Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Er det noen andre her som har det? Hvordan får dere ting til å gå rundt? Jeg er i tredveårene nå, og jeg klarer verken vennskap, kjærester eller jobb. Prøver jo, men det er bare en endeløs rekke av nederlag. Frister mest av alt å bare gi opp. Når jeg leser om diagnosene ser jeg jo at prognosene er ganske dårlige. Har gått i terapi i mange år, men det har ikke ført frem. Nå vil behandleren gi opp. Er det noen som har funnet en måte å fungere på?

Anonymkode: 03d0e...5a5

[AnonymBruker]

For unnvikende pf er vel prognosene ganske gode? Det kommer jo litt an på alvorlighetsgraden. Har du hatt samme behandler hele tiden? Kanskje et behandlerbytte til en som har spesialkompetanse på personlighetsforstyrrelse ville være en idé?

Anonymkode: 9c378...506

[AnonymBruker]

Nå vil behandleren gi opp.

Anonymkode: 03d0e...5a5

Dette kan ikke være en seriøs behandler? 

Anonymkode: 007ff...e88

[AnonymBruker]

Jeg har det, og min måte å få ting til å gå rundt på er ved å unngå dem, det ligger jo litt i diagnosens natur. Jeg fungerer fordi jeg kan leve med å forsake det meste. Noen romantisk dimensjon i tilværelsen har jeg forlengst gitt opp håpet på, men vedrørende jobb har jeg et godt tips, og det er å finne en stilling som tillater så mye hjemmekontor som mulig.

Prognosene ved behandling er ikke gode, men bedre enn hos personer som ikke får behandling.

Anonymkode: fb016...4cc

[AnonymBruker]

Fikk denne diagnosen da jeg var i begynnelsen av tyve-årene. Da hadde jeg flere år bak meg med depresjoner og angst og var sykemeldt. Det var nesten en lettelse for meg å få denne diagnosen for jeg da visste jeg hva jeg måtte "slåss" mot. Jeg var heldig og havnet på et dagbehandlingssted hvor jeg tre ganger i uken var sammen med andre i 5 timer. Vi hadde forskjellige typer gruppeterapi, gikk ut på turer sammen, langde lunsj sammen og litt av hvert. Samtidig med dette hadde jeg også timer hos psykolog alene. Det fine med dette stedet var at man fikk ikke en "max" periode man kunne være der. Jeg var der i 1,5 år før jeg begynte i arbeidstrening. Etter hvert tok jeg opp fag fra videregående og fikk studiespesialisering og begynte på høyskole. Jeg lærte meg å jobbe med problemene mine og hvordan jeg skulle takle dem. På skolen fikk jeg veldig gode venner som jeg var åpen med om problemene mine. I dag har jeg en bachelorgrad, er gift og jobber 100%. For ti år siden hadde jeg aldri trodd jeg skulle være i den situasjonen jeg er i nå. Jeg har fortsatt dager hvor jeg sliter veldig med både angst og depresjoner, men kommer alltid tilbake igjen på den andre siden. 

 

Ikke gi opp!

Anonymkode: f99aa...11f

[AnonymBruker]

Trodde ikke denne diagnosen ble stilt lenger?

Jeg er helt sikker på jeg har den , men føler meg bare sutrete/sær når jeg nevner det (sånn jeg er) for psykologen.

Anonymkode: 9a7e2...306

[AnonymBruker]

Trodde ikke denne diagnosen ble stilt lenger?

Jeg er helt sikker på jeg har den , men føler meg bare sutrete/sær når jeg nevner det (sånn jeg er) for psykologen.

Anonymkode: 9a7e2...306

Jo, den blir stilt, og det er mer fokus på personlighetsforstyrrelser nå enn for noen år tilbake. Ofte kan angst og depresjon som stadig kommer tilbake skyldes personlighetsforstyrrelse som ligger i bunnen.

Noen psykologer er imidlertid ikke spesielt oppdatert på dette, og om man virkelig mistenker at man kan ha pf, bør man finne et spesialisert sted å få utredning (dps eller persinlighetspoliklinikker).

Anonymkode: 9c378...506

[Avalon]

Ryddet i henhold til retningslinjer på Kropp og helse.

