Gå til innhold

Mistrivsel på jobb, hvordan komme meg gjennom dagene?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg mistrives på jobb. Veldig. Dessverre passer det ikke å bytte jobb nå pga oljekrisen (så jeg kan hvertfall ikke si opp uten ny jobb, og pga lite og sær erfaring er jeg ikke særlig attraktiv) + at jeg er gravid, noe som gjør det ekstra vanskelig å få ny jobb.

Men jeg sliter sånn med å komme meg gjennom dagene. Jobben er veldig selvstendig, noe som gjør at effektiviteten min daler. Jeg hater det jeg driver på med. Hater det. Flere ganger til dagen kjenner jeg tårene presse på, jeg blir svimmel og kvalm fordi jeg gruer meg sånn til å ta tak i arbeidsoppgavene. Det går utover hele humøret mitt ellers også, jeg gruer meg til mandager. 

Jeg kan ikke be om nye eller andre arbeidsoppgaver - jeg har noe ganske konkret jeg skal gjøre. Jeg kan så klart "klage min nød" til sjefen, men han kan jo ikke gjøre så mye mer enn å gi meg moralsk støtte (hjelper jo ingenting, det, når jeg hater det jeg driver med). Det er også en veldig krevende jobb, krever at hodet er med (og det er det jo ikke), så jeg kan ikke bare jobbe på autopilot. 

Hvordan skal jeg komme gjennom dette? Hvordan overlever man? Hvordan unngå å bli helt utmattet? Jeg sitter på kontoret og griner i det jeg skriver dette. :grine:

Anonymkode: 1feba...3d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Huff.. Når man mistrives så mye, og det er ingenting som kan endres av arbeidsoppgaver, da tror jeg den eneste løsningen er ny jobb.

Prøv å tenke hardt på at du er heldig som har jobb! Hold ut til du går ut i permisjon og søk etter nye jobber i løpet av permisjonen:)

Anonymkode: e2af5...668

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Let etter annen jobb selvsagt, om så bare for å holde oppe humøret med at det er en mulighet. Snakk med venner/familie og få litt emosjonell støtte:)

Når jeg skal gjøre oppgaver jeg hater, så pleier jeg å lage en sånn to-do-list i prioritert rekkefølge. Gir litt tilfredsstillelse å kunne stryke ut ting som har blitt gjort. Ta også jevnlige pauser der du gjør noe helt annet; gå bort fra der du jobber, få litt frisk luft osv.

Hold ut TS:) Det blir ikke sånn for alltid:)

Anonymkode: 94f28...03d

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan er det mulig å mistrives så til de grader i en kontorjobb, da? Nøyaktig hva er det du misliker så veldig at du gråter og mistrives hvert minutt av dagen? Er det kolleger du ikke går sammen med eller hva?

Anonymkode: 6f834...d8b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Prøv å tenke hardt på at du er heldig som har jobb! Hold ut til du går ut i permisjon og søk etter nye jobber i løpet av permisjonen:)

Anonymkode: e2af5...668

Ja, akkurat det er den eneste trøsten, at jeg faktisk HAR en (trygg) jobb. Jeg trenger ikke være redd for å miste den. Men jeg skulle ØNSKE jeg kunne miste den. Gud hvor deilig det hadde vært å bare fått beskjed om at jeg dessverre må gå. Vel, i tankene er det deilig, i realiteten hadde det sikkert ikke føltes sånn... Er dessverre tidlig i graviditeten, så det er leeenge til permisjon.

Let etter annen jobb selvsagt, om så bare for å holde oppe humøret med at det er en mulighet. Snakk med venner/familie og få litt emosjonell støtte:)

Når jeg skal gjøre oppgaver jeg hater, så pleier jeg å lage en sånn to-do-list i prioritert rekkefølge. Gir litt tilfredsstillelse å kunne stryke ut ting som har blitt gjort. Ta også jevnlige pauser der du gjør noe helt annet; gå bort fra der du jobber, få litt frisk luft osv.

Hold ut TS:) Det blir ikke sånn for alltid:)

Anonymkode: 94f28...03d

Jeg har lett etter en ny jobb, men måtte gi meg da det bare gravde meg ennå mer ned, ved at jeg fikk avslag på avslag samtidig som jeg hatet det jeg gjorde. Så en periode måtte jeg bare prøve å "glemme" at jeg hatet tilværelsen, og slutte å "se ut". Men de siste ukene har det bare dalt nedover igjen.

