Burde jeg trekke meg unna så barnemor og far kan være sammen?

[AnonymBruker]

Låner en venninne sin bruker for å skrive et innlegg, for jeg har aldri postet noe her tidligere, men trenger nå litt hjelp med hva jeg burde gjøre.

Jeg og min kjæreste har vært sammen i nesten 1 år. Han har et barn fra før med en dame som i utgangspunktet bare var et ONS, men hun (eller de) bestemte seg for å beholde når hun ble gravid. 
De har stilt opp for hverandre og barnet hele veien, og de har alltid vært gode venner. De har aldri vært kjærester eller forsøkt å få det til å fungere fordi (etter hva han har fortalt) så mente hun at det var best at de bare var venner for å få til å samarbeide best mulig.

Hun er en fantastisk dame og en enestående mor. Hun stiller alltid opp for barnet og kjæresten min, og til og med for meg hvis det er noe jeg trenger. Når jeg flyttet i ny leilighet i denne byen var hun den første til å stå på døren med innflytnings-kake og hjalp meg med å pakke ut. Hun har ved flere anledninger hatt barnet en ekstra helg hvis far og jeg har hatt planer, på samme måte som hun ikke har noe problem med å "gi" oss en ekstra helg hvis vi ønsker å finne på noe koselig.

Til bursdagen min fikk jeg et gavekort på spa av henne som en takk for at jeg er der så mye for barnet hennes. Jeg og hun har god kontakt og hun har aldri vært noe form for "truende" for forholdet til meg og far.

Jeg har spurt henne om hun kunne ønske at hun og barnefar var sammen, og hun har svart noe lignende; "Det hadde sikkert vært fint det, men nå har han jo en så fin kjæreste som deg som stiller opp for barnet vårt, og jeg kunne ikke ønsket noe mer". Hun er altså hele tiden så perfekt! Hun er alltid så god! 

I det siste har jeg følt at kanskje jeg burde gå fra barnefar for å gi de to "sjansen" til å finne hverandre. Jeg ser de har en skikkelig god kjemi og hun er høyt elsket av familien hans. Hun har aldri tråkket over streken i forhold til vårt forhold, så jeg vet jo ikke engang om de hadde blitt sammen. Hun er utrolig pen å se på, smart og åpen, og med tiden har jeg begynt å bli oppriktig glad i henne og barnet og føler på en måte at jeg står i veien for at de kan være en familie med far.

Barnefar har aldri gitt meg noe grunn til å tro at han er forelsket i henne, men jeg føler at han ser på henne på en viss måte. Det kan være fordi hun er en sånn person som man virkelig liker å være rundt, men samtidig.. Jeg har snakket litt med han om dette, men han feier det bare bort og sier at han er lykkelig med deg.

Vi har i det siste snakket vagt om å flytte sammen, så hvis jeg skal gå så burde jeg gjøre det nå.

Hva tenker dere?  

Anonymkode: 956f4...a9b

[Macro]

For en herlig gjeng med gode mennesker dere er 

 

Hvorfor forsøke å endre noe som allerede fungerer så fint? Du er jo med å bidrar positivt du også

[doktorproktor]

Det er vel en grunn til at de ikke ble sammen før du kom inn i bildet også? Slik du fremstiller det virker det som situasjonen fungerer veldig bra for dere alle så jeg ser ingen grunn til at du burde gå fra kjæresten din. 

[AnonymBruker]

For en herlig gjeng med gode mennesker dere er 

 

Hvorfor forsøke å endre noe som allerede fungerer så fint? Du er jo med å bidrar positivt du også

Ååh, så koselig sagt!

Hadde det ikke vært barn i bildet hadde jeg ikke ønsket å endre noe. Jeg er oppvokst med skilte foreldre og har ALLTID ønsket at de skulle være sammen, uansett hvor mye jeg elsker min steforeldre så har alltid ønsket om mor og far sammen og helsøsken vært der. Tror at barn har det best med foreldre som bor sammen.

Det er vel en grunn til at de ikke ble sammen før du kom inn i bildet også? Slik du fremstiller det virker det som situasjonen fungerer veldig bra for dere alle så jeg ser ingen grunn til at du burde gå fra kjæresten din. 

