skamme seg over - mange har og har hatt det sånn! Det finnes hjelp å få, og det skal du få, fødselsdepresjon er en sykdom på lik linje med andre fødselsrelaterte sykdommer man kan få. Dette går over med kvalifisert hjelp. Lykke til :-) 

Takk for raskt og fint svar. Har hatt noe kontakt med helsestasjonen her i byen og har hatt noen timer med deres psykolog men følte egentlig at det bare hjalp hvis jeg hadde timer ofte. Vet ikke om dette er et tilbud jeg kan fortsette å ha så lenge. Virker som det er noe begrenset og at du etterhvert må på noe klinikk for å få hjelp. Fortvilet...

[AnonymBruker]

du må bare kreve hjelp..Psykolog på helsestasjonen skal være lavterskelstilbud, de skal også ta tak i det hvis du trenger mer langvarig behandling. Du kan få akuttimer hos psykolog på DPS tror jeg,ta kontakt med lege og si at du må ha hjelp NÅ. 

Anonymkode: e86dd...29c

[Epleskall]

Jeg stiller meg bak det som er sagt allerede. Du trenger hjelp fra profesjonelle som kan sette seg godt inn i situasjonen din og følge deg tett opp. Har du forklart psykologen din at du har tanker om å skade deg selv og barnet ditt, og at du brøler til barnet? Det er viktig at behandleren forstår omfanget av dette, slik at du får nødvendig hjelp. Hvis du er veldig sliten, så har barnevernet gode muligheter til å bidra med avlastning, eksempelvis ved at noen kommer hjem til deg og støtter deg i hjemmet. Vær åpen og ta imot de tilbudene som er rundt deg. Det er veldig flott at du ser at dette ikke fungerer og at du ønsker å være en god og kjærlig mor. Det får meg til å tenke at du fortsatt har tro på at dette kan endre seg, og det er et veldig godt utgangspunkt for at behandling skal virke. 

Ønsker deg lykke til! 

[gullhjerte]

Jeg synes du skal dra til helsestasjonen din i dag og vise helsesøster eller psykologen denne tråden, hvis du synes det er vanskelig å si hvordan du egentlig har det. Dette er en sykdom, når du er frisk vil du oppdage at det er mye enklere å være den mammaen du vil være. Selv om det også glipper i blant, selv uten depresjon 😉 Det er klart du skal ha behandling helt til du er frisk, uansett hvor lang tid det tar. Et opphold på klinikk for deg og barnet er ikke nødvendigvis det dummeste heller, tenk om du der kunne brutt med hverdagen, funnet overskudd og hjelp til å komme ut av depresjonen. Finn ut hva du har rett på av behandling for å bli frisk, for din og barnets skyld. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal dra til helsestasjonen din i dag og vise helsesøster eller psykologen denne tråden, hvis du synes det er vanskelig å si hvordan du egentlig har det. Dette er en sykdom, når du er frisk vil du oppdage at det er mye enklere å være den mammaen du vil være. Selv om det også glipper i blant, selv uten depresjon 😉 Det er klart du skal ha behandling helt til du er frisk, uansett hvor lang tid det tar. Et opphold på klinikk for deg og barnet er ikke nødvendigvis det dummeste heller, tenk om du der kunne brutt med hverdagen, funnet overskudd og hjelp til å komme ut av depresjonen. Finn ut hva du har rett på av behandling for å bli frisk, for din og barnets skyld. 

Tusen takk til alle som har svart, men kanskje spesielt til deg. Har tatt direkte kontakt med psykologen jeg gikk til tidligere så jeg kunne komme inn i dag. Trenger bare å høre at det blir bedre etterhvert. Jeg elsker jo barnet mitt uendelig mye selv om det føles som om jeg ikke gjør det når jeg er utmattet. Takk igjen for gode råd. 

Anonymkode: 714b4...6ef

[Norbertine]

To like tråder er slått sammen, og flyttet til kropp og helse.

