Han backer unna hver gang jeg er utydelig, hvordan få han trygg på meg?

[AnonymBruker]

Har holdt på med en mann i noen måneder, avstandsforhold. Vi er åpne med hvordan vi føler og kommuniserer godt om følelsene våre.
Nå er det en ting som har begynt å ødelegge og jeg trenger hjelp!

Hvis jeg for eksempel sier at jeg ikke kan møtes en helg han vil komme hit, eller om jeg ikke får tatt telefonen når han ringer,
så endrer han seg helt og kan plutselig sende meg meldinger om at det er nok best vi bryter relasjonen.
Ti minutter etterpå kan han ringe å be om unnskyldning og at han ikke vet hva han tenkte når han sa det og at han fortsatt vil gå "all inn" for meg. Så kan han plutselig også si ting som "jeg fortjener ikke deg" "du trenger noen bedre i livet ditt". Jeg føler det samme om han, at jeg fortjener ikke han/kjærlighet men han tror det er omvendt.
Jeg sier at han ikke må snakke så dårlig om seg selv, for jeg aksepterer og liker han uansett - og da sier han at nettopp er jeg for god for han. Han har litt shady bakgrunn, lik som meg, og nok både lav selvtillitt og ikke vant til følelser, det sier han også, at dette er første gang i livet han har fått sterke følelser for noen og siden det er så skremmende så er det lettere for han å fucke det opp selv, enn å bli såret og dumpet etter tid, som det virker som er det han frykter.
Hvordan kan jeg få han til å akseptere og følge følelsene sine og ikke backe ut hver gang han føler seg litt usikker og frykter å bli såret fordi dette er så uvant for han?
 

Anonymkode: 9cd94...4c0

[AnonymBruker]

Vi er 29 begge to

Anonymkode: 9cd94...4c0

[AnonymBruker]

Dersom han har veldig lav selvtillit, som virker som tilfellet, så er det ikke mye du kan gjøre for å "fikse" det. Du kan selvsagt forsikre ham om dine følelser for ham, men selvtillit stikker som regel dypere enn det. At han blir såpass usikker bare du ikke tar telefonen er litt ekstremt. Enten er han ikke klar for et forhold i det hele tatt, eller så er han i hvert fall ikke i stand til å ha et avstandsforhold.

Et avstandsforhold er en dårlig ide på generell basis, og i hvert fall som utgangspunkt. Man trenger å bo nær hverandre i hvert fall i startfasen, om man skal etablere noe skikkelig. 

Anonymkode: def9b...58c

[WubWub]

Jeg tror dette har potensiale for å bli et destruktivt forhold. Høres ikke som han er klar for å involvere seg med noen når han reagerer så ekstremt på småting. 

Vil ikke engang tenke på hvordan han vil reagere på større ting senere i relasjonen.

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker at du må si ifra tydelig at det er en atferd som ikke funker. Du skjønner at han blir usikker og at han føler at han må dytte deg vekk, men det er ikke hensiktsmessig for da blir DU usikker på om han ikke vil ha DEG mer. Si at du lar ham vite om du en dag ikke ønsker mer kontakt, eller vil trappe ned, eller hva det måtte være. Han kan ikke gjøre valget for deg at du er for god for ham, du velger hvem du vil være med, og han velger hvem han vil være med, og hvis han velger å avslutte betyr det at han ikke ville ha deg. (Han ville gjerne tenkt at selv om han avsluttet det så var det fordi du egentlig ikke ville ha ham.) Si tydelig at når du ikke har mulighet til å møtes, eller ikke tar telefonen så er det helt faktisk fordi du er opptatt. At du er ærlig med ham, og forsikre ham om hva du føler, og om du vil satse (men viktig å være helt ærlig her). Si at du skjønner godt at han føler han må skrive disse tingene, når han kjenner på en slik usikkerhet, men det er rett og slett en vane han må slutte med.

Dere kan lage en avtale på noe han kan skrive når han føler det sånn. Enten et "kodeord", eller være ærlig, viktig å bruke "Jeg føler at du avviser meg når du ikke vil treffes i helgen" i stedet for "Du har aldri tid til å treffe meg, du er sikkert ikke interessert". "Jeg føler ...", "Jeg opplever det som om...", "Nå begynner jeg å få automatisk negative tanker som at... Er det sånn?". Det gir ham muligheten til å uttrykke hva han føler, og det gir deg muligheten til å bekrefte eller avkrefte, uten å bli beskyldt for noe. 
Men dette er slitsomt, så du må bestemme om dette forholdet er verdt jobben. Jeg tenker at det uansett er viktig at han innser sin usikkerhet og ønsker å jobbe med den selv. Det er ikke din jobb å "fikse ham". 