Ja, samme grunn som over. Jeg mener barn har det best med foreldre som er sammen! (De fungerer jo så fint sammen så tror ikke at det hadde blitt turbulent og kranglete, for de har jo aldri forsøkt!)

 

TS

Anonymkode: 956f4...a9b

[MapleSirup]

Ååh, så koselig sagt!

Hadde det ikke vært barn i bildet hadde jeg ikke ønsket å endre noe. Jeg er oppvokst med skilte foreldre og har ALLTID ønsket at de skulle være sammen, uansett hvor mye jeg elsker min steforeldre så har alltid ønsket om mor og far sammen og helsøsken vært der. Tror at barn har det best med foreldre som bor sammen.

Ja, samme grunn som over. Jeg mener barn har det best med foreldre som er sammen! (De fungerer jo så fint sammen så tror ikke at det hadde blitt turbulent og kranglete, for de har jo aldri forsøkt!)

 

TS

Anonymkode: 956f4...a9b

Der er noe av fornuften til mor og far tenker jeg  De vet hva de har og ikke hva de får! Det skal aldri bli de to

Behold kjæresten din 

[Macro]

Jeg er skilsmissebarn og er forferdelig takknemlig for at mine foreldre ikke bodde sammen. Jeg har to foreldre som alltid har vært bestevenner. Vennskap har vist seg å være mye sterkere og mer stabilt enn ekteskap, for min del. Dette barnet du snakker om har jo aldri hatt noe annet. Tenk heller på hvor utrulig heldig han eller hun er som som har så mange gode og trygge voksne rundt seg  det er ikke selvsagt! Foreldrene trenger ikke bo sammen så lenge foreldrene kommuniserer, bryr seg og har det stabilt rundt barnet.

 

At man er gode venner er langt fra en garanti for at man fungerer som par  

[Epleskall]

Du er jo bare helt bedårende:) Og beskriver virkelig gode mennesker, og et godt samarbeid der barnets beste står i fokus. Det er fantastisk! Og jeg tror du kan ha helt rett i at far ser på mor på en "viss måte" og at det er et spesielt bånd mellom dem. De har jo barn sammen, og et godt vennskap. Men tror du ikke de hadde valgt hverandre om de ønsket det? Nettopp av de grunnene du skisserer? Og tror du ikke de risikerer å ødelegge det gode forholdet de har i dag, dersom de skal "presse" seg inn i et samliv ingen av dem eeegentlig ønsket...? Dine intensjoner er gode, men kanskje du skal la deg selv få lov til å bare nyte denne situasjonen og glede deg over at dere alle ønsker hverandres beste? Barnet er jo veldig heldig som har så gode voksenpersoner rundt seg. Du skal berømmes for at du "tilbyr deg" å vike unna, men det høres jo ikke ut som om foreldrene er der at de ønsker å satse på hverandre. 

[Carrot]

Ts; du skriver at du har alltid ønsket - kan det være denne delen som nå spinner i hodet ditt og skaper situasjoner som ikke er reelle?

De valgte denne løsningen, den fungerer - hvorfor tror du at om du "trår tilside" så vil dette endres?

 

[AnonymBruker]

Hadde det vært noe mellom de hadde nok ikke kjæresten din blitt sammen med deg. Hvis det fungerer sånn som det gjør nå, så er det jo ingenting å endre på. Men siden du får sånne tanker, er du sikker på at det ikke bare er en "unnskyldning" for andre følelser? Nå går jeg bare rett på her, mener ikke å være frekk, men, er du sjalu? Mistet følelser for kjæresten din? Er du sikker på at du klarer å fortsette forholdet med ham uten å tvile på det mer?

Anonymkode: 48beb...169

[AnonymBruker]

Dette er noe du må snakke med kjæresten din om. Du må finne ut om han har de følelsene for henne som han har for deg. Det  kan bare han svare på. Skjønner tankegangen din, men å bo sammen er noe helt annet enn å være foreldre sammen. Når en bor sammen som mor og far, så bør det være kjærlighet inne i bildet. Til dels for at barnet skal vokse opp i et hjem hvor det vises kjærlighet mellom de voksne. Det er sånn barn lærer, de "aper" etter de voksne til en viss alder.
Ta en prat med han du!

 

Anonymkode: dc757...62e