Lurt med to-do-lister, men det er litt vanskelig dessverre, fordi hvert punkt bare eskalerer til å bli hundre nye punkter. Men jeg må kanskje prøve meg på noen litt enklere lister og nekte meg selv å føre på nye punkter, selv om de sitter i hodet. Aff, jeg vet ikke.

Hvordan er det mulig å mistrives så til de grader i en kontorjobb, da? Nøyaktig hva er det du misliker så veldig at du gråter og mistrives hvert minutt av dagen? Er det kolleger du ikke går sammen med eller hva?

Anonymkode: 6f834...d8b

Kollegene mine er fantastiske, men dette er en 100% selvstendig jobb, så jeg jobber jo aldri MED de, ser de bare i lunsjen. Det er noe av grunnen til at jeg mistrives - at jeg bare jobber med dataprogram, og nesten aldri får input fra andre. Kollegene mine forstår jo ikke hva jeg gjør en gang. Det er altså en ganske spesialisert jobb. I tillegg er det at det er vanskelig, og kjedelig. Vanligvis har jeg ikke noe imot noe som er vanskelig, så lenge jeg syns det er givende/interessant, men når det også er kjedelig så blir det grusomt. Jeg bryr meg overhodet ikke om resultatet av arbeidet mitt. Jeg måker meg gjennom mange feilmeldinger hver dag, mange misforståelser (altså at jeg ser at jeg har gjort feil), og når jeg ENDELIG får  det til er det ingen mestringsfølelse, for jeg syns det er så kjedelig og meningsløst uansett. 

Alt dette bidrar jo til at selvdisiplinen min renner ut i sanden. Jeg utsetter og utsetter, eller bruker laaang tid på å gjøre ting selv om jeg allerede henger etter. Jeg blir en dårligere arbeider, selvtilliten daler enda mer, og det blir en ond sirkel hvor jeg føler meg ubrukelig, og at potensialet mitt kastes bort (jeg passer nok bedre til teamarbeid), og at jeg skuffer alle rundt meg. 

Tusen, tusen takk for at dere tar dere tid til å svare. :blomst:

Anonymkode: 1feba...3d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det kun du som er kvalifisert til å gjøre denne jobben? Jeg te ker at om mulig burde du få delt med noen, i det minste. Det er ikke bra for noen (heller ikke baby å ha en mor som bare er trist) at du ikke har det bra. Jeg tror løsningen ligger i å snakke med sjefen. Prøv å få delt oppgaven med noen eller få en å samarbeide med så du har selskap. Evt at du får noen tilleggsoppgaver du kan avveksle litt med når det røyner på. Som du selv sier: du gjør ikke en spesielt god jobb heller når du sitter sånn. Det er ingen vei utenom: snakk med sjefen.

...ellers blir du deprimert, pg en deprimert gravid er ikke bra...

Anonymkode: 997d1...0a3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Er det kun du som er kvalifisert til å gjøre denne jobben? Jeg te ker at om mulig burde du få delt med noen, i det minste. Det er ikke bra for noen (heller ikke baby å ha en mor som bare er trist) at du ikke har det bra. Jeg tror løsningen ligger i å snakke med sjefen. Prøv å få delt oppgaven med noen eller få en å samarbeide med så du har selskap. Evt at du får noen tilleggsoppgaver du kan avveksle litt med når det røyner på. Som du selv sier: du gjør ikke en spesielt god jobb heller når du sitter sånn. Det er ingen vei utenom: snakk med sjefen.

...ellers blir du deprimert, pg en deprimert gravid er ikke bra...

Anonymkode: 997d1...0a3

Det er ikke mulig å dele oppgavene med noen, nei. Ønsker ikke å beskrive for mye pga gjenkjennbarhet, men enten gjør jeg denne jobben alene, eller så må jeg si opp. Jeg får jo noe hjelp av sjefen og vi diskuterer oppgavene mye, men akkurat mine oppgaver er det kun jeg som kan og skal gjøre. 