Men jeg mener du må si at det å sende slike avslutnings-meldinger i hytt og pine, det må bli full stopp på, for det er rett og slett destruktiv for begge, og det blir fort en vane som er vond å vende. 

[Gjest AnonGangerTo]

Huff. Skjønner ikke denne mannen at han ikke er klar for å være i et forhold? Han må jobbe med seg selv, mye, før han kan være i et forhold. Mange som ikke skjønner det i dag. De forventer at kjæresten skal fikse deres psykiske problemer eller komplekser, noe som skaper slike situasjoner som TS beskriver. 

Tror ikke denne mannen er noen å satse på, TS. Har du tenkt å slite deg ut? Jeg også er i et avstandsforhold. Jeg og kjæresten har null problemer i vårt forhold, alt glir på en naturlig måte uten at vi trenger å anstrenge oss. Hverken han eller jeg har psykiske problemer eller komplekser. Eneste ting vi sliter med er at vi savner hverandre mye. 

[Lutetium 71]

Huff. Skjønner ikke denne mannen at han ikke er klar for å være i et forhold? Han må jobbe med seg selv, mye, før han kan være i et forhold. Mange som ikke skjønner det i dag. De forventer at kjæresten skal fikse deres psykiske problemer eller komplekser, noe som skaper slike situasjoner som TS beskriver. 

Tror ikke denne mannen er noen å satse på, TS. Har du tenkt å slite deg ut? Jeg også er i et avstandsforhold. Jeg og kjæresten har null problemer i vårt forhold, alt glir på en naturlig måte uten at vi trenger å anstrenge oss. Hverken han eller jeg har psykiske problemer eller komplekser. Eneste ting vi sliter med er at vi savner hverandre mye. 

Du har helt rett. Mye krangel, bitterhet og desperasjon kunne vært unngått om folk bare ventet med å gå inn i et forhold til de var klar for det. Det bør være et overskuddsprosjekt, ikke et sted man går for å tappe noen for energi.

[Gjest AnonGangerTo]

Du har helt rett. Mye krangel, bitterhet og desperasjon kunne vært unngått om folk bare ventet med å gå inn i et forhold til de var klar for det. Det bør være et overskuddsprosjekt, ikke et sted man går for å tappe noen for energi.

Takk for bekreftelsen, Lutetium 71! Det er sant det du skriver også. Dessverre er det mange som ikke ser det vi allerede vet og ser. 

[Gjest AnonGangerTo]

TS,

Du har fått mitt råd tidligere i tråden og håper det ordner seg for deg. 

Dere andre som har kritisert meg for å ha nevnt min kjæreste: Jeg har ikke tenkt å slutte med å nevne han!!  

[AnonymBruker]

At han stadig sier det er best dere bør bryte relasjonen, bør du gjøre klart for han at han må slutte med. Sånt er bare ikke noe man kan tillate seg å buse ut med. "Sånn er jeg, liker du det ikke, får du finne deg en annen mann!" sa typen min noen ganger i starten av forholdet. Dette er hans første forhold. Jeg begynte nesten å le.. Man må jo finne seg i en del ting, og man må inngå litt kompromiss. I det lange løp vil man møte masse utfordringer.

Det er ganske viktig å like seg selv. Hvorfor skal noen andre like deg, om du ikke selv synes du er verdt å like?

At dere har like erfaringer fra tidligere, og begge er bevisst på at dere heller fucker opp selv, enn å bli såret/dumpet senere kan være til hjelp. Minn hverandre på det, når det trengs. Og bli enig om hva som er greit å si og ikke. Fort gjort at det glipper ut noe man angrer på. Å tru med brudd er virkelig noe han må slutte med, hvis han virkelig vil ha deg.

Se på dere som et team. Det skal være dere to fremover. Det er begge bestemt på, sant? Begge må stole på at den andre vil det beste for begge. Man er sårbar i et godt forhold, samtidig har man jo en fin trygghet. Man går ikke rundt og frykter at kjæresten kan slå opp når som helst.

Anonymkode: 7253a...ccd

[AnonymBruker]

Han må jobbe med seg selv, mye, før han kan være i et forhold. Mange som ikke skjønner det i dag. De forventer at kjæresten skal fikse deres psykiske problemer eller komplekser, noe som skaper slike situasjoner som TS beskriver. 

Noen burde jobbet med seg selv før de går inn i forhold ja..

Men.. Man kan ha både komplekser og psykiske problemer uten at det lesses på kjæresten.

Det er jo viktig å snakke godt sammen. Både TS og typen har issues. Det er fullt mulig å ha et bra forhold fordet.

I stedet for å forlate, kan man støtte hverandre uten å funke som liksompsykolog. Det gjelder både nye forhold, og forhold som har vart i flere år før den ene fikk problemer med psyken.

