Jeg er redd for å dø

[AnonymBruker]

Noen ønsker å bli eldre i alderdommen, andre ikke... Selvsagt kan noen skifte mening. 

Noen har evner til å huske fra tidligere liv, andre ikke. Sjela går videre til en ny dimensjon, og videre. De som er såkalt klarsynte, - det finnes dem som sier at de druknet under krigen, og så ble født igjen endel år senere. Noen har evner til å huske slikt, andre har ikke det. Ifølge f.eks. Eric Pearl så er denne evnen noe alle har, men de fleste må lete etter den. 

Man kan dessverre ikke bevise at de som snakker om at de husker noe fra eventuelle tidligere liv snakker helt sant, og det gjelder jo uansett så få sett opp mot den store majoriteten av mennesker som derimot ikke opplever å huske noe. Med det i mente kan man anta det dessverre ikke er særlig sannsynlig at man skulle huske noe fra dette livet i det neste livet, om det skulle eksistere. 

Med andre ord så vil man selv om man kanskje blir gjenfødt på annet vis sannsynligvis likevel dø fra dette livet, hvilket gjerne er grunnen til dødsfrykt. 

Anonymkode: 1e25b...ec0

[AnonymBruker]

Visst gjør den det. Jeg har selv vært der. Ikke gjennom en ulykke, men gjennom det man ikke snakker om. Jeg så farger og lys. Og mennesker. De dytta meg vekk...

Anonymkode: ee7e8...e43

Hva mener du med "gjennom det man ikke snakker om"?

Trist at du tydeligvis har vært i akutt livsfare, men det er også den mest sannsynlige grunnen til det du opplevde - de midlertidige hallusinasjonene du opplevde. 

Anonymkode: 1e25b...ec0

[WubWub]

Noen ønsker å bli eldre i alderdommen, andre ikke... Selvsagt kan noen skifte mening. 

Noen har evner til å huske fra tidligere liv, andre ikke. Sjela går videre til en ny dimensjon, og videre. De som er såkalt klarsynte, - det finnes dem som sier at de druknet under krigen, og så ble født igjen endel år senere. Noen har evner til å huske slikt, andre har ikke det. Ifølge f.eks. Eric Pearl så er denne evnen noe alle har, men de fleste må lete etter den. 

De som "husker slikt" er oftest psykotiske mennesker som har mistet forstanden. No offense, men det du beskriver kan forklares og behandles medisinsk av psykiatrien.

[JorunnP]

Det er lenge siden sist jeg hadde disse tankene, men nå har de dukket opp igjen. Jeg er altså redd for døden.

Tror det har noe med at jeg ikke liker meg alene. Jeg trenger noen rundt meg. Familie. Barn. Livspartner. Jeg føler meg ensom i eget selskap.

Jeg er ikke religiøs. Så mitt liv etter føden blir bare sort. Sort og ingenting. Jeg vil ikke eksistere lengre, kan aldri være sammen med mine igjen. Skal man bare ligge der i mørket og tvinne tomler til verdens ende og enda lengre?

Noen andre som deler disse tankene? Det virker så meningsløst å kjempe seg gjennom livet bare for å dø. Alt er jo bare midlertidig. 

Skaff deg en bibel og les... Be så Gud åpenbare for deg det du trenger å vite. Han svarer, garantert! Og du vil bli kvitt frykten.