Så jeg er kort og godt i en "slutt eller hold ut"-situasjon. Så jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal holde ut, hvordan jeg kan skjerpe meg. Jeg tenker at hvis jeg bare får opp arbeidslysta bittelitt og blir litt mer effektiv vil det hjelpe litt på, for da sliper jeg i det minste den vonde følelsen av å være udugelig. Sjefen kan som sagt ikke gjøre mer enn å gi meg moralsk støtte, og det får jeg jo i ny og ne (han vet at jeg sliter, men ikke at det er SÅ alvorlig), men det hjelper egentlig bare der og da, det gjør jo ikke arbeidsoppgavene noe bedre.

Åååh, jeg har bare valgt så sykt feil jobb for meg selv!!! :icon_frown: :icon_frown:

Anonymkode: 1feba...3d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke mulig å dele oppgavene med noen, nei. Ønsker ikke å beskrive for mye pga gjenkjennbarhet, men enten gjør jeg denne jobben alene, eller så må jeg si opp. Jeg får jo noe hjelp av sjefen og vi diskuterer oppgavene mye, men akkurat mine oppgaver er det kun jeg som kan og skal gjøre. 

Så jeg er kort og godt i en "slutt eller hold ut"-situasjon. Så jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal holde ut, hvordan jeg kan skjerpe meg. Jeg tenker at hvis jeg bare får opp arbeidslysta bittelitt og blir litt mer effektiv vil det hjelpe litt på, for da sliper jeg i det minste den vonde følelsen av å være udugelig. Sjefen kan som sagt ikke gjøre mer enn å gi meg moralsk støtte, og det får jeg jo i ny og ne (han vet at jeg sliter, men ikke at det er SÅ alvorlig), men det hjelper egentlig bare der og da, det gjør jo ikke arbeidsoppgavene noe bedre.

Åååh, jeg har bare valgt så sykt feil jobb for meg selv!!! :icon_frown: :icon_frown:

Anonymkode: 1feba...3d0

Jeg veit så godt hvordan det her føles, og har vært i en ganske lik situasjon selv. Jeg endte opp med å bytte jobb, og jeg anbefaler det samme til deg. Mistrives du så sterkt vil du mest sannsnylig ikke klare å trives seinere. Det eneste rådet jeg kan gi for å prøve å holde ut er å finne fagstoff for ditt yrke som er interessant, prøve å engasjere deg sjøl og gire opp deg sjøl på akkurat det emnet. Feks finne et kurs og spørre sjefen om betalt opplæring? Men om du virkelig vantrives ville jeg gått til finn.no...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit så godt hvordan det her føles, og har vært i en ganske lik situasjon selv. Jeg endte opp med å bytte jobb, og jeg anbefaler det samme til deg. Mistrives du så sterkt vil du mest sannsnylig ikke klare å trives seinere. Det eneste rådet jeg kan gi for å prøve å holde ut er å finne fagstoff for ditt yrke som er interessant, prøve å engasjere deg sjøl og gire opp deg sjøl på akkurat det emnet. Feks finne et kurs og spørre sjefen om betalt opplæring? Men om du virkelig vantrives ville jeg gått til finn.no...

Takk, det hjelper litt å høre at andre også har hatt det kjipt. :P Kurs har jeg hatt mye av, så akkurat der har jeg fått nok. Men du har nok rett i at jeg bør prøve å gire meg selv mer opp, det er bare så vanskelig å bryte ut av denne sirkelen. De positive følelsene mine er liksom helt borte, jeg føler jeg bare sitter igjen med en negativ, mutt versjon av meg selv, og jeg aner ikke hvor jeg skal finne "gamle meg" igjen, som var nysgjerrig og åpen og kunne le av ting som er vanskelige.

Jeg syns det er veldig, veldig vanskelig å prøve å søke på jobber igjen nå, som gravid. Mannen min er heller ikke så veldig oppmuntrende, og sier bare "alle jobber er kjipe, du kommer til å oppleve det samme der". Så begynner jeg jo å lure, er det sant? Er det bare meg det er noe galt med? Passer jeg ikke i arbeidslivet? :grine:

Anonymkode: 1feba...3d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, det hjelper litt å høre at andre også har hatt det kjipt. :P Kurs har jeg hatt mye av, så akkurat der har jeg fått nok. Men du har nok rett i at jeg bør prøve å gire meg selv mer opp, det er bare så vanskelig å bryte ut av denne sirkelen. De positive følelsene mine er liksom helt borte, jeg føler jeg bare sitter igjen med en negativ, mutt versjon av meg selv, og jeg aner ikke hvor jeg skal finne "gamle meg" igjen, som var nysgjerrig og åpen og kunne le av ting som er vanskelige.