Diskusjon rundt dosering av medisiner og "medisintips" slettes. Kvinneguiden har ikke nødvendig kompetanse til å luke ut potensielt farlige råd og tips, og vi vil derfor ha en nulltoleranse på dette. Erfaringer knyttet til medisinbruk, som ikke går på diskusjon av dosering og "tipsing" kan ved noen tilfeller bli stående, dette blir vurdert av moderatorene fra gang til gang.

- Avalon, mod 

[AnonymBruker]

Jeg har også unnvikende pf, men fungerer i dag relativt greit. Har mann og barn og full jobb, og noen venner selv om jeg ikke slipper inn så mange. Blir kanskje litt mer sliten av å forholde meg til andre mennesker hele tiden enn de fleste, men vil si jeg er 90-95% frisk. Men hva som egentlig hjelper vet jeg ikke. Jeg gikk i gruppeterapi, og syntes utsikten ved å bli sykere var så deprimerende at jeg bestemte meg for å bli frisk. Tok førerkort, fikk meg jobb med hjelp av NAV, bestemte meg for å stå i det til jeg taklet det. Hva slags behandlinger har du prøvd? Prøve annen behandler, kognitiv terapi, medisiner?

Anonymkode: eadfe...f71

[AnonymBruker]

For unnvikende pf er vel prognosene ganske gode? Det kommer jo litt an på alvorlighetsgraden. Har du hatt samme behandler hele tiden? Kanskje et behandlerbytte til en som har spesialkompetanse på personlighetsforstyrrelse ville være en idé?

Anonymkode: 9c378...506

Det spørs vel litt på hva du legger i gode. Man blir aldri kvitt det, men om man får laget et slags sikkerhetsnett (venner, familie, ektefelle, fast jobb) kan man takle utfordringene og de dårlige periodene bedre. Problemet mitt er at jeg ikke klarer noe av dette, og både som partner og arbeidstaker er ting mye, mye vanskeligere nå, på grunn av alder og manglende erfaring, enn det hadde vært for 5-10 år siden, og det blir bare vanskeligere.

Dette kan ikke være en seriøs behandler? 

Anonymkode: 007ff...e88

DPS. Har vært der i fire år, og det er så lenge de holder på. Det er mulig det går an å gå via fastlegen for å få et nytt behandlingstilbud, men jeg er ærlig talt usikker på om jeg tør. Har knapt møtt fastlegen, og aldri snakket med ham om psykisk helse. Havnet på DPS etter et selvmordsforsøk.

Jeg har det, og min måte å få ting til å gå rundt på er ved å unngå dem, det ligger jo litt i diagnosens natur. Jeg fungerer fordi jeg kan leve med å forsake det meste. Noen romantisk dimensjon i tilværelsen har jeg forlengst gitt opp håpet på, men vedrørende jobb har jeg et godt tips, og det er å finne en stilling som tillater så mye hjemmekontor som mulig.

Prognosene ved behandling er ikke gode, men bedre enn hos personer som ikke får behandling.

Anonymkode: fb016...4cc

Ja, det er litt der jeg og er nå. Prøver å finne en jobb, og bare akseptere at for meg blir det arbeid og ensomhet, men det er ikke lett. Føles så meningsløst, og når fritiden ikke gir noe glede er det vanskelig å være motivert for jobben.

Fikk denne diagnosen da jeg var i begynnelsen av tyve-årene. Da hadde jeg flere år bak meg med depresjoner og angst og var sykemeldt. Det var nesten en lettelse for meg å få denne diagnosen for jeg da visste jeg hva jeg måtte "slåss" mot. Jeg var heldig og havnet på et dagbehandlingssted hvor jeg tre ganger i uken var sammen med andre i 5 timer. Vi hadde forskjellige typer gruppeterapi, gikk ut på turer sammen, langde lunsj sammen og litt av hvert. Samtidig med dette hadde jeg også timer hos psykolog alene. Det fine med dette stedet var at man fikk ikke en "max" periode man kunne være der. Jeg var der i 1,5 år før jeg begynte i arbeidstrening. Etter hvert tok jeg opp fag fra videregående og fikk studiespesialisering og begynte på høyskole. Jeg lærte meg å jobbe med problemene mine og hvordan jeg skulle takle dem. På skolen fikk jeg veldig gode venner som jeg var åpen med om problemene mine. I dag har jeg en bachelorgrad, er gift og jobber 100%. For ti år siden hadde jeg aldri trodd jeg skulle være i den situasjonen jeg er i nå. Jeg har fortsatt dager hvor jeg sliter veldig med både angst og depresjoner, men kommer alltid tilbake igjen på den andre siden. 