Alice i Eventyrland, mod

[AnonymBruker]

Du må få profesjonell hjelp. Dersom man har tanker om å skade barnet, så har man mest sannsynlig en psykose i tillegg. Det er alvorlig for både deg og barnet. Søk hjelp for begges skyld. Jeg vet om en som ikke gjorde det, og det endte med langvarig innleggelse og et psykisk skadet barn som i dag er ufør.

Anonymkode: 39bd3...0e3

[AnonymBruker]

Har fått hjelp fra psykologen min i dag. Skal få ekstra behandling hos en psykolog som er spesialist på fødselsdepresjon. Ble ganske skremt av svaret ditt. Kommer til å jobbe hardt for å bli frisk igjen for sønnen min og meg selv.

Anonymkode: 714b4...6ef

[AnonymBruker]

Den tidlige tilknytningen er utrolig viktig for videre utvikling, og om du virkelig brøler så trenger du hjelp! Dra på helsestasjonen, legen eller hva som helst, dette er ikke bra for verken barnet eller deg og dette må du ta tak i fort, før barnet får problemer. 

Anonymkode: cc968...3e6

[gullhjerte]

Bra jobba! Jeg må si jeg er imponert over gutsen din og handlekraften din, jeg er helt sikker på at du nå med hjelp klarer å bli frisk, og kan ta fatt på omsorgsrollen din slik du egentlig vil. Tommel opp!

Skriv ned alle spørsmål du eventuelt har og får om senvirkninger for deg og babyen, så du kan stille de til dine behandlere. Ikke google. Jeg vet mange strever med dårlig samvittighet og angst for skader hos barnet i etterkant. Mitt beste råd er å prate om det, gjerne i en støttegruppe for fødselsdeprimerte om du finner det. Jeg må si jeg virkelig heier på deg ☺

[AnonymBruker]

Bra jobba! Jeg må si jeg er imponert over gutsen din og handlekraften din, jeg er helt sikker på at du nå med hjelp klarer å bli frisk, og kan ta fatt på omsorgsrollen din slik du egentlig vil. Tommel opp!

Skriv ned alle spørsmål du eventuelt har og får om senvirkninger for deg og babyen, så du kan stille de til dine behandlere. Ikke google. Jeg vet mange strever med dårlig samvittighet og angst for skader hos barnet i etterkant. Mitt beste råd er å prate om det, gjerne i en støttegruppe for fødselsdeprimerte om du finner det. Jeg må si jeg virkelig heier på deg ☺

Tusen takk for alle gode råd:) Skal jobbe hardt for å bli frisk igjen.

Anonymkode: 714b4...6ef

[AnonymBruker]

Den tidlige tilknytningen er utrolig viktig for videre utvikling, og om du virkelig brøler så trenger du hjelp! Dra på helsestasjonen, legen eller hva som helst, dette er ikke bra for verken barnet eller deg og dette må du ta tak i fort, før barnet får problemer. 

Anonymkode: cc968...3e6

Har fått lagt opp en plan om hvordan jeg skal bli god igjen med psykologen min i dag. Forstår at du mener det godt men det hjelper ikke å høre at jeg gjør en dårlig jobb og potensielt har skadet barnet mitt. Det gjør det egentlig bare verre😔

Anonymkode: 714b4...6ef

[Epleskall]

Har fått lagt opp en plan om hvordan jeg skal bli god igjen med psykologen min i dag. Forstår at du mener det godt men det hjelper ikke å høre at jeg gjør en dårlig jobb og potensielt har skadet barnet mitt. Det gjør det egentlig bare verre😔

Anonymkode: 714b4...6ef

jeg vil gjerne kommentere litt her siden du ble skremt av innlegget til AB. Tilknytning skjer særlig mellom sjette og attende måned i barnets liv, og de første tre leveårene er hjernen i en enorm vekst. Det er altså ikke sånn at du har gjort uopprettelig skade på barnet ditt. Jeg så også noen kommentere her oppe at det at du har tanker om å skade barnet ditt vitner om psykose. Det er heller ikke tilfelle. Slike vonde tanker kan dessverre være en vanlig del av det å være deprimert. Fryktelig tungt. Men du har god innsikt og er fokusert på å bli bedre.