Jeg syns det er veldig, veldig vanskelig å prøve å søke på jobber igjen nå, som gravid. Mannen min er heller ikke så veldig oppmuntrende, og sier bare "alle jobber er kjipe, du kommer til å oppleve det samme der". Så begynner jeg jo å lure, er det sant? Er det bare meg det er noe galt med? Passer jeg ikke i arbeidslivet? :grine:

Anonymkode: 1feba...3d0

ÅH da forstår jeg litt mer av situasjonen og at det ikke bare er å skifte jobb.. 

Alle jobber har jo sine fordeler og ulemper, men det er forskjell på å kjede seg litt og å vantrives. Det er også forskjell på personer - noen ka gå et helt liv i vantrivsel og gjøre det fordid e har innfinnet seg med det, andre takler det ikke. 

Jeg trur ikke det er noe galt med deg, og alle passer i arbeidslivet. Spørsmålet er om du passer i det yrket eller spesialiseringen du har valgt.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg syns det er veldig, veldig vanskelig å prøve å søke på jobber igjen nå, som gravid. Mannen min er heller ikke så veldig oppmuntrende, og sier bare "alle jobber er kjipe, du kommer til å oppleve det samme der". Så begynner jeg jo å lure, er det sant? Er det bare meg det er noe galt med? Passer jeg ikke i arbeidslivet? :grine:

Anonymkode: 1feba...3d0

Skjønner det så godt..Er 35 år og har aldri vært i en jobb jeg har trivdes godt i eller følt er utviklende. Har alltid gruet meg til mandager

Anonymkode: e2af5...668

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, jeg vil ikke være ufølsom, men jeg skjønner ikke eksakt hva som gjør det så uutholdelig? At du ikke er supermotivert og inspirert , gjør vel ingenting så lenge du uansett snart skal i permisjon og så bytte jobb etterpå? :) Og dette mener jeg helt. Hadde forstått det om kollegaene var fæle eller miljøet, eller at oppgavene var for vanskelige og du ikke kunne håndtere dem, men du sier jo at du kjeder deg , og derfor er det fælt.. ? Men da er det ikke lenge igjen, sett deg delmål til permisjon, og bytt jobb så fort du kan? Skjønner bare ikke at det kan være SÅ ille! Beklager, ikke meningen å såre eller noe!

Anonymkode: d12be...a2a

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, det som ikke hjelper er å lese tanker og kollegaers mindset og sånt, pga da vil du bli meget stooket over hvor mange som har voldsfantasier og annet snadder på et helt vanlig såkalt arkitektkontor. Jeg ville løst sånt med blokk om det ikke var sånn at jeg samtidig hadde store problemer med både kriminelle og syk voice to skull radio for de som har googlet det.

Anonymkode: 1c789...fdc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

 

Jeg trur ikke det er noe galt med deg, og alle passer i arbeidslivet. Spørsmålet er om du passer i det yrket eller spesialiseringen du har valgt.. :)

Jeg tror jo egentlig ikke det jeg heller... Det er en krevende jobb jeg har, og mangemange holder ikke ut i denne type jobber, jeg har bare vært uheldig med oljekrisa og alt sammen. :( 

Skjønner det så godt..Er 35 år og har aldri vært i en jobb jeg har trivdes godt i eller følt er utviklende. Har alltid gruet meg til mandager

Anonymkode: e2af5...668

Vel, jeg tror ikke jeg er helt lost case, jeg tror jeg kunne trivdes i mange andre jobber (bare mannen min som ikke tror det...). Til og med Remajobben min savner jeg. Jeg har jo hatt andre jobber tidligere ved siden av studiene jeg har trivdes med, og har aldri før hatt problemer med mandager.

Beklager, jeg vil ikke være ufølsom, men jeg skjønner ikke eksakt hva som gjør det så uutholdelig? At du ikke er supermotivert og inspirert , gjør vel ingenting så lenge du uansett snart skal i permisjon og så bytte jobb etterpå? :) Og dette mener jeg helt. Hadde forstått det om kollegaene var fæle eller miljøet, eller at oppgavene var for vanskelige og du ikke kunne håndtere dem, men du sier jo at du kjeder deg , og derfor er det fælt.. ? Men da er det ikke lenge igjen, sett deg delmål til permisjon, og bytt jobb så fort du kan? Skjønner bare ikke at det kan være SÅ ille! Beklager, ikke meningen å såre eller noe!

