Mer eller mindre slitsomt enn du trodde

[frøken_øst]

Er enig at det er overveldende med følelsene, at hjertet er utenpå. Synes dette sitatet er så fint:

«Min sønn ligger på min arm. Det er en så spe liten tyngde. Den kjennes nesten ikke i det hele tatt. Likevel veier den tyngre enn jord og himmel og stjerner og solsystem.»

Astrid Lindgren; Kati i Paris 

 

Endret 30. november 2015 av frøken_øst

[lottaliz]

Jeg synes det ble mye mindre pes enn jeg trodde. Jeg fikk ingen sjokk, men jeg har fått høre mye "bare vent til du får barn" osv, da skulle jeg ikke orke å lage all mat fra bunn lengre, og jeg kom ikke til å overleve nettene, all frihet skulle forsvinne og jeg skulle bli feit og fæl. Mini har aldri smakt butikkmat og det har ikke vært noe problem å få dusje, trene (løper med vogn i tillegg) og jeg får møte venner når jeg vil. Jeg sov 6 timer sammenhengende når mini var 11 mnd, gikk helt fint det også. Men jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var, hva å elske var, og jeg trodde jeg kjente følelsesspekteret mitt. Men her fikk jeg et slag i trynet, aldri har jeg noen gang følt noe så sterkt som hvor høyt jeg elsker barnet mitt, så jeg kjenner jeg ler godt når noen sammenligner det med å ha hund.

[AnonymBruker]

Både og. 

De første månedene var tøffere enn jeg hadde sett for meg. Vi fikk et prematurt og sugesvakt barn, så jeg slet med ammingen. Barnet måtte vekkes ofte for mat, og i tillegg måtte jeg pumpe siden han ikke tok brystet skikkelig. Det ble lite søvn, mye styr med amming og pumping, og jeg følte at hele tilværelsen var snudd helt på hodet. 

Men etter 6 mnd, begynte jeg å kose meg i rollen som mamma. Nå er barnet er en aktiv og snakkesalig toåring, og jeg kunne ikke tenke meg et annet liv. Jeg elsker å være mamma. Selv om det er travle dager med full jobb og småbarnsliv, opplever jeg det ikke som slitsomt. Det er travelt og hektisk, men det gir meg så utrolig mye. Så for meg var de første månedene slitsomme, men nå er det bare kos. 

Anonymkode: 51f13...132

[kisskissbangbang]

Haha. Jeg må si meg litt enig med Silfen, selv om hun som vanlig er litt mer rett frem enn mange ville vært  

Jeg synes det er mye mindre slitsomt enn det jeg forventa og ble fortalt. Og det som er slitsomt, det gjør man jo bare, biter det i seg og kommer gjennom det. 

I perioder har det vært utfordrende etter at jeg fikk to, kanskje særlig etter at jeg ble alene, men ingenting som ikke veies opp av alt det gode som kommer med dem. Og ikke i nærheten av det jeg hadde forventa. 

 

[AnonymBruker]

Mindre. Selv med til dels store utfordringer. Rett og slett fordi jeg ikke har en sutrepersonlighet. 

For noe tull. Har ingenting med sutrepersonlighet å gjøre. Jeg har aldri sutra til noen om dette, og er en veldig positiv person. MEN - det var mye mer slitsomt enn jeg TRODDE på forhånd. Gjør det meg til en sutrepersonlighet?

Anonymkode: a97f8...917

[AnonymBruker]

Mindre. Synes ikke det er slitsomt å ha barn i det hele tatt. Det er noe feil når det å ha barn sees på som en jobb... 

Anonymkode: af0e7...0cd

[heidifrøkna]

Mye mindre slitsomt enn jeg hadde trodd, men uansett veldig slitsomt!

Jeg fikk barn når jeg var 21 år, og ble senere student med en liten en, så alle rundt meg fortalte meg jo hvor slitsomt og hardt det kom til å bli. Ble ikke så hardt og slitsomt, egentlig.