 

Ikke gi opp!

Anonymkode: f99aa...11f

Jeg tok høyere utdanning i midten av 20-årene, og fikk diagnosen i en alder av 28 etter å ha droppet ut av masterprogrammet og forsøkt å ta livet av meg. Har vært i terapi i noen år nå, men det har egentlig ikke ført frem. Er flinkere til å sette ord på ting nå, antar jeg, men føler meg jo ikke noe bedre, og den objektive annerledesheten blir bare tydeligere og tydeligere for hvert år. Ingen tenker noe om en singel, barnløs 25-åring uten fast jobb, men det blir litt annerledes når man nærmer seg 35.

Jeg har også unnvikende pf, men fungerer i dag relativt greit. Har mann og barn og full jobb, og noen venner selv om jeg ikke slipper inn så mange. Blir kanskje litt mer sliten av å forholde meg til andre mennesker hele tiden enn de fleste, men vil si jeg er 90-95% frisk. Men hva som egentlig hjelper vet jeg ikke. Jeg gikk i gruppeterapi, og syntes utsikten ved å bli sykere var så deprimerende at jeg bestemte meg for å bli frisk. Tok førerkort, fikk meg jobb med hjelp av NAV, bestemte meg for å stå i det til jeg taklet det. Hva slags behandlinger har du prøvd? Prøve annen behandler, kognitiv terapi, medisiner?

Anonymkode: eadfe...f71

Det har stort sett vært samtaleterapi, individ og gruppe. Aldri vært medisinert. Det har blitt vurdert noen ganger, men de har konkludert med at det ikke har vært hensiktsmessig.

TS

Anonymkode: 03d0e...5a5

[AnonymBruker]

Støtter de som sier du bør bytte behandler. Etter fire år bør du ha blitt så trygg på behandleren din at dere skulle kommet noen vei. Kognitiv terapi eller gruppeterapi tror jeg kan være bra. Selv har jeg gått i gruppeterapi og etter to år der (samme gruppa hele tiden) ble jeg kvitt diagnosen. 

Du må rett og slett lære deg å unngå alt mulig. Verden er ikke så farlig som vi tror, og det er en veldig mestringsfølelse å få til de tingene man tidligere var redd for. Les boken "sjef i eget liv" av psykiater Ingvard Willhelmsen. Det får deg nok til å tenke litt og kanskje komme igang med ting som du normalt unngår. 

Lykke til! Livet er flere hakk bedre uten diagnose! 

Anonymkode: a9288...763

[Brimi]

Trodde ikke denne diagnosen ble stilt lenger?

Jeg er helt sikker på jeg har den , men føler meg bare sutrete/sær når jeg nevner det (sånn jeg er) for psykologen.

Anonymkode: 9a7e2...306

Jeg fikk denne diagnosen tidlig i år, så da må de ha sluttet etter det en gang. 

Jeg klarer ikke å holde på venner, men av en eller annen grunn så har jeg kjæreste og han har blitt ved min side. Jobb klarer jeg ikke pga utmattelse. Nå går min diagnose mye ut på at jeg unngår følelser da. 

[AnonymBruker]

Dere som har unnvikende pf, er dere slik at dere ofte lager avtaler med venner,de dere dater osv,men alltid ender opp med av avlyse dem?

Anonymkode: c58bc...fa5

[AnonymBruker]

Dere som har unnvikende pf, er dere slik at dere ofte lager avtaler med venner,de dere dater osv,men alltid ender opp med av avlyse dem?

Anonymkode: c58bc...fa5

eh ja. ER for sjenert. 