Jeg tror du først og fremst skal forholde deg til psykologen din, utredningen som blir gjort og behandlingsplanen dere legger opp til. På Internett kan det bli litt for mye informasjon i blant - på godt og vondt. 

Veldig flott at du har tatt tak i dette og tar imot hjelp. Det er dessverre mange som opplever å bli fødselsdeprimert, men heldigvis er det god kunnskap om temaet og god hjelp å få. 

Ønsker deg og barnet ditt det beste. Stå på og vær åpen med de som er rundt deg for å hjelpe:)

[AnonymBruker]

Kjære deg! Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en god klem.  Jeg ble selv mor til mitt andre barn for litt over ett år siden.

Jeg kjente allerede i svangerskapet at jeg følte meg mye nedstemt og trist.  Når sønnen min ble født merket jeg fort at jeg ikke fikk samme umiddelbare gode følelsen som jeg fikk med førstemann.  Ukene gikk og jeg var bare lei meg og hadde utrolig dårlig samvittighet for at babyen min hadde fått meg til mamma.  Jeg var hele tiden redd for at jeg ikke var nok glad i barnet mitt.  Han var veldig urolig og sov lite både på dag og natt og jeg var helt utslitt. Jeg var livredd for at han skulle merke at samspillet vårt var "falskt". At når jeg smilte og pludret med han, så gjorde jeg det bare fordi "jeg måtte".  Jeg hadde og en del "tvangstanker" om at jeg feks mistet vognen uti sjøen når jeg gikk tur langsmed sjøen hos oss og det skremte meg veldig.  Jeg hadde også en del tanker om at ting hadde vært bedre hvis jeg ikke hadde vært her lengre... Hver dag trakk for alle gardinene i stuen og var livredd for at det skulle ringe på døren siden jeg gråt så mye.  At noen skulle se hvordan jeg hadde det ville jeg ikke.

 

Da han var rundt seks uker, knakk jeg helt sammen en dag helsesøster ringte. Da sa jeg til henne at jeg trodde at jeg trengte å snakke med en psykolog.  Hun roste meg veldig for at jeg ba om hjelp og så at det skulle jeg selvfølgelig få. Jeg fikk raskt time hos fastlegen og tenkte at nå skulle alt bli bedre.  Dessverre fikk jeg beskjed fra fastlegen at jeg bare var trøtt og at faren til barnet måtte trå til mer. Dette håper jeg virkelig ikke at noen andre opplever i en slik situasjon. Det var utrolig tøft og gjorde absolutt ikke situasjonen bedre for meg. Helsesøster og han som senere ble psykologen min ble veldig overrasket over dette, så håper andre som opplever dette tør og orker å kreve å få hjelp.

Noen uker etterpå kom jeg til psykolog og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært idag hadde det ikke vært for han.  Jeg gikk til han 1-2 ganger i uken og syns det var utrolig godt å kunne snakke rett fra hjertet.  Det er veldig vanskelig å skulle innrømme for noen at man har de tankene og følelsene man har ovenfor sitt eget barn, og jeg har turde aldri å snakke med venner eller barnets far om dette.

Han beroliget meg veldig på at det skulle mye til for å skade barnet for alltid.  Og i mitt tilfelle så klarte nok jeg å ha et noenlunde godt samspill med han.  Han hjalp meg og i forhold til det som var tyngst for meg, nemlig min dårlige samvittighet for at jeg hadde vært usikker på om jeg elsket han nok og at jeg tidvis hadde angret på at jeg hadde fått han.