Anonymkode: 7253a...ccd

[Gjest AnonGangerTo]

Noen burde jobbet med seg selv før de går inn i forhold ja..

Men.. Man kan ha både komplekser og psykiske problemer uten at det lesses på kjæresten.

Det er jo viktig å snakke godt sammen. Både TS og typen har issues. Det er fullt mulig å ha et bra forhold fordet.

I stedet for å forlate, kan man støtte hverandre uten å funke som liksompsykolog. Det gjelder både nye forhold, og forhold som har vart i flere år før den ene fikk problemer med psyken.

Anonymkode: 7253a...ccd

Jeg var jo samboer med en sosiopat i noen år. Hans psykiske problemer tæret på forholdet og på meg selv. Den dagen jeg dumpet han var jeg nærmest et vrak. Kjente ikke meg selv lenger og måtte bruke tiden på å bygge meg opp igjen til den sprudlende damen jeg var før jeg ble kjent med han. Aldri igjen kommer jeg til å godta å være sammen med en med psykiske problemer. Flott at andre er villige til å gjøre det men jeg vil ikke oppleve mer drama og trauma i mitt liv. 

Bare så det er sagt, det er nærmest umulig for en med psykiske problemer eller komplekser å ikke lesse de på kjæresten. De dukker opp stadig i en eller annen situasjon. 

[Gjest supernova_87]

Du har helt rett. Mye krangel, bitterhet og desperasjon kunne vært unngått om folk bare ventet med å gå inn i et forhold til de var klar for det. Det bør være et overskuddsprosjekt, ikke et sted man går for å tappe noen for energi.

Huff. Skjønner ikke denne mannen at han ikke er klar for å være i et forhold? Han må jobbe med seg selv, mye, før han kan være i et forhold. Mange som ikke skjønner det i dag. De forventer at kjæresten skal fikse deres psykiske problemer eller komplekser, noe som skaper slike situasjoner som TS beskriver. 

Jeg vet ikke om det er det dere egentlig mener, men jeg får i alle fall inntrykk av at dere mener at psykisk syke skal holde seg unna forhold. Og det synes jeg er synd at dere skal mene. Er intime kjærlighetsrelasjoner forbeholdt mennesker som er friske? Har ikke fysisk og psykisk syke noe å bidra med? Det er ikke på grunn av din funksjonsfriskhet at du gir gode dager, og kjærlighet, og mye, mye glede til kjæresten din, det er på grunn av hvem du er, også selv om du er syk. 

Jeg er enig med at man ikke skal lesse sine problem på et annet menneske, og forvente at de skal fikse den syke, og at man må være klar for det. Men mange psykisk syke er klar for et forhold, et forhold der de skal gi og elske, selv om de fremdeles er syke. Noen er mer eller mindre psykisk syke gjennom et helt liv. Det betyr ikke at de ikke er verdt det. Selvsagt er det psykopater og andre psykisk syke som ender opp med å ødelegge liv, og som burde forblitt alene, men å mene at alle psykisk syke burde vente med å elske noen til de er friske... det synes jeg er bare skikkelig trist hvis dere mener. 

Noen ganger er sykdommen til mennesker en byrde, det er slitsomt å være glad i dem, men de er bare så bra, at man kan ikke annet enn å være glad i dem likevel. 

[Maleficenta]

Har holdt på med en mann i noen måneder, avstandsforhold. Vi er åpne med hvordan vi føler og kommuniserer godt om følelsene våre.
Nå er det en ting som har begynt å ødelegge og jeg trenger hjelp!

Hvis jeg for eksempel sier at jeg ikke kan møtes en helg han vil komme hit, eller om jeg ikke får tatt telefonen når han ringer,
så endrer han seg helt og kan plutselig sende meg meldinger om at det er nok best vi bryter relasjonen.
Ti minutter etterpå kan han ringe å be om unnskyldning og at han ikke vet hva han tenkte når han sa det og at han fortsatt vil gå "all inn" for meg. Så kan han plutselig også si ting som "jeg fortjener ikke deg" "du trenger noen bedre i livet ditt". Jeg føler det samme om han, at jeg fortjener ikke han/kjærlighet men han tror det er omvendt.
Jeg sier at han ikke må snakke så dårlig om seg selv, for jeg aksepterer og liker han uansett - og da sier han at nettopp er jeg for god for han. Han har litt shady bakgrunn, lik som meg, og nok både lav selvtillitt og ikke vant til følelser, det sier han også, at dette er første gang i livet han har fått sterke følelser for noen og siden det er så skremmende så er det lettere for han å fucke det opp selv, enn å bli såret og dumpet etter tid, som det virker som er det han frykter.
Hvordan kan jeg få han til å akseptere og følge følelsene sine og ikke backe ut hver gang han føler seg litt usikker og frykter å bli såret fordi dette er så uvant for han?
 