Anonymkode: d12be...a2a

Det er jo ikke så lett å forklare uten å si hva slags jobb jeg har, så jeg kan jo forstå at det er vanskelig å forstå. For det første er det jo 8 måneder til permisjon, og jeg har hatt det slik i 12 mnd allerede, så 8 mnd til er uutholdelig lenge. Jeg MÅ jo holde ut, men hvordan gjør jeg det uten å treffe veggen fullstendig og ende opp med depresjon (som jeg er sikker på jeg er farlig nær)? 

Og problemet er jo ikke at det er bare kjedelig, men at det er vanskelig OG kjedelig. Jeg kunne håndtert vanskelig hvis det hadde resultert i en følelse av "yaaay, jeg forstod det, jeg fikk det til!" etterpå, men nå er det "åh, jeg fikk det til, hvem faen bryr seg (ikke jeg)" etterfulgt av "åh, tok visst feil, må begynne på ny med ting jeg hater" to uker etterpå. Jeg trodde på forhånd at jobben ville være mer mentalt utfordrende på andre måter, men i stedet sitter jeg med nerdeting som er drit kjedelig (for meg), og som ingen kolleger skjønner noe av. Det er liksom ikke ting man bare kan bestemme seg for å gjøre, man må ha 100% fokus, man må være skarp, og man må lete opp ny informasjon hele, hele tiden (informasjon jeg syns er både kjedelig og vanskelig). 

Men joda, kan hende jeg lettere holder ut når noen måneder har gått, og jeg ser at permisjonen nærmer seg. Arbeidsoppgavene mine vil også forandre seg med tiden, så det kan hende at ting er bedre om ett år (eller verre... :ph34r:). Men hvordan skal jeg slutte å grine frem til det, hvordan skal jeg greie å SKJERPE meg? En depresjon er jo et dårlig utgangspunkt for permisjon, er det ikke? 

Vel, det som ikke hjelper er å lese tanker og kollegaers mindset og sånt, pga da vil du bli meget stooket over hvor mange som har voldsfantasier og annet snadder på et helt vanlig såkalt arkitektkontor. Jeg ville løst sånt med blokk om det ikke var sånn at jeg samtidig hadde store problemer med både kriminelle og syk voice to skull radio for de som har googlet det.

Anonymkode: 1c789...fdc

Huh?

Anonymkode: 1feba...3d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg arbeider med regnskap, og ingen andre forstår eller kan min jobb på min arbeidsplass, og jeg har det alltid travelt så jeg ser kun mine kolleger til lunsj hver dag. Er ikke det vanlig da, å ha det slik? Hva er problemet liksom, man er jo på jobb for å jobbe, ikke henge rundt kontordører å snakke med kolleger.

Er det arbeidsoppgavene dine du har problemer med å finne motivasjon til å gjøre, og har hatt det sånn lenge, vel da må du bare finne deg en ny jobb. Men nå da du er gravid, og nå i oljenedturen, så må du bare holde ut. Du får finne deg en ny jobb etter barnet har kommet. Hold ut, og prøv å finne noe positivt med det du gjør. :)

Anonymkode: 549e3...d71

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje det er litt hormoner i sving nå også, siden du er gravid. Kroppen din forandrer seg veldig for tiden, alt kan føles tyngre akkurat nå. 

Kanskje du ser annerledes på det om noen måneder 😊

Lykke til videre med både jobb og baby 😊

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg arbeider med regnskap, og ingen andre forstår eller kan min jobb på min arbeidsplass, og jeg har det alltid travelt så jeg ser kun mine kolleger til lunsj hver dag. Er ikke det vanlig da, å ha det slik? Hva er problemet liksom, man er jo på jobb for å jobbe, ikke henge rundt kontordører å snakke med kolleger.