Idag er jeg 100 % sikker på at jeg elsker begge barna mine like mye.  Jeg håper at du får hjelp fort og ønsker deg og barnet ditt alt godt.  Selv om alt ser svart ut nå, så er det lys i enden av tunnelen.

Må forresten bare anbefale Helena Brodtkorn sin bok: Mammasjokket. Jeg leste denne før jeg fikk psykologhjelp og den var til stor trøst for meg.

 

Klem til deg og alle andre som opplever fødselsdepresjon

 

Anonymkode: 0de19...cb2

[AnonymBruker]

jeg vil gjerne kommentere litt her siden du ble skremt av innlegget til AB. Tilknytning skjer særlig mellom sjette og attende måned i barnets liv, og de første tre leveårene er hjernen i en enorm vekst. Det er altså ikke sånn at du har gjort uopprettelig skade på barnet ditt. Jeg så også noen kommentere her oppe at det at du har tanker om å skade barnet ditt vitner om psykose. Det er heller ikke tilfelle. Slike vonde tanker kan dessverre være en vanlig del av det å være deprimert. Fryktelig tungt. Men du har god innsikt og er fokusert på å bli bedre.

Jeg tror du først og fremst skal forholde deg til psykologen din, utredningen som blir gjort og behandlingsplanen dere legger opp til. På Internett kan det bli litt for mye informasjon i blant - på godt og vondt. 

Veldig flott at du har tatt tak i dette og tar imot hjelp. Det er dessverre mange som opplever å bli fødselsdeprimert, men heldigvis er det god kunnskap om temaet og god hjelp å få. 

Ønsker deg og barnet ditt det beste. Stå på og vær åpen med de som er rundt deg for å hjelpe:)

Det er faktisk slik at tanker om å skade barnet er tegn på fødselspsykose. Dette har jeg fått forklart fra en erfaren psykiater i forbindelse med at et familiemedlem led av dette. Så vennligst ikke anta at andre påstår feil uten å vite sikkert. Det viktigste er at ts får hjelp og er åpen om tankene om å skade barnet sitt overfor psykologen. Det er viktig for å få rett behandling. Og den tidlige tilknytningen er kjempeviktig, så å ta imot all hjelp du kan få, ts.

Anonymkode: 39bd3...0e3

[Epleskall]

Det er faktisk slik at tanker om å skade barnet er tegn på fødselspsykose. Dette har jeg fått forklart fra en erfaren psykiater i forbindelse med at et familiemedlem led av dette. Så vennligst ikke anta at andre påstår feil uten å vite sikkert. Det viktigste er at ts får hjelp og er åpen om tankene om å skade barnet sitt overfor psykologen. Det er viktig for å få rett behandling. Og den tidlige tilknytningen er kjempeviktig, så å ta imot all hjelp du kan få, ts.

Anonymkode: 39bd3...0e3

Det var ikke min hensikt å krenke deg, men å roe TS ned ettersom hun skrev at hun ble skremt av noe en annen AB skrev. Du skrev at hun "mest sannsynlig har en psykose i tillegg", og det er det ikke holdepunkter for  å si. Det er nemlig ikke uvanlig å ha tanker om og frykt for å miste kontrollen og skade barnet sitt, som en del av en fødselsdepresjon (du kan lese mer her, f.eks: http://www.r-bup.no/cms/cmspublish.nsf/$all/0DF358EA0C6BCB95C12574290050FFDE). Å ha en psykose innebærer langt mer alvorlige symptom, som at man mister kontakten med virkeligheten, og lider av vrangsforestillinger, forvirring, hallusinasjoner (særlig å høre stemmer) og et veldig svingende stemningsleie. Vrangforestillingene innebærer ofte at barnet er en demon eller ond osv., og tanker om å skade barnet opptrer som en del av dette symptombildet. Men slike tanker er altså ikke i seg selv et tegn på psykose. TS beskriver et depressivt symptombilde, og der er slike tanker dessverre også vanlig å ha. Det er fryktelig tungt og vanskelig, og det er så klart viktig at hun får god hjelp og riktig behandling. Der er vi enig. Jeg er så klart også helt enig med deg i at den tidlige tilknytningen er kjempeviktig, derfor er det veldig flott at hun har tatt initiativ til å søke råd her inne, og ikke minst kontakte helsestasjonen og psykolog.