Anonymkode: 83869...231

[Poppzy]

Jeg fikk denne diagnosen for 10 år siden. Eller engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse. Etter jeg fikk diagnosen har jeg vært henvist til DPS 3 ganger og får ikke behandling da de mener "vi" ikke er mottakelig for endringer og da er det ikke noe vits  Det er så deprimerende å vite at ingen har trua på meg og at jeg ikke får hjelp for mine problemer.

[AnonymBruker]

Jeg har også denne diagnosen og en annen psykisk diagnose i tillegg. Jeg har en venninne som holder ut med raritetene mine og har overraskende nok en mann. Jeg er uføretrygdet og jobb har alltid vert et veldog sårt pungt. Jeg har virkelig stått på å prøvd med både jobb og utdannelse, men feilet hver gang. 

Jeg fikk diagnosen for et års tid siden. Har gått hos dps i halvammet år i denne omgang(vert innom psykiatrien siden jeg bar 13år). Behandleren min mener at det er håp i at jeg skal skal få et greit liv etter hvert, men der er mye som må jobbes med. 

Jeg får mye hjelp ellers også. Jeg har miljøarbeider to ganger i uken som drar meg med ut på tur og behandleren min i nav har vert helt fantastisk gjennom alle de årene jeg har hatt kontakt med nav(nesten 10år).

Anonymkode: e55e8...963

[Brimi]

Jeg fikk denne diagnosen for 10 år siden. Eller engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse. Etter jeg fikk diagnosen har jeg vært henvist til DPS 3 ganger og får ikke behandling da de mener "vi" ikke er mottakelig for endringer og da er det ikke noe vits  Det er så deprimerende å vite at ingen har trua på meg og at jeg ikke får hjelp for mine problemer.

Du det der er ikke sant! Så klart er "vi" mottakelige for endringer! Jeg tror du enten må skifte behandler eller skifte DPS. Jeg går i gruppebehandling bare med folk som har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og det hadde vi ikke gjort om det ikke var utsikter til bedring. 

[AnonymBruker]

Støtter de som sier du bør bytte behandler. Etter fire år bør du ha blitt så trygg på behandleren din at dere skulle kommet noen vei. Kognitiv terapi eller gruppeterapi tror jeg kan være bra. Selv har jeg gått i gruppeterapi og etter to år der (samme gruppa hele tiden) ble jeg kvitt diagnosen. 

Du må rett og slett lære deg å unngå alt mulig. Verden er ikke så farlig som vi tror, og det er en veldig mestringsfølelse å få til de tingene man tidligere var redd for. Les boken "sjef i eget liv" av psykiater Ingvard Willhelmsen. Det får deg nok til å tenke litt og kanskje komme igang med ting som du normalt unngår. 

Lykke til! Livet er flere hakk bedre uten diagnose! 

Anonymkode: a9288...763

Tillit i toveiskommunikasjon har aldri vært noe problem for meg, så jeg er helt trygg på behandlerne. Jeg har også gått i gruppebehandling i fire år. Det bare gjør ingenting. Skjønner ikke hvordan det skal fungere.

TS

Anonymkode: 03d0e...5a5

[AnonymBruker]

Går noen av dere på medisiner? Jeg fikk Lamictal mot mine humørsvingninger (bipolar II) og de hjelper på unnvikenheten også. Har vært uten medisiner en periode og fikk tilbakefall. Verdt å prøve, kanskje? Snakk med psykiater og forhør dere.

Anonymkode: a9288...763

[AnonymBruker]

Så lå jeg våken hele natta igjen. Har blitt avvist mye i det siste, og prøver jo å ikke bry meg, men det er ikke så lett. En venninne spurte meg hvordan det gikk, og fortalte det som det var. Hun kom med en hel masse enkle råd, og jeg prøvde å forklare henne at det ikke er så enkelt som å gå til frisøren eller tenke positiv, og da reagerte hun med "glem det, du er så vanskelig". Det rant vel liksom litt over da, antar jeg, og akkurat nå er selvhatet ganske intenst. At jeg nå ikke kommer til å klare jobb i dag gjør det enda verre.

TS

Anonymkode: 03d0e...5a5