Er det arbeidsoppgavene dine du har problemer med å finne motivasjon til å gjøre, og har hatt det sånn lenge, vel da må du bare finne deg en ny jobb. Men nå da du er gravid, og nå i oljenedturen, så må du bare holde ut. Du får finne deg en ny jobb etter barnet har kommet. Hold ut, og prøv å finne noe positivt med det du gjør. :)

Anonymkode: 549e3...d71

Hvis du tror at problemet mitt er at jeg bare treffer kolleger i lunsjen har du jo virkelig ikke forstått problemet. Les gjerne hva jeg skriver. En regnskapsjobb hadde vært drømmen for meg nå (arbeidet med det på siden av studiene). Det er jo hvordan jeg opplever mine arbeidsoppgaver som er problemet. Hadde de vært bare kjedelige, så ok. Hadde de vært bare vanskelige, så ok. Men kombinasjonen er helt grusom,fordi det er null motivasjon til å løse det vanskelige, og fordi hvert tilbakeslag (som kommer omtrent daglig) føles som et slag i trynet. 

Det Jeg gjør i jobben har betydning for INGEN akkurat nå. Det er bare HVIS jeg får det til, om ett års tid, det kan ha betydning, men foreløpig ser det ut til at det ikke funker. Og da forkastes faktisk arbeidet mitt, uten at noen andre enn meg og sjefen kommer til å grine over det. 

 

TS

Anonymkode: 1feba...3d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje det er litt hormoner i sving nå også, siden du er gravid. Kroppen din forandrer seg veldig for tiden, alt kan føles tyngre akkurat nå. 

Kanskje du ser annerledes på det om noen måneder 😊

Lykke til videre med både jobb og baby 😊

Tviler på at det bare er hormoner, ffor jeg har jo hatt det slik i ett år (med noen oppturer innimellom). Men takk uansett. :) 

TS

Anonymkode: 1feba...3d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg arbeider med regnskap, og ingen andre forstår eller kan min jobb på min arbeidsplass, og jeg har det alltid travelt så jeg ser kun mine kolleger til lunsj hver dag. Er ikke det vanlig da, å ha det slik? Hva er problemet liksom, man er jo på jobb for å jobbe, ikke henge rundt kontordører å snakke med kolleger.

Er det arbeidsoppgavene dine du har problemer med å finne motivasjon til å gjøre, og har hatt det sånn lenge, vel da må du bare finne deg en ny jobb. Men nå da du er gravid, og nå i oljenedturen, så må du bare holde ut. Du får finne deg en ny jobb etter barnet har kommet. Hold ut, og prøv å finne noe positivt med det du gjør. :)

Anonymkode: 549e3...d71

Og ikke meningen å virke krass i mitt forrige svar altså. JJeg vet jeg må holde ut. Jeg vet bare ikke hvordan, uten å sitte på kontoret og gråte hver dag. 

TS

Anonymkode: 1feba...3d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du tror at problemet mitt er at jeg bare treffer kolleger i lunsjen har du jo virkelig ikke forstått problemet. Les gjerne hva jeg skriver. En regnskapsjobb hadde vært drømmen for meg nå (arbeidet med det på siden av studiene). Det er jo hvordan jeg opplever mine arbeidsoppgaver som er problemet. Hadde de vært bare kjedelige, så ok. Hadde de vært bare vanskelige, så ok. Men kombinasjonen er helt grusom,fordi det er null motivasjon til å løse det vanskelige, og fordi hvert tilbakeslag (som kommer omtrent daglig) føles som et slag i trynet. 

Det Jeg gjør i jobben har betydning for INGEN akkurat nå. Det er bare HVIS jeg får det til, om ett års tid, det kan ha betydning, men foreløpig ser det ut til at det ikke funker. Og da forkastes faktisk arbeidet mitt, uten at noen andre enn meg og sjefen kommer til å grine over det. 

 

TS

Anonymkode: 1feba...3d0

Jeg tror du må motivere deg med at jobben din faktisk -kan- ha noe å si i fremtiden. Jeg aner ikke hva du driver med, men la oss si det er som forskning. Ting ser svart ut, men plitselig ser du løsningen! Og den er svært, svært viktig! 

Evt får du telle ned uker, antall fullførte arbeidsoppgaver eller annet, og gi deg selv en premie i slutten av hver uke. Finn noe som virkelig motiverer deg!

Lag gjerne en kalender med nedtelling til permisjon. Det ser veldig lenge ut først, men når du ser hva du faktisk -har- slitt deg gjennom...! 

Anonymkode: 997d1...0a3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...