Grunnen til at jeg ville korrigere det du skrev, var altså ikke for å påstå at du ikke har rett, men for å utdype at psykose er langt mer alvorlig og innebærer langt flere symptomer enn det hun har beskrevet. Det var altså min hensikt at TS ikke skulle bli ytterlige skremt av det du skrev, da det ikke er grunnlag for å si at hun "mest sannsynlig" er psykotisk. Noe hennes evne formulere seg om tilstanden og hennes evne til å oppsøke hjelp, også vitner om. Slike tanker er vanlig i en depressiv tilstand 

[AnonymBruker]

Det var ikke min hensikt å krenke deg, men å roe TS ned ettersom hun skrev at hun ble skremt av noe en annen AB skrev. Du skrev at hun "mest sannsynlig har en psykose i tillegg", og det er det ikke holdepunkter for  å si. Det er nemlig ikke uvanlig å ha tanker om og frykt for å miste kontrollen og skade barnet sitt, som en del av en fødselsdepresjon (du kan lese mer her, f.eks: http://www.r-bup.no/cms/cmspublish.nsf/$all/0DF358EA0C6BCB95C12574290050FFDE). Å ha en psykose innebærer langt mer alvorlige symptom, som at man mister kontakten med virkeligheten, og lider av vrangsforestillinger, forvirring, hallusinasjoner (særlig å høre stemmer) og et veldig svingende stemningsleie. Vrangforestillingene innebærer ofte at barnet er en demon eller ond osv., og tanker om å skade barnet opptrer som en del av dette symptombildet. Men slike tanker er altså ikke i seg selv et tegn på psykose. TS beskriver et depressivt symptombilde, og der er slike tanker dessverre også vanlig å ha. Det er fryktelig tungt og vanskelig, og det er så klart viktig at hun får god hjelp og riktig behandling. Der er vi enig. Jeg er så klart også helt enig med deg i at den tidlige tilknytningen er kjempeviktig, derfor er det veldig flott at hun har tatt initiativ til å søke råd her inne, og ikke minst kontakte helsestasjonen og psykolog.

Grunnen til at jeg ville korrigere det du skrev, var altså ikke for å påstå at du ikke har rett, men for å utdype at psykose er langt mer alvorlig og innebærer langt flere symptomer enn det hun har beskrevet. Det var altså min hensikt at TS ikke skulle bli ytterlige skremt av det du skrev, da det ikke er grunnlag for å si at hun "mest sannsynlig" er psykotisk. Noe hennes evne formulere seg om tilstanden og hennes evne til å oppsøke hjelp, også vitner om. Slike tanker er vanlig i en depressiv tilstand 

Tanker om å skade sitt barn er nettop et tegn som skiller en fødselspsykose fra "kun" fødselsdepresjon. Man må ikke nødvendigvis høre stemmer eller ha andre hallusinasjoner. Jeg vet ikke hvor du tar det fra at jeg ble krenket, for det er det ingen grunn for meg å bli. Men jeg tror mer på hva både en psyiater og psykologspesialist har forklart om dette, enn hva en tilfeldig på et forum mener. Min hensikt er ikke å skremme ts, men å anmode henne om å være åpen om dette til behandler, nettopp så slike tegn kan avdekkes og rett hjelp kan ytes. Jeg vet dessverre hva slags konsekvenser det kan få om så ikke skjer. 

Anonymkode: 39bd3...0e3