Anonymkode: 9cd94...4c0

oh lord. Jeg får makk av sånne folk. En slik mann hadde vært total turnoff for meg. Er jo tydelig at han bare manipulerer deg ved å gi deg skyldfølelse og leke martyr. Nei gi faen i denne tosken

[Gjest AnonGangerTo]

 

Jeg vet ikke om det er det dere egentlig mener, men jeg får i alle fall inntrykk av at dere mener at psykisk syke skal holde seg unna forhold. Og det synes jeg er synd at dere skal mene. Er intime kjærlighetsrelasjoner forbeholdt mennesker som er friske? Har ikke fysisk og psykisk syke noe å bidra med? Det er ikke på grunn av din funksjonsfriskhet at du gir gode dager, og kjærlighet, og mye, mye glede til kjæresten din, det er på grunn av hvem du er, også selv om du er syk. 

Jeg er enig med at man ikke skal lesse sine problem på et annet menneske, og forvente at de skal fikse den syke, og at man må være klar for det. Men mange psykisk syke er klar for et forhold, et forhold der de skal gi og elske, selv om de fremdeles er syke. Noen er mer eller mindre psykisk syke gjennom et helt liv. Det betyr ikke at de ikke er verdt det. Selvsagt er det psykopater og andre psykisk syke som ender opp med å ødelegge liv, og som burde forblitt alene, men å mene at alle psykisk syke burde vente med å elske noen til de er friske... det synes jeg er bare skikkelig trist hvis dere mener. 

Noen ganger er sykdommen til mennesker en byrde, det er slitsomt å være glad i dem, men de er bare så bra, at man kan ikke annet enn å være glad i dem likevel. 

 

Jeg har aldri påstått eller tenkt tanken at folk med psykiske problemer aldri bør være i et forhold. Det jeg derimot synes blir feil er for de å forvente at alle andre skal håndtere/forstå deres problemer. Noen klarer det og all ære til de som makter å være i slike forhold. Jeg klarer ikke det fordi jeg kjenner mine grenser og hva jeg tåler. Hvis TS er mentalt sterk nok til å fortsette med denne mannen, da er det bare å fortsette med han. Saken er at TS ønsker å vite hvordan hun kan få han til å slutte med å være seg selv. Hun vil at han skal endre seg for henne. DA er vi plutselig inne på den diskusjonen om å endre kjæresten sin og den har vi hatt ørten ganger her på KG. 

[Gjest supernova_87]

Jeg har aldri påstått eller tenkt tanken at folk med psykiske problemer aldri bør være i et forhold. Det jeg derimot synes blir feil er for de å forvente at alle andre skal håndtere/forstå deres problemer. Noen klarer det og all ære til de som makter å være i slike forhold. Jeg klarer ikke det fordi jeg kjenner mine grenser og hva jeg tåler. Hvis TS er mentalt sterk nok til å fortsette med denne mannen, da er det bare å fortsette med han. Saken er at TS ønsker å vite hvordan hun kan få han til å slutte med å være seg selv. Hun vil at han skal endre seg for henne. DA er vi plutselig inne på den diskusjonen om å endre kjæresten sin og den har vi hatt ørten ganger her på KG. 

Ja, nei, så bra. Pfjoh. 
Da er vi stort sett enige, egentlig.

[Gjest AnonGangerTo]

Ja, nei, så bra. Pfjoh. Da er vi stort sett enige, egentlig.

Du og jeg pleier å være enige om ting og tang. 

[Jordbæra]

Har lært det at når en fyr sier du fortjener bedre. Så stemmer det så og si alltid. Han har såpass med problemer. Hvorfor starte et forhold med problemer. Første mann sol så til meg at jeg fortjente bedre enn han viste seg å ha en svakhet for dop. Nummer to var voldelig. Men de er samtidig følsomme gutter. Bare ikke klart å jobbe med seg selv. Og når ikke de klarer det alene burde de få hjelp, men å la en kvinne eller kjæresten dra lasset er så feil.

[AnonymBruker]

Jeg var jo samboer med en sosiopat i noen år. Hans psykiske problemer tæret på forholdet og på meg selv. Den dagen jeg dumpet han var jeg nærmest et vrak.

Bare så det er sagt, det er nærmest umulig for en med psykiske problemer eller komplekser å ikke lesse de på kjæresten. De dukker opp stadig i en eller annen situasjon. 

Det er forskjell på sosiopater og folk som har noe de sliter med innen psyken.. De aller fleste har bagasje, alle blir formet av ting som har skjedd, på godt og vondt.

Mange fungerer ganske bra til tross for en del ting de sannsynligvis får hjelp med hos psykolog.

Anonymkode: 7253a...ccd

[Gjest Tekola]

Ryddet for persondebatt og svar til dette.

Tekola, admin.